Famillie i "ond sirkel"

[Gjest Jente31]

Hei er en fam som sliter; vi er kommet inn i en ond sirkel!

Jeg vil så gjerne ha m meg mannen min på fam.rådgivning, psykolog el annet, men han er rett og slett ikke mottakelig for hjelp. Dette har han sagt ifra om tidligere. Fikk han m meg på et foreldre kurs, men han var bare fysisk tilstede.

Jeg blir så fortvilet, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Samlivet vårt er et kapittel for seg selv. Jeg er gjennom sliten og skal muligens utredes hos psykiater, men tror også at fam.sit. er en av grunnene til min slitenhet.

D jeg imidlertid tenker mye på, er at jeg kansje blir nødt til å gjøre noe m fam.situasjonen for at jeg selv skal klare å komme meg videre og ikke minst for barna.

Men hva skal vi gjøre?

Setter stor pris på hvis noen kan hjelpe.

[tula]

Du kan prøve å snakke med mannen din en gang til ang. familieterapi. Fortell ham hvorfor det er så viktig for deg/dere.

Dersom han fremdeles ikke vil, kan du gå til familierådgivning alene først, og se om han vil komme etterhvert.

Ikke så lett å gi råd i en slik situasjon. Jeg vet godt hvordan det kan være når forholdet har kjørt seg fast. Det kan synes helt umulig å komme seg ut av, men i noen tilfeller kan det faktisk gå bra.

Det største problemet er ofte at partneren faktisk ikke forstår hvor alvorlig det er før det er for sent. Men da er det utrolig mange som får seg en oppvåkning.

Håper dere finner ut av det!

[Gjest Jente31]

Du kan prøve å snakke med mannen din en gang til ang. familieterapi. Fortell ham hvorfor det er så viktig for deg/dere.

Dersom han fremdeles ikke vil, kan du gå til familierådgivning alene først, og se om han vil komme etterhvert.

Ikke så lett å gi råd i en slik situasjon. Jeg vet godt hvordan det kan være når forholdet har kjørt seg fast. Det kan synes helt umulig å komme seg ut av, men i noen tilfeller kan det faktisk gå bra.

Det største problemet er ofte at partneren faktisk ikke forstår hvor alvorlig det er før det er for sent. Men da er det utrolig mange som får seg en oppvåkning.

Håper dere finner ut av det!

Hei takk for råd.

Dette er en fortvilet situasjon. D verste er at d går utover unga. Man blir gående m en konstant dårlig samvittighet ovenfor dem.

Jeg satte ned foten for noen år siden, og forlangte at han skulle få hjelp for sitt voldsomme temperament. Hvis ikke dro jeg!! For dette går han på antidepressiva, som hjelper. D merker vi hvis han prøver å slutte m de. Men denne medisinen bruker han kun fordi jeg forlanger d, han har store vansker m å forstå probl.

Jeg skal ikke svartmale ham her inne. Han har mange gode sider også. Jeg er heller ikke ute etter at noen skal dømme ham. D blir urettferdig. Han har probl.-men innser ikke dette selv. Skulle ønske han klarte d, for d er ikke noe jeg heller vil enn at vi skal få d til, og d har jeg også sagt til ham.

Vi har vært sammen i 15 år, og jeg skal som sagt utredes fordi jeg er psykisk utmattet. Tror jeg har fått meg en alvorlig knekk etter mange slitsomme år og vonde minner fra fortid.

Jeg har blitt anbefalt å gå fra ham men jeg synes ikke dette er så enkelt når man har barn. Dessuten har jeg dratt ham m meg på mine foreldres bosted, 50 mil unna, og jeg synes d blir dårlig gjort av meg hvis jeg nå skal kaste ham ut. Jeg er villig til å ofre meg for ham, jeg er villig til å leve m ham resten av livet selv om mine følelser for ham er døde. Dette vet han.

