Samlivsbrudd og økonomiske rettigheter.

[Gjest ulykkelig mor og samboer]

Ok.

Først må jeg bare si at jeg skjønner at du er fortvilet. Det er ikke lett å se prinsipper i en sånn situasjon. Så nå lar jeg dem ligge, og sier hva jeg synes du bør gjøre.

Kontakt advokat så fort som mulig. Da får du konkrete råd om hvordan du skal gå frem. Det er viktig at du gjør ting riktig.

Det er noe som heter midlertidig forføyning. Da møtes dere i retten og får en midlertidig avgjørelse på hvem som skal ha omsorgen. Det tar ikke lang tid å få det - min advokat antydet ca. en uke. Såvidt jeg vet trenger du heller ikke meglingsattest for dette (men du må få den for hovedforhandling). Med ammet baby i huset bør det gå din vei. Men for all del - ikke stol på meg, stol på advokaten.

Og jeg synes det skal være svært ille hjemme hos dere før du gjør noe rett før jul.

Som sagt, jeg vet veldig godt hvordan det er...

Takk!

Etter å ha "forhørt meg" litt nå tenker jeg at jeg insisterer på en form for megling før jeg foretar meg noe særlig. Nå er det sånn at man må være to for å krangle, og strategien inntil videre nå blir vel å prøve å holde fred i den grad det er mulig, og vente på at vi skal til familivernkontoret. Der har jeg ganske mye jeg har tenkt å si!!!!!!!

Takk til dere som har prøvd å hjelpe meg her:-)

[Atene]

Takk!

Etter å ha "forhørt meg" litt nå tenker jeg at jeg insisterer på en form for megling før jeg foretar meg noe særlig. Nå er det sånn at man må være to for å krangle, og strategien inntil videre nå blir vel å prøve å holde fred i den grad det er mulig, og vente på at vi skal til familivernkontoret. Der har jeg ganske mye jeg har tenkt å si!!!!!!!

Takk til dere som har prøvd å hjelpe meg her:-)

Det høres ut som en bra plan. Det beste er jo om dere klarer å bli enige.

Jeg sier som Dorthe: Vi er ikke dine fiender.

[Gjest ulykkelig mor og samboer]

Men hvis han hadde gjort det så kunne du jo ha anmeldt ham for kidnapping og da ville han aldri fått omsorgen eller besøksrett uten tilsyn.

Jeg tror ikke penger er så viktig i denne situasjonen.

Penger er nok dessverre alltid viktig!

[Dorthe]

Penger er nok dessverre alltid viktig!

Jeg kan delvis si meg enig siden jeg alltid har hatt for lite ;o)

Men her har ikke faren hatt noe særlig penger heller så ingen av oss hadde penger til advokat så vi måtte bare bli enige på mekling. Men vi måtte betale 3000 kr til advokat for å få skrevet samværsavtale.

[mariaflyfly]

For en uhyre nyttig kommentar. Kanskje du har en tidsmaskin til trådstarter også, så hun kan snurre tilbake og la være å lage det siste barnet?

Bra svar!

[Nikki]

Men det spørs vel på hva man definerer som uholdbar situasjon også?

Joda, det vil vel gjerne være subjektivt. Jeg bare viser til at erfaringen viser at den som tar seg til rette ofte vinner fram. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis anbefaler det. Problemet er at man får en låst situasjon, fordi man ikke kan sende inn stevning om daglig omsorg så lenge man bor under samme tak.

Det man KAN gjøre for å tvinge fram en endring, er å sende inn en begjæring om midlertidig bruksrett på boligen. Får man mehold, tvinges den andre til å flytte ut.

[Nikki]

Men folkeregisteret vil jo nekte å ta imot flyttemeldingen hvis den ikke er underskrevet av faren.

Nei, men i en sak om daglig omsorg vil ikke det bety noe - der er det hvor barna faktisk har bodd som har betydning. Les forøvrig svaret mitt til Org litt lenger oppe. Jeg anbefaler ikke nødvendigvis en slik metode, men situasjonen kan bli temmelig fastlås.

[Atene]

Nei, men i en sak om daglig omsorg vil ikke det bety noe - der er det hvor barna faktisk har bodd som har betydning. Les forøvrig svaret mitt til Org litt lenger oppe. Jeg anbefaler ikke nødvendigvis en slik metode, men situasjonen kan bli temmelig fastlås.

