Ungene gjør oss gal

[Gjest nanyhjelpen911]

Vi føler at vi mislykkes i foreldrerollen.

Barna er egentlig snille og kjekke i den forstand at de lyer, gjør ikke andre vondt, oppfører seg ordentlig...

Men det som er problemet er at de er så egoistiske, utakknemlige og uten omsorg for andre.

Hvordan skal vi lære dem dette?

Vi har kjøpt så pass med leker at de har de samme lekene som kameratene.

Men de viser sjelden takknemlighet, er kravstore med hensyn til sine egne behov og vil bare ha mer.

Å sette pris på naturen har blitt en farse. De hater å gå tur, er sure og mylete og ser stort sett ned i bakken.

Nanny-hjelpen SOS!

Den eldste fikk flytte på et av de største rommene med avtale om at han skulle holde det rent selv. Det er så vidt vi får han til å støvsuge. Det er ryddig, men å ta i en klut blir gjort med stor protest.

Vi klarer nesten ikke å sette pris på det gode samlivet lenger. Når vi føler at vi gjør noe til familiens beste, blir alt feil.

Vi er begynt å kjefte og si til dem hvor utaknemlige de er...og det er blitt dårlig kjemi i perioder.

Vi grubler på hva vi har gjort feil under oppveksten, og tenker på hva vi kan gjøre anderledes fra nå av.

De får i grunnen mye ros, og vi er stolte av dem...Men føler ikke det hjelper.

Det må sies at det er stort sett det eldste barnet vi sliter med på dette området.

[Angelica :o)]

Et tips:

Ta bort noen leker. La de ha et begrenset utvalg. Bytt ut jevnlig. Da vil de bli flinkere å leke og sette mer pris på lekene.

Sitt gjerne med de når de leker og la de få rydde opp når de er ferdig med en lek.

[Line]

Hvor gamle er barna dine?

[Gjest Mamma som er litt flau]

Vet du, jeg kjenner meg litt igjen i dette. Vi driver og pusser opp et hus nå, og helger og ettermiddager går med til dette. For å få det til å fungere har fireåringen fått en del nye filmer han kan se på på en bærbar dvd-spiller vi har lånt, og han har også ofte fått velge middag selv. Dette er snakk om noen få uker, men han er mye mindre takknemlig for det han får allerede. Jeg gruer meg til julaften. Så her bli det skjerpings på nyåret, ikke si ja til tikoroners-småting på butikken eller is midt i uken. Jeg tror ungene har veldig lite godt av å få og få gjennom hele året.

[Gjest Gørilds]

"Men det som er problemet er at de er så egoistiske, utakknemlige og uten omsorg for andre."

Snakk om andre som kanskje ikke har det så bra. Hva de kan gjøre for de osv.

Vis egne personlige grenser slik at de ser at andre også har behov.

Begynn og takk hver gang de gir deg noe, enten det er et glass vann eller en gave. Takk mye. Min lille toåring er faktisk allerede flink til å takke. Tror det kommer av at vi alltid takker barna våre mye.

Hvor gamle er dine barn. Det er nok vanskeligere desto eldre de er derfor er det så viktig å starte med å innøve empati fra de er små.

[Gjest 2-åringer i et nøtteskall det]

"Men det som er problemet er at de er så egoistiske, utakknemlige og uten omsorg for andre."

Snakk om andre som kanskje ikke har det så bra. Hva de kan gjøre for de osv.

Vis egne personlige grenser slik at de ser at andre også har behov.

Begynn og takk hver gang de gir deg noe, enten det er et glass vann eller en gave. Takk mye. Min lille toåring er faktisk allerede flink til å takke. Tror det kommer av at vi alltid takker barna våre mye.

Hvor gamle er dine barn. Det er nok vanskeligere desto eldre de er derfor er det så viktig å starte med å innøve empati fra de er små.

