føler ikke menn ansvar??

[Gjest ikke mann]

Jeg er gift og har vært det i mange år. Vi har to barn, jeg er i begynnelsen av 30 årene og sliter litt med helsa (fysisk).

Jeg er såå sliten og lei. Jeg prøver å aktivisere mannen min, men han er mye bortreist og prioriterer jobben.

Jeg har lyst til å stikke av og overlate hele ansvaret til han.

Har ikke menn ansvarsfølelse??

Forstår ikke menn kvinners talemåte?

Eller vil de ikke?

Jenter har jo som dere sikkert vet alltid dårlig unnskylding for ditt og datt, men er det rettferdig.

Jeg har mest lyst til å rømme, finne meg en god bok og grave meg ned under dyna og "glemme" hele verdenen. Eller bare grine. Innimellom ligger jeg og grubler hele natta for å finne noen gode "løsninger"...

En gang tenkte jeg også på hvor deilig det hadde vært å forsvinne fra denne verdenen. (hvis jeg ikke blir behandlet, vil jeg riktignok dø likevel, men ikke på noen år)

Sukk hjerte men brist ikke, sier de, men mitt brister nok snart bokstavelig talt.

Hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror evnen til å ta ansvar er relativt likt fordelt mellom menn og kvinner.

Men det kan være kjønnsforskjeller i prioriteringer. Mannen din velger å være ansvarlig på jobben. Dette kommer også deg og barna tilgode.

Som en del av likestillingen velger mange menn å se på kvinner som modne, ansvarlige og i stand til å ta vare på seg selv. Den gamle forestillingen om at menn i tillegg til jobben også skal være den som muntrer opp og steller for kona, er kanskje i ferd med å forta seg.

[Berit]

Har du snakket med mannen din om hvordan du har det?

Jeg er ikke så sikker på om alle fedre som er mye borte på jobb viser ansvarlighet. Mange gjør det rett og slett fordi de slipper å være hjemme.

Og deres prioriteringer kan man også stille spørsmålstegn ved.

Men: Du kan ikke forvente at han finner ut hvordan du har det hvis dere ikke snakker om det.

En ansvarsfull mann som vet at den man er gift med sliter ville gjort mye for å bruke mer tid hjemme enn på arbeid.

De fleste har grei nok økonomi til å ta seg mer fri, eller sette ned pengeforbruket. Er det en jobb der man MÅ være mye borte kan man se etter ny jobb, og heller gå tilbake til den gamle når man ikke er "nyttig" hjemme.

Nå forstår jeg det som om du er syk. Ellers kunne dere prøvd at du gikk på jobb og mannen din var hjemme.

Får du gjort en gøyal ting til dagen?

[laban]

Jeg tror evnen til å ta ansvar er relativt likt fordelt mellom menn og kvinner.

Men det kan være kjønnsforskjeller i prioriteringer. Mannen din velger å være ansvarlig på jobben. Dette kommer også deg og barna tilgode.

Som en del av likestillingen velger mange menn å se på kvinner som modne, ansvarlige og i stand til å ta vare på seg selv. Den gamle forestillingen om at menn i tillegg til jobben også skal være den som muntrer opp og steller for kona, er kanskje i ferd med å forta seg.

Her oppfattet jeg det som om problemstillingen gikk på å ta ansvar for felles barn, ikke å "muntre opp og stelle for" sin kone?

Hvis han tilbyr henne f.eks. én enkelt helg for seg selv mens han tar med seg barna på hyttetur el.l., bryter han da virkelig med likestillingen? I så fall har vi en veldig forskjellig definisjon av det begrepet.

Det du betegner som "å kunne ta vare på seg selv", MÅ det inkludere også å ta vare på barna alene alle ettermiddager, kvelder og helger bare fordi hun ikke er mann?

Regner med at du kan gjette hvilket kjønn jeg har...

Hilsen provosert

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her oppfattet jeg det som om problemstillingen gikk på å ta ansvar for felles barn, ikke å "muntre opp og stelle for" sin kone?

Hvis han tilbyr henne f.eks. én enkelt helg for seg selv mens han tar med seg barna på hyttetur el.l., bryter han da virkelig med likestillingen? I så fall har vi en veldig forskjellig definisjon av det begrepet.

Det du betegner som "å kunne ta vare på seg selv", MÅ det inkludere også å ta vare på barna alene alle ettermiddager, kvelder og helger bare fordi hun ikke er mann?

Regner med at du kan gjette hvilket kjønn jeg har...

Hilsen provosert

Dersom situasjonen er så skjevfordelt som i ditt innlegg, er jeg enig med deg (som jeg formoder er kvinne).

Jeg kan dog ikke se at det står noe slikt i det opprinnelige innlegget.

