9,5 timer i barnehagen hver dag

[Gjest Persille]

Takk

Andres fordømmelse for valgene vi tar til det beste for vår familie vet vi jo alt om.

Føler jeg er ekspert på området

Det er vel ikke flere dømmende her enn i RL - forskjellen er at her sier de det de andre tenker.

Jeg vet veldig godt hva enkelte mener om meg og mine prioriteringer, og det bryr meg akkurat ingenting.

F.eks - jeg startet bhg, det gjør at jeg må jobbe mer og får mindre tid med Billa. Men; hun har et trygt sted å være hele dagen, og jeg kan gå på jobb så vi har råd til å overleve på egenhånd.

Dessuten; å ha barna hjemme og la dem sulle rundt for seg selv anser jeg ikke som "å bruke tid med barna". Kvalitet er vel så viktig som kvantitet i dette tilfellet.

[ylvali1365381015]

Det kan jo hende situasjonen ikke ble helt som man planla da?

Det er jo gjerne sånn at ting endrer seg underveis i livet, og så får man gjøre det beste ut av situasjonen som den er.

Ja, det er det selvsagt lite å gjøre med... Men så lenge man har muligheten bør man tenke på barnets behov og justere seg som best man kan synes jeg.

[Gjest Persille]

Ja, det er det selvsagt lite å gjøre med... Men så lenge man har muligheten bør man tenke på barnets behov og justere seg som best man kan synes jeg.

Det gjør nok de aller aller fleste foreldre - selv om ikke omverdenen nødvendigvis ser det.

[Glimtipper]

Føler jeg er ekspert på området

Det er vel ikke flere dømmende her enn i RL - forskjellen er at her sier de det de andre tenker.

Jeg vet veldig godt hva enkelte mener om meg og mine prioriteringer, og det bryr meg akkurat ingenting.

F.eks - jeg startet bhg, det gjør at jeg må jobbe mer og får mindre tid med Billa. Men; hun har et trygt sted å være hele dagen, og jeg kan gå på jobb så vi har råd til å overleve på egenhånd.

Dessuten; å ha barna hjemme og la dem sulle rundt for seg selv anser jeg ikke som "å bruke tid med barna". Kvalitet er vel så viktig som kvantitet i dette tilfellet.

Helt på linje med deg Men det vet du jo.

Og jeg erfarte, hos deg, at Squishy henger etter på det sosiale rundt andre barn. I forhold til voksne kommuniserer han over gjennomsnittet, men han kommer ikke til å ha den samme forståelsen av sosiale normer og regler barn i mellom som 2-åringer som allerede har gått i barnehage i et helt år.

Han må være sammen med meg om jeg er syk, når jeg skal på butikken, når jeg skal til legen, når jeg skal til postkontoret og når jeg møter venner. Han lever, uten unntak, mitt liv. I barnehage hadde han fått en dag som i mye større grad er tilpasset hans behov. Allikevel får jeg hele tiden høre at å være hjemme sammen er udelt positivt for oss begge to.

[Gjest Wita]

Joda, jeg kan nok være enig i at uttalelsen min er litt for krass. Men samtidig så må jeg si at jeg lurer litt.

Hvorfor får man egentlig barn?

Er det for at andre skal oppdra dem, veilede dem og gi dem sine verdier, eller er det for at vi som er foreldre skal gjøre det?

Og hvis vi kan enes om at det i bunn og grunn er en oppgave foreldrene bør ta, så hvordan får man til det når barnet nesten ikke er sammen med foreldrene?

Som i dette eksempelet. Barnet er 5 år gammelt. Jeg vil anta barnet står opp ca. kl. 06.20 for å rekke å våkne, kle seg, spise og reise til barnehagen. (Dette avhenger jo veldig av hvor barnehagen er, og kanskje spiser barnet frokost i barnehagen og står ikke opp før 06.30.)

Da får foreldrene en 45-50 minutter sammen med barnet på morgenen. Og vi vet jo alle hvordan morgenene er når alle skal hit og dit...

Så blir barnet hentet kl. 16.45.

