Klassisk historie.

[Gjest Nå er det meg det gjelder (Utro i tankene)]

Kort fortalt:

Gift i mange år, flere barn og trofast i alle disse årene.

Levd med en kjekk og pen mann, men som har har tenkt mye på sitt eget beste og jeg har vært mye alene med ungene og følt meg ensom.Null lidenskap, bortsett fra sexen som har fungert fint.(veldig kort fortalt)

Har hatt mange tanker om å bryte opp, vært veldig vinglete. Jeg har vekslet fra å være veldig deprimert til å ha håp og tro. Har hatt fine stunder også. Reist masse.

Så møter jeg en mann tidlig i høst som vekker følelser i meg som jeg hadde glemt eksisterte. Det er lenge siden jeg har kjent det slik.

Vel, jeg hadde mulighet til å være utro og det var forferdelig vanskelig og la være, men jeg var beinhard med meg selv. Litt kyssing greide jeg ikke å la være med, men det ble med det.

Noen dager etter mailer han meg, legger igjen telefonnummer og ber meg ringe han. Jeg tenker at dette er farlig. Nå skal jeg gjøre et siste forsøk på å redde ekteskapet, da vi har mange planer fremover som vil endre situasjonen vår.En ny start kan kanskje hjelpe har jeg tenkt.

Jeg gjør alt jeg kan, men responsen er lik null. Mannen min lever sitt eget liv og skjønner ingenting. Han driver nå med sitt og det er ihvertfall ikke meg og ungene som engasjerer han.

Jeg begynner å snakke om skilsmisse (igjen) og mannen kommer hjem med en konfekteske for å få meg på bedre tanker. Tenk det, en konfekteske.

Vel, jeg skjønner at menn er enkle vesener stakkars og at det var godt ment, men det er ikke sjokolade jeg savner, jeg savner nærhet.Jeg savner å føle meg elsket.

Jeg har gått med en klump i halsen i høst og følt meg veldig langt nede.Noen få dager innimellom har jeg sett noen lyspunkt, men de varte ikke lenge.

Så bare bestemte jeg meg. Nå har jeg gjort ALT. Ingen skal si at jeg ikke har forsøkt. Etter jul begynner prosseen med flytting og seperasjon.

Så greide jeg en dag ikke å la være å søke opp telefonnummeret (Da hadde det gått 2 måneder) til den mannen som jeg slettet nummeret til og nå er det i gang. Jeg har ikke truffet han enda men jeg lever for samtalene vi har, tekstmeldingene og mailene.Vi skal møtes.Følelsene er gjengjeldt (om han ikke bare tuller med meg)

Kanskje blir det aldri oss. jeg er realistisk og tar det som det kommer, men følelsene jeg har nå gjør meg helt tussete. Jeg studerer bildene av han om igjen og om igjen. Jeg hører på talebeskjedene om igjen og om igjen, bare for å høre stemmen hans. Jeg har visst blitt helt sprø.

Jeg vet ikke om jeg sørger en gang over ekteskapet mitt. Denne prossesen har jeg visst blitt ferdig med i løpet av året som har gått og jeg skal ihvertfall slutte å dømme andre som havner i samme situasjon. Nå er jeg der selv og det trodde jeg aldri.

Er jeg dum som stuper inn i noe nytt med det samme?

Skal jeg holde denne mannen på avstand og få orden på livet til meg og barna først, eller bør jeg satse og se hva det blir ut av det?

[Lillemus]

Jeg var også ferdig med eksen den dagen jeg flyttet ut, selv om det var han som omsider tok initiativ til bruddet.

Da hadde det vært over ett år med usikkerhet og alt det der og jeg var ferdig - ferdig - ferdig.

Alikevel var det for tidlig å styrte rett inn i et nytt forhold. Jeg traff noen menn, først ett år etter ble jeg forelsket og følte at det kunne bli noe. Men det tok enda noen mnd før jeg traff han som det virkelig ble noe med og da føltes det også riktig i forhold til mine egne følelser.

Så ikke stress deg inn i et nytt forhold, ikke flytt sammen med ham umiddelbart i alle fall...

[Gjest Nå er det meg det gjelder.]

Jeg var også ferdig med eksen den dagen jeg flyttet ut, selv om det var han som omsider tok initiativ til bruddet.

Da hadde det vært over ett år med usikkerhet og alt det der og jeg var ferdig - ferdig - ferdig.

Alikevel var det for tidlig å styrte rett inn i et nytt forhold. Jeg traff noen menn, først ett år etter ble jeg forelsket og følte at det kunne bli noe. Men det tok enda noen mnd før jeg traff han som det virkelig ble noe med og da føltes det også riktig i forhold til mine egne følelser.

Så ikke stress deg inn i et nytt forhold, ikke flytt sammen med ham umiddelbart i alle fall...

Det blir ikke aktuelt å flytte sammen nei. Det er det siste jeg ser for meg.

Jeg lurer bare på om det er greit å leve ut forelskelsen?

[Lillemus]

Det blir ikke aktuelt å flytte sammen nei. Det er det siste jeg ser for meg.

