Klassisk historie.

[Gjest Nå er det meg det gjeder.]

Jeg vil bare si at jeg har vært i en lignende situasjon, og det var helt umulig å fortsette tilslutt. vi var også i parterapi.

Jeg brøt ut, flyttet, og er nå samboer med en ny mann. Har det bedre enn noen gang, og har ikke angret på at jeg sa jeg ville skilles.

Vi samarbeider bra om barna, og snakker greit med hverandre. Det er heller ikke noe problem dersom vi er i en situasjon hvor både eks'en og min nye mann er der begge to, noe som ikke er ofte, men det skjer.

Trissie har gode råd som nok funker for noen, men ikke for alle.

Du må høre på hjertet ditt og hva magefølelsen sier.

Hun har mange gode råd ja, men det nytter ikke lenger her.

Fint å høre at det kan gå slik som du beskriver også.

Jeg ser ikke for meg noe forhold jeg. jeg har tenkt å bo alene barna i lang tid. men det er deilig å være forelsket og jeg har et svært realistisk syn på det. Det får vare så lenge det varer, tenker jeg.

Dette er ikke årsaken til at jeg skal flytte.

Men det hjelper meg i hverdagen her og nå. Jeg skal greie å lage en hyggelig jul som jeg alltid har gjort. Er i så godt humør om dagen at:)

[trissie]

For et utrolig bra innlegg. Tenk at du satt av så mye tid og ga så mye av deg selv for OSS- oss som leser det! Det er tydelig at du har vært gjennom en lang, tung og vanskelig prosess- men utrolig deilig å lese om din reise gjennom alt dette.

Jeg har i mitt eget parforhold vært gjennom en tung tid, som var preget av mye negativitet, der vi begge gjennom felles innsats og med fokus på "hva kan JEG gjøre?" har funnet tilbake til nærhet, varme, latter (så deilig å le sammen igjen!) og glede.

Det var tungt for oss også, og vi måtte begge ta sats og tørre å hoppe ut i det igjen. Tørre å gjøre oss sårbare for hverandre og tørre der vi hadde lært av hverandre at vi kunne bli avvist (for vi hadde så ofte blitt det). Vi ga hverandre trygghet om at hvis du tørr, så tar jeg imot- og da var det så mye lettere å tørre...

Ønsker deg alt godt videre i samlivet. Det høres ut som at dere er godt rustet for neste kneik når den kommer. Nok en gang, tusen takk for at du delte dette med meg (oss)!

Tusen takk for svaret ditt også. Det varmet!

Det var en flott historie du fortalte, og den ligner veldig på vår.

Jeg engasjerer meg veldig, men kun i slike saker. For de har jeg dessverre hatt veldig god erfaring med selv.

Noen tror jeg er ute etter å forsvare mannen, kanskje som en botsøvelse. Men det er veldig langt fra sannheten.

Jeg ble egentlig veldig skremt av min egen kynisme og selvgodhet. Og det gjorde at jeg har gjort mye arbeid for å finne årsakene.

I veldig mange situasjoner har jeg fått personlig kontakt med "likestilte par". En stund opererte jeg i flere forum for å finne ut så mye som mulig.

Til slutt endte det med et samarbeid med flere :-)

Så svarene er en sammenfatning av mange.

En stund påtok jeg meg også å svare på private forspørsler, og det var det mest givende :-)

Ved å konfrontere den andre parten, ble alltid historien en annen. Det skremte meg slik at jeg begynte å studere hva og hvem vi er som kvinner.

Hvorfor er det slik at vi (les: meg !) som oftest har bearbeidet situasjonen så lenge, at en løsning er uaktuell?

Hvorfor er mannen så utålelig (for oss) når det nærmer seg bruddet?

Hvorfor føler vi at utroskap i disse situasjonene bare er både riktig og naturlig?

Hvorfor blir vi for stolte til å gå tilbake når konsekvensene "vekker oss litt"?

Det startet med at jeg forstod (ble tvunget av en kjær kollega :-) ) til å innrømme at jeg var en dårlig lytter. Jeg har alltid ment jeg var en superlytter!

