9,5 timer i barnehagen hver dag

[Gjest Wita]

;-) Mange spørsmål, litt færre svar. Men litt er jo løst bare ved å definere et problem, da er man iallefall klar over hvor man selv står.

Jeg vil litt tilbake og litt fram, det beste fra to verdner så og si. For mange går det an å mikse sin egen løsning, tror det er beste å kombinere over en lav sko.

Selv om jeg har meninger jeg tør hevde betyr det ikke at jeg sitter inne "med alle svar"!

Synes du jeg virker arrogant?

"Synes du jeg virker arrogant?"

Neida, slett ikke:)

[laban]

Sjefen, naboer og samf stiller altså forventninger.

Gjør barn det?

Fordi barna ser opp til og er avhengige av oss uansett, er det lett å overse deres forventninger. Dessuten tilpasser de seg jo...

Nei, nå må det en endring av fokuset til her. En verdidebatt, nå som vi vet så mye om barn og anerkjenner dem som individer med rettigheter i samfunnet.

Er drittlei og syk av at folk har større samvittighetskvaler overfor jobben enn sine egne barn! Det er vel bare en floskel da, når de hevder at barna er det viktigste i deres liv?

Tenk om barn begynte å stille krav, holde tilbake sin selvutslettende kjærlighet til forelderene dersom de neglisjerte deres behov eller nedprioriterte dem?

Det er de som ikke kan kjempe for sine rettigheter eller formidle sine behov vi må ta mest hensyn til og rette samvittigheten vår inn mot...

Hvor går grensene for å ikke nedprioritere eller neglisjere barnas behov, da? Er det en bestemt stillingsprosent for mor og / eller far, et antall timer som må tilbringes hjemme eller kan behovsdekningen avleses på annen måte?

Du trenger ikke være redd for å tråkke meg på tærne ved å være konkret, jeg er uansett ferdig med å ha barnehagebarn.

[Atene]

Jubalong presiserer jo at det er likegyldig hvem som er der av foreldrene, men at det er bedre med mere tid sammen med foreldrene. Og selv om mannen hennes pendler så så ser barna _en_ av foreldrene mye av tiden.

Og jeg er helt enig med deg jubalong:-)

Men hun spør også "hvorfor får man barn hvis man ikke vil være sammen med dem".

Mannen hennes er mindre sammen med barna sine enn de aller fleste yrkeskvinner. Hvorfor fordømmer hun dem, og ikke ham?

[ylvali1365381015]

Hvor går grensene for å ikke nedprioritere eller neglisjere barnas behov, da? Er det en bestemt stillingsprosent for mor og / eller far, et antall timer som må tilbringes hjemme eller kan behovsdekningen avleses på annen måte?

Du trenger ikke være redd for å tråkke meg på tærne ved å være konkret, jeg er uansett ferdig med å ha barnehagebarn.

Bare se på barnet, les adferd og humør, kroppsspråk og snakk om ting. Det går ikke an å komme opp med en universalløsning på den perfekte balansegang! Men lydhøre og empatiske foreldre, som trives i barnets selskap og verdsetter samværet vil kunne sette seg selv i bakgrunnen der det ev trengs. De vil sannsynligvis være oppmerksomme nok til å justere seg etter barnets beste og villige nok til å flekse om det er mulig.

Tror jeg.

[Gjest observer barnet]

Hvem er disse foreldrene som du snakker om? Jeg har aldri møtt på noen som gjør slikt.

Og angående å ha barnet i barnehage selv om du har fri, så kan dette lett forsvares for manges del. Kanskje barnet trenger mye aktivitet, kanskje du selv har masse husarbeid å få unna eller må få kommet deg til lege. Og så videre, og så videre.

Jeg tror vi skal slutte å dømme hverandre og anta at alle har gode grunner for å ta de valgene de tar, inntil det motsatte er bevist.

Om du som barnehageansatt ikke sier i fra til forelderen hvis barnet lider av for lange dager synes jeg du gjør en dårlig jobb. Da tenker du mere på foreldrene enn på barnet.

Jeg synes det får være grense til hvor hårsår man skal bli.