Ja, dette er en forferdelig vanskelig situasjon. Og som sagt er jeg redd jeg blir nødt til å gjøre noe m dette for evt å bli friskere selv. Dette sliter veldig på meg. Jeg blir kritisert hver dag. Jeg er så sliten om dagen at jeg er redd jeg snart blir innlagt på psyk.sykehus.

Jeg har etter ham å dømme veldig vanskelig for å tro at han blir m på fam.rådg. D er ham overhodet ikke innstilt på. Han fniser bl.a over at jeg søker psyk.hjelp-dette er bare tull, mener han. Men jeg gjør d for min egen del, da jeg bare vil komme meg ut av dette uføret.

Vi prøvde fam.rådg. den gangen han fikk medisin, men han møtte bare en gang-kun fordi jeg forlangte d. Men han hånet d bare. Så ja, jeg er fortvilet. Vet rett og slett ikke hvordan vi skal komme oss videre.

[Gjest fpz]

Jeg avsluttet et forhold til faren til ungene mine da jeg var gravid med nummer to. Jeg bare måtte.

Han tok ikke ansvar for familien og selv om vi både pratet masse sammen, satte opp arbeidsfordeling og var hos familevernkontoret så ble det ingen endring.

Gradvis ble jeg mer og mer nedkjørt. Samtidig så hadde jeg andre tøffe ting i livet mitt å forholde meg til. Til slutt valgte jeg å bryte forholdet til ham jeg virkelig elsket. Jeg skjønte at dersom jeg ble så ville jeg bare bli mer nedkjørt. Jeg måtte bryte for å redde meg selv. Jeg har aldri angret på den avgjørelsen. Ikke tvilt et sekund. Joda, livet ble tøft det, men jeg slapp unna en stor belastning. Nemlig min eks.

Må bare legge til at vi var kjærester en stund etterpå. Vi var faktisk glad i hverandre. Jeg håpet jo at han skulle innse hva han mistet og at vi var verdt nok til at han ville kjempe for forholdet. Vi var altså ikke det.

[tula]

Hei takk for råd.

Dette er en fortvilet situasjon. D verste er at d går utover unga. Man blir gående m en konstant dårlig samvittighet ovenfor dem.

Jeg satte ned foten for noen år siden, og forlangte at han skulle få hjelp for sitt voldsomme temperament. Hvis ikke dro jeg!! For dette går han på antidepressiva, som hjelper. D merker vi hvis han prøver å slutte m de. Men denne medisinen bruker han kun fordi jeg forlanger d, han har store vansker m å forstå probl.

Jeg skal ikke svartmale ham her inne. Han har mange gode sider også. Jeg er heller ikke ute etter at noen skal dømme ham. D blir urettferdig. Han har probl.-men innser ikke dette selv. Skulle ønske han klarte d, for d er ikke noe jeg heller vil enn at vi skal få d til, og d har jeg også sagt til ham.

Vi har vært sammen i 15 år, og jeg skal som sagt utredes fordi jeg er psykisk utmattet. Tror jeg har fått meg en alvorlig knekk etter mange slitsomme år og vonde minner fra fortid.

Jeg har blitt anbefalt å gå fra ham men jeg synes ikke dette er så enkelt når man har barn. Dessuten har jeg dratt ham m meg på mine foreldres bosted, 50 mil unna, og jeg synes d blir dårlig gjort av meg hvis jeg nå skal kaste ham ut. Jeg er villig til å ofre meg for ham, jeg er villig til å leve m ham resten av livet selv om mine følelser for ham er døde. Dette vet han.

Ja, dette er en forferdelig vanskelig situasjon. Og som sagt er jeg redd jeg blir nødt til å gjøre noe m dette for evt å bli friskere selv. Dette sliter veldig på meg. Jeg blir kritisert hver dag. Jeg er så sliten om dagen at jeg er redd jeg snart blir innlagt på psyk.sykehus.