Men han stilte spørsmål jeg ikke kunne besvare skikkelig. Og han hadde rett!

Det førte meg tilbake til mannen min for å be om tilgivelse, selv om jeg ikke trodde han var villig til det.

Og jeg lyttet uten å protestere fordi kollegaen min ville være der.

Det overbeviste meg om at mange av oss kvinner gjør en spesiell ting i den lange bearbeidingsfasen.

Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med komplimenter og sex.

Jeg i min tilstand, oppfatter mer og mer at han kune er tilstede for sex osv...

Og det ender ofte med andre, som med meg, at vi faller for noe annet.

Så kommer tiden for brudd, og det naturligste i verden er å forsvare seg med:

"Det var vel ikke noe rart jeg ble forelsket i en annet, så grusomt jeg hadde det med deg?"

Og den holdningen er det største hinderet jeg veit om hos de jeg har møtt.

Det hindrer gode gjenforeninger, og det holder mannen både i skepsis, sjalusi og tvil. Selv der vi flytter sammen igjen, eller skal "prøve en stund til", klarer vi oftest ikke å innrømme at alle ting har en begynnelse :-)

Du hører ikke en mann som sier:

"Vi vokste fra hverandre". De er reale!

"Jeg ble drit lei klaginga" :-)

Og der ligger etter min erfaring ofte årsaken til at man har "vokst fra hverandre også".

Jeg snakket en gang med et par der hun hadde gjort alt det, og var utro.

Det hun var mest opptatt av å forklare bruddet med, var en historie som lå langt tilbake.

Hun hadde tolket hans handling som at han ville overlate et ansvar til henne.

Hun tolket det som at han ville slippe jobb og unngå noe, men beit det i seg.

Mange år etter, viste det seg at mannen gjorde det for å glede henne. han trodde det var den enkeste delen av oppgaven han ga henne - "HVIS hun ønsket det". Siden hn ikke svarte, antok han glad at hun var fornøyd.

I stedet var det startskuddet for en misnøye som endte med utroskap og skilsmisse!

Hun har siden forstått at denne klagingen forandret han fra den hun var forelsket i, til en hun gladelig sveik med en annen. Bak hans rygg.

En bagatell, men så oppdaget jeg at nesten alle jeg snakket med hadde versjoner av samme historie, inkludert meg selv.

Og det er da jeg stiller meg spørsmålet:

" Hva slags utroskap er simplest?"

Der utroskap kommer etter laaaang bearbeidelse, eller en impulshandling i fylla? Fra en mann eller kvinne som savner litt sex?

Ikke tro jeg bagatelliserer :-) men jeg setter det litt på spissen.

Jeg skammet meg i hvertfall dypest mulig for hvordan jeg manipulerte fram en "litt god samvittighet"...

Det har slått meg siden hvor gode vi er til å fortelle hvor villige vi har vært til å endre på ting. Og at mannen bare halvhjertet ble md. Ny bekreftelse på hvor dårlig han er som mann.

Ikke en sjel forstår at det var meningen han skulle fremstå slik, og at det er han som regel klok nok til å forstå. Ikke lett å motivere seg da?

Det er ikke alle par som er like, men skremmende hvor mange som er det!

Derfor påstår jeg, g det er n påstand, at lang beiarbeiding og lang tid med misnøye som ender med utroskap og forelskelse, nesten er et bevis på at jeg er dårligere enn partneren til å lytte og mindre villig til å se mine egne feil.

Nesten alle forteller at mannen gjorde forsøk, møtte til møter, men at han trakk seg.

Nesten ingen innrømmer at mannen innser at HUN ikke har til hensikt å gjøre endringer eller se seg selv :-)

Men jeg er så glad, for nesten alle som dette går opp for bekrefter historien. Og mange bekrefter det en god stund etter, gjerne når det nye forholdet går skeis :-)

For hverdagen kommer, og vi har bare byttet ut symptomer uten å reparere årsaker.

Ok, det kan være at det nye forholdet er bedre, men beviser det noe annet enn at JEG har en litt annen innstilling til den nye enn jeg viste han "exen"?