Men trådstarter har jo økonomiske problemer. Uten barna boende på samme adresse har hun ingen rett til støtte, og hva skal hun da leve av mens hun venter på at saken skal komme for retten?

[Lillemus]

Sikkert provoserende og utenfor tema, men jeg forstår ikke hvordan folk kan skille lag allerede når barnet er 6 måneder. Man lager vel ikke barn hvis forholdet henger i en tynn tråd? Problemene må da ha oppstått før dette eller?

Kan ikke du komme tilbake om 15 år når du har noen år på baken både i forhold og når det gjelder barn?

Den kommentaren din der var helt unødvendig til trådstarter som helt sikkert har det mer enn vanskelig nok fra før.

[Nikki]

Ok.

Først må jeg bare si at jeg skjønner at du er fortvilet. Det er ikke lett å se prinsipper i en sånn situasjon. Så nå lar jeg dem ligge, og sier hva jeg synes du bør gjøre.

Kontakt advokat så fort som mulig. Da får du konkrete råd om hvordan du skal gå frem. Det er viktig at du gjør ting riktig.

Det er noe som heter midlertidig forføyning. Da møtes dere i retten og får en midlertidig avgjørelse på hvem som skal ha omsorgen. Det tar ikke lang tid å få det - min advokat antydet ca. en uke. Såvidt jeg vet trenger du heller ikke meglingsattest for dette (men du må få den for hovedforhandling). Med ammet baby i huset bør det gå din vei. Men for all del - ikke stol på meg, stol på advokaten.

Og jeg synes det skal være svært ille hjemme hos dere før du gjør noe rett før jul.

Som sagt, jeg vet veldig godt hvordan det er...

Det tar lenger tid enn en uke å få en midlertidig avgjørelse, og som hovedregel må du ha meklingsattest samt at stevning må være sendt inn. Det er ganske strenge regler for å få en midlertidig avgjørelse før dette er på plass.

[Mrs. Wallace]

Sikkert provoserende og utenfor tema, men jeg forstår ikke hvordan folk kan skille lag allerede når barnet er 6 måneder. Man lager vel ikke barn hvis forholdet henger i en tynn tråd? Problemene må da ha oppstått før dette eller?

Det er helt tydelig at du er en svært ung kvinne, ja.

[Gjest Voksen kvinne37]

Det er helt tydelig at du er en svært ung kvinne, ja.

Jeg er ikke en ung kvinne, er 37 år, men er helt enig med ung kvinne 20.

Man MÅ tåle litt motgang! Man må kunne snakke sammen. Noen perioder er vanskelige, særlig når man får flere barn i rask rekkefølge.

Men det er noe med å prøve å fortsette for det. Ta seg litt tid til hverandre, være kjærester.

Ingen går i gjennom et helt samliv uten problemer!

[Glimtipper]

Jeg er ikke en ung kvinne, er 37 år, men er helt enig med ung kvinne 20.

Man MÅ tåle litt motgang! Man må kunne snakke sammen. Noen perioder er vanskelige, særlig når man får flere barn i rask rekkefølge.

Men det er noe med å prøve å fortsette for det. Ta seg litt tid til hverandre, være kjærester.

Ingen går i gjennom et helt samliv uten problemer!

Jeg slutter ikke å la meg overraske over mennesker som føler de er så mye klokere enn alle andre. Spesielt når de uttaler seg om forhold de ikke er tilstede i og vet veldig lite om.

[Mrs. Wallace]

Jeg er ikke en ung kvinne, er 37 år, men er helt enig med ung kvinne 20.

Man MÅ tåle litt motgang! Man må kunne snakke sammen. Noen perioder er vanskelige, særlig når man får flere barn i rask rekkefølge.

Men det er noe med å prøve å fortsette for det. Ta seg litt tid til hverandre, være kjærester.

Ingen går i gjennom et helt samliv uten problemer!

Selvsagt skal man tåle litt motgang. Og selvsagt skal man prøve så langt det er fornuftig og mulig å få et samliv til å fungere.

Det finnes da vel ingen her inne som kunne drømme om å mene noe annet. Men det er milevis derfra til å skrive et slikt innlegg som "ung kvinne 20" gjør i denne tråden.