Jeg har selv hatt mitt barn lang dag i barnehagen, da jeg hadde lang vei og travle dager. Personellet sa heldigvis i fra at det ble for lenge for mitt barn. Han ble sur, grinete og vanskelig på slutten av dagen. De mente det skyldtes for lange dager. For meg var barnet viktigst, jeg gikk derfor ned i stilling og barnet mitt fikk en mye bedre hverdag hvor han var blid og fornøyd. Det er grunnen til at jeg synes det er viktig at personellet må observere barna og hvordan det virker inn på dem.

[laban]

Bare se på barnet, les adferd og humør, kroppsspråk og snakk om ting. Det går ikke an å komme opp med en universalløsning på den perfekte balansegang! Men lydhøre og empatiske foreldre, som trives i barnets selskap og verdsetter samværet vil kunne sette seg selv i bakgrunnen der det ev trengs. De vil sannsynligvis være oppmerksomme nok til å justere seg etter barnets beste og villige nok til å flekse om det er mulig.

Tror jeg.

Men tror du ikke også at de aller fleste gjør slike vurderinger? Kan det ikke tenkes at også fulltidsarbeidende har denne evnen til å observere, vurdere og justere seg?

[tzatziki1365380058]

Akkurat. Men desverre har foreldre ofte bestemt seg i utgangspunktet, gjentar som et mantra hvor bra det er at ettåringen får ut i verden og treffe jevnaldrende. Som om de prøver å overdøve en plagsom indre stemme som reagerer på klamringen og gråtingen. Og samfunnet støtter opp i koret, alle har vi liksom bestemt at det er det beste for barnet.

Selv om vi ser at det kanskje ikke er det, dersom vi ser barnet.

Hele første leveår heter det seg at ikke babyen kan bli bortskjemt på nærhet og kos, at vi ikke skal la dem gråte, men respondere på adferden deres.

Så starter tilvenningsuka i bhg, og alt er plutselig snudd på hodet. Ikke rart ungene reagerer med en smule panikk.

Uansett hvor mange uker det tar, reagerer ikke foreldrene på signalgråten lenger. Og barnet lærer for første gang at det er _det_ som må tilpasse seg for å få verden i balanse igjen.

Av og til nødvendig, men jeg synes mange begynner for brått og for tidlig.

Og det er ekstra vanskelig når man vet at det ikke bare er sutring, men reell angst som ligger bak en langvarig og uoversiktelig adskillelse fra mamma og pappa.

Slik ser nå jeg det. Mange mener jeg overdriver. Jeg mener jeg er i kontakt med mine følelser og naturlige instinkter. Dermed er jeg ambivalent ifht bhg, selv om jeg trives godt med å jobbe der.

Jeg har robuste unger som trives i barnehage, men av forskjellige årsaker har alle vært noe over et år før de begynte der, og de har også hatt ganske korte dager i perioder.

Det er jeg glad for at vi har fått til, selv om det må sies at det mer har skyldtes svangerskapspermisjoner og viedre studier, enn bevisst strategi og hensyn til dem.

Men - jeg tror de fleste foreldre gjør så godt de kan, og at de som må ha barna lenge i barnehagen vet godt om det selv De trenger ikke gode råd fra "besserwissere", synes jeg.

[Gjest Wita]

Joda, jeg kan nok være enig i at uttalelsen min er litt for krass. Men samtidig så må jeg si at jeg lurer litt.

Hvorfor får man egentlig barn?

Er det for at andre skal oppdra dem, veilede dem og gi dem sine verdier, eller er det for at vi som er foreldre skal gjøre det?

Og hvis vi kan enes om at det i bunn og grunn er en oppgave foreldrene bør ta, så hvordan får man til det når barnet nesten ikke er sammen med foreldrene?

Som i dette eksempelet. Barnet er 5 år gammelt. Jeg vil anta barnet står opp ca. kl. 06.20 for å rekke å våkne, kle seg, spise og reise til barnehagen. (Dette avhenger jo veldig av hvor barnehagen er, og kanskje spiser barnet frokost i barnehagen og står ikke opp før 06.30.)

Da får foreldrene en 45-50 minutter sammen med barnet på morgenen. Og vi vet jo alle hvordan morgenene er når alle skal hit og dit...

Så blir barnet hentet kl. 16.45.

La oss si de bruker 15 minutter på å komme seg hjem. Med hentetid i barnehagen er de da hjemme ca. kl. 17.05. Alle er slitne.

