Nå gir jeg snart opp!

[Gjest Konen hans]

Mannen min har siden i høst blitt behandlet for alvorlig depresjon med selvmordstanker. Han går på Cipralex og har gått i samtaleterapi på DPS. Sistnevnte har han sluttet med fordi han ikke er motivert til å gå inn på detaljer fra barndommen. Nå er det fastlegen som skal følge opp medisineringen.

Han har vært veldig sur og oppfarende hjemme siste året. Vi har to barn på 2 og 7 år som han er veldig utålmodig med. Tåler ingenting av bråk eller søl - noe som jo naturlig følger med barn i den alderen. Før han fikk diagnose og begynte på medisin, vurderte jeg å flytte fra ham. Rett og slett for at barna mine og jeg skulle få det hyggeligere.

Nå er han gått til sengs. Bare ligger i sengen og sover/døser. Det har han nå gjort i 2 døgn. Han har gitt beskjed til arbeidsgiver om at han er syk, og så bare ligger han der. Sier ingenting. Mobiltelefon slått av. Barna sa i går at det var den koseligste middagen vi hadde hatt som de kunne huske. Uten ham. Vi lo og tøyset og_slappet_av.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe an denne "sykdommen" hans. Han har ikke feber eller noen "vondter". Det kan være han mulker fordi jeg tillot meg å påpeke før dette skjedde at han burde delta litt mer i familielivet.

Jeg har lett etter forbedringer etter at han begynte med medisin og har sett små lyspunkt. Men nå lurer jeg rett og slett på om jeg lurer meg selv litt.

Han har også litt problemer med alkohol. Ikke i det daglige, men når han går ut med venner eller kolleger klarer han ikke å stoppe drikkingen før det er for sent. Dette gjør at jeg alltid er veldig bekymret når han er ute. Han snur det til at jeg er hysterisk. Men jeg har virkelig angst for at eldstebarnet skal finne ham slik jeg har gjort: Sovende i gangen eller på badet. Eller hva hvis han sovner utendørs i kulden?

Nå vurderer jeg å gi ham opp. Heller prioritere et godt liv med mine barn, i stedet for å ha en egoistisk gledesdreper i hus. Men så er det samvittigheten, da. For han er jo syk. Men kanskje ikke bare sykdom? Kanskje også noe som ligger i hans personlighet?

Er det noen som har innspill til meg?

[Gjest tirilmor]

hvis han lider av dep og selvmordstanker så skjønner jeg hvorfor han er slik han er. lider selv av slike plager, man orker ikke mere av livet, orker ikke kjas og mas, man vil bare bort, være i fred. alt er feil, og ingenting er godt. hvis du skjønner så er denne følelsen helt jævelig, men må si at jeg synes han er egoistisk i forhold til åssen han oppfører seg, har selv to barn, som jeg skjuler mine plager for, mine plager er mine plager, ikke familiens, har en vidunderlig forståelses full mann som tar i ekstra når det blir for vannskelig for meg. hvor lenge har mannen din gått på antidep nå? for det kan nemlig ta en stund før de funker, og ikke alle antidep funker fint for alle, jeg selv måtte prøve ut maaange forskjellige før jeg fikk en som funker fint for meg. som holder meg oppe, jeg blir en smule likegyldig til alt med dem, men det er bedre det synes jeg og mannen m in enn at jeg skal gå og ønske meg selv død, fordi det ikke finnes noe i livet som jeg er villig til å holde meg selv i livet for, soliklart kunne jeg ikke nå drømt om å forlate familien. men når det er som værst klarer man ikke å se det, så ha tålmodighet med han, men gjør det du føler er riktig for deg og dine barn. man skal ikke ha dårlig samvittighet, for at du ikke orker mere av gubben når han oppfører seg slik som han gjør, for uansett hvor ille en kan ha det, så kan man klare å ta seg selv i nakken, ihvertfall ovenfor barna. så lykketil uansett hva du bestemmer deg for å gjøre.

[Clue1365380406]

Skjønner godt at dette begynner å tære på deg.

Jeg har lest svaret til tirilmor, hvor hun sier at hun tar hensyn til familien når det gjelder sin depresjon, og at hun mener han er egoistisk i sin oppførsel.

Jeg må komme med et innspill til dette, fordi menns og kvinner depresjon arter seg forskjellig.

Sakser denne fra psykisk helse:

"Typisk for menns tegn på depresjon er irritabilitet, aggresjon, dårligere impulskontroll, lavere stresstoleranse, ubesluttsomhet, nærtagenhet og selvmedlidenhet."

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=217

[Gjest bompigirl]

Hva med å rett og slett reise fra ham....

Kanskje han trenger å presses, slik at han ser hvordan det går med han om han fortsetter.

Du kan jo teste det for å se reaksjonen, og kanskje få noen nære venner eller noen i familien til å følge ham opp mens du er avgårde...

Men du bør nok gi ham inntrykk av at du faktisk mener alvor om å gå fra ham...

[Clue1365380406]

Hva med å rett og slett reise fra ham....

Kanskje han trenger å presses, slik at han ser hvordan det går med han om han fortsetter.

Du kan jo teste det for å se reaksjonen, og kanskje få noen nære venner eller noen i familien til å følge ham opp mens du er avgårde...

Men du bør nok gi ham inntrykk av at du faktisk mener alvor om å gå fra ham...

Reiser hun fra ham nå, vil han ikke "skjønne alvoret", som du sier.

Han vil ramle rett ned i kjelleren, og kan bli virkelig suicidal.

At andre skal følge med, vil neppe være hensiktsmessig....skal de være sammen med ham hele tiden, eller?