La oss si de bruker 15 minutter på å komme seg hjem. Med hentetid i barnehagen er de da hjemme ca. kl. 17.05. Alle er slitne.

Middagen skal lages. Middagen spises kanskje kl. 17.40. Da kan man roe ned og snakke sammen om dagen som har vært.

Så er det kanskje barne-TV. Klokka har blitt 18.40.

Så er det tid for å være sammen. Kanskje leke litt.

Sengetid bør ikke være senere enn 20. Da har man hatt 3 timer sammen etter barnehagen.

Det blir tilsammen under 4 timer som barnet kan være sammen med foreldene sine - 5 dager i uka. Det blir 20 timer tilsammen.

Til sammenligning er barnet "sammen med" barnehagen i 47,5 timer. 47,5 timer! Det er 10 timer mer enn en vanlig arbeidsdag i løpet av ei uke.

Så jeg spør igjen - hvorfor er det vi egentlig får barn?

"Hvorfor får man egentlig barn?"

Det er noe mennesker har villet ha til alle tider og man tilpasser seg den tiden man lever i.

Tidligere fantes det ikke barnehager, men man var hjemme og tok seg av store barneflokker isteden og jeg er jammen ikke sikker på om de hadde så mye mer tid til overs for hver enkelt for det.

[jubalong70]

"Skjønner ikke hvorfor det at mannen min tjener bra skal være et argument mot meg."

Jeg aner ikke hva mannen din tjener, så jeg mente det ikke som en kommentar om deg, men mer generelt sett. Det er ikke noe jeg ville ha bruk mot deg, beklager om det virket sånn

Kanskje finnes det mange, mange foreldre som kunne ha gitt barna sine kortere dager. Angelica kommer med eksempler i den andre tråden. Selv har jeg ikke møtt slike foreldre.

Poenget mitt er at vi uansett må slutte å skue hundene på hårene. Vi vet ikke alt om alle. Selv bestevenninnen vår kan ha grunner for valgene hun tar, som hun ikke vil eller kan dele med oss. Derfor synes jeg man skal vente vel og lenge før man dømmer andre nord og ned. I tillegg må man innrømme at foreldrene best kjenner sine egne barn og vet barnets grenser. Om de forholder seg til disse grensene eller ikke må man vurdere over tid og med nøye observasjon. Ikke gjennom synsing.

Uttalelsen din var alt for bastant i mine øyne. Og å si: "Hvorfor får man barn da?" er en slengkommentar jeg finner temmelig unødvendig.

Jeg er enig i at jeg var for krass, og jeg beklager det.

Men det finnes så mange der ute som absolutt elsker barna sine, men som likevel prioriterer å ikke være sammen med dem. (Og da snakker jeg om dem som faktisk kan ta valget å arbeide mindre.)

Og da må jeg bare spørre meg selv hvorfor de egentlig har fått barna sine?

Hvorfor får egentlig noen barn? Hva ønsker vi for barna våre? Hva ønsker vi å sitte igjen med når vi dør?

[jubalong70]

Her får jeg vel neppe min kjære til å hoppe av karrieren, men han skal ha all ære for å prioritere familien, på tross av en krevende jobb. Stort sett hjemme til 17 og jobber aldri helger. Reiser litt i jobben, men i det store og det hele en veldig tilstedeværende far :-)

Og jeg må innrømme for meg selv at jeg aldri kunne være hjemme på fulltid, det er ikke noe for meg. Trenger jobben, husmorgenet har jeg ikke ;o) Men 100% blir det ikke på en stund, så mye er sikkert.

Men det er meg mine valg, basert på _min_ magefølelse og mitt behov for å ha en minst mulig stressende hverdag. Jeg har venner som velger annerledes, og jeg kan lure på hvordan de orker, men jeg har aldri tenkt at de er dårlige foreldre eller syntes synd på ungene deres.

Jeg sier heller ikke at de som har barna sine i barnehage borti 10 timer om dagen er dårlige foreldre. Langt i fra.