Jeg har etter ham å dømme veldig vanskelig for å tro at han blir m på fam.rådg. D er ham overhodet ikke innstilt på. Han fniser bl.a over at jeg søker psyk.hjelp-dette er bare tull, mener han. Men jeg gjør d for min egen del, da jeg bare vil komme meg ut av dette uføret.

Vi prøvde fam.rådg. den gangen han fikk medisin, men han møtte bare en gang-kun fordi jeg forlangte d. Men han hånet d bare. Så ja, jeg er fortvilet. Vet rett og slett ikke hvordan vi skal komme oss videre.

Jeg skjønner at situasjonen er uholdbar for deg.

Forstår at du synes dette er vanskelig pga ungene. Men tror du ikke at ungene hadde fått det bedre om hjemmesituasjonen ble mye roligere?

Sånn som du beskriver det ville jeg valgt å gå fra ham! Slik er det bare. Jeg hadde ikke funnet meg i at mitt eget og barnas liv skulle gå for lut og kaldt vann bare fordi det er synd i mannen.

Dersom han ikke pr i dag etter så mange forsøk ikke på noen måte er åpen for hjelp, er jeg redd for at dette er en håpløs situasjon. Og barna dine er iallefall ikke tjent med at du sliter deg ut psykisk.

Du kunne evt begynt med å flytte fra ham for en periode. Si at du trenger en pause! Da ville du se ting litt klarere. Få ting litt på avstand. Det er ofte lettere å tenke konstruktivt da. Lettere å se løsninger.

For når samlivet er så fastkjørt som du beskriver det må det drastiske tiltak til.

Håper virkelig at du/dere finner ut av det.

[Gjest Jente31]

Jeg skjønner at situasjonen er uholdbar for deg.

Forstår at du synes dette er vanskelig pga ungene. Men tror du ikke at ungene hadde fått det bedre om hjemmesituasjonen ble mye roligere?

Sånn som du beskriver det ville jeg valgt å gå fra ham! Slik er det bare. Jeg hadde ikke funnet meg i at mitt eget og barnas liv skulle gå for lut og kaldt vann bare fordi det er synd i mannen.

Dersom han ikke pr i dag etter så mange forsøk ikke på noen måte er åpen for hjelp, er jeg redd for at dette er en håpløs situasjon. Og barna dine er iallefall ikke tjent med at du sliter deg ut psykisk.

Du kunne evt begynt med å flytte fra ham for en periode. Si at du trenger en pause! Da ville du se ting litt klarere. Få ting litt på avstand. Det er ofte lettere å tenke konstruktivt da. Lettere å se løsninger.

For når samlivet er så fastkjørt som du beskriver det må det drastiske tiltak til.

Håper virkelig at du/dere finner ut av det.

Dette høres meget fornuftig ut.. men hva m min samvittighet:

Jeg dro ham 50mil unna familien hans og hit til min familie i håp om at vi skulle få d bedre.

Kan jeg "svikte" ham da...??

[MillaMy]

Dette høres meget fornuftig ut.. men hva m min samvittighet:

Jeg dro ham 50mil unna familien hans og hit til min familie i håp om at vi skulle få d bedre.

Kan jeg "svikte" ham da...??

Hvis det er kun det at du har dratt ham med deg til ditt bosted som holder deg sammen med ham skjønner jeg ikke at du holder ut. Du er jo ung! Du kan få deg et liv! Oppleve lykken igjen! Og han vil sikkert klare å gå videre han også. Enten der dere bor nå, eller et helt annet sted.

Jeg snakker av erfaring, og jeg vet at vi kvinner handler mye utifra samvittighet, men prøv å tenk litt på deg selv også. Barna får det ofte bedre hvis foreldrene har det bra. Ved å bli i et dårlig forhold gir vi dem helt feil signaler.

Det var bare min mening, lykke til uansett hva du velger å gjøre.

[tula]

Dette høres meget fornuftig ut.. men hva m min samvittighet:

Jeg dro ham 50mil unna familien hans og hit til min familie i håp om at vi skulle få d bedre.