Middagen skal lages. Middagen spises kanskje kl. 17.40. Da kan man roe ned og snakke sammen om dagen som har vært.

Så er det kanskje barne-TV. Klokka har blitt 18.40.

Så er det tid for å være sammen. Kanskje leke litt.

Sengetid bør ikke være senere enn 20. Da har man hatt 3 timer sammen etter barnehagen.

Det blir tilsammen under 4 timer som barnet kan være sammen med foreldene sine - 5 dager i uka. Det blir 20 timer tilsammen.

Til sammenligning er barnet "sammen med" barnehagen i 47,5 timer. 47,5 timer! Det er 10 timer mer enn en vanlig arbeidsdag i løpet av ei uke.

Så jeg spør igjen - hvorfor er det vi egentlig får barn?

"Er det for at andre skal oppdra dem, veilede dem og gi dem sine verdier, eller er det for at vi som er foreldre skal gjøre det?"

Når du sier foreldrene, så mener du altså mor. Jeg kan ikke skjønne hvorfor du mener at far ikke er noen forelder å snakke om i denne sammenheng.

[Gjest også en mamma]

Slik er det ikke i vår barnehage. Der er det stor jubel om man blir henta først, å bli henta sist er ingen luksus der i gården nei. Da må de være med på rydding og noen ganger sitter de bare venter. Det er vel strengt tatt ikke hvordan barna syns det er å være i bhg som teller heller. Hva med all den tiden de ikke får sammen med foreldrene? Tid som de aldri får tilbake...Trist for både foreldre og barn.

Hvor ble småbarnstiden av?

Jeg tror det har mye med hvordan de ansatte håndterer det, hvorvidt barna syns det er stas eller trist å være igjen til sist. Hvis de voksne har holdningen "stakkars deg" så smitter det over på barnet. Men hos oss er de voksne flinke til å la de siste barna være med på ting. Og hos oss er det stor stas å få lov til å hjelpe med rydding, tørke av bordet - for ikke å snakke om å få ta en runde med moppen i garderoben... Det er populært, det! :-)

[punky brewster]

Det gjør ikke barna i vår barnehage. Kanskje fordi de voksne er flinke til å ta dem med på ting. Barna føler seg eksklusive som får lov til å hjelpe de voksne med den siste oppryddingen, gå ut med søpla, osv. De får svært god kontakt med den voksne når det er bare ett eller to barn igjen. Ungene i vår barnehage setter stor pris på å være igjen til sist, og mange ganger er det konkurranse mellom de 2-3 siste om hvem som faktisk blir sist. Jeg tror dette kommer mye an på de ansatte i barnehagen...

Unger er ikke dumme, de føler sterkt at de er ijen til slutt og det vi kan gi dem i barnehagen veier ikke opp mot at enkelte foreldre har alt for liten tid med barna sine. Hos dere høres det ut som det er forskjellige barn som er igjen til sist. Vi har noen som er hentet sent innimellom, det er ikke dem jeg snakker om, men de som alltid har lange dager

[punky brewster]

Ser aldri at de som vanligvis blir hentet sent ser triste ut, og synes det er leit.

Min gutt blir for det aller, aller meste hentet etter 1630, så han er en av de som blir hentet sent. Men 2 dager i måneden jobber jeg halv dag, og da henter jeg han tidlig.

Men de ansatte i bhg er flinke til at de gjør rolige aktiviteter på slutten av dagen, for de barna som vil det. Det da være seg tegning, perling og slike ting.

Det gjør vi også om vi er inne eller lser ei bok til barnet, spesielt om det er kun et barn igjen. Føler da at jeg gir barnet kvalitetstid, men vi er stortsett ute på ettermiddagen. Men da hender det jeg lar barnet velge når de andre er hentet.

[Gjest også en mamma]

Unger er ikke dumme, de føler sterkt at de er ijen til slutt og det vi kan gi dem i barnehagen veier ikke opp mot at enkelte foreldre har alt for liten tid med barna sine. Hos dere høres det ut som det er forskjellige barn som er igjen til sist. Vi har noen som er hentet sent innimellom, det er ikke dem jeg snakker om, men de som alltid har lange dager

Mine har alltid lange dager. Og vi vet stort sett hvilke andre barn som "alltid" er igjen til slutt. Og mellom disse 3-4 er det litt konkurranse om å være sist på sin avdeling.

