Motivasjon-noen spørsmål

[Gjest Moooooooooi]

Hvordan kan behandlere hjelpe noen som ikke har noen motivasjon i det hele tatt til å gjøre noe med sin egen situasjon?

Hva kan årsaken til mangel på motivasjon være hvis feks psykiske lidelser som depresjon etc er behandlet eller utelukket?

Er det å ha sterk motivasjon et karaktertrekk? som om noen kanskje har mer viljestyrke , eller pliktfølelse ,at de er sta etc?

Går det ikke å behandle en spiseforstyrret eller en person som ikke er motivert i det hele tatt til å bli frisk fra spiseforstyrrelse eller rusmimsbruket sitt? Er det grunnen til at vi feks ikke tvangsbehandler rusmimsbrukere?

Hva er egentlig motivasjon? Er det også motivasjon som gjør at en feks velger å skulke jobben eller bli værende i et uverdig rusmisbruk?

Kan man se på motivasjon som feks en bil som enten kan ta deg mot stjernene eller til polet på Grorud? Altså at det ikke finnes dårlig motivasjon.Kun dårlige konsekvenser.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ekstremt viktig og interessant spørsmål.

Skal besvare det i løpet av et par dager.

[Gjest Rosalind]

Ekstremt viktig og interessant spørsmål.

Skal besvare det i løpet av et par dager.

Der fikk vi noe å tenke på!

Det er det mest tankevekkende jeg har lest her på dol.

.

[Psyk. Stud.]

Vet ikke om NHD har enerett til å svare her, selv om han er veldig kompetent; jeg kan jo prøve å si noe om det jeg har forstått så langt;

motivasjon er drivkraften i en organisme. På neuronivå kan man si at det styres av utskillelsen av dopamin og hvorvidt reseptorer er mottakelig for stoffet. Dopamin styrer i all hovedsak begjær og lyst på nytelse. Nytelse styres igjen av andre nevrotransmittere (enkefaliner og endforfiner).

Nytelse er en neurologisk beskjed om at organismen forflytter seg fra et stadie til et bedre stadie. Nytelsen finner sted når forandring finner sted.

Motivasjon kan også sees på kognitivt, som intencivteori, eller oponent-process teori; mange forskjellige elementer kan styre motivasjonen til et mennesket. Motivasjonen er vel ønske om å oppnå tilstand.

To hovedmomenter styrer ofte hvorvidt organismen søker etter den bedre situasjonen; (1) Hvor vidt organismen vil få lønn for strevet og (2) sannsynlighet for at organismen vil oppnå forbedring/komme til målet ved hjelp av forsøket.

Hva synes du om dette, Nils Håvard?

[Farmer]

Hei.

Utrolig interessant innlegg du kom med!

Jeg er redd det finnes like mange svar på spørsmålet ditt som det finnes behandlere...

Tror m.a.o dette er noe forskjellige behandlere takler ulikt.

[Cilien]

Ekstremt viktig og interessant spørsmål.

Skal besvare det i løpet av et par dager.

Psykologer/leger sier alltid at de bare kan hjelpe personer som vil det selv/er motivert for det. Men jeg tenker ofte at når jeg er dypt deprimert så ligger det så og si i sykdomsbildet at jeg mangler motivasjon for noe som helst. Det er jo et av kjennetegnene på depresjon: At alt virker håpløst.

Så: Skal man da la være å hjelpe meg? (satt på spissen)

Og: Er ikke det en ønskesituasjon at alle psykisk syke klarer å opparbeide seg motivasjon - må man ikke være litt frisk for å være motivert?

For å motsi meg selv litt her, så har jeg selv vunnet veldig mye på å være motivert for behandling. Jeg har kommet presis til alle psykologtimer i 2 år, tatt alle medisiner punktlig, trent, fått meg en god døgnrytme osv osv - fordi jeg har klart å motivere meg selv. Og er nå veldig bra, har gjort ferdig hovedfagsoppgaven min, blitt lektor, jobber 100%. Selv om jeg er bipolar.

Men hvis jeg ikke eide motivasjon - hva da?

[Gjest sitrius]

Psykologer/leger sier alltid at de bare kan hjelpe personer som vil det selv/er motivert for det. Men jeg tenker ofte at når jeg er dypt deprimert så ligger det så og si i sykdomsbildet at jeg mangler motivasjon for noe som helst. Det er jo et av kjennetegnene på depresjon: At alt virker håpløst.

Så: Skal man da la være å hjelpe meg? (satt på spissen)

Og: Er ikke det en ønskesituasjon at alle psykisk syke klarer å opparbeide seg motivasjon - må man ikke være litt frisk for å være motivert?

