Ulykkelig forelska!

[Skjebnen]

Hei !

Har et par spm rundt forhold,utroskap og forelskelse alt i ett.

Jeg og mannen min har ikke hatt det så bra det siste året og det bærer jeg preg av desverre.

Jeg har for en måneds tid siden møtt på en gammel flamme som jeg ordna med for 8 år siden.

Vi ble pratende ganske lenge om alt mulig og til slutt så befant vi oss i en situasjon hvor vi klina litt.

Jeg har fortalt dette til mannen min,og han har valgt å tilgi meg for dette.

Jeg har snakket litt med han som jeg var utro med for å fortelle han at jeg har gitt beskjed til mannen min om det som skjedde.

Det som er greia her er at jeg ikke klarer og slutte og tenke på han jeg var utro med.Jeg vet at han også tenker på meg og at vi begge tror at vi kunne fått det fint sammen.

Det er mye krøll rundt alt dette,han er også gift og har barn,slik som megselv.

Barna er små,så dersom det skal gjøres noe-så er det vel bedre at det skjer i ung alder enn når barna er større? Er det ikke det ??

Jeg er så utrolig sliten i hodet mitt,har nesten ikke spist på en måned og jeg klarer ikke sove om nettene.Jeg kan ikke snakke med mannen min om dette,han vil jo bli knust.

Jeg og han jeg var utro med tok en avgjørelse for to uker siden at vi ikke skulle ha kontakt og at vi måtte prøve å få ting til å funke på hjemmefronten.

Det skylder vi våre respektive og ikke minst oss selv?

Men,jeg føler meg bare helt fortapt,jeg er ulykkelig forelska,og jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg...jeg forsøker å ikke tenke på han og lure på hvordan han har det osv,men jeg klarer ikke.....jeg vet ikke hva jeg skal gjøre?

Har jeg mistet følelsene helt ovenfor mannen min,er den andre mannen den rette ?

Hvorfor så mye følelser etter så mange år.......jeg blir gal av dette,og skulle gjerne hørt hva andre har å si om dette....

[Gjest mitt råd]

Du bør finne ut hva du vil, og så får du i så fall ende forholdet før du er sammen med en annen.

Jeg er også gift og tenker på en annen i disse dager, men det går nok over og jeg gjør ingenting med det. Det er ikke uvanlig at man føler seg betatt av en annen enn ektefellen, men det betyr ikke at man skal være utro.

[Gjest min erfaring]

selv om det nå virker usannsynlig at du skal få følelser igjen for mannen din, så er det ikke det. Jeg var gjennom akkuratt d samme for et halvt år siden. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke tenkte meg om, og fokuserte på mannen min isteden for han jeg var utro meg. Nå sitter jeg her, med alle følelsene der de skal være, og vet at de flelsene jeg har for min mann er ekte og varige. Men det er uten nytte, for for to uker siden forlot han meg.... Jeg ante ikke hvav anger var før jeg innså hvilke tanker og skuffelser jeg påførte min mann.. det er vondt å være etterpåklok..,prøv å se det fra en tenkt etterpåsituasjon... for konsekvenser blir det.! Husk det!

[Skjebnen]

Du bør finne ut hva du vil, og så får du i så fall ende forholdet før du er sammen med en annen.

Jeg er også gift og tenker på en annen i disse dager, men det går nok over og jeg gjør ingenting med det. Det er ikke uvanlig at man føler seg betatt av en annen enn ektefellen, men det betyr ikke at man skal være utro.

Ja,jeg syntes det er vanskelig å finne ut hva jeg vil......fordi det er så mye følelser involvert.....men nei..jeg gjør ingenting med det....jeg er ikke utro på si som sagt.....jeg har foreslått terapi,men det vil ikke mannen min...syntes det er fryktelig vanskelig å sortere følelsene mine..hva er hva liksom...hvis du skjønner ....han har gått masse bak ryggen min i en lang periode i vårt fohold og det er derfor jeg ikke vet hva som er hva når jeg kjenner på følelsene mine..det endte med at jeg kyssa denne personen som har gjort at jeg sliter med tanke på hele opplegget.....

[trigge følelser?]

Ja,jeg syntes det er vanskelig å finne ut hva jeg vil......fordi det er så mye følelser involvert.....men nei..jeg gjør ingenting med det....jeg er ikke utro på si som sagt.....jeg har foreslått terapi,men det vil ikke mannen min...syntes det er fryktelig vanskelig å sortere følelsene mine..hva er hva liksom...hvis du skjønner ....han har gått masse bak ryggen min i en lang periode i vårt fohold og det er derfor jeg ikke vet hva som er hva når jeg kjenner på følelsene mine..det endte med at jeg kyssa denne personen som har gjort at jeg sliter med tanke på hele opplegget.....

skjønner veldig godt hva du mener ja.. slet m d samme. Du kan kansje ta en tur til terapi på egenhånd..familivernkontoret kan jo være en start. det kan jo hjelpe å få litt perspektiv og søkte spørsmål, for å røske litt opp ihodet ditt.. Uten at jeg vet det selv, så har jeg hørt at hypnoterapeuter har gode resultater på å sortere følelser...