Det er grunnen til at jeg er livredd for å overse hvordan jeg har vært, og blir trist og engasjert av slike tråder.

Nå ertet jeg sikkert på meg mange .-)

[Gjest Nå er det meg det gjelder]

Tusen takk for svaret ditt også. Det varmet!

Det var en flott historie du fortalte, og den ligner veldig på vår.

Jeg engasjerer meg veldig, men kun i slike saker. For de har jeg dessverre hatt veldig god erfaring med selv.

Noen tror jeg er ute etter å forsvare mannen, kanskje som en botsøvelse. Men det er veldig langt fra sannheten.

Jeg ble egentlig veldig skremt av min egen kynisme og selvgodhet. Og det gjorde at jeg har gjort mye arbeid for å finne årsakene.

I veldig mange situasjoner har jeg fått personlig kontakt med "likestilte par". En stund opererte jeg i flere forum for å finne ut så mye som mulig.

Til slutt endte det med et samarbeid med flere :-)

Så svarene er en sammenfatning av mange.

En stund påtok jeg meg også å svare på private forspørsler, og det var det mest givende :-)

Ved å konfrontere den andre parten, ble alltid historien en annen. Det skremte meg slik at jeg begynte å studere hva og hvem vi er som kvinner.

Hvorfor er det slik at vi (les: meg !) som oftest har bearbeidet situasjonen så lenge, at en løsning er uaktuell?

Hvorfor er mannen så utålelig (for oss) når det nærmer seg bruddet?

Hvorfor føler vi at utroskap i disse situasjonene bare er både riktig og naturlig?

Hvorfor blir vi for stolte til å gå tilbake når konsekvensene "vekker oss litt"?

Det startet med at jeg forstod (ble tvunget av en kjær kollega :-) ) til å innrømme at jeg var en dårlig lytter. Jeg har alltid ment jeg var en superlytter!

Men han stilte spørsmål jeg ikke kunne besvare skikkelig. Og han hadde rett!

Det førte meg tilbake til mannen min for å be om tilgivelse, selv om jeg ikke trodde han var villig til det.

Og jeg lyttet uten å protestere fordi kollegaen min ville være der.

Det overbeviste meg om at mange av oss kvinner gjør en spesiell ting i den lange bearbeidingsfasen.

Jeg gikk ubevisst inn for å få bekreftet misnøye i små detaljer. Og da er det umulig å se de små eller sore positive.

Mannen min, lik de fleste andre, reagerte med å bli trist, tverr og miste engasjement. Men fordi de er flinkere til å glemme, beholder de gjerne troen og forsøker seg med komplimenter og sex.

Jeg i min tilstand, oppfatter mer og mer at han kune er tilstede for sex osv...

Og det ender ofte med andre, som med meg, at vi faller for noe annet.

Så kommer tiden for brudd, og det naturligste i verden er å forsvare seg med:

"Det var vel ikke noe rart jeg ble forelsket i en annet, så grusomt jeg hadde det med deg?"

Og den holdningen er det største hinderet jeg veit om hos de jeg har møtt.

Det hindrer gode gjenforeninger, og det holder mannen både i skepsis, sjalusi og tvil. Selv der vi flytter sammen igjen, eller skal "prøve en stund til", klarer vi oftest ikke å innrømme at alle ting har en begynnelse :-)

Du hører ikke en mann som sier:

"Vi vokste fra hverandre". De er reale!

"Jeg ble drit lei klaginga" :-)

Og der ligger etter min erfaring ofte årsaken til at man har "vokst fra hverandre også".

Jeg snakket en gang med et par der hun hadde gjort alt det, og var utro.

Det hun var mest opptatt av å forklare bruddet med, var en historie som lå langt tilbake.

Hun hadde tolket hans handling som at han ville overlate et ansvar til henne.

Hun tolket det som at han ville slippe jobb og unngå noe, men beit det i seg.

Mange år etter, viste det seg at mannen gjorde det for å glede henne. han trodde det var den enkeste delen av oppgaven han ga henne - "HVIS hun ønsket det". Siden hn ikke svarte, antok han glad at hun var fornøyd.