Jeg lurer bare på om det er greit å leve ut forelskelsen?

Du får ta det litt piano, men treffe denne mannen og se om det virkelig er noe. Dere kan jo være kjærester uten at dere akkurat legger 10-årsplaner. )

[Gjest Nå er det meg det gjelder.]

Du får ta det litt piano, men treffe denne mannen og se om det virkelig er noe. Dere kan jo være kjærester uten at dere akkurat legger 10-årsplaner. )

Neida, slike planer er jeg ikke klar for i det hele tatt:)

Det kan jeg love deg.

Det eneste jeg vil er å reffe han, men seperasjonsprossen starter ikke før etter jul og Jeg lurer bare på om jeg er slem som ikke venter.

Mannen min vet ikke om han og tror "skilsmisseanfallene" mine går over.

[Lillemus]

Neida, slike planer er jeg ikke klar for i det hele tatt:)

Det kan jeg love deg.

Det eneste jeg vil er å reffe han, men seperasjonsprossen starter ikke før etter jul og Jeg lurer bare på om jeg er slem som ikke venter.

Mannen min vet ikke om han og tror "skilsmisseanfallene" mine går over.

Jeg synes du kan vente til prosessen er i gang og du har flyttet ut. Min eks var oppetter ørene forelsket i en annen og jeg ba ham om å ta det rolig til jeg hadde flyttet, noe han lovte, men bare klarte sånn halvveis. Og det gjorde vondt.

[Gjest Nå er det meg det gjelder.]

Jeg synes du kan vente til prosessen er i gang og du har flyttet ut. Min eks var oppetter ørene forelsket i en annen og jeg ba ham om å ta det rolig til jeg hadde flyttet, noe han lovte, men bare klarte sånn halvveis. Og det gjorde vondt.

Det forstår jeg. Jeg synes bare det er så deilig å føle seg glad igjen. Vurderte en stund å begynne på antidepressiva. Også det i et desperat forsøk på å redde ekteskapet. Forstår nå at det bare er tull.

Jeg synes at jeg fortjener litt lykke nå, men at jeg burde gjøre det på en mer ryddig måte. Jeg skulle ha flyttet i fjor høst.

[Gjest sjøstjerna]

Liknende historie. Motsatt utfall.

Ble i forholdet. Det var tungt å gi slipp på den andre. Var aldri utro- ikke kyss heller.

Tok et par år før jeg var rolig innvendig igjen. Men jeg er veldig fornøyd med mitt valg.

[Gjest Nå er det meg det gjelder.]

Liknende historie. Motsatt utfall.

Ble i forholdet. Det var tungt å gi slipp på den andre. Var aldri utro- ikke kyss heller.

Tok et par år før jeg var rolig innvendig igjen. Men jeg er veldig fornøyd med mitt valg.

Hvor lenge har dere vært sammen da?

I 17 år her og jeg har forsøkt lenge og se formidlende omstedigheter. Jeg skulle aldri bli skilt nemlig og utsette ungene mine for slikt.

Men jeg ser ikke for meg meg og mannen min sammen som gamle lenger.Vi er to ytterpunkter.

Jeg tenker familie og han tenker penger. Det kan ikke gå lenger.Jeg blir syk av det.

[Gjest sjøstjerna]

Hvor lenge har dere vært sammen da?

I 17 år her og jeg har forsøkt lenge og se formidlende omstedigheter. Jeg skulle aldri bli skilt nemlig og utsette ungene mine for slikt.

Men jeg ser ikke for meg meg og mannen min sammen som gamle lenger.Vi er to ytterpunkter.

Jeg tenker familie og han tenker penger. Det kan ikke gå lenger.Jeg blir syk av det.

Like lenge som dere.

Ingen forhold er like. Og det finnes ikke et fasit-valg som er rett for alle.

Vi har felles grunnholdninger mht til familie, penger etc. Ytterpunkter i mer "småting" som feks rydding, vasking etc. Dvs der kan vi irritere oss over hverandre.

Mitt dilemma den gang da var at jeg hadde sterke følelser for den andre. Men jeg gjorde et FORNUFTSbasert valg- og ble hos min ektemann.

For meg ble det det rette, selv om det kostet meg et par år på å falle til ro innvending.

Men som sagt- et slikt valg er personlig og det finnes ikke en universal løsning som er det perfekte for alle.

Lykke til med ditt valg.

[Gjest sjøstjerna]

Det blir ikke aktuelt å flytte sammen nei. Det er det siste jeg ser for meg.

Jeg lurer bare på om det er greit å leve ut forelskelsen?

kommer ann på om du vil ha "døra åpen" for å bevare ekteskapet ditt eller ikke.

Om du pr idag helt sikkert vil avslutte ekteskap kan du kanskej leve ut forelskelsen. Men da er det neppe noen vei tilbake (for din mann tåler vel ikke utroskap).

Om du vil flytte ut for å få orden på tankene- og bare det i første omgang- så bør du ikke leve ut forelskelsen.

[Gjest Nå er det meg det gjeder.]

Like lenge som dere.

Ingen forhold er like. Og det finnes ikke et fasit-valg som er rett for alle.

