9,5 timer i barnehagen hver dag

[jubalong70]

Så når jeg skal jobbe til neste år og må ha 2-åringen min i barnehagen minst ni timer, så kunne jeg like godt ha latt være å få barn? Kanskje jeg burde vurdere å adoptere han bort?

Ikke alle har en rik ektemann som forsørger familien, vet du...

Skjønner ikke hvorfor det at mannen min tjener bra skal være et argument mot meg.

Vi hadde gjort alt som sto i vår makt for at barna våre slapp slike dager samme hvor mye eller lite vi tjente.

Selvsagt ville jeg ha jobbet fulltid hadde mannen min tjent 100.000,- i året. Og selvsagt hadde barna mine måtte være lenger i barnehagen da enn det de må nå.

Men personlig så mener jeg at de fleste klarer å finne en løsning som ikke innebærer så lange dager.

Enslige forsørgere har det vanskeligere, særlig om reisevegen er lang. Det forstår jeg veldig godt.

Men når begge to gjør karriere, og begge tjener godt (som innleggskriver også nevner) så må jeg få lov til å undre meg på hvorfor de har fått barn.

Jeg har svart Elextra ganske utfyllende om timene som går med. Barnet er sammen med foreldrene under 20 timer tilsammen fra mandag til fredag. Det er i barnehagen 47,5 timer fra mandag til fredag. Det er 10 timer mer enn en vanlig arbeidsdag - som kan gjøre oss voksne ganske slitne...

Jeg skal være enig i at svaret mitt var litt krasst. Men jeg kan ikke fri meg for å lure på hvorfor man egentlig har fått barn når det er viktigere å gjøre karriere og ha det nyeste av det nye, enn å være sammen med det mest dyrebare man har.

[snø]

Joda, jeg kan nok være enig i at uttalelsen min er litt for krass. Men samtidig så må jeg si at jeg lurer litt.

Hvorfor får man egentlig barn?

Er det for at andre skal oppdra dem, veilede dem og gi dem sine verdier, eller er det for at vi som er foreldre skal gjøre det?

Og hvis vi kan enes om at det i bunn og grunn er en oppgave foreldrene bør ta, så hvordan får man til det når barnet nesten ikke er sammen med foreldrene?

Som i dette eksempelet. Barnet er 5 år gammelt. Jeg vil anta barnet står opp ca. kl. 06.20 for å rekke å våkne, kle seg, spise og reise til barnehagen. (Dette avhenger jo veldig av hvor barnehagen er, og kanskje spiser barnet frokost i barnehagen og står ikke opp før 06.30.)

Da får foreldrene en 45-50 minutter sammen med barnet på morgenen. Og vi vet jo alle hvordan morgenene er når alle skal hit og dit...

Så blir barnet hentet kl. 16.45.

La oss si de bruker 15 minutter på å komme seg hjem. Med hentetid i barnehagen er de da hjemme ca. kl. 17.05. Alle er slitne.

Middagen skal lages. Middagen spises kanskje kl. 17.40. Da kan man roe ned og snakke sammen om dagen som har vært.

Så er det kanskje barne-TV. Klokka har blitt 18.40.

Så er det tid for å være sammen. Kanskje leke litt.

Sengetid bør ikke være senere enn 20. Da har man hatt 3 timer sammen etter barnehagen.

Det blir tilsammen under 4 timer som barnet kan være sammen med foreldene sine - 5 dager i uka. Det blir 20 timer tilsammen.

Til sammenligning er barnet "sammen med" barnehagen i 47,5 timer. 47,5 timer! Det er 10 timer mer enn en vanlig arbeidsdag i løpet av ei uke.

Så jeg spør igjen - hvorfor er det vi egentlig får barn?

Jeg skal ikke stille spørsmål om hvorfor folk får barn, men jeg har tenkt de samme tankene som deg og lurt på hvorfor _vi_ har fått de barna vi har fått. Vi har jo lagt en aldri så liten innsats i å få dem også, ventet i årevis og reist halve jorden rundt for å hente dem...

Konklusjonen min var at jeg har lyst til å bruke mer tid på dem enn jeg gjorde de første 6 årene jeg hadde barn. Mitt valg, helt alene, og heldigvis har vi økonomi til at jeg kan jobbe redusert, og jeg har en mann som synes at det er ok at jeg vil gjøre det.

