barn og ny samboer

[Gjest not today]

Jeg har et barn (skolealder) fra før og er nå samboer med en ny mann (uten barn). Barnet og min samboer går forsåvidt godt overens, men jeg skulle ønske at de to etterhvert fikk et tettere forhold. Jeg skulle ønske samboeren min av og til tok initiativ til lek eller aktivteter uten at jeg ber ham om det. De burde ha utviklet et eget forhold, uten at alt måtte gå gjennom meg, føler jeg. Jeg føler sterkt at barnet er bare "mitt" (og det er det jo) og er noe som han har lite med å gjøre. Jeg synes også samboeren min kritiserer barnet mitt i meste laget, av og til for ting som er helt normale for barn på denne alderen.

Jeg skjønner at samboeren min ikke har erfaring med barn, men skulle ønske at han var litt mer interessert i å lære seg mer om det å ha barn.

Er det noen som skjønner hva jeg mener, og som har gode råd for hvordan samboeren min og barnet kan få et "eget" forhold og lære hverandre å kjenne bedre?

[DarkPink]

Det kan kanskje være lurt å først begynne med barnet. Hvis h*n kommer til deg med noe, smil og si "spør om ikke xx kan hjelpe deg med det, det er han kjempeflink til!". Se om de har en felles interesse som de kan sysle med.

Etterhvert som barnet begynner å henvende seg mer til samboeren din utenom deg, så vil antageligvis samboeren din knytte seg mer til barnet, fordi han merker at barnet er tillittsfullt mot ham. Skjønner du?

[Gjest not today]

Det kan kanskje være lurt å først begynne med barnet. Hvis h*n kommer til deg med noe, smil og si "spør om ikke xx kan hjelpe deg med det, det er han kjempeflink til!". Se om de har en felles interesse som de kan sysle med.

Etterhvert som barnet begynner å henvende seg mer til samboeren din utenom deg, så vil antageligvis samboeren din knytte seg mer til barnet, fordi han merker at barnet er tillittsfullt mot ham. Skjønner du?

Joda, jeg skjønner det. Men problemet er at jeg har forsøkt det en god stund, og det føles bare som jeg maser på ham. Barnet merker kanskje det og henvender seg derfor stort sett til meg. Uansett så gidder han kun å gjøre den aktuelle tingen i en kort stund.

[sunnie1365380407]

Det var som om jeg skulle ha skrevet dette innlegget selv. Har det på nøyaktig samme vis.

Samboeren min vil være likestilt med meg i å oppdra min datter, men han gidder ikke å ta ansvar for henne, stille opp på skolearrangementer osv, det har han ikke tid til. Men han har alt å si når jeg gir henne lov til noe som han kanskje er uenig i. Noe så banalt som f.eks at jeg gir henne vitaminbjørner. Han mener det er godteri.

Og han mangler evnen til å sette seg inn i hennes ståsted. Jeg føler han forventer like mye av henne som han forventer av en voksen person. Jeg syns det er kjempevanskelig og vi har vært så nære på å gjøre det slutt nettopp pga akkurat dette flere ganger.

Jeg kan ikke oppdra barnet mitt på en måte jeg ikke synes er bra. Han vil være likestilt på grensesetting, men vil fritas for alle forpliktelsene.

Barnet kommer alltid først uansett så får vi se hvordan det går med forholdet, men det sliter på...

Håper dere klarer å løse det...

[Jally]

Hvor lenge har dere bodd sammen, da ?

Det kan jo være mange faktorer som spiller inn her...

Usikkerhet fordi han ikke har barn fra før, eller manglende forståelse fordi han ikke har lignende erfaring.

Kanskje han opplever at det er barnet som tar distanse fra ham.

Kanskje han rett og slett synes det er vanskelig å engasjere seg i et barn som ikke er hans eget.

Uansett vil det bli vanskelig for deg å legge føringer for hvordan han skal forholde seg til ditt barn...det dreier seg like mye om kjemi som engasjement.

Hvis dere ikke har bodd sammen så lenge ville jeg tatt tiden til hjelp, og unngått temaet en stund. La dem finne sin egen kjemi og godta det som det er.