Vi har felles grunnholdninger mht til familie, penger etc. Ytterpunkter i mer "småting" som feks rydding, vasking etc. Dvs der kan vi irritere oss over hverandre.

Mitt dilemma den gang da var at jeg hadde sterke følelser for den andre. Men jeg gjorde et FORNUFTSbasert valg- og ble hos min ektemann.

For meg ble det det rette, selv om det kostet meg et par år på å falle til ro innvending.

Men som sagt- et slikt valg er personlig og det finnes ikke en universal løsning som er det perfekte for alle.

Lykke til med ditt valg.

Husarbeid har jeg godtatt for lenge siden er min oppgave. Gidder ikke å mase om det en gang.

Nei, her er nok problemene langt større.

[Gjest Nå er det meg det gjelder.]

kommer ann på om du vil ha "døra åpen" for å bevare ekteskapet ditt eller ikke.

Om du pr idag helt sikkert vil avslutte ekteskap kan du kanskej leve ut forelskelsen. Men da er det neppe noen vei tilbake (for din mann tåler vel ikke utroskap).

Om du vil flytte ut for å få orden på tankene- og bare det i første omgang- så bør du ikke leve ut forelskelsen.

Døra har vært åpen alt for lenge. Nå er den definitivt lukket og det var jaggu på tide.

[trissie]

Ikke føl deg alene eller dårligere om du har det slik i dag, for det er slett ingen umulig situasjon.

Tro meg, jeg har vært der og gjorde det du tenker!

Det var ikke verd det!

Fordi jeg har vært der, er jeg veldig klar over at moralprekener er lite konstruktivt. Men det er endel ting som kan være nyttig å tenke over.

Jeg tror mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

Og vi blir litt "flate" i tankegangen med tiden. Vi overser årsaker og fokuserer kun på "akkurat nå" der vi skulle lett etter årsaker både hos oss selv og den andre, og tenkt framover. Konsekvenser?

På et eller annet tidspunkt vil den minste lille konflikt og tidsklemma gjøre at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet.

Og vi glemmer hverandre litt.

Vi glemmer å gi hverandre komplimenter, begge veier, og det er fryktelig lett å falle for komplimenter og oppmerksomhet fra andre.

Da er det ikke rart at vi ikke gidder å jobbe for forholdet, for kjærligheten er så lite verdt.

Men er lidenskap mer verd en kjærlighet?

Og så er det veldig lett å trekke fram ulikheter og manglende oppmerksomhet som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på.

Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Det blir litt for enkelt når man forklarer at man er lei den andre eller hans prioriteringer.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg :-)

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet og han var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste :-)

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans" eller han "prioriterer bare sitt eget".

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter.

Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange og vi misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet :-)

Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant? Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Jeg var korttenkt nok til å gå på den.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp.

Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere.

De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant?

Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

De som har våget å kjempe for noe, vet hvor deilige og varige resultater det kan gi.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Kan jeg "lure" mannen min til å være mer spennende? Ikke glem at ei annen kanskje finner han usannsynlig spennende.

Jeg tenkte ikke særlig mye på det, men bare på den deilige følelsen at JEG var spennende for en annen. Det ble ikke særlig vellykket på sikt.

Kanskje du kan prøve noe nytt i stedet?

Gi komplimenter overraskende kanskje?

Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer han på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål som vi kvinner unngår... Det var oppmuntrende!

For du spør om du skal prøve å ta vare på det du har.

Mitt problem når jeg sleit med dette, var at jeg levde med et forsvar inne i meg. Det vil si at jeg var MINST opptatt av å identifisere mine egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning jeg innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Du høres som et herlig menneske, og da er du kanskje i stand til å se situasjonen litt fra partneres side også?!

*smil*

Ikke vondt ment, men det er ofte slikt som får oss til å se ting annerledes.

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap og ny lidenskap :-) med hverandre.

Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke ler vi sammen osv. han bare prioriterer sitt osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er "dobbelt så gode" til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å "orke" å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de "historiske" fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal "forbedre seg".

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe!

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en "deilig" oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det.

Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har?

Det er DET du egentlig lurer på, er det ikke?

JEG trodde ikke det, men har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold, er det ikke?

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne? Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort "problemet" men gjør svært lite med årsakene.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv..

Jeg tror det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Min erfaring ble dessverre veldig vond, og jeg veit jeg ikke er alene om å ønske ting ugjort. Heldigvis hadde jeg en klok mann som har hjulpet meg tilbake til lidenskap og tillit.

Og i ettertid skjønner jeg veldig mye bedre at vi var to om å overse parforholdet.

Så vil jeg komme med en liten "brannbombe" jeg har forstått senere:

Med erfaring både fra meg selv som utro og mange andre, både mannlige og kvinnelige venner, påstår jeg at den parten som velger utroskap oftest er den som er minst villig til å se sine egne feil!

Jeg hadde fryktelig gode forklaringer og bortforklaringer på hvorfor jeg var utro.

Og så å si alle var relatert til min manns manglende eller gale rolle i parforholdet!