Kan jeg "svikte" ham da...??

Jeg synes ikke du skal tenke så mye på at du dratt ham med deg 50 mil. Han er en voksen mann, og jeg tror han vil klare seg mye bedre enn du tror.

Så det synes jeg ikke du skal dårlig samvittighet for.

Dette er uten tvil tøft for dere begge. Men akkurat nå har du det helt forferdelig, og du fortjener å få litt ro i hverdagen sammen med ungene uten ham.

Men du må være bestemt overfor både ham og deg selv på hva du vil akkurat nå. Jeg er helt sikker på at litt avstand fra problemene er løsningen deres pr i dag.

[løvinne71]

Dette høres meget fornuftig ut.. men hva m min samvittighet:

Jeg dro ham 50mil unna familien hans og hit til min familie i håp om at vi skulle få d bedre.

Kan jeg "svikte" ham da...??

"Kan jeg svikte ham da"

Men kjære deg!

Det er jo HAN som svikter deg/dere hele tiden!

Både ved at hans temperement er en belastning for både deg og familielivet, og ikke minst ved at han ikke tar deg seriøst nok til at han er villig til å stille opp for å søke hjelp!

Hva skylder du ham egentlig??

Hvis du allerede har gitt ham x-antall muligheter til å forandre seg, og lagt til rette for at dere skal få hjelp, uten at han viser interesse til å ta tak i problemene, så har du vel allerede gjort det som kan forventes av deg og mere til??

Hvor mye skal denne fyren få lov til å bryte deg ned før du slutter å "skylde ham" noe?

At hans hjemsted opprinnelig er 50 mil unna, synes jeg er totalt irrelevant!

Han er vel et voksent menneske som klarer å ta vare på seg selv selvom han er langt "hjemmeifra"? Og hvis han har jobb og et sosialt nettverk der dere bor nå, så burde han nok klare seg vel så bra alene der som noe annet sted.

Hvis han blir "kastet ut" så får vi håpe han har selvinnsikt nok til å forstå hvorfor.

Og har han ikke det, vel, så var det nok ikke særlig håp om at han ville fortstått problemstillingen, og gjort noe med den, uansett...

Du må tenke på din egen og barnas mentale helse først og fremst.

Og det er tydelig at du ikke kan forvente så mye hjelp og støtte fra mannen din i så måte.

Beklager å være litt skarp!

Men jeg kan ikke se at det er verdt å ofre hverken din eller ungenes trivsel av hensyn til en hissig og egoistisk mann!

Tenk på deg selv!

[Gjest Jente31]

"Kan jeg svikte ham da"

Men kjære deg!

Det er jo HAN som svikter deg/dere hele tiden!

Både ved at hans temperement er en belastning for både deg og familielivet, og ikke minst ved at han ikke tar deg seriøst nok til at han er villig til å stille opp for å søke hjelp!

Hva skylder du ham egentlig??

Hvis du allerede har gitt ham x-antall muligheter til å forandre seg, og lagt til rette for at dere skal få hjelp, uten at han viser interesse til å ta tak i problemene, så har du vel allerede gjort det som kan forventes av deg og mere til??

Hvor mye skal denne fyren få lov til å bryte deg ned før du slutter å "skylde ham" noe?

At hans hjemsted opprinnelig er 50 mil unna, synes jeg er totalt irrelevant!

Han er vel et voksent menneske som klarer å ta vare på seg selv selvom han er langt "hjemmeifra"? Og hvis han har jobb og et sosialt nettverk der dere bor nå, så burde han nok klare seg vel så bra alene der som noe annet sted.

Hvis han blir "kastet ut" så får vi håpe han har selvinnsikt nok til å forstå hvorfor.

Og har han ikke det, vel, så var det nok ikke særlig håp om at han ville fortstått problemstillingen, og gjort noe med den, uansett...

Du må tenke på din egen og barnas mentale helse først og fremst.