Selv har jeg vært gift siden forrige århundre og det har til tider vært hardt arbeid. Jeg har vært så heldig å ha en partner som også innser akkurat det. For akkurat som det må to til for å krangle, må det faktisk to til for å få et forhold til å fungere. Akkurat den biten er det nok lettere å overse.

Man hører stadig vekk klaging over at folk tar forhold altfor lett nå for tiden. Samtidig har jeg sett nok av samlivsbrudd i nær krets til å tvile på en slik generalisering. For det er sannelig ingen piknik å bryte opp et langvarig forhold.

[Speak]

Jeg slutter ikke å la meg overraske over mennesker som føler de er så mye klokere enn alle andre. Spesielt når de uttaler seg om forhold de ikke er tilstede i og vet veldig lite om.

ENIG. Her spør "ulykkelig mor og samboer" om råd og tips, og får kjeft. DET løser i hvertfall ikke problemene.

[Speak]

Vanskelig dette her. Dessverre.

En ting dere ikke kommer utenom er å diskutere hvem som skal beholde leiligheten. MEN da må du først regne på om du faktisk klarer å beholde den.

Dere må også diskutere hvor barna skal bo. Det har jo en klar sammenheng med din økonomi. (Barnebidrag) Dette kan du selv regne ut.

Barnetrygd har du også krav på.

Reglene for overgangsstønad kan jeg ikke, men det har sikkert andre svart på tidligere.

Flott at du har tatt kontakt med familievernkontoret. Har hatt en tur innom der, og det var nyttig. Da blir du også mer sikker i din sak og vil ta et valg som du også i ettertid vet at var det riktige valget.

LYKKE TIL.

[estima]

Jeg slutter ikke å la meg overraske over mennesker som føler de er så mye klokere enn alle andre. Spesielt når de uttaler seg om forhold de ikke er tilstede i og vet veldig lite om.

KLAPPER I HENDENE ;-)))

det er vanskelig

[mumitrollet]

Men trådstarter har jo økonomiske problemer. Uten barna boende på samme adresse har hun ingen rett til støtte, og hva skal hun da leve av mens hun venter på at saken skal komme for retten?

Tror nok desverre ikke det blir lagt vekt på, det er ikke meningen at man skal overleve økonomisk på å ha barn. Stønadene er ment til barna, ikke de voksne.

[estima]

Jeg har ikke lest alle innlegg nedover, bare såvidt innom at du mener det er "Iran" at far har rettigheter.

Dersom vi ser bort fra at yngste trenger å bli ammet, har du ikke flere rettigheter enn far. Det er 100% riktig det Dorthe sier: Du kan ikke flytte ut med ungene uten samtykke fra far, fordi de har bostedsadressen der dere bor nå. Og det er der far blir boende. I jurdisk forstand er det han som så overtar hovedomosorgen straks du skifter bostedsadresse.

Ikke oppfør deg som om du eier ungene, slik alt for mange kvinner gjør. Fokuser på hva som er til deres beste, ikke ditt beste. Som regel er deres beste lik tilgang på far & mor.

Har svært vanskelig for å tro at den som bor igjen i boligen beholder ungene, alså at det er det loven sier.

Her er det nok andre regler som rår.

Når min mann flyttet mistet han ingen rettigheter til barna. Alle med barn må til mekling og der blir barnespørsmål tatt opp.

Du får ingen meklingsattest uten å være enig.

Ett råd jeg vet flere har fått; ikke noen av partene bør flytte ut av felles bolig før det med barna er i orden, om det er mulig da.

Dessuten er det vel greit å snakke med mannen om hvordan dette paret best kan løse det med sine barn.

Ikke sikkert det er sååå vanskelig da.

[mumitrollet]

Jeg tror jeg ville vært litt pragmatisk her og ikke foretatt meg noe før jeg hadde etablert meg selv økonomisk. Jeg hadde aldri turt å bli økonomisk avhengig av en mann, alt for mange forhold ender som ditt ser ut til å gjøre. Fokuser på å skaffe deg en jobb slik at du også er en likestilt kandidat til å beholde leiligheten. For det legges stor vekt på at barn ikke skal flyttes ut av sitt vante miljø (det er ille nok at foreldrenes skilles, skal ikke påføre dem ekstra belastning med også å måtte flytte).