I dag er det (dessverre) slik at ganske mange jobber medfører en del reising. F.eks. har alle nordsjøarbeiderne fra det området jeg bor en turnus på 2 uker ute, 2 uker hjemme, 2 uker ute og 3 uker hjemme. De fleste av disse har koner og barn. Periodene hvor mennene er ute er helt klart tøffe for kvinnene (og for mange av mennene). Er disse mennene ansvarsløse?

Hva med alle stortingsrepresentantene fra distriktene? Hva med alle ukependlerne, sjømennene, handelsreisende, trailersjåførene, turistbussjåførene, flygerne, lokomotivførerene? Er de også ansvarsløse?

Er det litt for enkelt å bare si: "skift jobb"?

[Gjest Magna]

Jeg har hatt det som deg ift. ansvar i hjemmet. Jeg har stått på og tatt alt ansvaret alene. Jeg forsøkte også å fortelle min mann at han måtte hjelpe til hjemme med barna, men han synes han gjorde det.

Jeg dro han med på familierådgivningskontor for å få belyst problemstillingen. Det hjalp ikke ift. til dette, men jeg begynte så å utnytte min situasjon ift. min manns økonomiske ansvar.

Hvis han ville ha det slik, så måtte jeg rett og slett bare fokusere på barna. Det gjorde jeg og overlot alt av økonomi til han. Så fikk han få den belastningen alene.

Jeg sluttet i jobb og var hjemme på heltid med tre små barn. i en fire-fem år. Barna har vært mitt område. Mannen min var nesten aldri hjemme før nå i det siste, og nå har vi kun ett barn hjemme. De to andre er klarer seg selv.

I tiden med barna studerte jeg ved siden av slik at jeg ikke mistet fullstendig kometanse og bygget opp mitt eget liv.

Mannen min holdt hele tiden på med sine ting og tok seg mer og mer av barna ettersom de ble eldre. Jeg nøt å være sammen med ungene mine og få en barndom til!

Hvis jeg hadde tenkt at min situasjon som "alenemor" hadde vært forferdelig, og brutt ut (skillsmisse), så hadde det ført til en økonomi for meg og barna på bånn i samfunnet og små muligheter.

Jeg har en snill og raus mann, som har brukt seg selv som politiker og vært meget samfunnsengasjert. Jeg synes jeg har fått brukt meg selv og er fornøyd nå når jeg ser fremover og tilbake på livet mitt.

Jeg er virkelig glad når jeg ser de tre flotte ungene jeg har, og en mann som jeg har klart å leve sammen med i 25 år, på godt og vondt.

Jeg tenkte også det da vi giftet oss, at dette her gjør jeg kun denne ene gangen. Det er vel på mange måter et sjansespill... det med ekteskapet.

Mitt budskap til deg er: Bruk de mulighetene du har og utnytt også mulighetene til det ytterste. Kanskje er det det beste på sikt.

[laban]

Dersom situasjonen er så skjevfordelt som i ditt innlegg, er jeg enig med deg (som jeg formoder er kvinne).

Jeg kan dog ikke se at det står noe slikt i det opprinnelige innlegget.

I dag er det (dessverre) slik at ganske mange jobber medfører en del reising. F.eks. har alle nordsjøarbeiderne fra det området jeg bor en turnus på 2 uker ute, 2 uker hjemme, 2 uker ute og 3 uker hjemme. De fleste av disse har koner og barn. Periodene hvor mennene er ute er helt klart tøffe for kvinnene (og for mange av mennene). Er disse mennene ansvarsløse?

Hva med alle stortingsrepresentantene fra distriktene? Hva med alle ukependlerne, sjømennene, handelsreisende, trailersjåførene, turistbussjåførene, flygerne, lokomotivførerene? Er de også ansvarsløse?

Er det litt for enkelt å bare si: "skift jobb"?

Det står egentlig for lite konkret i innlegget til "ikke mann", til at man kan trekke noen konklusjoner om skjev fordeling eller manglende ansvar. Og jeg mener ikke det er noe tegn på manglende ansvarsfølelse at man møter de krav som jobben stiller.

Jeg tror "ikke mann" spør om hvorvidt menn ikke er i stand til å tenke seg (på egen hånd, uten forutgående krangel og uten at dette skal være noe ekstraordinær, storsinnet handling) at også hun som har mest ansvar på hjemmebane, iblant trenger en pause og litt pusterom bare for seg selv. Akkurat som mannen hennes fortjener å slappe av for seg selv når han kommer hjem fra f.eks. overtidsarbeid.

Det er et tankekors at mange kvinner blir langt mer slitne av "fritiden" sin enn av den tiden de evt. tilbringer på sin lønnede jobb. Og at mens mange menn finner hvile og avslapning ved å komme HJEM, drømmer mange kvinner om noen ganske få timer av det samme, ved en mulighet til å komme seg BORT.