Men som jeg har skrevet et annet sted i tråden så tror jeg ikke nødvendigvis barna har så vondt av å være i barnehagen. Mange har det nok helt storveis og savner ikke mamma og pappa det spøtt. Mamma og pappa er ikke så enestående, barnehagen med sine voksne og alle barna kan nok langt på vei gi et barn det det trenger for å ha det bra. Min eldste datter er nok et slikt barn. Men uansett så ble det ikke riktig for _meg_, for jeg begynte som sagt å stille meg spørsmålet om hvorfor pokker jeg har fått disse barna, hvis jeg skulle se så lite til dem. Så jeg synes spørsmålet ditt er aktuelt, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i at konklusjonen er at lange barnehagedager er dårlig for barna :-)

[jubalong70]

Jeg skal ikke stille spørsmål om hvorfor folk får barn, men jeg har tenkt de samme tankene som deg og lurt på hvorfor _vi_ har fått de barna vi har fått. Vi har jo lagt en aldri så liten innsats i å få dem også, ventet i årevis og reist halve jorden rundt for å hente dem...

Konklusjonen min var at jeg har lyst til å bruke mer tid på dem enn jeg gjorde de første 6 årene jeg hadde barn. Mitt valg, helt alene, og heldigvis har vi økonomi til at jeg kan jobbe redusert, og jeg har en mann som synes at det er ok at jeg vil gjøre det.

Men som jeg har skrevet et annet sted i tråden så tror jeg ikke nødvendigvis barna har så vondt av å være i barnehagen. Mange har det nok helt storveis og savner ikke mamma og pappa det spøtt. Mamma og pappa er ikke så enestående, barnehagen med sine voksne og alle barna kan nok langt på vei gi et barn det det trenger for å ha det bra. Min eldste datter er nok et slikt barn. Men uansett så ble det ikke riktig for _meg_, for jeg begynte som sagt å stille meg spørsmålet om hvorfor pokker jeg har fått disse barna, hvis jeg skulle se så lite til dem. Så jeg synes spørsmålet ditt er aktuelt, selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i at konklusjonen er at lange barnehagedager er dårlig for barna :-)

Jeg mener heller ikke at barnehage ikke er bra for barna. Barnehage er et flott sted der barna lærer mye og får gjøre mye de kanskje ikke kan få gjort hjemme.

Men som du også sier, hvis man spør seg hvorfor man har fått barn så kan jo svarene kanskje bli litt vanskelige å forholde seg til for noen? Jeg vet ikke.

Jeg vet i alle fall at for meg er det riktig å prioritere slik at barna får mest mulig av oss foreldre.

Jeg vet at vi er prioriterte fordi mannen min tjener bra, og jeg kan være hjemme 1 ekstra år med minsten.

Jeg vet også at om vi begge virkelig hadde måttet jobbe 100%, så hadde vi begge vært enige om at ikke begge kunne gjøre karriere samtidig...

Nå er det mannen min som gjør karriere - og det medfører at jeg kan være hjemme. Om noen år kan han kanskje kutte ned litt, og jeg satse mer på min jobb.

I mellomtiden har barna fått mye tid sammen med meg, og uheldigvis mindre tid sammen med faren sin. Men vi har i alle fall kunnet tilby dem litt rolige dager innimellom...

[jubalong70]

Ja, har man flere barn i fulltid på barnehage blir det jo mye jobbing for å dekke det økonomisk! ;-)

Godt svar. Jeg synes forresten du skriver veldig mye bra i denne diskusjonen.

[Gjest alt for lenge spør du meg]

Hvor god venninne jeg måtte være eller ikke være i noen doleres øyne fordi jeg har lyst til å si i fra, kan sikkert diskuteres.

Men hvor skal grensa gå i forhold til hva vi skal tørre å si fra om eller "blande oss oppi" til disse "venninnene" våre?

Skal vi bestandig være redde for å tråkke hverandre på tærne, selv om vi mener at barn lider overlast?

Og sånn generelt, det er faktisk ikke gitt at vi som foreldre i enhver situasjon er i stand til å bedømme våre barns beste. Kanskje kan det være nyttig med et lite spark, eller et lite hint for å bevisstgjøres?

Barna våre er som kjent ikke bare våre og noe vi har full eiendomsrett på og råderett over.Velger man å få barn, må man også ta konsekvensene, inklusive det å tåle litt kritikk. Hvem vet kanskje nettopp det er til barnas beste?

[Glimtipper]

Skjønner ikke hvorfor det at mannen min tjener bra skal være et argument mot meg.

Vi hadde gjort alt som sto i vår makt for at barna våre slapp slike dager samme hvor mye eller lite vi tjente.

