Ang. det å få barn

[Gjest rundi]

Der er jeg nok veldig uenig med deg. Tror det var Else Michelet som sa

"av skade blir man ikke klok, av skade blir man skadet".

Og når barn må ta vare på sine foreldre, så blir de skadet. De blir ikke nødvendigvis "værre mennesker". Noen blir kanskje de snilleste og flinkeste. Men skadet, det tror jeg man blir.

MEN - selvfølgelig kommer ikke alle barn av psykisk syke i den situasjonen! Men dessverre altfor mange. Og det er noe man bør ha tenkt mye på og rådført seg med behandlere om før man blir gravid.

Mener jeg!

Bare ikke glem at du kan legge enormt med sten til byrden hvis du sier til en person at han/hun ikke bør få barn. For mange av oss er det å få en partner og barn det viktigste i livet. Hvis man"bør" gå alene, hvilket liv blir så det tror du? Bare enda tristere enn det var. Kanskje det da vil føles bedre å skjule problemene? Å oppsøke hjelp i psykiatrien for så og høre at du helst bør gå for deg selv resten av livet, hvilken hjelp er det?

[thinkerbell]

Bare ikke glem at du kan legge enormt med sten til byrden hvis du sier til en person at han/hun ikke bør få barn. For mange av oss er det å få en partner og barn det viktigste i livet. Hvis man"bør" gå alene, hvilket liv blir så det tror du? Bare enda tristere enn det var. Kanskje det da vil føles bedre å skjule problemene? Å oppsøke hjelp i psykiatrien for så og høre at du helst bør gå for deg selv resten av livet, hvilken hjelp er det?

Men det er ikke det hun sier.. hun sier at inntil man kan ta godt vare på seg selv bør man ikke få barn.

Og barn skal man da virkelig ikke skaffe seg for å få en "lykkelig" tilværelse.

[Gjest rundi]

Men det er ikke det hun sier.. hun sier at inntil man kan ta godt vare på seg selv bør man ikke få barn.

Og barn skal man da virkelig ikke skaffe seg for å få en "lykkelig" tilværelse.

Hvor mange er det da som blir helt bra? Psykiske lidelser kommer og går ofte hele tiden for den som er rammet.

[Gjest skal]

Bare ikke glem at du kan legge enormt med sten til byrden hvis du sier til en person at han/hun ikke bør få barn. For mange av oss er det å få en partner og barn det viktigste i livet. Hvis man"bør" gå alene, hvilket liv blir så det tror du? Bare enda tristere enn det var. Kanskje det da vil føles bedre å skjule problemene? Å oppsøke hjelp i psykiatrien for så og høre at du helst bør gå for deg selv resten av livet, hvilken hjelp er det?

Jeg er fullstendig klar over det! Jeg er der selv, og ja, det er tungt å gå alene. Men jeg har ingen rett til å pålegge et barn å skulle være min "kur"! Det må jeg faktisk klare selv.

Eller med hjelp fra andre, men ikke fra et barn.

Og hvis jeg må velge hvem jeg skal ta mest hensyn til - et voksent menneske med en psykisk lidelse eller et barn - så kommer barnet først.

Sånn er det bare. Så får jeg ta ansvar for at jeg legger en sten til byrden for noen. Det kan jeg stå for.

[Gjest skal]

Hvor mange er det da som blir helt bra? Psykiske lidelser kommer og går ofte hele tiden for den som er rammet.

Jeg har aldri skrevet helt bra!

[thinkerbell]

Hvor mange er det da som blir helt bra? Psykiske lidelser kommer og går ofte hele tiden for den som er rammet.

Jeg snakker ikke om å bli helt bra.. Jeg snakker om å kunne være i god nok stand til å ta vare på seg selv og enda litt til(!), -over lengre tid-.

[Gjest tryms]

Takk for et meget godt innlegg :-)

Enig med deg i at hovedinnlegget i prinsippet er tankevekkende og godt skrevet. Men det er en grov overforenkling av det virkelige liv som rører seg rundt omkring.

Du skal ha for og tørre å stikke hodet frem i en slik debatt, men samtidig blottlegger du på et vis egne holdninger og de synes jeg virker sterkt generaliserende. Ikke at du direkte formulerer deg slik, men det ligger en undertone.