I stedet var det startskuddet for en misnøye som endte med utroskap og skilsmisse!

Hun har siden forstått at denne klagingen forandret han fra den hun var forelsket i, til en hun gladelig sveik med en annen. Bak hans rygg.

En bagatell, men så oppdaget jeg at nesten alle jeg snakket med hadde versjoner av samme historie, inkludert meg selv.

Og det er da jeg stiller meg spørsmålet:

" Hva slags utroskap er simplest?"

Der utroskap kommer etter laaaang bearbeidelse, eller en impulshandling i fylla? Fra en mann eller kvinne som savner litt sex?

Ikke tro jeg bagatelliserer :-) men jeg setter det litt på spissen.

Jeg skammet meg i hvertfall dypest mulig for hvordan jeg manipulerte fram en "litt god samvittighet"...

Det har slått meg siden hvor gode vi er til å fortelle hvor villige vi har vært til å endre på ting. Og at mannen bare halvhjertet ble md. Ny bekreftelse på hvor dårlig han er som mann.

Ikke en sjel forstår at det var meningen han skulle fremstå slik, og at det er han som regel klok nok til å forstå. Ikke lett å motivere seg da?

Det er ikke alle par som er like, men skremmende hvor mange som er det!

Derfor påstår jeg, g det er n påstand, at lang beiarbeiding og lang tid med misnøye som ender med utroskap og forelskelse, nesten er et bevis på at jeg er dårligere enn partneren til å lytte og mindre villig til å se mine egne feil.

Nesten alle forteller at mannen gjorde forsøk, møtte til møter, men at han trakk seg.

Nesten ingen innrømmer at mannen innser at HUN ikke har til hensikt å gjøre endringer eller se seg selv :-)

Men jeg er så glad, for nesten alle som dette går opp for bekrefter historien. Og mange bekrefter det en god stund etter, gjerne når det nye forholdet går skeis :-)

For hverdagen kommer, og vi har bare byttet ut symptomer uten å reparere årsaker.

Ok, det kan være at det nye forholdet er bedre, men beviser det noe annet enn at JEG har en litt annen innstilling til den nye enn jeg viste han "exen"?

Det er grunnen til at jeg er livredd for å overse hvordan jeg har vært, og blir trist og engasjert av slike tråder.

Nå ertet jeg sikkert på meg mange .-)

"Nesten ingen innrømmer at mannen innser at HUN ikke har til hensikt å gjøre endringer eller se seg selv :-)"

Jeg føler at du snur situasjonen litt når det gjelder vårt forhold. Ikke misforstå, jeg synes du kommer med kloke svar og jeg har jobbet mye med rådene du ga meg i fjor.Likevel tror jeg ikke det du og mannen din har opplevd helt kan sammenlignes med vår situasjon.

Hvor hadde forholdet deres vært i dag tror du hvis det ikke hadde vært for din utroskap og din erfaring rundt det? Hadde du våknet allikevel?

Vel, her har det skjedd en helomvending nå og jeg kutter ut denne mannen før det går så langt som til utroskap. Høres sikkert rart ut at man kan snu om slik på så kort tid, men vi har hatt en veldig forløsende samtale.

Punkt 1. Mannen min har hatt 2 jobber. Den første jobben kommer han hjem i fra ved 18-19 tiden. Den andre jobben (eget firma) setter han seg ned med rett etter middag. Deretter har han ikke snakket til oss før han sa godnatt. Har han snakket så har han glefset. Jeg har følt at vi har vært et forstyrrende ellement i livet hans, at vi ikke passet inn og bare var i veien.

Det har ramlet ut mye dritt fra munnen hans som gradvis har brutt meg mer og mer ned helt til jeg fikk en depresjon i høst.

Når vår eldste datter ber meg gå i fra pappa før jeg blir for gammel, så skjønner du kanskje at det har vært ganske ille.