Det dere bør diskutere er hvilken rolle han ønsker å ha selv, og etter det ta en vurdering mot hvordan du og barnet ønsker at han skal forholde seg.

Er det store forskjeller her, så har dere en utfordring på sikt, spør du meg...Kanskje jeg ikke er verdens mest forståelsesfulle, men dette var min umiddelbare mening.

Klem og lykke til videre

[punky brewster]

Slike ting bør man kanskje tenke på før man flytter sammen med en mann. Vanskelig å forandre på folk, han er kanskje ikke barnetypen.

[Gjest den onde stemoren]

Har lyst til å bare si hvordan jeg har det...

Ble stemor for en gutt for 5-6 år siden...Han er nå 11 år gammel.

Jeg har hele tida prøvd å bli ordentlig kammerat med han. I "lek og lærdom...ros og ris...

Jeg har selv to voksne barn. Og jeg har vært likedan til stesønnen som til mine egne barn...

Jeg har gjort det som er "normalt i en helt vanlig familie".

Men nå driter jeg i hele stesønnen!!!

Vet du hvorfor? Både stesønnens mor og far(mannen min) ...vil ikke at jeg skal gjøre/si noe til gutten!

Jeg er kun bra nok til å vaske hus og bake boller, reparere klærne hans...og si "flink gutt" hvis han har gjort noe bra... ( En følelse jeg sitter igjen med...)

Så heretter når gutten kommer,dvs annen hver uke, setter jeg meg på sidelinja og svarer kun på tiltale.

Nå er det slutt å være snill stemor fra min side,når jeg får dritkjeft bare jeg sier noe til gutten...

Unnskyld at min frustrasjon går utover deg og ditt innlegg...

Men du må ta tak i dette før det går i feil retning...

Det gjorde min vei,samme hvor godt ment alt jeg gjorde for gutten.

Rollen som stemor/stefar er ikke enkel...

[Gjest not today]

Slike ting bør man kanskje tenke på før man flytter sammen med en mann. Vanskelig å forandre på folk, han er kanskje ikke barnetypen.

Det var selvsagt nøye gjennomtenkt, og gutten og min kjæreste hadde et OK forhold (så godt som man kan forvente når man ikke har bodd sammen i hverdagen). Det er mye man ikke kan forutse.

[Gjest forståellig]

Kanskje han ikke har så veldig stor interresse av å drive på med ting med dette barnet som ikke er hans men som han måtte ta med på kjøpet? Ikke rart det da? Er en grunn til at mange skygger unna folk med barn fra før da.

[Gjest Den onde stemora]

Jeg skrev inn på "Åpent forum" angående det å være "den onde stemora"...

Ta en titt på endel av svarene der...så ser du hvordan det BØR være i en "ste-familie"...

Ønsker deg lykke til med utfordringene som kommer! Vær sterk!

[Gjest Putain!]

Kanskje han ikke har så veldig stor interresse av å drive på med ting med dette barnet som ikke er hans men som han måtte ta med på kjøpet? Ikke rart det da? Er en grunn til at mange skygger unna folk med barn fra før da.

HELT enig!

[estima]

Hei..

Skjønner at du har det vanskelig.

Er selv gift med en mann (tidligere ungkar uten barn) han "overtok" mine fire da vi ble sammen.

Han er en fantastisk "far".

Stiller opp på alt, fotball, skole, kjøring , kino, ski, ja ALT barna er med på.

Han behandler dem fullstendig som sine egne. Men selvfølgelig bevisst på at han deler dem med en annen som er dems far.

Han tok meg, og han valgte barn.

Det krever endel av han som mann.

Hadde han ikke forstått dette ville vi ikke hatt det så godt sammen, han og jeg og barna.

Vi har ingen barn sammen og vil ikke få det heller.

Mitt råd, snakk med han.

Fortell hvordan du har det og føler i forholdet.

[Gjest not today]

Kanskje han ikke har så veldig stor interresse av å drive på med ting med dette barnet som ikke er hans men som han måtte ta med på kjøpet? Ikke rart det da? Er en grunn til at mange skygger unna folk med barn fra før da.

Men denne aktuelle mannen skygger jo ikke unna folk med barn fra før...