Selvsagt ville jeg ha jobbet fulltid hadde mannen min tjent 100.000,- i året. Og selvsagt hadde barna mine måtte være lenger i barnehagen da enn det de må nå.

Men personlig så mener jeg at de fleste klarer å finne en løsning som ikke innebærer så lange dager.

Enslige forsørgere har det vanskeligere, særlig om reisevegen er lang. Det forstår jeg veldig godt.

Men når begge to gjør karriere, og begge tjener godt (som innleggskriver også nevner) så må jeg få lov til å undre meg på hvorfor de har fått barn.

Jeg har svart Elextra ganske utfyllende om timene som går med. Barnet er sammen med foreldrene under 20 timer tilsammen fra mandag til fredag. Det er i barnehagen 47,5 timer fra mandag til fredag. Det er 10 timer mer enn en vanlig arbeidsdag - som kan gjøre oss voksne ganske slitne...

Jeg skal være enig i at svaret mitt var litt krasst. Men jeg kan ikke fri meg for å lure på hvorfor man egentlig har fått barn når det er viktigere å gjøre karriere og ha det nyeste av det nye, enn å være sammen med det mest dyrebare man har.

"Skjønner ikke hvorfor det at mannen min tjener bra skal være et argument mot meg."

Jeg aner ikke hva mannen din tjener, så jeg mente det ikke som en kommentar om deg, men mer generelt sett. Det er ikke noe jeg ville ha bruk mot deg, beklager om det virket sånn

Kanskje finnes det mange, mange foreldre som kunne ha gitt barna sine kortere dager. Angelica kommer med eksempler i den andre tråden. Selv har jeg ikke møtt slike foreldre.

Poenget mitt er at vi uansett må slutte å skue hundene på hårene. Vi vet ikke alt om alle. Selv bestevenninnen vår kan ha grunner for valgene hun tar, som hun ikke vil eller kan dele med oss. Derfor synes jeg man skal vente vel og lenge før man dømmer andre nord og ned. I tillegg må man innrømme at foreldrene best kjenner sine egne barn og vet barnets grenser. Om de forholder seg til disse grensene eller ikke må man vurdere over tid og med nøye observasjon. Ikke gjennom synsing.

Uttalelsen din var alt for bastant i mine øyne. Og å si: "Hvorfor får man barn da?" er en slengkommentar jeg finner temmelig unødvendig.

[snø]

Jeg mener heller ikke at barnehage ikke er bra for barna. Barnehage er et flott sted der barna lærer mye og får gjøre mye de kanskje ikke kan få gjort hjemme.

Men som du også sier, hvis man spør seg hvorfor man har fått barn så kan jo svarene kanskje bli litt vanskelige å forholde seg til for noen? Jeg vet ikke.

Jeg vet i alle fall at for meg er det riktig å prioritere slik at barna får mest mulig av oss foreldre.

Jeg vet at vi er prioriterte fordi mannen min tjener bra, og jeg kan være hjemme 1 ekstra år med minsten.

Jeg vet også at om vi begge virkelig hadde måttet jobbe 100%, så hadde vi begge vært enige om at ikke begge kunne gjøre karriere samtidig...

Nå er det mannen min som gjør karriere - og det medfører at jeg kan være hjemme. Om noen år kan han kanskje kutte ned litt, og jeg satse mer på min jobb.

I mellomtiden har barna fått mye tid sammen med meg, og uheldigvis mindre tid sammen med faren sin. Men vi har i alle fall kunnet tilby dem litt rolige dager innimellom...

Her får jeg vel neppe min kjære til å hoppe av karrieren, men han skal ha all ære for å prioritere familien, på tross av en krevende jobb. Stort sett hjemme til 17 og jobber aldri helger. Reiser litt i jobben, men i det store og det hele en veldig tilstedeværende far :-)

Og jeg må innrømme for meg selv at jeg aldri kunne være hjemme på fulltid, det er ikke noe for meg. Trenger jobben, husmorgenet har jeg ikke ;o) Men 100% blir det ikke på en stund, så mye er sikkert.

Men det er meg mine valg, basert på _min_ magefølelse og mitt behov for å ha en minst mulig stressende hverdag. Jeg har venner som velger annerledes, og jeg kan lure på hvordan de orker, men jeg har aldri tenkt at de er dårlige foreldre eller syntes synd på ungene deres.

[Gjest Elextra]

Joda, jeg kan nok være enig i at uttalelsen min er litt for krass. Men samtidig så må jeg si at jeg lurer litt.