Alle 2 åringer takker...det er liksom typisk 2-åringer det, tviler på at det har så mye å gjøre med deres oppdragelse men du kan jo ha rett.

[PieLill]

Noen stikkord, noe gjør dere kanskje allerede.

Ikke kjeft og si de er utakknemlige, men likevel fortsette å gi dem ting. Det låser alle muligheter til å vise takknemlighet. Takknemlighet _må_ komme frivillig fra innsiden. Verdsetter de ikke det de får, så si heller at da får de ikke mer og hold fast på det.

Ikke sleng med dårlig samvittighet sammen med det der gir / gjør for barna.

Å takke skal være en gledeshandling, ikke en botsøvelse.

La barna kjenne gleden ved å takke. Verdsett deres takknemlighet enten det er et takk for maten eller en større ting.

Når den ene av foreldrene gir/gjør noe for (et av) barn(a) og takken uteblir bør den andre forelderen vennlig og blidt påminne / oppmuntre til å takke.

Ros det den andre forelderen gir / gjør for barna; "Så grei pappa var som..."

Ikke la dere dupére av barnas klagesang. Barn kan ha det langt bedre og være langt mer fornøyd med dere enn de gir uttrykk for.

Ikke forvent at takknemlighet skal vises med god oppførsel. Slikt er avbetaling, ikke takknemlighet.

Snakk positivt om de tingene barna har.

Når noe går i stykker, vis tingens verdi ved at dere minimum forsøker å reparere den.

Ved masse usaklig sutring og klaging krev at barnet nevner / snakker om 3-5 positive ting man kan glede seg over.

Vær gode eksempler.

Ikke glem å takke barna og verdsette selve tingene de gjør / gir, ikke bare deres dyktighet. "Så flink du var," kan oppleves som det motsatte av verdsettelse.

Takk hverandre for middagen, handleturen, støvsugingen, klesvasken, gressklippingen, vakker kjøring... Finn flest mulig ting å takke og verdsette hverandre for både i barnas påhør og når dere er på tomannshånd.

Ros den andre for stort og smått overfor barna. "Se så fint pappa har støvsugd!"

Gi selv uttrykk for takknemlighet. Nå skittentøyskurven angriper, priser man seg lykkelig over vaskemaskinen. Oppvaskmaskin er også et jubelemne. Tak over hodet. Strøm i kontaktene. Varme i huset. Vann i kranen. (Det er ikke så lenge siden de måtte slå hull på isen i bekken.) Bil og penger til bensin. Asfalterte veier. Brøyting. Julepynt. Mat. Alle ting som vi voksne lett tar som en selvfølge, bør være emner for uttrykt takknemlighet og tilfredshet. "Tenk så heldig jeg er som har vaskemaskin og slipper å vaske alle de klærne for hånd!"

Med hånden på hjerten må vel noen og en hver innrømme at barna ikke har monopol på å være bortskjemt...

;-)

mvh

[Liliaceae]

Noen stikkord, noe gjør dere kanskje allerede.

Ikke kjeft og si de er utakknemlige, men likevel fortsette å gi dem ting. Det låser alle muligheter til å vise takknemlighet. Takknemlighet _må_ komme frivillig fra innsiden. Verdsetter de ikke det de får, så si heller at da får de ikke mer og hold fast på det.

Ikke sleng med dårlig samvittighet sammen med det der gir / gjør for barna.

Å takke skal være en gledeshandling, ikke en botsøvelse.

La barna kjenne gleden ved å takke. Verdsett deres takknemlighet enten det er et takk for maten eller en større ting.

Når den ene av foreldrene gir/gjør noe for (et av) barn(a) og takken uteblir bør den andre forelderen vennlig og blidt påminne / oppmuntre til å takke.

Ros det den andre forelderen gir / gjør for barna; "Så grei pappa var som..."

Ikke la dere dupére av barnas klagesang. Barn kan ha det langt bedre og være langt mer fornøyd med dere enn de gir uttrykk for.