Jeg mente nok at jeg gjorde ALT jeg skulle gjøre mens jeg i virkeligheten psyket han ned ved å anta at han ikke ville eller kunne.

Jeg kommuniserte med negativitet i stedet for inspirasjon, og da blir det vanskelig.

Hva tror du mangler hos dere?

Hvem av dere er flinkest til å gi komplimenter for utseende eller komme med erotiske berøringer for eksempel? Trenger mannen min det mindre enn meg?

Det er klart din mann kan ha gitt opp dette temaet og prioriterer annerledes, for han har kanskje blitt avvist så mange ganger eller ikke fått noe særlig tilbake uoppfordret fra deg at han har resignert.

Den dagen du får tilbake lysten på lidenskap uten å ha gjort noe med dette temaet, er det du som blir avvist eller oversett. Han gidder ikke fullføre.

Mange av oss kvinner glemmer nesten bestandig at det er viljen og engasjementet i sexlivet som skaper lidenskapen og spenningen. Det er ikke basisen men limet i forholdet, og altfor mange av oss skal ha spenning og lidenskap på plass for å yte noe.

Det er helt umulig å komme videre når vi er så innsnevret.

Likevel tror vi på lidenskap som ikke en gang er ekte.

For mannen din er det nesten som å kjempe mot et rått parti, spenningen du har for forbuden frukt.

Fortjener mannen din å komme på banen i rettferdig match :-) ?

Hvis du ga samme komplimenter og oppmerksomhet til han nå, som til den andre, like vilkår?

Hva skjer da?

Klem.

[Gjest Nå er det meg det gjelder.]

Ikke føl deg alene eller dårligere om du har det slik i dag, for det er slett ingen umulig situasjon.

Tro meg, jeg har vært der og gjorde det du tenker!

Det var ikke verd det!

Fordi jeg har vært der, er jeg veldig klar over at moralprekener er lite konstruktivt. Men det er endel ting som kan være nyttig å tenke over.

Jeg tror mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

Og vi blir litt "flate" i tankegangen med tiden. Vi overser årsaker og fokuserer kun på "akkurat nå" der vi skulle lett etter årsaker både hos oss selv og den andre, og tenkt framover. Konsekvenser?

På et eller annet tidspunkt vil den minste lille konflikt og tidsklemma gjøre at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet.

Og vi glemmer hverandre litt.

Vi glemmer å gi hverandre komplimenter, begge veier, og det er fryktelig lett å falle for komplimenter og oppmerksomhet fra andre.

Da er det ikke rart at vi ikke gidder å jobbe for forholdet, for kjærligheten er så lite verdt.

Men er lidenskap mer verd en kjærlighet?

Og så er det veldig lett å trekke fram ulikheter og manglende oppmerksomhet som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på.

Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Det blir litt for enkelt når man forklarer at man er lei den andre eller hans prioriteringer.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg :-)

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet og han var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste :-)

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans" eller han "prioriterer bare sitt eget".

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter.

Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange og vi misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet :-)

Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant? Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Jeg var korttenkt nok til å gå på den.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp.

Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere.

De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant?

Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

De som har våget å kjempe for noe, vet hvor deilige og varige resultater det kan gi.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Kan jeg "lure" mannen min til å være mer spennende? Ikke glem at ei annen kanskje finner han usannsynlig spennende.

Jeg tenkte ikke særlig mye på det, men bare på den deilige følelsen at JEG var spennende for en annen. Det ble ikke særlig vellykket på sikt.

Kanskje du kan prøve noe nytt i stedet?

Gi komplimenter overraskende kanskje?

Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer han på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål som vi kvinner unngår... Det var oppmuntrende!

For du spør om du skal prøve å ta vare på det du har.

Mitt problem når jeg sleit med dette, var at jeg levde med et forsvar inne i meg. Det vil si at jeg var MINST opptatt av å identifisere mine egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning jeg innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Du høres som et herlig menneske, og da er du kanskje i stand til å se situasjonen litt fra partneres side også?!

*smil*

Ikke vondt ment, men det er ofte slikt som får oss til å se ting annerledes.

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap og ny lidenskap :-) med hverandre.

Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke ler vi sammen osv. han bare prioriterer sitt osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er "dobbelt så gode" til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å "orke" å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de "historiske" fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal "forbedre seg".

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe!

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en "deilig" oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det.

Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har?

Det er DET du egentlig lurer på, er det ikke?

JEG trodde ikke det, men har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold, er det ikke?

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne? Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort "problemet" men gjør svært lite med årsakene.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv..

Jeg tror det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Min erfaring ble dessverre veldig vond, og jeg veit jeg ikke er alene om å ønske ting ugjort. Heldigvis hadde jeg en klok mann som har hjulpet meg tilbake til lidenskap og tillit.

Og i ettertid skjønner jeg veldig mye bedre at vi var to om å overse parforholdet.

Så vil jeg komme med en liten "brannbombe" jeg har forstått senere:

Med erfaring både fra meg selv som utro og mange andre, både mannlige og kvinnelige venner, påstår jeg at den parten som velger utroskap oftest er den som er minst villig til å se sine egne feil!