Jeg er selv BP2 med Bipolar1 forelder. Begge har vi hatt lange oppholdsperioder mellom sykdomsutbrudd. I friske perioder vil jeg med rette hevde vi er resurssterke mennesker i annsvarsfulle jobber og har god omsorgsevne. Jeg fikk mine barn mange år etter at jeg fikk min diagnose, mine barn klarer seg meget bra både i skole og sosiale relasjoner.

Det skal naturligvis tilføyes at jeg har en resurssterk partner, men jeg oppfatter meg alldeles ikke selv som omsorgsperson "nr2"

Som respektert fagperson burde du være istand til og nyansere ditt synspunkt. Selvsagt lider mange barn under psykisk psykdom hos foreldre, men det er også veldig mange som ikke gjør det. Det finnes fremdeles gode familiære relasjoner og "nabokjerringer"

Tar du utfordringen, eller melder pass? Man kan jo selvsagt ta ditt forenklede svar bokstavelig, men for meg stiller det flere spm. enn svar?

For og dra det skikkelig langt kan man jo si at familier med bipolare slektninger (i allefall i 1. generasjon) ikke burde få barn. Da ville nesten ingen i min familie blitt født, men tross alt er de aller, aller fleste i slekten helt friske :-)

Vet jeg skriver innlegget sent på natt, men jeg er i stabil form på tross for det, men nå må jeg i seng for og holde meg våken på jobb i morgen tidlig :-)

[Gjest skal]

Enig med deg i at hovedinnlegget i prinsippet er tankevekkende og godt skrevet. Men det er en grov overforenkling av det virkelige liv som rører seg rundt omkring.

Du skal ha for og tørre å stikke hodet frem i en slik debatt, men samtidig blottlegger du på et vis egne holdninger og de synes jeg virker sterkt generaliserende. Ikke at du direkte formulerer deg slik, men det ligger en undertone.

Jeg er selv BP2 med Bipolar1 forelder. Begge har vi hatt lange oppholdsperioder mellom sykdomsutbrudd. I friske perioder vil jeg med rette hevde vi er resurssterke mennesker i annsvarsfulle jobber og har god omsorgsevne. Jeg fikk mine barn mange år etter at jeg fikk min diagnose, mine barn klarer seg meget bra både i skole og sosiale relasjoner.

Det skal naturligvis tilføyes at jeg har en resurssterk partner, men jeg oppfatter meg alldeles ikke selv som omsorgsperson "nr2"

Som respektert fagperson burde du være istand til og nyansere ditt synspunkt. Selvsagt lider mange barn under psykisk psykdom hos foreldre, men det er også veldig mange som ikke gjør det. Det finnes fremdeles gode familiære relasjoner og "nabokjerringer"

Tar du utfordringen, eller melder pass? Man kan jo selvsagt ta ditt forenklede svar bokstavelig, men for meg stiller det flere spm. enn svar?

For og dra det skikkelig langt kan man jo si at familier med bipolare slektninger (i allefall i 1. generasjon) ikke burde få barn. Da ville nesten ingen i min familie blitt født, men tross alt er de aller, aller fleste i slekten helt friske :-)

Vet jeg skriver innlegget sent på natt, men jeg er i stabil form på tross for det, men nå må jeg i seng for og holde meg våken på jobb i morgen tidlig :-)

Jeg forstår ikke hvordan du klarer å lese inn de undertonene her. Det handler om å tenke seg om! det handler om å ikke få barn for å løse problemer.

Det handler om å være "frisk nok". Og om å ta råd fra egne behandlere på alvor.

Det handler IKKE om at psykisk lidelse = uegnet forelder. Jeg klarer iallfall ikke å lese det inn noe sted, annet enn kanskje et innlegg om gener, fra et annet nick.

Jeg er mye mer redd for holdninger som sier at man ikke skal snakke om dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg anbefaler at en leser litt på dette nettstedet:

http://www.vfb.no/xp/pub/topp/tema/barn_av_psykisk_syke

[Gjest dette lurer jeg på!]

Jeg anbefaler at en leser litt på dette nettstedet:

http://www.vfb.no/xp/pub/topp/tema/barn_av_psykisk_syke

Hva med oss som er deprimerte men som gjør så godt vi kan for at barna skal ha det så bra som mulig?

Som stiller opp i sosiale sammenkommster o.l for barnas skyld. Tar imot deres venner med åpne armer. Følger opp med lekser m.m.

Som tar opp problemer vi ikke selv kan løse med andre og hører på råd.