Og det er tydelig at du ikke kan forvente så mye hjelp og støtte fra mannen din i så måte.

Beklager å være litt skarp!

Men jeg kan ikke se at det er verdt å ofre hverken din eller ungenes trivsel av hensyn til en hissig og egoistisk mann!

Tenk på deg selv!

D er bare bra at du er skkarp. Er ofte d som skal til Er godt å få en "bekreftelse" på mine tanker. Som skrevet blir jeg kansje bare nødt til å ta tak i dette etterhvert. Takk for god støtte, d hjelper v å styrke meg.

[Gjest Jente31]

Jeg synes ikke du skal tenke så mye på at du dratt ham med deg 50 mil. Han er en voksen mann, og jeg tror han vil klare seg mye bedre enn du tror.

Så det synes jeg ikke du skal dårlig samvittighet for.

Dette er uten tvil tøft for dere begge. Men akkurat nå har du det helt forferdelig, og du fortjener å få litt ro i hverdagen sammen med ungene uten ham.

Men du må være bestemt overfor både ham og deg selv på hva du vil akkurat nå. Jeg er helt sikker på at litt avstand fra problemene er løsningen deres pr i dag.

Er så enig.. som jeg skrv til løvinne71 blir jeg kansje nødt til å gjøre noe m dette etterhvert, om ikke annet må jeg gjøre dette for barnas skyld. Så takk til deg også Dette styrker meg..

[org]

Jeg vil bare ønske deg og dine lykke til.

Samlivsbrudd med barn i bildet er nok ikke noen dans på roser.

[Gjest Jente31]

Hvis det er kun det at du har dratt ham med deg til ditt bosted som holder deg sammen med ham skjønner jeg ikke at du holder ut. Du er jo ung! Du kan få deg et liv! Oppleve lykken igjen! Og han vil sikkert klare å gå videre han også. Enten der dere bor nå, eller et helt annet sted.

Jeg snakker av erfaring, og jeg vet at vi kvinner handler mye utifra samvittighet, men prøv å tenk litt på deg selv også. Barna får det ofte bedre hvis foreldrene har det bra. Ved å bli i et dårlig forhold gir vi dem helt feil signaler.

Det var bare min mening, lykke til uansett hva du velger å gjøre.

Takk;)

[Gjest Jente31]

Jeg vil bare ønske deg og dine lykke til.

Samlivsbrudd med barn i bildet er nok ikke noen dans på roser.

Takk. Nei er vel mye derfor man prøver å holde ut i d lengste også. For å "skåne" barna. Men d er jo helt klart ikke riktig d heller, hverken for dem eller noen av oss. Tøft er d uansett valg..

[Gjest Jente31]

Jeg avsluttet et forhold til faren til ungene mine da jeg var gravid med nummer to. Jeg bare måtte.

Han tok ikke ansvar for familien og selv om vi både pratet masse sammen, satte opp arbeidsfordeling og var hos familevernkontoret så ble det ingen endring.

Gradvis ble jeg mer og mer nedkjørt. Samtidig så hadde jeg andre tøffe ting i livet mitt å forholde meg til. Til slutt valgte jeg å bryte forholdet til ham jeg virkelig elsket. Jeg skjønte at dersom jeg ble så ville jeg bare bli mer nedkjørt. Jeg måtte bryte for å redde meg selv. Jeg har aldri angret på den avgjørelsen. Ikke tvilt et sekund. Joda, livet ble tøft det, men jeg slapp unna en stor belastning. Nemlig min eks.

Må bare legge til at vi var kjærester en stund etterpå. Vi var faktisk glad i hverandre. Jeg håpet jo at han skulle innse hva han mistet og at vi var verdt nok til at han ville kjempe for forholdet. Vi var altså ikke det.

Er godt å høre andres erfaringer på dette, og at d faktisk går an å gjøre noe m d for å få d bedre. Godt å høre at d du følte for å gjøre også var riktig..kansje vil akkurat dette være riktig for meg og.