Når veninner får barn.

[Gjest Godtatt oppførsel?]

Vi er et par barndomsveninner som har hengt sammen siden barneskolen og nå er vi i 20årene. Siden den gang har vi utviklet oss og havnet i ulike retninger, men alltid vært gode venner, med jevnlig kontakt fordi om det innimellom kunne være travelt og ikke ble så ofte.

Nå har det seg sånn at hun ene for snart et år siden fikk et barn. Jeg ble redd dette skulle forstyrre vennskapet vårt og skjønte sefølgelig at det ville påvirke vennskapet.

I begynnelsen var jeg tolmodig, skjønte at det var store omstillinger å plutselig bli mamma. Jeg tok ansvar for å opprettholde kontakten, var veldig intressert i denn lille, slik jeg hadde vært i graviditeten, etter å ha hengt på dol og jobbet i barnehage vet man såpass om temaet at man kan holde en god samtale.

Hun sier hele tiden at det går fint, har sagt til henne at det er ikke altid alt går så fint, fødselsdeprisjoner, krangler i forholdet ol, og er det noe kan hun godt komme med det. Jeg forteller jo henne om mitt forhold. Men neida, alt er så bra så. Hun har vært litt syk og syk og med baby skjønner jeg at hun ikke har overskudd til vennene sine, men de vanlige dagene, men en unge som sover hele natten, men barnefar som gjærne tar sin del og hun bare går hjemme så ville jeg trodd at hun ville tatt mer initativ.

Jeg er rett og slett skuffet og lurer på hvor lenge jeg skal være den som hovedsaklig tar initativ til kontakt. Hun kommer innimellom til meg på msn, men ringer aldri, eller sender tekst meldinger. Når jeg snakker med henne spør hun hvordan det går med meg og mitt, er ikke bare intresert i seg og babyen liksom. Vi har en annen felles veninne og hun er stort sett enda verre med kontakten til henne, men så er hun litt selvopptatt og ikke så flink med slikt. Så det er ikke bare meg.

Det virker som om hun mister sitt eget liv til fordel for kjærestens venner og liv. Hun har flyttet til han, men kan vel ha kontakt med oss fordet?

[Gjest Luskelita]

Ja, hun har "mistet sitt liv" - dvs hun har mistet sitt gamle liv. Hennes nye liv består av 100 % mammarolle + å være partner i et seriøst voksenforhold med familieliv.

Mange av oss jenter oppdager at dette er såpass krevende og altoppslukende at det blir liten eller nesten ingen tid til slike venninneting man pleide å gjøre før barnet kom. Man har ofte verken overskudd eller interesse for dette mere.

Men samtidig vil jeg si at å pleie kontakten med gamle venner er terapi i en travel familiehverdag. Bare synd man så sjelden har mulighet og ork til dette! Etterhvert som barna blir større har man ofte større overskudd (og behov) for å treffe gamle venninner.

[Gjest Godtatt oppførsel?]

Ja, hun har "mistet sitt liv" - dvs hun har mistet sitt gamle liv. Hennes nye liv består av 100 % mammarolle + å være partner i et seriøst voksenforhold med familieliv.

Mange av oss jenter oppdager at dette er såpass krevende og altoppslukende at det blir liten eller nesten ingen tid til slike venninneting man pleide å gjøre før barnet kom. Man har ofte verken overskudd eller interesse for dette mere.

Men samtidig vil jeg si at å pleie kontakten med gamle venner er terapi i en travel familiehverdag. Bare synd man så sjelden har mulighet og ork til dette! Etterhvert som barna blir større har man ofte større overskudd (og behov) for å treffe gamle venninner.

Det er liksom ikke sånn at vi andre ligger rundt og hun ikke har ting til felles med oss mer. Jeg har feks vært i et forhold dobbelt så lenge som hennes! Jeg er klar for at det blir mye barnesnakk, om vonde tenner som kommer, bivirkinger av vaksiner og utviklingen til barnet. Hun har fremdeles mye til felles med oss selv om hun er mamma og vi ikke.

Hun har sagt at hun trenger mer voksen kontakt nå, derfor gleder hun seg til å komme ut i jobb igjen nå. Så jeg skjønner henne bare ikke. Hvor lenge skal jeg være den som har hovedansvaret for kontakt?

[jubalong70]

Det er utrolig overveldende å få barn. Hele verden dreier seg plutselig bare om dette nye mennesket. Og det går liksom aldri helt over.

Jeg synes du skal snakke med henne om det du føler. Ikke anklag henne, men bare fortell at du savner henne, savner at hun kanskje ringer deg også.

Jeg har nå 3 barn. Og jeg ringer veldig sjelden venninnene mine. Det blir liksom aldri så jeg husker det når jeg kan gjøre det.

Det betyr ikke at jeg ikke er glad i vennene eller at jeg ikke bryr meg om dem. Det er bare det at hjemmelivet er ganske oppslukende.

[Gjest EvyM]

Det kan være en god ide å ha en fast kveld i måneden for å treffes med venninnegjengen. Såkalt "forening" som vi sier.

[tzatziki1365380058]

Ja, hun har "mistet sitt liv" - dvs hun har mistet sitt gamle liv. Hennes nye liv består av 100 % mammarolle + å være partner i et seriøst voksenforhold med familieliv.

Mange av oss jenter oppdager at dette er såpass krevende og altoppslukende at det blir liten eller nesten ingen tid til slike venninneting man pleide å gjøre før barnet kom. Man har ofte verken overskudd eller interesse for dette mere.

Men samtidig vil jeg si at å pleie kontakten med gamle venner er terapi i en travel familiehverdag. Bare synd man så sjelden har mulighet og ork til dette! Etterhvert som barna blir større har man ofte større overskudd (og behov) for å treffe gamle venninner.

"Mange av oss jenter oppdager at dette er såpass krevende og altoppslukende at det blir liten eller nesten ingen tid til slike venninneting man pleide å gjøre før barnet kom. Man har ofte verken overskudd eller interesse for dette mere. "

Overskudd kan det naturligvis skorte på, men interesse? Har man virkelig lov til å droppe venner fordi man har fått barn, altså - fordi man har fått "andre interesser"?

Hvor blir det av respekten for det vennskapet som var og den venninnen som fremdeles er, da?

For meg blir dette "bruk og kast" av gamle venner fordi man har fått barn - ikke noe jeg støtter, akkurat.

Ja, jeg har barn!