Men fra mitt ståsted blir det så trist å overlate mesteparten av barndommen - den tiden da personligheten formes - til fremmede.

[jubalong70]

Synes du setter problemstillingen på hodet.

Folk kan ha mange ulike motiver for å få barn. De fleste vil gjerne tilbringe tid med barna sine, men jeg tror likevel ikke dette er _motivet_ for å få dem.

Men hva er motivet?

[jubalong70]

Om begge foreldre MÅ jobbe fra 08.00 til 16.00, og de er avhengig av begge inntektene.

Forutsatt at man bor i Oslo, er det kjapt minst en halvtimes reisevei - det er få som jobber i nærmiljøet. Noen ganger kanskje lenger også.

Hvordan tenker du at man skal løse det rent praktisk så barnet ikke får så lange dager?

Det handler ikke bare om aleneforsørgere, noen ganger er det ikke mulig å endre på endel ting - det er ikke sånn at man ikke er kvalifisert til å få barn for det.

Jeg ser helt klart at det for veldig mange blir lange dager, nettopp som du beskriver.

Men kanskje hadde det gått ann for mor _eller far_ å jobbe 80%, eller 60% i noen år slik at livet kunne bli litt roligere?

Veldig mange kunne klare det økonomisk, ved å være litt bevisste på hva pengene går til.

(Og ja, jeg _vet_ at ikke alle kan!!!)

[Glimtipper]

Jeg er enig i at jeg var for krass, og jeg beklager det.

Men det finnes så mange der ute som absolutt elsker barna sine, men som likevel prioriterer å ikke være sammen med dem. (Og da snakker jeg om dem som faktisk kan ta valget å arbeide mindre.)

Og da må jeg bare spørre meg selv hvorfor de egentlig har fått barna sine?

Hvorfor får egentlig noen barn? Hva ønsker vi for barna våre? Hva ønsker vi å sitte igjen med når vi dør?

Da kan det handle om andre ting som er livsviktige for disse menneskene. Kanskje er du kunstner og lever for kunsten din. Du må ha lange dager for å få gjort alt. Kanskje driver du en restaurant som betyr masse for deg. Kanskje er du kameramann i TV2 og ikke kan korte ned på arbeidstiden.

Hvordan man balanserer sitt liv _må_ være opp til enhver. Så får du heller tenke ditt, da. Ikke at jeg forstår dette store behovet for å tenke så mye om andres valg hele tiden.

[jubalong70]

"Hvorfor i alle dager skal man da ha barn?" spør du.

Ja, det samme kan jeg spørre deg om. Mannen din pendler og er borte mesteparten av uken. Hva er vitsen med å ha barn hvis man ikke skal se dem annet enn i helgene likevel? Er dette virkelig noe bedre enn å jobbe fulltid å ha barna i barnehage? Jeg synes det er horribelt å prioritere karrieren sin over familien på den måten.

Vær så god å kritiser vårt valg, det er helt i orden.

Vi har tatt det valget at mannen min skal gjøre karriere, og at jeg ikke skal gjøre det nå. Derfor har jeg max jobbet 60% etter at vi fikk barn, og derfor er jeg hjemme et år ekstra med lillebror nå.

Pappa'n går glipp av mye, og det synes alle er synd. Vi kunne vært skilt, og de hadde sett ham enda mindre, og jeg hadde måttet jobbe 100%.

Jeg tror ikke jeg har svaret på hvorfor man får barn. Men jeg vet hvorfor jeg tror barn har godt av å være sammen med foreldrene sine, som en generell regel jeg vet det finnes unntak til.

Jeg synes synd på barna mine som ikke ser faren sin hver dag. Men jeg ser også at de er heldige som har en mor som er hjemme. (Og for ordens skyld, det er meg revnende likegyldig om det er mor eller far som er fraværende eller nærværende.)

[Gjest Persille]

Jeg ser helt klart at det for veldig mange blir lange dager, nettopp som du beskriver.

Men kanskje hadde det gått ann for mor _eller far_ å jobbe 80%, eller 60% i noen år slik at livet kunne bli litt roligere?