Hvorfor får man egentlig barn?

Er det for at andre skal oppdra dem, veilede dem og gi dem sine verdier, eller er det for at vi som er foreldre skal gjøre det?

Og hvis vi kan enes om at det i bunn og grunn er en oppgave foreldrene bør ta, så hvordan får man til det når barnet nesten ikke er sammen med foreldrene?

Som i dette eksempelet. Barnet er 5 år gammelt. Jeg vil anta barnet står opp ca. kl. 06.20 for å rekke å våkne, kle seg, spise og reise til barnehagen. (Dette avhenger jo veldig av hvor barnehagen er, og kanskje spiser barnet frokost i barnehagen og står ikke opp før 06.30.)

Da får foreldrene en 45-50 minutter sammen med barnet på morgenen. Og vi vet jo alle hvordan morgenene er når alle skal hit og dit...

Så blir barnet hentet kl. 16.45.

La oss si de bruker 15 minutter på å komme seg hjem. Med hentetid i barnehagen er de da hjemme ca. kl. 17.05. Alle er slitne.

Middagen skal lages. Middagen spises kanskje kl. 17.40. Da kan man roe ned og snakke sammen om dagen som har vært.

Så er det kanskje barne-TV. Klokka har blitt 18.40.

Så er det tid for å være sammen. Kanskje leke litt.

Sengetid bør ikke være senere enn 20. Da har man hatt 3 timer sammen etter barnehagen.

Det blir tilsammen under 4 timer som barnet kan være sammen med foreldene sine - 5 dager i uka. Det blir 20 timer tilsammen.

Til sammenligning er barnet "sammen med" barnehagen i 47,5 timer. 47,5 timer! Det er 10 timer mer enn en vanlig arbeidsdag i løpet av ei uke.

Så jeg spør igjen - hvorfor er det vi egentlig får barn?

Synes du setter problemstillingen på hodet.

Folk kan ha mange ulike motiver for å få barn. De fleste vil gjerne tilbringe tid med barna sine, men jeg tror likevel ikke dette er _motivet_ for å få dem.

[Helmi]

Hvor god venninne jeg måtte være eller ikke være i noen doleres øyne fordi jeg har lyst til å si i fra, kan sikkert diskuteres.

Men hvor skal grensa gå i forhold til hva vi skal tørre å si fra om eller "blande oss oppi" til disse "venninnene" våre?

Skal vi bestandig være redde for å tråkke hverandre på tærne, selv om vi mener at barn lider overlast?

Og sånn generelt, det er faktisk ikke gitt at vi som foreldre i enhver situasjon er i stand til å bedømme våre barns beste. Kanskje kan det være nyttig med et lite spark, eller et lite hint for å bevisstgjøres?

Barna våre er som kjent ikke bare våre og noe vi har full eiendomsrett på og råderett over.Velger man å få barn, må man også ta konsekvensene, inklusive det å tåle litt kritikk. Hvem vet kanskje nettopp det er til barnas beste?

Forstår jeg deg rett: du vet altså så mye om familiesituasjonen og om hva som er best for dette barnet, at det er din oppgave å gjøre moren oppmerksom på hvilken feil hun gjør? Hvis så er saken, så synes jeg absolutt at du skal gi henne dine gode råd!

[Gjest togli]

Jeg hadde tenkt mitt, men ville ikke sagt noe. Dette er uansett ikke ditt bord. Ber venninnen deg om din mening, kan du selvsagt si fra.

[hidi]

Jeg ville ikke hatt barna i barnehagen sååå lenge. Jeg hadde senket kravet på andre ting og prioritert ungene.

Men hadde ikke sagt noe, hvis jeg ikke ble spurt. Synd at barna får så lite tid med foreldrene...!

[Gjest Persille]

Skjønner ikke hvorfor det at mannen min tjener bra skal være et argument mot meg.

Vi hadde gjort alt som sto i vår makt for at barna våre slapp slike dager samme hvor mye eller lite vi tjente.

Selvsagt ville jeg ha jobbet fulltid hadde mannen min tjent 100.000,- i året. Og selvsagt hadde barna mine måtte være lenger i barnehagen da enn det de må nå.

Men personlig så mener jeg at de fleste klarer å finne en løsning som ikke innebærer så lange dager.

Enslige forsørgere har det vanskeligere, særlig om reisevegen er lang. Det forstår jeg veldig godt.

Men når begge to gjør karriere, og begge tjener godt (som innleggskriver også nevner) så må jeg få lov til å undre meg på hvorfor de har fått barn.