Det blir et annet tempo når det bare er 3 unger igjen. Plutselig leker de med barn de ellers ikke leker med, for det er bare dem igjen. De får privillegier, får være med på ting med de voksne.

På den ene avdelingen der datteren min går er det en annen jente og to gutter som stort sett alltid er av de siste. Det er i tillegg noen andre som av og til blir hentet sent. På avdelingen der sønnen min går er det egentlig bare han og en til som alltid blir hentet seint, men til gjengjeld flere andre som jevnlig er igjen til sist (foreldre som jobber skift...).

[Gjest også en mamma]

Jeg snakker ikke om å servere sannheter og fasitsvar og lekse opp for mine venninner hva de bør gjøre og ikke gjøre. Såpass oppegående sosiale antenner har faktisk jeg og de fleste mennesker jeg omgås.

Det jeg stiller spørsmål ved er hvorfor det ikke er rom for at man snakker om ting, bringer ting på bane som også kan være vanskelige å ta opp? HVorfor skal vi glatte over ting, og bestandig tenke at det er ikke min sak for det er ikke mitt barn? Personlig så setter jeg pris på at folk kommer med synspunkter i forhold til hva jeg gjør og ikke gjør med mine barn. Jeg har både en mor og en svigerinne som har gjort det i forhold til meg.De gjør det på en ålreit måte og jeg har aldri blitt fornærmet. Noen ganger er det hold i det de sier, da får jeg kanskje en bekreftelse på ting jeg har tenkt selv, andre ganger blåser jeg i hva de måtte mene, fordi jeg har en annen oppfatning selv. Men jeg setter pris på å ha en ærlig dialog med dem.

Men hvorfor kan vi ikke være litt ærligere mot andre?

Et eksempel: i min barselgruppe var vi ute og gikk tur, jeg tipper at det var nærmere -10 og iskald vind. En av babyene satt i vogna tynnkledd, uten votter og med stivfrosne fingre. Ingen sa noe. Jeg turte ikke, nettopp av redsel for å blande meg i ting jeg ikke har noe med. Og jeg hadde også den tanken i hodet at mor vet sikkert best. Men jeg er ikke stolt av at jeg ikke sa noe, og jeg ville ha beundret det mennesket som enkelt og greit hadde spurt "fryser ikke barnet ditt uten votter?"

Men ser du ikke at det du gjør nettopp er å definere deg selv som fasit?

Hvorfor er det beundringsverdig om noen "tør" si i fra om at man mener et barn fryser? Tror du at barnets mor / far ØNSKER at barnet skal fryse? Tror du de gjør det for å være slemme? Omsorgssvikt? I de fleste tilfeller gjør foreldre så godt de kan, og noen barn er nå en gang varmere av seg enn andre. Noen elsker ull på kroppen hele året, andre regelrett hater varme klær.

Hvordan ville du selv reagert hvis noen kom bort til deg og "mente" at barnet ditt hadde feil sykkel, eller at lua ikke var bra nok?

[Gjest også en mamma]

"Hvorfor i alle dager skal man da ha barn?" spør du.

Ja, det samme kan jeg spørre deg om. Mannen din pendler og er borte mesteparten av uken. Hva er vitsen med å ha barn hvis man ikke skal se dem annet enn i helgene likevel? Er dette virkelig noe bedre enn å jobbe fulltid å ha barna i barnehage? Jeg synes det er horribelt å prioritere karrieren sin over familien på den måten.

Enig. Fedre som velger å være borte ukesvis i trekk burde ikke hatt barn, og mødre som velger å få barn med slike fedre er uansvarlige. Barn trenger fedre også!

[Gjest også en mamma]

Men hun spør også "hvorfor får man barn hvis man ikke vil være sammen med dem".

Mannen hennes er mindre sammen med barna sine enn de aller fleste yrkeskvinner. Hvorfor fordømmer hun dem, og ikke ham?

Nemlig. I følge hennes egen definisjon er jo mannen hennes uegnet til å ha barn. Og det er jo da betenkelig at hun har valgt å få intet mindre enn 3 stykker med denne karrierejegeren.

[Atene]

Nemlig. I følge hennes egen definisjon er jo mannen hennes uegnet til å ha barn. Og det er jo da betenkelig at hun har valgt å få intet mindre enn 3 stykker med denne karrierejegeren.