Ikke forvent at takknemlighet skal vises med god oppførsel. Slikt er avbetaling, ikke takknemlighet.

Snakk positivt om de tingene barna har.

Når noe går i stykker, vis tingens verdi ved at dere minimum forsøker å reparere den.

Ved masse usaklig sutring og klaging krev at barnet nevner / snakker om 3-5 positive ting man kan glede seg over.

Vær gode eksempler.

Ikke glem å takke barna og verdsette selve tingene de gjør / gir, ikke bare deres dyktighet. "Så flink du var," kan oppleves som det motsatte av verdsettelse.

Takk hverandre for middagen, handleturen, støvsugingen, klesvasken, gressklippingen, vakker kjøring... Finn flest mulig ting å takke og verdsette hverandre for både i barnas påhør og når dere er på tomannshånd.

Ros den andre for stort og smått overfor barna. "Se så fint pappa har støvsugd!"

Gi selv uttrykk for takknemlighet. Nå skittentøyskurven angriper, priser man seg lykkelig over vaskemaskinen. Oppvaskmaskin er også et jubelemne. Tak over hodet. Strøm i kontaktene. Varme i huset. Vann i kranen. (Det er ikke så lenge siden de måtte slå hull på isen i bekken.) Bil og penger til bensin. Asfalterte veier. Brøyting. Julepynt. Mat. Alle ting som vi voksne lett tar som en selvfølge, bør være emner for uttrykt takknemlighet og tilfredshet. "Tenk så heldig jeg er som har vaskemaskin og slipper å vaske alle de klærne for hånd!"

Med hånden på hjerten må vel noen og en hver innrømme at barna ikke har monopol på å være bortskjemt...

;-)

mvh

Synes du skriver akkurat det samme som jeg tenker!!

[Gjest nannyhjelpen911]

Noen stikkord, noe gjør dere kanskje allerede.

Ikke kjeft og si de er utakknemlige, men likevel fortsette å gi dem ting. Det låser alle muligheter til å vise takknemlighet. Takknemlighet _må_ komme frivillig fra innsiden. Verdsetter de ikke det de får, så si heller at da får de ikke mer og hold fast på det.

Ikke sleng med dårlig samvittighet sammen med det der gir / gjør for barna.

Å takke skal være en gledeshandling, ikke en botsøvelse.

La barna kjenne gleden ved å takke. Verdsett deres takknemlighet enten det er et takk for maten eller en større ting.

Når den ene av foreldrene gir/gjør noe for (et av) barn(a) og takken uteblir bør den andre forelderen vennlig og blidt påminne / oppmuntre til å takke.

Ros det den andre forelderen gir / gjør for barna; "Så grei pappa var som..."

Ikke la dere dupére av barnas klagesang. Barn kan ha det langt bedre og være langt mer fornøyd med dere enn de gir uttrykk for.

Ikke forvent at takknemlighet skal vises med god oppførsel. Slikt er avbetaling, ikke takknemlighet.

Snakk positivt om de tingene barna har.

Når noe går i stykker, vis tingens verdi ved at dere minimum forsøker å reparere den.

Ved masse usaklig sutring og klaging krev at barnet nevner / snakker om 3-5 positive ting man kan glede seg over.

Vær gode eksempler.

Ikke glem å takke barna og verdsette selve tingene de gjør / gir, ikke bare deres dyktighet. "Så flink du var," kan oppleves som det motsatte av verdsettelse.

Takk hverandre for middagen, handleturen, støvsugingen, klesvasken, gressklippingen, vakker kjøring... Finn flest mulig ting å takke og verdsette hverandre for både i barnas påhør og når dere er på tomannshånd.

Ros den andre for stort og smått overfor barna. "Se så fint pappa har støvsugd!"