Jeg hadde fryktelig gode forklaringer og bortforklaringer på hvorfor jeg var utro.

Og så å si alle var relatert til min manns manglende eller gale rolle i parforholdet!

Jeg mente nok at jeg gjorde ALT jeg skulle gjøre mens jeg i virkeligheten psyket han ned ved å anta at han ikke ville eller kunne.

Jeg kommuniserte med negativitet i stedet for inspirasjon, og da blir det vanskelig.

Hva tror du mangler hos dere?

Hvem av dere er flinkest til å gi komplimenter for utseende eller komme med erotiske berøringer for eksempel? Trenger mannen min det mindre enn meg?

Det er klart din mann kan ha gitt opp dette temaet og prioriterer annerledes, for han har kanskje blitt avvist så mange ganger eller ikke fått noe særlig tilbake uoppfordret fra deg at han har resignert.

Den dagen du får tilbake lysten på lidenskap uten å ha gjort noe med dette temaet, er det du som blir avvist eller oversett. Han gidder ikke fullføre.

Mange av oss kvinner glemmer nesten bestandig at det er viljen og engasjementet i sexlivet som skaper lidenskapen og spenningen. Det er ikke basisen men limet i forholdet, og altfor mange av oss skal ha spenning og lidenskap på plass for å yte noe.

Det er helt umulig å komme videre når vi er så innsnevret.

Likevel tror vi på lidenskap som ikke en gang er ekte.

For mannen din er det nesten som å kjempe mot et rått parti, spenningen du har for forbuden frukt.

Fortjener mannen din å komme på banen i rettferdig match :-) ?

Hvis du ga samme komplimenter og oppmerksomhet til han nå, som til den andre, like vilkår?

Hva skjer da?

Klem.

"Jeg tror mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden"

Nei, slik er det ikke med meg. Jeg har vært sammen med mannen min i 17 år og jeg anser meg selv for å være veldig fornuftig, realistisk og med begge beina godt plantet i bakken.

Jeg har alltid sagt at det ikke er noen vits i å forkaste et ekteskap og gjøre barn ulykkelige pga en forelskelse som likevel går over etter en tid.

Du hjalp meg så fint for litt over ett år siden og jeg hadde virkelig tro på at jeg skulle klare det.

Hvor lenge skal man lure seg selv da?

Man må jo ville det begge to.

I høst har jeg vært så deprimert. Meningen var at hele familien skulle flytte før sommeren og det har holdt meg litt oppe. Tenke at nye omgivelser ville gi oss en ny start. Men jeg tror jeg bare lurer meg selv enda en gang.

For ett år siden da jeg ville skilles, gråt jeg ved tanken på det. Nå føler jeg ikke den som så ille lenger.

Jeg vet ikke om jeg fremdeles er glad i han. Jo, jeg er vel det på en måte. Samtidig misliker jeg han som person.

Tenk å være sammen med en person man misliker.

Jeg er imopnert over han også. Han er så dyktig på mange områder, men det hjelper lite når han ikke respekterer meg som person. Jeg blir nedbrutt av å bli tråkket på og slengt dritt til, kjeftet på. Hvorfor skal jeg bruke livet mitt på å måtte forsvare meg?

Ja, jeg vet at denne forelskelsen jeg opplever nå er en slags flukt, men jeg akter og nyte det så lenge det varer. Og når jeg våkner, vil jeg våkne alene og ikke sammen med mannen min. Det er for sent. Han har fått tusenvis av sjangser.

Jeg er ikke en slik som ser lett på ting. Det må du tro meg på.

[akicha]

Ikke føl deg alene eller dårligere om du har det slik i dag, for det er slett ingen umulig situasjon.

Tro meg, jeg har vært der og gjorde det du tenker!

Det var ikke verd det!

Fordi jeg har vært der, er jeg veldig klar over at moralprekener er lite konstruktivt. Men det er endel ting som kan være nyttig å tenke over.

Jeg tror mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden.

Og vi blir litt "flate" i tankegangen med tiden. Vi overser årsaker og fokuserer kun på "akkurat nå" der vi skulle lett etter årsaker både hos oss selv og den andre, og tenkt framover. Konsekvenser?

På et eller annet tidspunkt vil den minste lille konflikt og tidsklemma gjøre at vi slutter å gi hverandre oppmerksomhet.

Og vi glemmer hverandre litt.

Vi glemmer å gi hverandre komplimenter, begge veier, og det er fryktelig lett å falle for komplimenter og oppmerksomhet fra andre.

Da er det ikke rart at vi ikke gidder å jobbe for forholdet, for kjærligheten er så lite verdt.

Men er lidenskap mer verd en kjærlighet?

Og så er det veldig lett å trekke fram ulikheter og manglende oppmerksomhet som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på.

Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

Det blir litt for enkelt når man forklarer at man er lei den andre eller hans prioriteringer.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg :-)

Men nå ser jeg mannen min med helt andre øyne, og må innrømme at dommen over ekteskapet og han var dypt urettferdig. Kunne jeg igjen klare å få lidenskap så kan de fleste :-)

Problemet ligger oftere i vennekrets og kollegavennskap enn i ekteskapet, fordi vi er så mye flinkere til å ta signaler og impulser fra andre enn fra våre egne.

