Å ønske seg flere barn med en partner som ikke vil.

[Gjest temoporarynick]

Nå har vi snakket lenge om dette å få et barn til, i januar var han klar for å få flere barn, men tiden var ikke den rette enda. Jeg var forsåvidt enig i at vi skulle vente litt.

Nå sier han at han ikke har lyst på flere barn allikevel, fordi det er så deilig at barna begynner å bli store de er 5,5 og 7,5 år. Jeg er selvsagt kjempeskuffet og lei meg. Vi har alltid vært enige om fire barn, og iallefall tre. Jeg er veldig takknemlig for de to barna vi har, de er helt fantastiske.

Jeg har ikke tenkt å lure ham med å bli gravid uten hans samtykke, det er noe jeg syns er forkastelig, så det er ikke noen oppsjon. Jeg har et par perifere bekjente som har gjort nettopp det, og jeg er helt klar på at det er et grovt tillitsbrudd.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen i dette innlegget, jeg er bare så frustrert at jeg må får det ut et sted.

Jeg vil ikke prøve å overtale ham til det heller, han må ville det selv, det må komme fra ham. Jeg lurer bare på hvordan jeg skal formidle hvor skuffet jeg er, jeg vil ha forståelse fra ham. Og jeg vil ha litt trøst fordi dette er skikkelig vondt, for meg.

Det kjennes nesten som en slags sorg. Det er kanskje latterlige følelser, men de er her allikevel.

[PieLill]

Det er ikke latterlige følelser.

Etter mitt syn er det helt feil både å kategorisk kreve et barn til eller å kategorisk avvise det. For det er det alt for viktig for et annet menneske.

Jeg mener at slike ting _må_ man bli _enige_ om. Den ene kan ikke pådytte den andre sitt syn. Hvis ikke er sjansene store for at det blir en varig verkebyll i forholdet.

Håper dere finner en løsning som dere _begge_ kan være tilfreds med.

mvh

[Speak]

Synes innlegget ditt sier det meste. Vis det til han.

Jeg er også veldig enig i at dere må være to om å ta denne avgjørelsen.

[Gjest huter]

Hvorfor kan du ikke heller glede deg over de barna dere har og kose dere nå som småbarnstida er over? Hvorfor aldri bli fornøyd og bare ville ha mer og mer?

Vil han ikke så vil han ikke, og ærlig talt burde to barn være mer enn nok!

[Gjest temoporarynick]

Hvorfor kan du ikke heller glede deg over de barna dere har og kose dere nå som småbarnstida er over? Hvorfor aldri bli fornøyd og bare ville ha mer og mer?

Vil han ikke så vil han ikke, og ærlig talt burde to barn være mer enn nok!

Det klart jeg gleder meg og koser meg med de barna jeg har, om du leser innlegget mitt så kommer det til uttrykk der.

Jeg vil ha flere barn fordi jeg alltid har hatt lyst på flere barn og har alltid sett for meg en "stor" familie. Vi var også i utgangspunktet enig om flere enn to barn, så det er en veldig uvant tanke å tenke at jeg er ferdig. Nå hadde jeg ikke noen drømme graviditeter med noen av dem, men uansett er det vemodig og aldri oppleve det igjen.

At du mener at to barn er mer enn nok er sikkert riktig for deg, men for meg er det ikke det.

[Gjest temoporarynick]

Det er ikke latterlige følelser.

Etter mitt syn er det helt feil både å kategorisk kreve et barn til eller å kategorisk avvise det. For det er det alt for viktig for et annet menneske.

Jeg mener at slike ting _må_ man bli _enige_ om. Den ene kan ikke pådytte den andre sitt syn. Hvis ikke er sjansene store for at det blir en varig verkebyll i forholdet.

Håper dere finner en løsning som dere _begge_ kan være tilfreds med.

mvh

Det er akkurat det jeg mener også, men jeg syns det allikevel er riktig å fortelle ham om mitt ståsted i denne saken. Det kan hende det bare er dumt, at jeg skal holde det for meg selv, jeg vet ikke helt. Takk for svar.

[Gjest temoporarynick]

Synes innlegget ditt sier det meste. Vis det til han.

Jeg er også veldig enig i at dere må være to om å ta denne avgjørelsen.

Tusen takk for svar, kanskje jeg skal gjøre det. Eller kanksje jeg bare skal holde det inni meg allikevel? Vanskeligere enn jeg trodde dette her.

[petter smart]

Det er ikke latterlige følelser.

Etter mitt syn er det helt feil både å kategorisk kreve et barn til eller å kategorisk avvise det. For det er det alt for viktig for et annet menneske.

Jeg mener at slike ting _må_ man bli _enige_ om. Den ene kan ikke pådytte den andre sitt syn. Hvis ikke er sjansene store for at det blir en varig verkebyll i forholdet.

Håper dere finner en løsning som dere _begge_ kan være tilfreds med.

mvh

Hvordan mener du det er mulig å bli enig om en løsning begge kan være fornøyd med når den ene ønsker flere barn og den andre ikke? Kjøpe en hund?