Gi selv uttrykk for takknemlighet. Nå skittentøyskurven angriper, priser man seg lykkelig over vaskemaskinen. Oppvaskmaskin er også et jubelemne. Tak over hodet. Strøm i kontaktene. Varme i huset. Vann i kranen. (Det er ikke så lenge siden de måtte slå hull på isen i bekken.) Bil og penger til bensin. Asfalterte veier. Brøyting. Julepynt. Mat. Alle ting som vi voksne lett tar som en selvfølge, bør være emner for uttrykt takknemlighet og tilfredshet. "Tenk så heldig jeg er som har vaskemaskin og slipper å vaske alle de klærne for hånd!"

Med hånden på hjerten må vel noen og en hver innrømme at barna ikke har monopol på å være bortskjemt...

;-)

mvh

Takk for alle svar :-) Både fra deg og de andre som har postet innlegg.

Mange gode tips som vi kan bruke her :-))

Mer optimistisk nå :-))

[Gjest nannyhjelpen911]

Noen stikkord, noe gjør dere kanskje allerede.

Ikke kjeft og si de er utakknemlige, men likevel fortsette å gi dem ting. Det låser alle muligheter til å vise takknemlighet. Takknemlighet _må_ komme frivillig fra innsiden. Verdsetter de ikke det de får, så si heller at da får de ikke mer og hold fast på det.

Ikke sleng med dårlig samvittighet sammen med det der gir / gjør for barna.

Å takke skal være en gledeshandling, ikke en botsøvelse.

La barna kjenne gleden ved å takke. Verdsett deres takknemlighet enten det er et takk for maten eller en større ting.

Når den ene av foreldrene gir/gjør noe for (et av) barn(a) og takken uteblir bør den andre forelderen vennlig og blidt påminne / oppmuntre til å takke.

Ros det den andre forelderen gir / gjør for barna; "Så grei pappa var som..."

Ikke la dere dupére av barnas klagesang. Barn kan ha det langt bedre og være langt mer fornøyd med dere enn de gir uttrykk for.

Ikke forvent at takknemlighet skal vises med god oppførsel. Slikt er avbetaling, ikke takknemlighet.

Snakk positivt om de tingene barna har.

Når noe går i stykker, vis tingens verdi ved at dere minimum forsøker å reparere den.

Ved masse usaklig sutring og klaging krev at barnet nevner / snakker om 3-5 positive ting man kan glede seg over.

Vær gode eksempler.

Ikke glem å takke barna og verdsette selve tingene de gjør / gir, ikke bare deres dyktighet. "Så flink du var," kan oppleves som det motsatte av verdsettelse.

Takk hverandre for middagen, handleturen, støvsugingen, klesvasken, gressklippingen, vakker kjøring... Finn flest mulig ting å takke og verdsette hverandre for både i barnas påhør og når dere er på tomannshånd.

Ros den andre for stort og smått overfor barna. "Se så fint pappa har støvsugd!"

Gi selv uttrykk for takknemlighet. Nå skittentøyskurven angriper, priser man seg lykkelig over vaskemaskinen. Oppvaskmaskin er også et jubelemne. Tak over hodet. Strøm i kontaktene. Varme i huset. Vann i kranen. (Det er ikke så lenge siden de måtte slå hull på isen i bekken.) Bil og penger til bensin. Asfalterte veier. Brøyting. Julepynt. Mat. Alle ting som vi voksne lett tar som en selvfølge, bør være emner for uttrykt takknemlighet og tilfredshet. "Tenk så heldig jeg er som har vaskemaskin og slipper å vaske alle de klærne for hånd!"

Med hånden på hjerten må vel noen og en hver innrømme at barna ikke har monopol på å være bortskjemt...

;-)

mvh

Foresten så likte jeg hvordan du hadde skrevet innlegget (altså ordleggingen din)! Men er mest takknemlig for innholdet da...Men måtte bare legge til det andre likevel...Takk takk...igjen :-)