Eller gi impulser.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans" eller han "prioriterer bare sitt eget".

Og diskuterer vi med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter.

Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange og vi misunner de som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning av oppmerksomhet :-)

Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant? Og vi tenker på den "kjedelige" karen vi har hjemme.

Jeg var korttenkt nok til å gå på den.

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp.

Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere.

De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant?

Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

De som har våget å kjempe for noe, vet hvor deilige og varige resultater det kan gi.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-)

Kan jeg "lure" mannen min til å være mer spennende? Ikke glem at ei annen kanskje finner han usannsynlig spennende.

Jeg tenkte ikke særlig mye på det, men bare på den deilige følelsen at JEG var spennende for en annen. Det ble ikke særlig vellykket på sikt.

Kanskje du kan prøve noe nytt i stedet?

Gi komplimenter overraskende kanskje?

Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer han på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Men du stiller egentlig et sjeldent spørsmål som vi kvinner unngår... Det var oppmuntrende!

For du spør om du skal prøve å ta vare på det du har.

Mitt problem når jeg sleit med dette, var at jeg levde med et forsvar inne i meg. Det vil si at jeg var MINST opptatt av å identifisere mine egne feil eller savn. Sannheten er at veldig mange som ber om hjelp eller kommer med hjertesukk ofte bare vil ha støtte for en beslutning de tror de har tatt.

Dvs. søker trøst og støtte for en beslutning jeg innerst inne vet er litt gal. Det er også hovedårsaken til mange skilsmisser, dessverre.

Du høres som et herlig menneske, og da er du kanskje i stand til å se situasjonen litt fra partneres side også?!

*smil*

Ikke vondt ment, men det er ofte slikt som får oss til å se ting annerledes.

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste.

Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap og ny lidenskap :-) med hverandre.

Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre. Ikke ler vi sammen osv. han bare prioriterer sitt osv..

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er "dobbelt så gode" til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å "orke" å dyrke nærhet og lidenskap med mannen.

Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret!

Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de "historiske" fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal "forbedre seg".

Er det mulig?

OK, for å gidde å gjøre noe, er vi nødt til å være motiverte. For å bli motivert må jeg ha et mål, noe å glede meg til!

Så må jeg justere forventningene jeg har, for den eneste årsak til at jeg kan bli skuffet er nettopp forventningene. Det er umulig å bli skuffet hvis jeg ikke forventer noe!

Men jeg kan bli positivt overrasket! Og det er noe av poenget vi ønsker å dele med andre som har det tungt!!!

Den kvinnen/mannen som føler parforholdet strander, har veldig ofte havnet i en situasjon hvor alt føles tungt.

Og når hun eller han plutselig får en "deilig" oppmerksomhet og forståelse fra en annen, havner man i et kraftig dilemma.

Det er slett ikke rart at man vil forlate partneren om man har fått kjenne pirringen og den gode spenningen i kroppen, som om man ikke lenger trodde kroppen var i stand til slikt.

Det er slett ikke uforståelig at utroskap oppstår, men ikke mindre drepende svikefullt for det.

Er det mulig å finne en slik lidenskap og spenning sammen med sin partner i stedet for å velge bort det man har?

Det er DET du egentlig lurer på, er det ikke?

JEG trodde ikke det, men har lyst til å utfordre deg litt!

Vårt høyeste ønske er å bygge vårt familieliv rundt et varmt kjærlighetsforhold, er det ikke?

Og hvem vil ikke ønske å leve sammen med en herlig elsker og elskerinne? Kan den jeg bor sammen med være en god elsker, helt på høyden med den kriblingen du føler sammen med en hemmelig elsker?

I dag er vi temmelig enige om at en god elsker/elskerinne ikke er den som kan så fryktelig mye eller som er ny og spennende.

Det hjelper lite om min kjære gjør diverse krumspring for å tilfredsstille meg, dersom han ikke viser at han gjør det fordi han nyter det selv. Forstår du hva vi mener?

Dette handler om å snu litt på holdninger til hvordan vi ser på hverandre, men like mye på holdninger til hvor ekte vi er når vi gir hverandre noe. Det er slett ikke rart at du finner mye nytt og spennende hos en annen eller i en drøm, når du ikke er villig eller i stand til å se etter noe nytt og spennende i hele tatt hos den du har fra før.

Det er rått parti!

Og det er forferdelig urettferdig! Fordi vi som mennesker blir fryktelig egoistiske i den fasen hvor vi er blitt misfornøyde. Vi mister helt viljen til å innse de forandringer vi kanskje er nødt til å gjøre med oss selv.

Dermed reparerer vi bare symptomene på det som er galt, dvs. bytter gjerne bort "problemet" men gjør svært lite med årsakene.

Det bør slett ikke være lavere mål for tenning og varme enn det du skulle kjenne for et nytt og spennende menneske. Og dette er ikke sagt som noen fordømmelse, men i full forståelse.

Det er slik at vi ofte erstatter tomrom i ekteskapet med surrogater, for eksempel andre flørter osv..