Til slutt: vi gjør så godt vi kan. Men depresjon er en sykdom som blant annet gir skyldfølelse. En skyldfølelse som av og til gnager veldig.

Er vi "dårlige foreldre"?

[Gjest ezelinne]

Enig med deg i at hovedinnlegget i prinsippet er tankevekkende og godt skrevet. Men det er en grov overforenkling av det virkelige liv som rører seg rundt omkring.

Du skal ha for og tørre å stikke hodet frem i en slik debatt, men samtidig blottlegger du på et vis egne holdninger og de synes jeg virker sterkt generaliserende. Ikke at du direkte formulerer deg slik, men det ligger en undertone.

Jeg er selv BP2 med Bipolar1 forelder. Begge har vi hatt lange oppholdsperioder mellom sykdomsutbrudd. I friske perioder vil jeg med rette hevde vi er resurssterke mennesker i annsvarsfulle jobber og har god omsorgsevne. Jeg fikk mine barn mange år etter at jeg fikk min diagnose, mine barn klarer seg meget bra både i skole og sosiale relasjoner.

Det skal naturligvis tilføyes at jeg har en resurssterk partner, men jeg oppfatter meg alldeles ikke selv som omsorgsperson "nr2"

Som respektert fagperson burde du være istand til og nyansere ditt synspunkt. Selvsagt lider mange barn under psykisk psykdom hos foreldre, men det er også veldig mange som ikke gjør det. Det finnes fremdeles gode familiære relasjoner og "nabokjerringer"

Tar du utfordringen, eller melder pass? Man kan jo selvsagt ta ditt forenklede svar bokstavelig, men for meg stiller det flere spm. enn svar?

For og dra det skikkelig langt kan man jo si at familier med bipolare slektninger (i allefall i 1. generasjon) ikke burde få barn. Da ville nesten ingen i min familie blitt født, men tross alt er de aller, aller fleste i slekten helt friske :-)

Vet jeg skriver innlegget sent på natt, men jeg er i stabil form på tross for det, men nå må jeg i seng for og holde meg våken på jobb i morgen tidlig :-)

NHD har tidligere skrevet at bipolar lidelse i seg selv ikke er noe hinder fra å få barn:)

Så han tenker nok på andre ting og diagnoser.

Er selv bipolar og har vokst opp med bipolar mor og har hatt NULL problem med det.

Jeg tviler ikke et sekund på at jeg er bipolar vil hindre meg i å bli en god forelder.

MEN, jeg drev ikke og laget barn mens jeg var deprimert heller, og det akter jeg heller ikke.

Men vi bipolare er jo ofte ressurssterke og dessuten er behandlingen god og gir mange et normalt liv, og det er episodisk, ikke kronisk sykdom. Mamma hadde mange år mellom hver episode, og den gikk aldri ut over meg, da hun ringte legen når hun kjente noe var på gang og la seg inn et par uker mens meds ble regulert og gikk nevnlig til psykiater:)

Jeg har ikke tatt noen skade av det og er veldig glad for at jeg ble født )

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva med oss som er deprimerte men som gjør så godt vi kan for at barna skal ha det så bra som mulig?

Som stiller opp i sosiale sammenkommster o.l for barnas skyld. Tar imot deres venner med åpne armer. Følger opp med lekser m.m.

Som tar opp problemer vi ikke selv kan løse med andre og hører på råd.

Til slutt: vi gjør så godt vi kan. Men depresjon er en sykdom som blant annet gir skyldfølelse. En skyldfølelse som av og til gnager veldig.

Er vi "dårlige foreldre"?

Jeg tar utgangspunkt i de psykiske lidelser som er av lang varighet.

Jeg mener ikke at psykisk syke ikke skal ha barn.

Men sykdom går i bølger/perioder. Jeg mener bestemt at i dårlige perioder, og i perioder hvor en endrer behandling eller på andre måter er i en ustabil fase, skal en verken avgjøre om en skal ha barn eller bli gravid. Om en selv er i en fase der en trenger intensiv behandling, er dette ikke tiden for å planlegge eller iverksette graviditet.

Jeg gjentar at jeg ikke mener at psykisk syke eller andre med kroniske lidelser ikke skal ha barn.

