Bør vi konfrontere den som har såret oss?Vennesland

[Gjest Såret kvinne]

For en tid tilbake var jeg i et forhold som ikke gjorde meg godt. Jeg var blind da jeg var i det, men ser det klart i ettertid - og ikke minst merker jeg hva det har gjort med meg - i ettertid.

Da vi gjorde det slutt, satt jeg ord på noen av mine såre følelser, men skiltes likevel med "kyss,klapp og klem" og et "jeg er glad i deg".

I ettertid er alt det vonde jeg opplevde fra hem kommet til overflaten. Måten han behandlet meg på har skapt sår i meg.

Nå jobber jeg med selvtilliten og med å tørre se på andre menn igjen. Jeg er blitt redd.

Det jeg lurer på er; bør jeg, når jeg er sterkere, konfrontere ham og fortelle ham hva han egentlig har gjort mot meg? Hva han har påført meg av sår og hva jeg syns om det?

Jeg har ikke et snev av ønske om å ha ham tilbake. Jeg begynner rett og slett bare å ta tak i min egen selvrespekt.

Hva sier du, Vennesland, er det fornuftig, for egen del, å konfrontere den som har gjort deg vondt?

[Gjest Leeloo]

Jeg kjente meg igjen da jeg leste det du hadde skrevet, så jeg vil gjerne dele mine tanker om det. Jeg har vært igjennom et forhold som påvirket meg på samme måte som det gjorde med deg. I ettertid hadde jeg det veldig vanskelig med meg selv, selvfølelsen var på bunn, og tiltroen til gutter det samme. Jeg har måttet jobbe med meg selv, og har i mellomtiden ødelagt 2 forhold til andre gutter fordi jeg har hatt det vanskelig med følelser og tanker. I mellomtiden begynte min ex å kontakte meg igjen, så noe av det fikk utløp ovenfor ham... om det hjalp vet jeg ikke, for jeg ønsket ingenting annet enn at han skulle slutte å kontakte meg. Han viste ingen forståelse for det jeg hadde vært igjennom, og jeg tror ikke det hjalp meg noe særlig.

Det som hjalp meg var rett og slett å jobbe igjennom det selv. Nå, etter 3 år, føler jeg meg sterk og selvstendig igjen, og selv om jeg fortsatt merker sporene etter ham, er jeg glad for at jeg har kommet så langt selv. Jeg ønsker aldri kontakt med ham igjen, men på samme tid har han faktisk i en mail innrømt at han nå forstår now av det jeg gikk igjennom.

Hva som er det rette å gjøre for deg er ikke godt å si, så egentlig ville jeg vel bare dele en erfaring... men for meg kom det iallefall ikke noe godt ut av å konfrontere ham, for han innså ikke selv hvordan forholdet vårt påvirket meg.

[Gjest Såret kvinne]

Jeg kjente meg igjen da jeg leste det du hadde skrevet, så jeg vil gjerne dele mine tanker om det. Jeg har vært igjennom et forhold som påvirket meg på samme måte som det gjorde med deg. I ettertid hadde jeg det veldig vanskelig med meg selv, selvfølelsen var på bunn, og tiltroen til gutter det samme. Jeg har måttet jobbe med meg selv, og har i mellomtiden ødelagt 2 forhold til andre gutter fordi jeg har hatt det vanskelig med følelser og tanker. I mellomtiden begynte min ex å kontakte meg igjen, så noe av det fikk utløp ovenfor ham... om det hjalp vet jeg ikke, for jeg ønsket ingenting annet enn at han skulle slutte å kontakte meg. Han viste ingen forståelse for det jeg hadde vært igjennom, og jeg tror ikke det hjalp meg noe særlig.

Det som hjalp meg var rett og slett å jobbe igjennom det selv. Nå, etter 3 år, føler jeg meg sterk og selvstendig igjen, og selv om jeg fortsatt merker sporene etter ham, er jeg glad for at jeg har kommet så langt selv. Jeg ønsker aldri kontakt med ham igjen, men på samme tid har han faktisk i en mail innrømt at han nå forstår now av det jeg gikk igjennom.

Hva som er det rette å gjøre for deg er ikke godt å si, så egentlig ville jeg vel bare dele en erfaring... men for meg kom det iallefall ikke noe godt ut av å konfrontere ham, for han innså ikke selv hvordan forholdet vårt påvirket meg.

Takk for at du delte dine erfaringer! :-) Og jeg er glad for at du i dag står sterk og har jobbet med og bearbeidet det denne mannen har gjort mot deg.

For min del er det forsåvidt av "mild" karakter, men likevel - vondt har det gjort meg.

Og det du sier på slutten, om at det ikke hjalp å konfrontere fordi han ikke innså , er akkurat det jeg er redd for. Har de ikke innsett det underveis I forholdet, vil de vel gjerne ikke se det i ettertid heller. Det vet jeg ikke, men det går jo an å håpe. For å behandle den man er glad i på en måte som skaper sår, det er en skikkelig drittsekk-oppførsel...

Jeg får se hva jeg gjør. Uansett er det ikke tiden, for jeg er ikke sterk nok.

Lykke til videre.

[Gjest Leeloo]

Takk for at du delte dine erfaringer! :-) Og jeg er glad for at du i dag står sterk og har jobbet med og bearbeidet det denne mannen har gjort mot deg.

For min del er det forsåvidt av "mild" karakter, men likevel - vondt har det gjort meg.

Og det du sier på slutten, om at det ikke hjalp å konfrontere fordi han ikke innså , er akkurat det jeg er redd for. Har de ikke innsett det underveis I forholdet, vil de vel gjerne ikke se det i ettertid heller. Det vet jeg ikke, men det går jo an å håpe. For å behandle den man er glad i på en måte som skaper sår, det er en skikkelig drittsekk-oppførsel...

Jeg får se hva jeg gjør. Uansett er det ikke tiden, for jeg er ikke sterk nok.

Lykke til videre.

Jeg ønsker deg lykke til videre også... du vet ihvertfall at du ikke er alene om å oppleve sånne ting, og jeg håper du finner ut av hva du ønsker og klarer å gjøre med det!

Hilsen

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Så bra at du begynner å finne tilbake til selvrespekt og trygghet. Alle som har vært uten det, vet hva det koster av innsats og tid å få det tilbake. Men du verden så viktig.

Jeg tviler på om det vil hjelpe deg å konfrontere en tidligere partner som har såret deg.

Du er i gang med en viktig egen-prosesss. Ikke bland han inn i den, er mitt råd.

Kanskje det er fristende å gi en tilbakemelding for å stramme opp fyren og tro at det hindrer han i å gjøre det mot andre? Jeg tror det ikke.

Hva det eventuelt vil gjøre med han, er usikkert. Og når du ikke vil ha noe med han å gjøre, ville jeg ligget lavt, og derfor ikke tatt kontakt med han.