Jeg tror det er fullt mulig å fylle opp alle disse tomrommene og få et ekteskap sammen igjen. Ikke bare et platonisk forhold.

Et ekteskap har mange bestanddeler som kan arbeides med i perioder. Man kan konsentrere seg om å ta noe av gangen, og ta skritt for skritt.

Det er helt vanlig å forsøke å unngå å identifisere våre egne problemer, se likheter med andres, osv..

Min erfaring ble dessverre veldig vond, og jeg veit jeg ikke er alene om å ønske ting ugjort. Heldigvis hadde jeg en klok mann som har hjulpet meg tilbake til lidenskap og tillit.

Og i ettertid skjønner jeg veldig mye bedre at vi var to om å overse parforholdet.

Så vil jeg komme med en liten "brannbombe" jeg har forstått senere:

Med erfaring både fra meg selv som utro og mange andre, både mannlige og kvinnelige venner, påstår jeg at den parten som velger utroskap oftest er den som er minst villig til å se sine egne feil!

Jeg hadde fryktelig gode forklaringer og bortforklaringer på hvorfor jeg var utro.

Og så å si alle var relatert til min manns manglende eller gale rolle i parforholdet!

Jeg mente nok at jeg gjorde ALT jeg skulle gjøre mens jeg i virkeligheten psyket han ned ved å anta at han ikke ville eller kunne.

Jeg kommuniserte med negativitet i stedet for inspirasjon, og da blir det vanskelig.

Hva tror du mangler hos dere?

Hvem av dere er flinkest til å gi komplimenter for utseende eller komme med erotiske berøringer for eksempel? Trenger mannen min det mindre enn meg?

Det er klart din mann kan ha gitt opp dette temaet og prioriterer annerledes, for han har kanskje blitt avvist så mange ganger eller ikke fått noe særlig tilbake uoppfordret fra deg at han har resignert.

Den dagen du får tilbake lysten på lidenskap uten å ha gjort noe med dette temaet, er det du som blir avvist eller oversett. Han gidder ikke fullføre.

Mange av oss kvinner glemmer nesten bestandig at det er viljen og engasjementet i sexlivet som skaper lidenskapen og spenningen. Det er ikke basisen men limet i forholdet, og altfor mange av oss skal ha spenning og lidenskap på plass for å yte noe.

Det er helt umulig å komme videre når vi er så innsnevret.

Likevel tror vi på lidenskap som ikke en gang er ekte.

For mannen din er det nesten som å kjempe mot et rått parti, spenningen du har for forbuden frukt.

Fortjener mannen din å komme på banen i rettferdig match :-) ?

Hvis du ga samme komplimenter og oppmerksomhet til han nå, som til den andre, like vilkår?

Hva skjer da?

Klem.

For et utrolig bra innlegg. Tenk at du satt av så mye tid og ga så mye av deg selv for OSS- oss som leser det! Det er tydelig at du har vært gjennom en lang, tung og vanskelig prosess- men utrolig deilig å lese om din reise gjennom alt dette.

Jeg har i mitt eget parforhold vært gjennom en tung tid, som var preget av mye negativitet, der vi begge gjennom felles innsats og med fokus på "hva kan JEG gjøre?" har funnet tilbake til nærhet, varme, latter (så deilig å le sammen igjen!) og glede.

Det var tungt for oss også, og vi måtte begge ta sats og tørre å hoppe ut i det igjen. Tørre å gjøre oss sårbare for hverandre og tørre der vi hadde lært av hverandre at vi kunne bli avvist (for vi hadde så ofte blitt det). Vi ga hverandre trygghet om at hvis du tørr, så tar jeg imot- og da var det så mye lettere å tørre...

Ønsker deg alt godt videre i samlivet. Det høres ut som at dere er godt rustet for neste kneik når den kommer. Nok en gang, tusen takk for at du delte dette med meg (oss)!

[akicha]

"Jeg tror mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden"

Nei, slik er det ikke med meg. Jeg har vært sammen med mannen min i 17 år og jeg anser meg selv for å være veldig fornuftig, realistisk og med begge beina godt plantet i bakken.

Jeg har alltid sagt at det ikke er noen vits i å forkaste et ekteskap og gjøre barn ulykkelige pga en forelskelse som likevel går over etter en tid.

Du hjalp meg så fint for litt over ett år siden og jeg hadde virkelig tro på at jeg skulle klare det.

Hvor lenge skal man lure seg selv da?

Man må jo ville det begge to.

I høst har jeg vært så deprimert. Meningen var at hele familien skulle flytte før sommeren og det har holdt meg litt oppe. Tenke at nye omgivelser ville gi oss en ny start. Men jeg tror jeg bare lurer meg selv enda en gang.

For ett år siden da jeg ville skilles, gråt jeg ved tanken på det. Nå føler jeg ikke den som så ille lenger.

Jeg vet ikke om jeg fremdeles er glad i han. Jo, jeg er vel det på en måte. Samtidig misliker jeg han som person.

Tenk å være sammen med en person man misliker.