Men de fleste med kroniske, alvorlige lidelser har ned satt funksjon og kapasitet. Dette bør en erkjenne og ta konsekvensen av når en planlegger _hvor mange_ barn en skal ha. Mange studier viser at det går en viktig grense mellom to og tre barn. Kanskje skal en heller bruke sin omsorgsevne på å ta seg godt og tilstrekkelig av to barn i stedet for middelmådig omsorg for fire.

Forøvrig mener jeg at en kun skal planlegge barn når en er i et godt og stabilt forhold hvor begge ønsker barn, og hvor sannsyligheten for varig trygge forhold er gode. Dette gjelder selvsagt ikke bare for psykisk syke, men for alle.

Håper dette var oppklarende.

[Gjest Jente31]

Jeg tar utgangspunkt i de psykiske lidelser som er av lang varighet.

Jeg mener ikke at psykisk syke ikke skal ha barn.

Men sykdom går i bølger/perioder. Jeg mener bestemt at i dårlige perioder, og i perioder hvor en endrer behandling eller på andre måter er i en ustabil fase, skal en verken avgjøre om en skal ha barn eller bli gravid. Om en selv er i en fase der en trenger intensiv behandling, er dette ikke tiden for å planlegge eller iverksette graviditet.

Jeg gjentar at jeg ikke mener at psykisk syke eller andre med kroniske lidelser ikke skal ha barn.

Men de fleste med kroniske, alvorlige lidelser har ned satt funksjon og kapasitet. Dette bør en erkjenne og ta konsekvensen av når en planlegger _hvor mange_ barn en skal ha. Mange studier viser at det går en viktig grense mellom to og tre barn. Kanskje skal en heller bruke sin omsorgsevne på å ta seg godt og tilstrekkelig av to barn i stedet for middelmådig omsorg for fire.

Forøvrig mener jeg at en kun skal planlegge barn når en er i et godt og stabilt forhold hvor begge ønsker barn, og hvor sannsyligheten for varig trygge forhold er gode. Dette gjelder selvsagt ikke bare for psykisk syke, men for alle.

Håper dette var oppklarende.

For meg virker det som at når man er ustabil, hvor jeg mener vi har gode eksempler fra i går, så tenker man ikke klart nok..

Man kan altså handle uten å konsekvensene av det man gjør..

[Gjest Jente31]

For meg virker det som at når man er ustabil, hvor jeg mener vi har gode eksempler fra i går, så tenker man ikke klart nok..

Man kan altså handle uten å konsekvensene av det man gjør..

Ang mitt innlegg over: jeg snakker av erfaring.

Som beskrevet før, flyttet jeg hjemmefra som 16åring pga et elendig hjem. Jeg valgte å få barn som 20åring. Jeg var langt fra moden nok til dette. Hadde jeg visst hvor mye ansvar det er å ta seg av et barn, ville jeg helt klart ventet med dette. For jeg gikk også glipp av mye verdifullt vedr.mine barn; som andre tok seg av. Jeg valgte å få et nytt barn ett år etter.. var ikke moden nok da heller.. men jeg tenkte ikke!!

Jeg handlet altså uten å tenke over konsekvensene av dette..Og det skremmer meg å tenke på hva dette kunne ført til. I dag er jeg evig takknemlig ovenfor min manns familie som var gode støttespillere, som hadde trygge og stabile hjem og erfaringer med barn.

Dette "berget" oss. De hjalp oss utrolig mye, de kom med gode råd og stilte opp som barnevakter. Jeg kan like godt si det rett ut,- at det var DE som tok konsekvensene av MINE valg.

Jeg valgte etter hvert å ta imot støtte og råd fra det offentlige også, bl.a i form av foreldrekurs og råd fra helsesøster. Dette var tøft for meg, men jeg kaller det modenhet å innse at man av og til må ta imot gode råd/få hjelp.

Jeg tror ikke mine barn har tatt skade av dette. De gjør det godt på skolen, har mange venner og gir ikke uttrykk for at de ikke har det bra.

Derimot sliter jeg med endel skyldfølese fordi jeg ikke alltid strekker til pgs depresjonen (men innerst inne vet jeg at dette er "overdrevet" fra min side.) Vi skal dessuten på familierådgivning. Fodi vi gjerne vil få det enda bedre..

[Gjest Jente31]

Ang mitt innlegg over: jeg snakker av erfaring.