Jeg har svart Elextra ganske utfyllende om timene som går med. Barnet er sammen med foreldrene under 20 timer tilsammen fra mandag til fredag. Det er i barnehagen 47,5 timer fra mandag til fredag. Det er 10 timer mer enn en vanlig arbeidsdag - som kan gjøre oss voksne ganske slitne...

Jeg skal være enig i at svaret mitt var litt krasst. Men jeg kan ikke fri meg for å lure på hvorfor man egentlig har fått barn når det er viktigere å gjøre karriere og ha det nyeste av det nye, enn å være sammen med det mest dyrebare man har.

Om begge foreldre MÅ jobbe fra 08.00 til 16.00, og de er avhengig av begge inntektene.

Forutsatt at man bor i Oslo, er det kjapt minst en halvtimes reisevei - det er få som jobber i nærmiljøet. Noen ganger kanskje lenger også.

Hvordan tenker du at man skal løse det rent praktisk så barnet ikke får så lange dager?

Det handler ikke bare om aleneforsørgere, noen ganger er det ikke mulig å endre på endel ting - det er ikke sånn at man ikke er kvalifisert til å få barn for det.

[Gjest alt for lenge spør du meg]

Forstår jeg deg rett: du vet altså så mye om familiesituasjonen og om hva som er best for dette barnet, at det er din oppgave å gjøre moren oppmerksom på hvilken feil hun gjør? Hvis så er saken, så synes jeg absolutt at du skal gi henne dine gode råd!

Nei, da har du nok misforstått.

Jeg er mer filosofisk i forhold til at det skal være så vanskelig å ta i mot kritikk når man har barn og ikke minst å gi kritikk, fordi vi ikke vil tråkke hverandre på tærne. Personlig mener jeg at det burde være mer rom for "å bry seg" når man har barn, det er en stor oppgave, og det er ikke alltid at man har like mye "gangsyn" i alle situasjoner.Igjen så snakker jeg i _generelle_ vendinger, så ikke overfør dette på forholdet mitt til venninna mi.

Når det gjelder dette konkrete tilfellet, vil jeg mest sannsynlig velge å ikke si noe, selv om jeg faktisk synes det er litt feigt.

[Gjest Persille]

Jeg synes det er et tankekors jubalong serverer.

Hvorfor skal man på død og liv ha barn hvis man er så travel?

Kanskje det hadde vært best å utsette det? Eller tenke over hva slags liv man selv ønsker og helst vil gi sine barn? I et av verdens rikeste land har vi faktisk mulighet til det.

Det kan jo hende situasjonen ikke ble helt som man planla da?

Det er jo gjerne sånn at ting endrer seg underveis i livet, og så får man gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

[Gjest Persille]

Eksemplet jeg kom med handler jo nettopp om noen som har prioritert, de har kuttet ned 20%, men fremdeles må barnets dager bli lange.

Jeg kan ikke skjønne dere som setter dere på høye hester og mener at dere vet andres familiers eget beste. Ta dine valg og respekter andres valg.

Dette er typisk kvinner, som validerer sin egen hverdag gjennom å rakke ned på andres.

Du har mange bra innlegg i denne tråden

[Ines]

Jeg synes det er helt horribelt! Hvorfor i alle dager skal man da ha barn?

Men, det er ikke noe vi har noe med, dessverre...

"Hvorfor i alle dager skal man da ha barn?" spør du.

Ja, det samme kan jeg spørre deg om. Mannen din pendler og er borte mesteparten av uken. Hva er vitsen med å ha barn hvis man ikke skal se dem annet enn i helgene likevel? Er dette virkelig noe bedre enn å jobbe fulltid å ha barna i barnehage? Jeg synes det er horribelt å prioritere karrieren sin over familien på den måten.

[Gjest Det tror dere?]

Jeg personlig, ville ikke greid å ha barna så lenge i barnehagen.

Ja, de har godt av å leke med andre barn... Men hvem er det som skal oppdra disse ungene? Er det vi, eller staten?

Jeg koser meg skikkelig med å kunne være hjemme så mye med ungene mine. To av de har nå blitt så store, at de kan velge selv om de vil gå hjem, eller være på SFO. (De må bestemme seg før de går på skolen, så jeg får gitt beskjed).

Minstemann er tre dager i barnehagen, men sjelden mer enn 6-7 timer på en dag. Etter 7 timer, er han jo utslitt og om han skulle vært lenger, hadde det ikke vært annet enn stress når han kom hjem.