Jeg er imopnert over han også. Han er så dyktig på mange områder, men det hjelper lite når han ikke respekterer meg som person. Jeg blir nedbrutt av å bli tråkket på og slengt dritt til, kjeftet på. Hvorfor skal jeg bruke livet mitt på å måtte forsvare meg?

Ja, jeg vet at denne forelskelsen jeg opplever nå er en slags flukt, men jeg akter og nyte det så lenge det varer. Og når jeg våkner, vil jeg våkne alene og ikke sammen med mannen min. Det er for sent. Han har fått tusenvis av sjangser.

Jeg er ikke en slik som ser lett på ting. Det må du tro meg på.

Har dere prøvd parterapi?

Du skriver du har prøvd alt... Hvordan var det for dere?

[Gjest Nå er det meg det gjelder.]

Har dere prøvd parterapi?

Du skriver du har prøvd alt... Hvordan var det for dere?

Vi der et par timer og så ville ikke han mer.

[Gjest Nå er det meg det gjelder]

For et utrolig bra innlegg. Tenk at du satt av så mye tid og ga så mye av deg selv for OSS- oss som leser det! Det er tydelig at du har vært gjennom en lang, tung og vanskelig prosess- men utrolig deilig å lese om din reise gjennom alt dette.

Jeg har i mitt eget parforhold vært gjennom en tung tid, som var preget av mye negativitet, der vi begge gjennom felles innsats og med fokus på "hva kan JEG gjøre?" har funnet tilbake til nærhet, varme, latter (så deilig å le sammen igjen!) og glede.

Det var tungt for oss også, og vi måtte begge ta sats og tørre å hoppe ut i det igjen. Tørre å gjøre oss sårbare for hverandre og tørre der vi hadde lært av hverandre at vi kunne bli avvist (for vi hadde så ofte blitt det). Vi ga hverandre trygghet om at hvis du tørr, så tar jeg imot- og da var det så mye lettere å tørre...

Ønsker deg alt godt videre i samlivet. Det høres ut som at dere er godt rustet for neste kneik når den kommer. Nok en gang, tusen takk for at du delte dette med meg (oss)!

"Jeg har i mitt eget parforhold vært gjennom en tung tid, som var preget av mye negativitet, der vi begge gjennom felles innsats og med fokus på "hva kan JEG gjøre?" har funnet tilbake til nærhet, varme, latter (så deilig å le sammen igjen!) og glede"

trissie skrev et like flott innlegg til meg i fjor også hun, og jeg er sikker på at rådene hennes virker for mange, men ikke for meg dessverre.

Jeg er helt utslitt og har ingenting mer å gi.

[Gjest vært her]

"Jeg tror mange har altfor urealistiske tanker om hva et forhold er, og tror man skal være lykkelige og ha gode følelser hele tiden"

Nei, slik er det ikke med meg. Jeg har vært sammen med mannen min i 17 år og jeg anser meg selv for å være veldig fornuftig, realistisk og med begge beina godt plantet i bakken.

Jeg har alltid sagt at det ikke er noen vits i å forkaste et ekteskap og gjøre barn ulykkelige pga en forelskelse som likevel går over etter en tid.

Du hjalp meg så fint for litt over ett år siden og jeg hadde virkelig tro på at jeg skulle klare det.

Hvor lenge skal man lure seg selv da?

Man må jo ville det begge to.

I høst har jeg vært så deprimert. Meningen var at hele familien skulle flytte før sommeren og det har holdt meg litt oppe. Tenke at nye omgivelser ville gi oss en ny start. Men jeg tror jeg bare lurer meg selv enda en gang.

For ett år siden da jeg ville skilles, gråt jeg ved tanken på det. Nå føler jeg ikke den som så ille lenger.

Jeg vet ikke om jeg fremdeles er glad i han. Jo, jeg er vel det på en måte. Samtidig misliker jeg han som person.

Tenk å være sammen med en person man misliker.

Jeg er imopnert over han også. Han er så dyktig på mange områder, men det hjelper lite når han ikke respekterer meg som person. Jeg blir nedbrutt av å bli tråkket på og slengt dritt til, kjeftet på. Hvorfor skal jeg bruke livet mitt på å måtte forsvare meg?

Ja, jeg vet at denne forelskelsen jeg opplever nå er en slags flukt, men jeg akter og nyte det så lenge det varer. Og når jeg våkner, vil jeg våkne alene og ikke sammen med mannen min. Det er for sent. Han har fått tusenvis av sjangser.

Jeg er ikke en slik som ser lett på ting. Det må du tro meg på.

Jeg vil bare si at jeg har vært i en lignende situasjon, og det var helt umulig å fortsette tilslutt. vi var også i parterapi.

Jeg brøt ut, flyttet, og er nå samboer med en ny mann. Har det bedre enn noen gang, og har ikke angret på at jeg sa jeg ville skilles.

Vi samarbeider bra om barna, og snakker greit med hverandre. Det er heller ikke noe problem dersom vi er i en situasjon hvor både eks'en og min nye mann er der begge to, noe som ikke er ofte, men det skjer.

Trissie har gode råd som nok funker for noen, men ikke for alle.

Du må høre på hjertet ditt og hva magefølelsen sier.