[Terka]

Du skriver lenger ned i et av dine svar at du vurderer å holde disse følelsene for deg selv.

Det synes jeg IKKE du skal gjøre.

Dette er en viktig sak for deg, og du må formidle hvordan du føler det. Kanskje stikker ikke hans uvilje mot å få flere barn så dypt. Kanskje er det bare "komfortabelt" akkurat nå. Kanskje vil han forandre mening når han hører hvor sterk lyst DU har på flere barn.

Dette må dere prate om, rett og slett.

[PieLill]

Hvordan mener du det er mulig å bli enig om en løsning begge kan være fornøyd med når den ene ønsker flere barn og den andre ikke? Kjøpe en hund?

Det finnes få dumme spørsmål, men dette er virkelig et av dem.

Man snakker sammen, ikke minst lytter til den andre. Bruker tid. Gir hverandre rom.

Om en slik kommunikasjon foregår ut fra en gjensidig forståelse og respekt blir man som regel enig.

mvh

[PieLill]

Det er akkurat det jeg mener også, men jeg syns det allikevel er riktig å fortelle ham om mitt ståsted i denne saken. Det kan hende det bare er dumt, at jeg skal holde det for meg selv, jeg vet ikke helt. Takk for svar.

Jeg synes det er av grunnleggende betydnign at partneren får vite hvordan du opplever dette. Kanskje han ikke vet hvor viktig dette er for deg.

Det er også av betydning hvordan du opplever at han har gått bort fra en avtale dere hadde. Senere, senere har blitt til aldri.

Er det noe du kan slippe uten å noen gang holde det mot ham? Hva gjør dette med tilliten i forholdet?

Kunsten er å klare å snakke om dette uten å skyve hverandre opp i hjørner og la det bli en destruktiv maktkamp.

mvh

[Gjest temoporarynick]

Det finnes få dumme spørsmål, men dette er virkelig et av dem.

Man snakker sammen, ikke minst lytter til den andre. Bruker tid. Gir hverandre rom.

Om en slik kommunikasjon foregår ut fra en gjensidig forståelse og respekt blir man som regel enig.

mvh

Var den ment til meg?

For vi snakker mye sammen til vanlig, og har god kommunikasjo, men dette er et sårt tema for begge. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an uten at han føler seg urettferdig behandlet og "angrepet" for det er det siste jeg vil. Det er derfor jeg spør om råd.

[Gjest temoporarynick]

Jeg synes det er av grunnleggende betydnign at partneren får vite hvordan du opplever dette. Kanskje han ikke vet hvor viktig dette er for deg.

Det er også av betydning hvordan du opplever at han har gått bort fra en avtale dere hadde. Senere, senere har blitt til aldri.

Er det noe du kan slippe uten å noen gang holde det mot ham? Hva gjør dette med tilliten i forholdet?

Kunsten er å klare å snakke om dette uten å skyve hverandre opp i hjørner og la det bli en destruktiv maktkamp.

mvh

Ser nå at det ovenfor kanskje ikke var ment til meg siden det ser ut som om vi mener det samme.

Er det noe du kan slippe uten å noen gang holde det mot ham? Hva gjør dette med tilliten i forholdet?

Jeg bruker aldri en gammel diskusjon i mot ham, det gjør ikke han mot meg heller. Vi prøver å gjøre oss ferdig med dem ettersom de kommer opp. Nå har han vært bortreist i en ukes tid og det er derfor jeg har tenk så mye på dette alene tror jeg.

[Gemini]

Var den ment til meg?

For vi snakker mye sammen til vanlig, og har god kommunikasjo, men dette er et sårt tema for begge. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an uten at han føler seg urettferdig behandlet og "angrepet" for det er det siste jeg vil. Det er derfor jeg spør om råd.

PieLill plasserte sitt svar under Petter Smart sitt. Ergo var nok svaret hennes til ham, og ikke deg

[PieLill]

Var den ment til meg?

For vi snakker mye sammen til vanlig, og har god kommunikasjo, men dette er et sårt tema for begge. Så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an uten at han føler seg urettferdig behandlet og "angrepet" for det er det siste jeg vil. Det er derfor jeg spør om råd.

Nei,

Absolutt ikke til deg. Beklager om det virket slik.

Den var helt å holdent adressert til Petter Smarts flåsete kommentar.

At du tenker deg om før du lufter dine tanker og følelser i denne sammenhengen vitner om at du både tenker og bryr deg også når du er skuffet og lei deg.

mvh

[Gjest temoporarynick]

PieLill plasserte sitt svar under Petter Smart sitt. Ergo var nok svaret hennes til ham, og ikke deg

Ja, jeg er litt sårbar idag.

[PieLill]

Ser nå at det ovenfor kanskje ikke var ment til meg siden det ser ut som om vi mener det samme.

Er det noe du kan slippe uten å noen gang holde det mot ham? Hva gjør dette med tilliten i forholdet?