Veldig mange kunne klare det økonomisk, ved å være litt bevisste på hva pengene går til.

(Og ja, jeg _vet_ at ikke alle kan!!!)

Jeg kunne også klart det?

F.eks; jeg kan flytte på en hybel i stedet for leilighet, flytte lenger utenfor byen, bruke mindre penger på å gjøre hyggelige ting (for oss begge) - men; får barnet mitt det bedre av den grunn?

Jeg vil heller gi henne bolig i et hus med hage, i et barnevennlig område hvor hun kan få venner, opplevelser hun husker resten av livet, og kvalitet i den tiden vi har sammen.

Heller to timer med kvalitet der vi gjør noe SAMMEN, enn fire timer der vi må bruke buss fremfor bil, hun må underholde seg selv mens jeg må gjøre andre ting osv.

[punky brewster]

Joda, jeg kan nok være enig i at uttalelsen min er litt for krass. Men samtidig så må jeg si at jeg lurer litt.

Hvorfor får man egentlig barn?

Er det for at andre skal oppdra dem, veilede dem og gi dem sine verdier, eller er det for at vi som er foreldre skal gjøre det?

Og hvis vi kan enes om at det i bunn og grunn er en oppgave foreldrene bør ta, så hvordan får man til det når barnet nesten ikke er sammen med foreldrene?

Som i dette eksempelet. Barnet er 5 år gammelt. Jeg vil anta barnet står opp ca. kl. 06.20 for å rekke å våkne, kle seg, spise og reise til barnehagen. (Dette avhenger jo veldig av hvor barnehagen er, og kanskje spiser barnet frokost i barnehagen og står ikke opp før 06.30.)

Da får foreldrene en 45-50 minutter sammen med barnet på morgenen. Og vi vet jo alle hvordan morgenene er når alle skal hit og dit...

Så blir barnet hentet kl. 16.45.

La oss si de bruker 15 minutter på å komme seg hjem. Med hentetid i barnehagen er de da hjemme ca. kl. 17.05. Alle er slitne.

Middagen skal lages. Middagen spises kanskje kl. 17.40. Da kan man roe ned og snakke sammen om dagen som har vært.

Så er det kanskje barne-TV. Klokka har blitt 18.40.

Så er det tid for å være sammen. Kanskje leke litt.

Sengetid bør ikke være senere enn 20. Da har man hatt 3 timer sammen etter barnehagen.

Det blir tilsammen under 4 timer som barnet kan være sammen med foreldene sine - 5 dager i uka. Det blir 20 timer tilsammen.

Til sammenligning er barnet "sammen med" barnehagen i 47,5 timer. 47,5 timer! Det er 10 timer mer enn en vanlig arbeidsdag i løpet av ei uke.

Så jeg spør igjen - hvorfor er det vi egentlig får barn?

Og enkelte foreldre er så sliten av et sånnt liv at de tom sender barna i barnehagen på fridager i jul etc, de tenker ikke på at barna også blir slitne.

[Gjest Wita]

Jeg ser helt klart at det for veldig mange blir lange dager, nettopp som du beskriver.

Men kanskje hadde det gått ann for mor _eller far_ å jobbe 80%, eller 60% i noen år slik at livet kunne bli litt roligere?

Veldig mange kunne klare det økonomisk, ved å være litt bevisste på hva pengene går til.

(Og ja, jeg _vet_ at ikke alle kan!!!)

"Veldig mange kunne klare det økonomisk, ved å være litt bevisste på hva pengene går til"

Det er veldig lett å si dette altså når man har råd til fine biler og har mange penger på konto. Unnskyld at jeg sier det, men ikke alle har det slik.

Jeg ser bare hvor broren min sliter. Han er alenefar og må snu og vende på hver en krone.

Han står fast i kø for å komme til barnehagen på andre kanten av byen og det samme når han skal hjem.

Ikke alle er like heldige.

[jubalong70]

"Skjønner ikke hvorfor det at mannen min tjener bra skal være et argument mot meg"

Jo, det kan det. Både du og jeg har en mann som tjener bra og som jobber mye.