For å motsi meg selv litt her, så har jeg selv vunnet veldig mye på å være motivert for behandling. Jeg har kommet presis til alle psykologtimer i 2 år, tatt alle medisiner punktlig, trent, fått meg en god døgnrytme osv osv - fordi jeg har klart å motivere meg selv. Og er nå veldig bra, har gjort ferdig hovedfagsoppgaven min, blitt lektor, jobber 100%. Selv om jeg er bipolar.

Men hvis jeg ikke eide motivasjon - hva da?

Jeg synes du kommer med et meget interessant spørsmål! Er det forskjell på folk-at noen er sterkere psykisk (selv om man har en psykisk sykd.eks depresjon) og klarer å se ting "klarere" enn andre og dermed øker motivasjonen/kommer seg lengre?

Selv er jeg i en veldig vanskelig situasjon hvor jeg føler jeg står og stanger hodet i veggen, men uansett hvor ille det er tenker jeg at det må finnes en løsning, og at man faktisk kan velge å grave sin egen grav eller ikke.

Har jeg rett, eller er jeg for frisk til å være syk???

[Gjest libhba]

Psykologer/leger sier alltid at de bare kan hjelpe personer som vil det selv/er motivert for det. Men jeg tenker ofte at når jeg er dypt deprimert så ligger det så og si i sykdomsbildet at jeg mangler motivasjon for noe som helst. Det er jo et av kjennetegnene på depresjon: At alt virker håpløst.

Så: Skal man da la være å hjelpe meg? (satt på spissen)

Og: Er ikke det en ønskesituasjon at alle psykisk syke klarer å opparbeide seg motivasjon - må man ikke være litt frisk for å være motivert?

For å motsi meg selv litt her, så har jeg selv vunnet veldig mye på å være motivert for behandling. Jeg har kommet presis til alle psykologtimer i 2 år, tatt alle medisiner punktlig, trent, fått meg en god døgnrytme osv osv - fordi jeg har klart å motivere meg selv. Og er nå veldig bra, har gjort ferdig hovedfagsoppgaven min, blitt lektor, jobber 100%. Selv om jeg er bipolar.

Men hvis jeg ikke eide motivasjon - hva da?

hvis man er bipolar, så virker jo medisinene på deg da, da blir det jo lettere.

ved en spiseforstyrrelse kan ikke medisiner fikse fullt så mye

[Gjest en som spekulerer]

Der fikk vi noe å tenke på!

Det er det mest tankevekkende jeg har lest her på dol.

.

Jeg har tenkt mye på motivasjon for min egen del.

Jeg har vært i terapi i en del år. Og slitt veldig med en traumatisk barndom og ungdom.

Da jeg var barn var det viktig for meg å beholde en viss verdighet og fasade og være like god som andre. Dermed ble det ett motiv for meg å stå på for å klare meg.

Her kan vi si at det er den kognitive funksonen som er aktivert.

Senere i livet har jeg alltid hatt mål. Uansett hvor psyk jeg har vært har målet aldri blitt borte.

En gang i min ungdom sto jeg utenfor en dodør mens to "venninner" røkte hasj...Det var ikke min greie å gjøre det. Jeg ble aldri med på slikt enda jeg var ribbet for venner.

Jeg har alltid hatt ett bilde av meg selv som flink. Jeg ville rett og slett ikke miste maska. Jeg visste alltid konsekvenser av ting jeg har gjort før jeg har gjort det.

Det må være mer eller mindre selvdestruktivitet i motivasjon. Interlligens kan det ikke være.

[Elis31]

Vet ikke om NHD har enerett til å svare her, selv om han er veldig kompetent; jeg kan jo prøve å si noe om det jeg har forstått så langt;

motivasjon er drivkraften i en organisme. På neuronivå kan man si at det styres av utskillelsen av dopamin og hvorvidt reseptorer er mottakelig for stoffet. Dopamin styrer i all hovedsak begjær og lyst på nytelse. Nytelse styres igjen av andre nevrotransmittere (enkefaliner og endforfiner).

Nytelse er en neurologisk beskjed om at organismen forflytter seg fra et stadie til et bedre stadie. Nytelsen finner sted når forandring finner sted.

Motivasjon kan også sees på kognitivt, som intencivteori, eller oponent-process teori; mange forskjellige elementer kan styre motivasjonen til et mennesket. Motivasjonen er vel ønske om å oppnå tilstand.

To hovedmomenter styrer ofte hvorvidt organismen søker etter den bedre situasjonen; (1) Hvor vidt organismen vil få lønn for strevet og (2) sannsynlighet for at organismen vil oppnå forbedring/komme til målet ved hjelp av forsøket.

Hva synes du om dette, Nils Håvard?

Det ble litt over the top for meg ihvertfall. Hva med på et folkelig språk?

[Gjest skal]

For meg henger motivasjon mye sammen med håp. Hvis jeg har håp om at behandling kan gjøre meg bedre, gjøre livet bedre, så har jeg litt motivasjon.