Å joda jeg sier ikke at jeg ikke har feil, men jeg er et fredelig menneske som er allergisk mot krangling og ikke skal det så veldig mye til for å gjøre meg fornøyd heller. Som sagt jeg er jordnær og har begge beina godt plantet i bakken og jeg kjenner meg dårlig igjen i hvordan du tror jeg tenker.

punkt 2. For noen år siden tvang han gjennom en særavtale som har vært svært urettferdig for min del.

Jeg ble sittende igjen med smuler og i årene etterpå har tjent seg rik på min bekosting. Når jeg sier at det er på min bekostning er det fordi han har hatt mulighet til å gjøre det, fordi jeg har tatt meg ungene så og si alene. Det ene barnet vårt har en sykdom også.

Han har ikke vist at han har satt noen pris på dette og han har benektet at jeg har vært med på å tjene disse pengene jeg også, selv om midt bidrag har vært annerledes enn hans. Dette har han ikke skjønt.Hva har jeg gjort liksom?

Vel det som nå har skjedd er at vi har hatt en forløsende samtale som fikk all min bitterhet til å forsvinne. Jeg er egenlig nemlig ganske enkel sånn sett. Jeg krever ikke mye av han, men jeg vil gjerne vite at jeg blir satt pris på og jeg vil føle at jeg blir respektert for den jobben jeg gjør. Jeg tror det aller mest ødeleggende i et forhold er mangelen på respekt.

Har man ikke respekt for hverandre er det ingenting igjen.

Men i dag kom det frem at han i den siste tiden har skjønt at jeg har ment alvor med å flytte og det viser seg at han har vært livredd for miste meg.

Dette kom veldig overaskende på meg. Inntrykket jeg har fått tidligere er nemlig at det ga han blaffen i og jeg trodde ikke han var glad i meg mer. Nå skjønte jeg at han var glad i meg likevel.

Og videre sa han at firmaet nå har gått så bra at han planla og overføre et ikke ubetydelig beløp til meg fordi jeg fortjente det etter alt jeg har vært alene om.

Det var jeg glad for høre. Ikke så mye pga pengene i seg selv, men aller mest fordi han viser at det har betydd noe det jeg har gjort. Dette har med respekt å gjøre.

Til sist sa han at var klar over at han har lagt seg til en måte å snakke på (les kritikk og klaging) og hakket mye på meg, som han ville forsøke å slutte med.

Han er også nettopp ferdig med noen prosjekter med firmaet sitt nå, og vil ikke starte noen nye. Dette er nok mest pga av usikre tider fremover og ikke pga meg, men det vil ihvertfall gi roligere tider og han kan prioritere oss.

Han sa mye annet også, men jeg skal ikke gå i detalj.

Jeg føler du forenkler problemene våre litt. Nå har jeg ikke skrevet så mye om dem heller, så du kunne ikke gjøre annet enn å gjette, men jeg føler meg ikke helt hjemme i forklaring din.

Husk vi har vært sammen i 17 år, og vi har hatt mange bølgedaler og tunge stunder tidligere også. På disse 17 årene har jeg fått oppmerksomhet fra andre menn mange ganger, men jeg er ikke så enkel at jeg lar meg bergta av slikt.Jeg har faktisk aldri vært utro, selv om muliheten har vært der.Derfor kjenner jeg meg ikke igjen.

Vel, jeg var på nippet nå. Jeg kunne ha vært det.Jeg hadde veldig lyst.Ingen hadde oppdaget det da jeg traff denne mannen tidligere i høst. men jeg valgte å ikke være utro likevel. Da han tok kontakt med meg, tenkte jeg at dette var farlig. Jeg slettet mailen hans momentant og tenkte at jeg heller skulle gjøre et siste forsøk på å redde ekteskapet.

Når jeg følte at jeg ikke greide det og da jeg ble mer og mer deprimert utover høsten og hadde bestemt meg for å gi opp, først da kontaktet jeg ham.Da hadde det gått over 2 måneder.

Han har gjort meg glad de siste dagene, men jeg skal greie å kutte han ut før det går for langt.

Nå fortsetter vi ekteskapet og jeg føler faktisk en enorm lettelse og nå gleder jeg meg til jul:)