Pga. av det kan vi velge.Du velger å være hjemme og jeg har valgt deltidsjobb.

Men om vi hadde hatt menn som tjener en fjerdedel av det våre menn gjør, måtte vi muligens ha valgt annerledes og det er ikke slik at man kan komme og gå når man vil i alle jobber.

Våre unger er heldige som har moren sin såpass mye hjemme, men de er uheldige fordi de ser faren sin mindre pga av mye jobbing.

Alt har sin pris. Har begge parter en vanlig 8-16 jobb, så ja da blir det mange timer i barnehagen hver dag, men da får de ihvertfall se begge foreldrene like mye.

Jeg synes også det er mye for en 1-åring og være 9 timer i barnehagen hver dag, men mange har ikke et valg. Begge parter har kanskje lave inntekter og må jobbe fullt.

5-åringen min hadde forresten ikke hatt noe imot og være 9 timer i barnehagen hver dag, tror jeg. Hun klager nemlig over at jeg henter henne for tidlig.

Selvsagt vet jeg at jeg er heldig som har valget. MEn jeg tror det er ganske mange fler som faktisk kan velge å prioritere litt anderledes.

Er det virkelig nødvendig å ha både nytt hus, ny bil, hytte og båt når man har småbarn?

Er det nødvendig å pusse opp kjøkkenet igjen når det er 5 år siden sist?

Er det nødvendig å dra på sydenferie hvert år?

Jeg vet absolutt at det finnes de som ikke har noe valg. Men det finnes mange som absolutt kan ha råd til at den ene jobber 80% eller 60% i en periode. Da blir hverdagen lettere for alle.

[Gjest Persille]

Helt på linje med deg Men det vet du jo.

Og jeg erfarte, hos deg, at Squishy henger etter på det sosiale rundt andre barn. I forhold til voksne kommuniserer han over gjennomsnittet, men han kommer ikke til å ha den samme forståelsen av sosiale normer og regler barn i mellom som 2-åringer som allerede har gått i barnehage i et helt år.

Han må være sammen med meg om jeg er syk, når jeg skal på butikken, når jeg skal til legen, når jeg skal til postkontoret og når jeg møter venner. Han lever, uten unntak, mitt liv. I barnehage hadde han fått en dag som i mye større grad er tilpasset hans behov. Allikevel får jeg hele tiden høre at å være hjemme sammen er udelt positivt for oss begge to.

Jeg tror ikke at det beste for ham er å være med deg hele tiden, og det er ikke det beste for deg heller.

Men vi vet hva vi mener begge to

[Gjest Wita]

Vær så god å kritiser vårt valg, det er helt i orden.

Vi har tatt det valget at mannen min skal gjøre karriere, og at jeg ikke skal gjøre det nå. Derfor har jeg max jobbet 60% etter at vi fikk barn, og derfor er jeg hjemme et år ekstra med lillebror nå.

Pappa'n går glipp av mye, og det synes alle er synd. Vi kunne vært skilt, og de hadde sett ham enda mindre, og jeg hadde måttet jobbe 100%.

Jeg tror ikke jeg har svaret på hvorfor man får barn. Men jeg vet hvorfor jeg tror barn har godt av å være sammen med foreldrene sine, som en generell regel jeg vet det finnes unntak til.

Jeg synes synd på barna mine som ikke ser faren sin hver dag. Men jeg ser også at de er heldige som har en mor som er hjemme. (Og for ordens skyld, det er meg revnende likegyldig om det er mor eller far som er fraværende eller nærværende.)

Jeg er enig i mye av det du sier. Jeg har i store trekk valgt som deg, men jeg synes ikke du viser så stor forståelse for de som ikke har noe valg.

[....AV]

Hæ! Hvor i alle dager har jeg sagt at kvinnen skal jobbe deltid?

Men jeg lurer virkelig når begge to må jobbe så mye at et lite barn må være hos andre 9,5 time 5 dager i uka.

For meg er det viktigere å faktisk ha litt våken tid sammen med barna mine enn å ha det nyeste av alt.