Jeg bruker aldri en gammel diskusjon i mot ham, det gjør ikke han mot meg heller. Vi prøver å gjøre oss ferdig med dem ettersom de kommer opp. Nå har han vært bortreist i en ukes tid og det er derfor jeg har tenk så mye på dette alene tror jeg.

Jeg er enig med deg i å ikke bruke en gammel diskusjon mot hverandre.

Men i store ting som hvor man skal bo, hvor mange/få barn man skal ha, grunnleggende økonomiske avgjørelser og prioriteringer tror jeg det er livsviktig å være enig. Hvis ikke vil man fort kunne bebreide den andre fordi dette er en livssituasjon man føler seg pådyttet.

F.eks. (tenkt tilfelle) om min mann presset gjennom at vi skulle ta opp lån og sette pengene i usikre aksjer. Alt gikk på ratt-ta-ta og vi havnet i et økonomisk uføre pga av dette. Da ville det være svært vanskelig for meg å ikke bebreide han for problemene. Selv om jeg ikke sa noe, ville det være vansklig å ikke holde det mot ham etter som de daglige konsekvensene slet på oss begge. Det ville vært han som hadde satt oss i situasjonen.

Hadde vi derimot vært _enige_ om dette og tatt risikoen _sammen_, kunne vi ergret oss over vår økonomiske dumhet, men ingen hadde presset den andre inn i uføret.

På enkelte områder tror jeg det er livsviktig for forholdet å ha en kontinuerlig dialog (ikke et stadig mas) helt til man er _enige_. Fordi det er grenser for hvor store kameler vi er i stand til å sluke uten å få den som serverte dem opp i halsen.

Det beste utgangspunktet for en slik dialog er at ingen er 100% fastlåst på sitt standpunkt.

mvh

[Speak]

Tusen takk for svar, kanskje jeg skal gjøre det. Eller kanksje jeg bare skal holde det inni meg allikevel? Vanskeligere enn jeg trodde dette her.

Å holde ting inni seg er sjeldent en god løsning. Jeg har hørt om noen i nøyaktig samme situasjom som deg. Da det hadde gått noen år kom diskusjonen opp igjen. Da viste det seg at den parten som hadde sagt nei hadde mest lyst til å ikke få fler, men at det ikke spilte noen STOR rolle for denne personen. Og hadde han visst at dette var SÅ viktig for henne så hadde han vært med på det.

Dessverre var det da for sent....

[Gjest temoporarynick]

Jeg er enig med deg i å ikke bruke en gammel diskusjon mot hverandre.

Men i store ting som hvor man skal bo, hvor mange/få barn man skal ha, grunnleggende økonomiske avgjørelser og prioriteringer tror jeg det er livsviktig å være enig. Hvis ikke vil man fort kunne bebreide den andre fordi dette er en livssituasjon man føler seg pådyttet.

F.eks. (tenkt tilfelle) om min mann presset gjennom at vi skulle ta opp lån og sette pengene i usikre aksjer. Alt gikk på ratt-ta-ta og vi havnet i et økonomisk uføre pga av dette. Da ville det være svært vanskelig for meg å ikke bebreide han for problemene. Selv om jeg ikke sa noe, ville det være vansklig å ikke holde det mot ham etter som de daglige konsekvensene slet på oss begge. Det ville vært han som hadde satt oss i situasjonen.

Hadde vi derimot vært _enige_ om dette og tatt risikoen _sammen_, kunne vi ergret oss over vår økonomiske dumhet, men ingen hadde presset den andre inn i uføret.

På enkelte områder tror jeg det er livsviktig for forholdet å ha en kontinuerlig dialog (ikke et stadig mas) helt til man er _enige_. Fordi det er grenser for hvor store kameler vi er i stand til å sluke uten å få den som serverte dem opp i halsen.

Det beste utgangspunktet for en slik dialog er at ingen er 100% fastlåst på sitt standpunkt.

mvh

Veldig enig. Dette med aksjer og dårlige invisteringer vet jeg desverre alt om. Og det som plager meg er min egen dumhet som lot han ta denne avgjørelsen helt alene. Jeg var i utgangpunktet ganske uenig, men siden han hadde så stor tro på prosjektet lot jeg han ta avgjørelsen.

[Gjest temoporarynick]

Å holde ting inni seg er sjeldent en god løsning. Jeg har hørt om noen i nøyaktig samme situasjom som deg. Da det hadde gått noen år kom diskusjonen opp igjen. Da viste det seg at den parten som hadde sagt nei hadde mest lyst til å ikke få fler, men at det ikke spilte noen STOR rolle for denne personen. Og hadde han visst at dette var SÅ viktig for henne så hadde han vært med på det.

Dessverre var det da for sent....

Uff, det må være en utrolig kjip situasjon å komme i. Jeg tar den samtalen allikevel tror jeg, better safe than sorry. Så lenge jeg klarer å holde en stille og rolig samtale og ikke en monolog, det klarer jeg som regel.