Dette finnes det ingen generell løsning på som passer for alle familier med alle typer jobbløsninger. Men å ta høyde for at kvinnen i forholdet også får dette nevnte pusterommet iblant, er verken noe brudd på likestillingen eller noe tegn på at mannen er flink til å "muntre opp og stelle for sin kone".

[frosken]

Jeg har hatt det som deg ift. ansvar i hjemmet. Jeg har stått på og tatt alt ansvaret alene. Jeg forsøkte også å fortelle min mann at han måtte hjelpe til hjemme med barna, men han synes han gjorde det.

Jeg dro han med på familierådgivningskontor for å få belyst problemstillingen. Det hjalp ikke ift. til dette, men jeg begynte så å utnytte min situasjon ift. min manns økonomiske ansvar.

Hvis han ville ha det slik, så måtte jeg rett og slett bare fokusere på barna. Det gjorde jeg og overlot alt av økonomi til han. Så fikk han få den belastningen alene.

Jeg sluttet i jobb og var hjemme på heltid med tre små barn. i en fire-fem år. Barna har vært mitt område. Mannen min var nesten aldri hjemme før nå i det siste, og nå har vi kun ett barn hjemme. De to andre er klarer seg selv.

I tiden med barna studerte jeg ved siden av slik at jeg ikke mistet fullstendig kometanse og bygget opp mitt eget liv.

Mannen min holdt hele tiden på med sine ting og tok seg mer og mer av barna ettersom de ble eldre. Jeg nøt å være sammen med ungene mine og få en barndom til!

Hvis jeg hadde tenkt at min situasjon som "alenemor" hadde vært forferdelig, og brutt ut (skillsmisse), så hadde det ført til en økonomi for meg og barna på bånn i samfunnet og små muligheter.

Jeg har en snill og raus mann, som har brukt seg selv som politiker og vært meget samfunnsengasjert. Jeg synes jeg har fått brukt meg selv og er fornøyd nå når jeg ser fremover og tilbake på livet mitt.

Jeg er virkelig glad når jeg ser de tre flotte ungene jeg har, og en mann som jeg har klart å leve sammen med i 25 år, på godt og vondt.

Jeg tenkte også det da vi giftet oss, at dette her gjør jeg kun denne ene gangen. Det er vel på mange måter et sjansespill... det med ekteskapet.

Mitt budskap til deg er: Bruk de mulighetene du har og utnytt også mulighetene til det ytterste. Kanskje er det det beste på sikt.

Hei:-)

Det gjorde godt å lese innlegget ditt - å se at det går an å være opptatt av noe annet enn "millimeterrettferdighet" i et ekteskap... - og at du verdsetter tiden du fikk tilbringe sammen med barna dine.

[Gjest ikke mann]

Det står egentlig for lite konkret i innlegget til "ikke mann", til at man kan trekke noen konklusjoner om skjev fordeling eller manglende ansvar. Og jeg mener ikke det er noe tegn på manglende ansvarsfølelse at man møter de krav som jobben stiller.

Jeg tror "ikke mann" spør om hvorvidt menn ikke er i stand til å tenke seg (på egen hånd, uten forutgående krangel og uten at dette skal være noe ekstraordinær, storsinnet handling) at også hun som har mest ansvar på hjemmebane, iblant trenger en pause og litt pusterom bare for seg selv. Akkurat som mannen hennes fortjener å slappe av for seg selv når han kommer hjem fra f.eks. overtidsarbeid.

Det er et tankekors at mange kvinner blir langt mer slitne av "fritiden" sin enn av den tiden de evt. tilbringer på sin lønnede jobb. Og at mens mange menn finner hvile og avslapning ved å komme HJEM, drømmer mange kvinner om noen ganske få timer av det samme, ved en mulighet til å komme seg BORT.

Dette finnes det ingen generell løsning på som passer for alle familier med alle typer jobbløsninger. Men å ta høyde for at kvinnen i forholdet også får dette nevnte pusterommet iblant, er verken noe brudd på likestillingen eller noe tegn på at mannen er flink til å "muntre opp og stelle for sin kone".

Jeg skrev dette innlegget fordi jeg var så oppgitt over at mennene tar seg den "frihet"i å bare stikke av sted å jobbe, stikker ut for å kose seg med gutta,osv.

Har vi en konflikt eller etter at jeg har snakket med han om dette, "rømmer" han til jobben og sliter seg ut der for å avreagere. Jeg skulle heller ønske at han kunne reagere/avreagere hjemme...

Hvis det er kvinnen som jobber så mye, eller hvis det er hun som stikker og overlater barna til mannen, får hun som regel et dårlig rykte i tillegg til dårlig samvittighet. Men hvis mannen gjør det, er det helt legitimt.