Innleggskriver sier at så vidt hun kan bedømme har foreldrene ikke dårlig råd.

Men for all del. De som ønsker å ligge på dødsleiet med masse penger i banken og en god karriere bak seg, men ikke noe forhold til barna sine - må bare gjøre det. Jeg velger heller barna.

(Og for ordensskyld, jeg sier ikke dette fordi vi har muligheten til at jeg er hjemme. Uansett hvordan hjemmesituasjonen hadde jeg gjort alt som sto i min makt for at barna mine skulle slippe slike lange dager i barnehagen. Da heller vente med å gjøre karriere til barna ble eldre.)

Og du, du kan jo godt bruke ditt ordentlige nick, da - og ikke feige ut som du gjør nå.

"Men for all del. De som ønsker å ligge på dødsleiet med masse penger i banken og en god karriere bak seg, men ikke noe forhold til barna sine - må bare gjøre det. Jeg velger heller barna."

Du er utrolig ufin. Jeg håper ikke jeg kjenner deg, for maken til fordømmende og nedlatende holdninger er det lenge siden jeg har møtt. Jeg synes det er synd du har fått barn som du kan overføre disse holdningene til.

Man kan da få et nært forhold til barna selv om de er lange dager i barnehagen? Det er jo helger og ferier også, og barna er jo bare i barnehagen de første få årene av livet.

[Gjest Wita]

Selvsagt vet jeg at jeg er heldig som har valget. MEn jeg tror det er ganske mange fler som faktisk kan velge å prioritere litt anderledes.

Er det virkelig nødvendig å ha både nytt hus, ny bil, hytte og båt når man har småbarn?

Er det nødvendig å pusse opp kjøkkenet igjen når det er 5 år siden sist?

Er det nødvendig å dra på sydenferie hvert år?

Jeg vet absolutt at det finnes de som ikke har noe valg. Men det finnes mange som absolutt kan ha råd til at den ene jobber 80% eller 60% i en periode. Da blir hverdagen lettere for alle.

"Er det virkelig nødvendig å ha både nytt hus, ny bil, hytte og båt når man har småbarn? Er det nødvendig å pusse opp kjøkkenet igjen når det er 5 år siden sist? Er det nødvendig å dra på sydenferie hvert år?"

He he, lett for oss og si som har råd til både ny bil og alt det andre du ramser opp og LIKEVEL kan velge å gå hjemme om vi vil:)

(Vi har jo begge skrytt av nye biler husker du)

[tzatziki1365380058]

Hvor god venninne jeg måtte være eller ikke være i noen doleres øyne fordi jeg har lyst til å si i fra, kan sikkert diskuteres.

Men hvor skal grensa gå i forhold til hva vi skal tørre å si fra om eller "blande oss oppi" til disse "venninnene" våre?

Skal vi bestandig være redde for å tråkke hverandre på tærne, selv om vi mener at barn lider overlast?

Og sånn generelt, det er faktisk ikke gitt at vi som foreldre i enhver situasjon er i stand til å bedømme våre barns beste. Kanskje kan det være nyttig med et lite spark, eller et lite hint for å bevisstgjøres?

Barna våre er som kjent ikke bare våre og noe vi har full eiendomsrett på og råderett over.Velger man å få barn, må man også ta konsekvensene, inklusive det å tåle litt kritikk. Hvem vet kanskje nettopp det er til barnas beste?

Hvis du virkelig mener at barna lider overlast, får du være tøff nok til å sende en bekynmringsmelding til barnevernet,da.

Hvis du ikke mener at barna lider overlast, men bare at det er litt "dumt", så får du holde det for deg selv.

Du kan ikke "tipse" venner for alle ting de ikke gjør på samme måte som du ville gjort det. Det er slett ikke sikkert at du har rett.

Dersom venninnen min hadde røkt over babyen sin, hadde jeg sagt fra. Det er godt dokumentert at røyk ikke er bra for barn. Det er ikke godt dokumentert at barn som er lenge i barnehagen ikke har godt av det.