Jeg merket så tydelig, at tidligere når mitt eldste barn gikk i bh over lengre tid (bl.a. fordi jeg var syk og jobbet), innarbeidet de andre rutiner hos han, enn vi var vant til hjemme.

Jeg er glad jeg slipper det presset. Jeg mener overhodet ikke man er dårlige foreldre om man MÅ ha ungene plassert bort, eller ungene selv velger å være borte.

Men jeg mener at det er godt noen av oss kan velge. Og har man et valg, mener jeg det beste for et barn, bør være å kunne oppdras og omgås i hovedsak med familien sin, for deretter å ha fritid i barnehage, eller med annet pass.

I noen land er det vanlig at barn og foreldere omgås på jobb og skole om hverandre, i andre land er det vanlig at foreldrene er to timer med barna, før de skal i seng.

Jeg tror vi ligger midt på treet, men er redd det er i ferd med å bli litt amerikanske tilstander her også.

Ps. Min teori er at grunnen til at det oppstår mye "gjenger" i USA, er mangel på tilhørighet, dvs. familie. Og det blir mer og mer vanlig her også.

[Glimtipper]

Du har mange bra innlegg i denne tråden

Takk

Andres fordømmelse for valgene vi tar til det beste for vår familie vet vi jo alt om.

[ylvali1365381015]

Dette har du overhodet ikke noe med. Hold munn !

Ikke finnes det så vidt jeg vet noe bevis på at 9,5 timer for en 5-åring er "for lenge", i betydningen skadelig, heller. Selv om jeg personlig synes det høres lenge ut, baserer jeg det bare på magefølelsen.

ville du syntes det var lenge å arbeide ni og en halv times skift selv?

Støy-og aktivitetsnivået i en barnehage kan til tider overgå en fabrikk... Og det å koble ut eller skjerme seg kan være vanskelig for en femåring, som tross alt ikke er sååå stor!

:-)

[Gjest Wita]

Skjønner ikke hvorfor det at mannen min tjener bra skal være et argument mot meg.

Vi hadde gjort alt som sto i vår makt for at barna våre slapp slike dager samme hvor mye eller lite vi tjente.

Selvsagt ville jeg ha jobbet fulltid hadde mannen min tjent 100.000,- i året. Og selvsagt hadde barna mine måtte være lenger i barnehagen da enn det de må nå.

Men personlig så mener jeg at de fleste klarer å finne en løsning som ikke innebærer så lange dager.

Enslige forsørgere har det vanskeligere, særlig om reisevegen er lang. Det forstår jeg veldig godt.

Men når begge to gjør karriere, og begge tjener godt (som innleggskriver også nevner) så må jeg få lov til å undre meg på hvorfor de har fått barn.

Jeg har svart Elextra ganske utfyllende om timene som går med. Barnet er sammen med foreldrene under 20 timer tilsammen fra mandag til fredag. Det er i barnehagen 47,5 timer fra mandag til fredag. Det er 10 timer mer enn en vanlig arbeidsdag - som kan gjøre oss voksne ganske slitne...

Jeg skal være enig i at svaret mitt var litt krasst. Men jeg kan ikke fri meg for å lure på hvorfor man egentlig har fått barn når det er viktigere å gjøre karriere og ha det nyeste av det nye, enn å være sammen med det mest dyrebare man har.

"Skjønner ikke hvorfor det at mannen min tjener bra skal være et argument mot meg"

Jo, det kan det. Både du og jeg har en mann som tjener bra og som jobber mye.

Pga. av det kan vi velge.Du velger å være hjemme og jeg har valgt deltidsjobb.

Men om vi hadde hatt menn som tjener en fjerdedel av det våre menn gjør, måtte vi muligens ha valgt annerledes og det er ikke slik at man kan komme og gå når man vil i alle jobber.

Våre unger er heldige som har moren sin såpass mye hjemme, men de er uheldige fordi de ser faren sin mindre pga av mye jobbing.

Alt har sin pris. Har begge parter en vanlig 8-16 jobb, så ja da blir det mange timer i barnehagen hver dag, men da får de ihvertfall se begge foreldrene like mye.

Jeg synes også det er mye for en 1-åring og være 9 timer i barnehagen hver dag, men mange har ikke et valg. Begge parter har kanskje lave inntekter og må jobbe fullt.

5-åringen min hadde forresten ikke hatt noe imot og være 9 timer i barnehagen hver dag, tror jeg. Hun klager nemlig over at jeg henter henne for tidlig.