Jeg forventer ikke at mannen skal dulle og stelle for meg, men at jeg blir behandlet som en kone, og ikke som en tjener/barnevakt.

Er det et for stort krav??

[Gjest meg]

Jeg har hatt det som deg ift. ansvar i hjemmet. Jeg har stått på og tatt alt ansvaret alene. Jeg forsøkte også å fortelle min mann at han måtte hjelpe til hjemme med barna, men han synes han gjorde det.

Jeg dro han med på familierådgivningskontor for å få belyst problemstillingen. Det hjalp ikke ift. til dette, men jeg begynte så å utnytte min situasjon ift. min manns økonomiske ansvar.

Hvis han ville ha det slik, så måtte jeg rett og slett bare fokusere på barna. Det gjorde jeg og overlot alt av økonomi til han. Så fikk han få den belastningen alene.

Jeg sluttet i jobb og var hjemme på heltid med tre små barn. i en fire-fem år. Barna har vært mitt område. Mannen min var nesten aldri hjemme før nå i det siste, og nå har vi kun ett barn hjemme. De to andre er klarer seg selv.

I tiden med barna studerte jeg ved siden av slik at jeg ikke mistet fullstendig kometanse og bygget opp mitt eget liv.

Mannen min holdt hele tiden på med sine ting og tok seg mer og mer av barna ettersom de ble eldre. Jeg nøt å være sammen med ungene mine og få en barndom til!

Hvis jeg hadde tenkt at min situasjon som "alenemor" hadde vært forferdelig, og brutt ut (skillsmisse), så hadde det ført til en økonomi for meg og barna på bånn i samfunnet og små muligheter.

Jeg har en snill og raus mann, som har brukt seg selv som politiker og vært meget samfunnsengasjert. Jeg synes jeg har fått brukt meg selv og er fornøyd nå når jeg ser fremover og tilbake på livet mitt.

Jeg er virkelig glad når jeg ser de tre flotte ungene jeg har, og en mann som jeg har klart å leve sammen med i 25 år, på godt og vondt.

Jeg tenkte også det da vi giftet oss, at dette her gjør jeg kun denne ene gangen. Det er vel på mange måter et sjansespill... det med ekteskapet.

Mitt budskap til deg er: Bruk de mulighetene du har og utnytt også mulighetene til det ytterste. Kanskje er det det beste på sikt.

Magna! Suss til deg!! For en positiv måte å se det på!

[laban]

Jeg skrev dette innlegget fordi jeg var så oppgitt over at mennene tar seg den "frihet"i å bare stikke av sted å jobbe, stikker ut for å kose seg med gutta,osv.

Har vi en konflikt eller etter at jeg har snakket med han om dette, "rømmer" han til jobben og sliter seg ut der for å avreagere. Jeg skulle heller ønske at han kunne reagere/avreagere hjemme...

Hvis det er kvinnen som jobber så mye, eller hvis det er hun som stikker og overlater barna til mannen, får hun som regel et dårlig rykte i tillegg til dårlig samvittighet. Men hvis mannen gjør det, er det helt legitimt.

Jeg forventer ikke at mannen skal dulle og stelle for meg, men at jeg blir behandlet som en kone, og ikke som en tjener/barnevakt.

Er det et for stort krav??

Dette siste innlegget ditt fra igår kveld kl. 1737, havnet som et svar til meg. Men hvis du leser det jeg har skrevet, tror jeg ikke vi to er så uenige? Tror jeg tolket det første innlegget ditt omtrent riktig, eller hva?

Pleier ikke være på dette forumet, men leste tilfeldigvis svaret fra nhd, og ble veldig provosert av hans formulering om å "muntre opp og stelle for".

Jeg tror jeg vet hvordan du har det. Denne helgen skal jeg faktisk på jentetur, det er første gangen siden vi fikk barn nr. 2. Altså første gang på to år at jeg er borte en helg uten familien.

Tror du jeg gleder meg, eller?!

[Gjest ikke mann]

Dette siste innlegget ditt fra igår kveld kl. 1737, havnet som et svar til meg. Men hvis du leser det jeg har skrevet, tror jeg ikke vi to er så uenige? Tror jeg tolket det første innlegget ditt omtrent riktig, eller hva?

Pleier ikke være på dette forumet, men leste tilfeldigvis svaret fra nhd, og ble veldig provosert av hans formulering om å "muntre opp og stelle for".

Jeg tror jeg vet hvordan du har det. Denne helgen skal jeg faktisk på jentetur, det er første gangen siden vi fikk barn nr. 2. Altså første gang på to år at jeg er borte en helg uten familien.

Tror du jeg gleder meg, eller?!

Jeg ønsker deg en riktig koselig helg. Slå deg løs og tenk bare på deg selv, ok?? )

Hilsen en kvinne, men