Som beskrevet før, flyttet jeg hjemmefra som 16åring pga et elendig hjem. Jeg valgte å få barn som 20åring. Jeg var langt fra moden nok til dette. Hadde jeg visst hvor mye ansvar det er å ta seg av et barn, ville jeg helt klart ventet med dette. For jeg gikk også glipp av mye verdifullt vedr.mine barn; som andre tok seg av. Jeg valgte å få et nytt barn ett år etter.. var ikke moden nok da heller.. men jeg tenkte ikke!!

Jeg handlet altså uten å tenke over konsekvensene av dette..Og det skremmer meg å tenke på hva dette kunne ført til. I dag er jeg evig takknemlig ovenfor min manns familie som var gode støttespillere, som hadde trygge og stabile hjem og erfaringer med barn.

Dette "berget" oss. De hjalp oss utrolig mye, de kom med gode råd og stilte opp som barnevakter. Jeg kan like godt si det rett ut,- at det var DE som tok konsekvensene av MINE valg.

Jeg valgte etter hvert å ta imot støtte og råd fra det offentlige også, bl.a i form av foreldrekurs og råd fra helsesøster. Dette var tøft for meg, men jeg kaller det modenhet å innse at man av og til må ta imot gode råd/få hjelp.

Jeg tror ikke mine barn har tatt skade av dette. De gjør det godt på skolen, har mange venner og gir ikke uttrykk for at de ikke har det bra.

Derimot sliter jeg med endel skyldfølese fordi jeg ikke alltid strekker til pgs depresjonen (men innerst inne vet jeg at dette er "overdrevet" fra min side.) Vi skal dessuten på familierådgivning. Fodi vi gjerne vil få det enda bedre..

Beklager mange innlegg fra meg om denne saken:) Jeg blir så engasjert når det gjelder sånt.Er heller ikke så flink til å ordlegge meg, få fram mitt budskap. Så jeg vil bare tilføye:

Tenk dere godt om før dere får barn!! Om dere har en psykisk sykdom, så ta imot råd fra fagpersonell, både for din egen og ditt evt barns del.

[Metallica]

Takk for påminnelsen. Du har helt rett, vi må tenke oss om.

Og det gjør jeg, hele tiden. Problemet er bare at jeg allerede har 1 barn som lider pga av meg. Unner både mann og barn en bedre mor enn det jeg kan være for dem.

Så kanskje det hadde vært det beste?

[optimisten1365380986]

Vil bare si meg enig med deg. Jeg har også en psykisk syk mor og anbefaler ingen å få barn hvis man har en psykisk lidelse. Nå kommer det selvfølgelig an på hvilken sykdom det er, og hvordan den psyke er ovenfor sine barn.

Jeg ble selv psykisk syk da barna mine var ganske store og takker høyere makter for at jeg var frisk da de var små. Det hadde rett og slett vært for tøfft, og jeg hadde ikke vært istand til å ta vare på mine barn på en skikkelig måte. Heldigvis har jeg mange støttende, flinke mennesker i rundt meg.

Jeg mener det er veldig egoistisk av meg, hvis jeg skulle ha barn nå, Skulle det ha skjedd et "uhell" så ville abort ha blitt løsningen for meg.

Dette sier jeg ut ifra de erfaringer jeg har gjort med en psykisk syk mor selv. Er livende redd for at mine barn skal få problemer pga meg, og gjør det jeg kan for å være normal. De skal ikke føle at de har ansvaret for meg og min psykdom sånn som jeg måtte ovenfor min mor.

[Orio]

Fint at du skrev dette.

[Gjest Aviaana]

Synes det var et utrolig bra innlegg. Som om jeg selv ville ha sagt det. Å få barn er ingen menneskerett!.

[Gjest ikke så urolig lenger=)]

Nå går det faktisk ann å få behandling for psykiske lidelser, og bli frisk!! Dette gjelder også psykisk psyke foreldre!! Har selv hatt diagnoser, ikke veldige alvorlige da, fått behandling og blitt frisk! Mine barn er IKKE spesielt hensynsfulle når det gjelder meg. Og de tar med seg venner hjem! Folk med psykiatriske diagnoser en eller annen gang i livet er da like forskjellige som andre!! Enkelte passer ikke som foreldre, mens andre igjen er det ingen fare med! Det er også viktig å merke seg at angst og depresjon er veldig utbredt, og hvis alle som fikk smake på slike plager i en periode i livet ikke kunne være foreldre, ja da blir det veldig mange som ikke duger!