Jeg mener ikke at han er uegnet. Det har jeg ingen mening om, for jeg kjenner ham ikke.

De har valgt det som passer dem best i deres livssituasjon, og jeg stoler på at de vet mye bedre enn meg hva det er.

Da synes jeg de kan innrømme andre den samme evnen, selv om andre velger annerledes enn dem.

[Gjest også en mamma]

Selvsagt vet jeg at jeg er heldig som har valget. MEn jeg tror det er ganske mange fler som faktisk kan velge å prioritere litt anderledes.

Er det virkelig nødvendig å ha både nytt hus, ny bil, hytte og båt når man har småbarn?

Er det nødvendig å pusse opp kjøkkenet igjen når det er 5 år siden sist?

Er det nødvendig å dra på sydenferie hvert år?

Jeg vet absolutt at det finnes de som ikke har noe valg. Men det finnes mange som absolutt kan ha råd til at den ene jobber 80% eller 60% i en periode. Da blir hverdagen lettere for alle.

Jeg tror ikke du vet spesielt mye, faktisk. Jeg skjønner jo at du lever i en verden som jeg trodde døde ut med 50-tallet, med karrieremannen med den høye inntekten, og den hjemmeværende moren som "prioriterer" barna.

I den vanlige verden, der jeg og veldig mange andre lever, så jobber vi for å ha til alle vanlige ting. Mat, klær, hus, bil. Vi har ikke verken hytte, båt eller flere sydenturer i året. Vi jobber ikke for å ha råd til luksus - den har vi allerede gitt avkall på eller aldri hatt. Vi jobber for å ha et noen lunde komfortabelt liv, hvor man ikke må på sosialkontoret hvis det dumper ned en regning som ble høyere enn antatt. Vi jobber for å kunne gi oss selv og barna våre en hyggelig hverdag hvor man slipper å snu på hver krone. Men luksusen er langt unna....

Men så er da mannen min også bare en stakkars LO-organisert arbeider...

[Gjest også en mamma]

Jeg mener ikke at han er uegnet. Det har jeg ingen mening om, for jeg kjenner ham ikke.

De har valgt det som passer dem best i deres livssituasjon, og jeg stoler på at de vet mye bedre enn meg hva det er.

Da synes jeg de kan innrømme andre den samme evnen, selv om andre velger annerledes enn dem.

Nei, men hun må jo mene det, ut i fra hennes utsagn om at man ikke burde få barn hvis man ikke er villig til å jobbe 60 % mens barna er små. Det må jo gjelde både fedre og mødre det! Og da møter hun vel seg selv litt i døra, eller?

[Gjest også en mamma]

;-) Mange spørsmål, litt færre svar. Men litt er jo løst bare ved å definere et problem, da er man iallefall klar over hvor man selv står.

Jeg vil litt tilbake og litt fram, det beste fra to verdner så og si. For mange går det an å mikse sin egen løsning, tror det er beste å kombinere over en lav sko.

Selv om jeg har meninger jeg tør hevde betyr det ikke at jeg sitter inne "med alle svar"!

Synes du jeg virker arrogant?

Ja, det syns jeg. Du har et bilde av at alle som jobber mer enn deg er overfladiske mennesker som stresser hele tiden og aldri har tid til barna sine. Det er arrogant.

[Glimtipper]

Om du som barnehageansatt ikke sier i fra til forelderen hvis barnet lider av for lange dager synes jeg du gjør en dårlig jobb. Da tenker du mere på foreldrene enn på barnet.

Jeg synes det får være grense til hvor hårsår man skal bli.

Jeg har selv hatt mitt barn lang dag i barnehagen, da jeg hadde lang vei og travle dager. Personellet sa heldigvis i fra at det ble for lenge for mitt barn. Han ble sur, grinete og vanskelig på slutten av dagen. De mente det skyldtes for lange dager. For meg var barnet viktigst, jeg gikk derfor ned i stilling og barnet mitt fikk en mye bedre hverdag hvor han var blid og fornøyd. Det er grunnen til at jeg synes det er viktig at personellet må observere barna og hvordan det virker inn på dem.

Ehm... Ok.

Kanskje du kan vise til hvor jeg har sagt jeg ikke ville ha sagt i fra til en forelder om barnet deres led noen nød?