Hvis jeg til og med tror at det er sånn, er motivasjonen sterkere. Jo sikrere jeg blir jo sterkere er motivasjonen.

Har jeg ikke håp, så har jeg ingen motivasjon.

Dvs at hvis man ikke har håp, så handler kanskje behandling om å gi håp? enten gjennom ren kjemi/medisin. Men også gjennom undervisning.

Å forklare hvordan behandling virker, hvorfor, kunne vise til andre som har klart det. Kunne møte andre som har klart det.

Ta tak i og synliggjøre de ressurser den syke, motivasjonsløse faktisk har. Både egne ressurser, og ressurser i støtteapparatet.

Det har iallfall vært viktig for min motivasjon.

Og når motivasjonen blir borte, så handler det ofte om at jeg ikke tror jeg kan klare det som skal til, at jeg ikke forstår hvordan behandlingen skal virke og dermed sliter med å tro at den virker.

At jeg ikke tør stole på at mine behandlere vet best og vil mitt beste. At de bare vil ha meg til å bli som DE vil, ikke som jeg vil. Eller at de ikke kommer til å støtte meg hvis jeg "kaster meg utpå".

Dette trenger jeg å jobbe med hele tiden for å ikke miste motivasjonen, og det får jeg heldigvis!

Når jeg tror på mine behandlere, på behandlingen, på meg selv og støtteapparatet - da er motivasjonen på topp! Da kan jeg tåle mye!

[PieLill]

Motivasjon og vilje er vel to sider av omtrent samme sak.

Jeg tenker på motivasjon/vilje omtrent som batteriet til en bilmotor. Bilen kommer ikke langt på _bare_ strøm, men uten strøm på batteriet kommer den ingen vei, samme hvor sterk motoren er.

Når ting fungerer som de skal vil motoren lade batteriet som igjen gjør batteriet i stand til å levere den nødvedige tenningen til motoren. Et sterkt batteri kan gi stabil drift av motoren, men gjør ikke motoren i seg selv hverken sterkere eller svakere.

En sterk motivasjon vil kunne få en til å bevege seg stabilt i riktig rettning, men det er andre ting som avgjør hvor _fort_ det går framover. Man skal derfor vokte seg for å bedømme motivasjon bare ut fra ytre framgang.

Noen ganger kan man motiveres av selve målet. Man sparer penger til noe konkret. Man trener for å få tilbake førlighet.

Andre ganger kan målet være for langt borte. Man kan da hjelpe motivasjonen ved å lage mindre delmål. F.eks. spare 10.000,- i første omgang. Eller kunne klare å holde en gaffel. AA deler målet om å holde seg edru et helt liv inn i dager og timer.

Iblant klarer ikke det egentlige målet å motivere. Man kan da lage "surogatmotivasjon" i form av en belønning eller et annet vikarierende motiv. Barn kan med riktig belønning med stor glede gjøre ting de ellers nesten hater. Mange unge gutter kan gjøre nesten hva som helst for å motbevise utsagnet "Er du feig eller!?" Målet for handlingen er ikke lengre resultatet av selve handlingen, men den induserte bivirkningen.

Disse teknikene for å motivere seg selv og/eller andre kan brukes og misbrukes i en uendlighet av variasjoner.

Skal man tenne/styrke motivasjonen kan det være greit å begynne med å se på hva som dreper motivasjonen. Tror man ikke det nytter, må man sansynliggjøre at det likevel nytter. Om hovedmålet ikke motiverer, kan kanskje noen av delmålene gjøre det, og da bør man heller fokusere på disse. Er den samlede oppgaven for uoverkommelig, må den deles opp i mange overkommelige biter osv.

Noen blir motiverte av å bli provoserte, å ha noe å kjempe mot, å ha noe å bevise. Andre blir motiverte av oppmuntring og at det de gjør er betydningsfullt for andre.

Når alt annet slår feil sitter man igjen med belønning/straff som alternativ. Dette kan fungere en tid for å få i gang en prosess, men holder sjeldent til en varig fremdrift. Kommer man først i gang kan det i seg selv skape motivasjon for å gå videre uten hjelp av belønning/straff.

I forhold til f.eks. rumisbruk har tvang vært mye diskutert. Da har man gitt opp motivasjon og tvinger en person til det riktige. Håpet er at motivasjonen skal komme når vedkommende (ufrivillig) får smaken av et nøkternt liv. (Om detter er en god eller dårlig framgangsmåte tar jeg ikke stilling til.)

Dyktige behandlere bør være flinke til å lete seg fram til det som motiverer den enkelte og trigge dette på en positiv måte. Hos de aller fleste finnes det et eller annet som kan tenne en gnist. Men jeg tror neppe det er mulig å motivere noen som overlater hele ansvaret for sin motivasjon til andre.

mvh