Lykke til!

[Gjest Livet er ikke alltid like enkelt]

Skrev et lignende innlegg for noen dager siden "klassisk historie"

Jeg har bestemt meg for å satse på mannen min (Det er følser der enda) og førsøke holde ut de dårlige dagene.

Om det er et klokt valg får tiden vise. Nå vet jeg at han er redd for å miste meg og det overasket meg faktisk. Jeg trodde han ga blaffen.

[Gjest Elextra]

Det virker som du lider litt av beslutningsvegring, og det at du har valgt nicket "Skjebnen" sier mye. Venter du på at noe skal skje ("skjebnen") slik at avgjørelsen blir tat for deg?

Det er en farlig strategi, jeg vil anbefale deg å i stedet tenke deg grundig om.

Svært mange opplever å bli fascinert og småforelsket i andre i løpet av et langt forhold. Som oftest går det over, og man kan faktisk bidra ved å ønske det over, dersom man vil satse på forholdet man er i.

[Skjebnen]

Skrev et lignende innlegg for noen dager siden "klassisk historie"

Jeg har bestemt meg for å satse på mannen min (Det er følser der enda) og førsøke holde ut de dårlige dagene.

Om det er et klokt valg får tiden vise. Nå vet jeg at han er redd for å miste meg og det overasket meg faktisk. Jeg trodde han ga blaffen.

Til deg som har skrevet inn om samme situasjon? (Klassisk historie) hvordan tok du avgjørelsen på å satse på mannen din ? Har du brutt kontakten med han "andre"?Var han singel eller gift/samboer?

Har følelesene for mannen dn kommet tilbake etter avgjørelsen eller før ?

Hvor mange år har dere vært sammen ? Har du / dere barn ?

Uff,,,,nå ble det mye spørsmål;-/

Håper du svarer......

[Gjest Livet er ikke alltid like lett]

Til deg som har skrevet inn om samme situasjon? (Klassisk historie) hvordan tok du avgjørelsen på å satse på mannen din ? Har du brutt kontakten med han "andre"?Var han singel eller gift/samboer?

Har følelesene for mannen dn kommet tilbake etter avgjørelsen eller før ?

Hvor mange år har dere vært sammen ? Har du / dere barn ?

Uff,,,,nå ble det mye spørsmål;-/

Håper du svarer......

Hvis du leser hele tråden får du svar på det.

Det var etter en lang og alvorlig samtale.

Følelsene for han har nok ikke vært borte, men jeg begynte etterhvert og føle at han ikke hadde følelser for meg. Jeg var i grunnen sikker på at at han jobbet hardt for at jeg skulle forlate han.Jeg trodde at han ønsket det slik ,men at han ikke ville ta det første skrittet.

Jeg har følt at jeg ungene var i veien for jobben hans og det han ellers hadde lyst å gjøre. Han jobber hele tiden og er ofte sint på oss.Han er også veldig slik at det -vil- jeg gjøre og det -skal- jeg gjøre. Det er skjelden spørsmål om hva jeg har lyst til å gjøre.

Det har vært mye kjefting og kritikk å få.Kritikken brøt meg mer og mer ned og jeg trakk meg unna, førsøkte å gjemme meg i andre rom. Jeg kunne ikke sette meg ved siden av han for da kom det ett eller annet frekt ut av munnen hans.

Etter en lang samtale viste det seg at han ikke ville miste meg og han hadde tanker som jeg slett ikke ante og som gjorde at jeg så på han med andre øyne.

Det var helt tilfeldig at jeg ble forelsket i en annen. Det var absolutt ikke for å straffe mannen min på noen måte.

Men jeg kom aldri så langt som til å være utro, utenom litt kyssing, meldinger og telefoner.

Vi planla å treffes, men samtalen jeg hadde med mannen min gjorde at jeg følte en enorm lettelse. For når det viser seg at han vil, så vil jeg også.

Men jeg orker ikke mer kjeft og kritikk på hjemmebane. All jobbingen hans, gjør at vi blir i veien og dermed kjefter han.

Så får tiden vise hva som ligger i disse vakre ord. Jeg gjør alt jeg kan for å være en hel familie og dermed kuttet jeg ut den andre før det ble til noe.

Jeg tenker litt han, men jeg har ikke dype følelser på den måten jeg har det for mannen min. Det er bare en forelskelse som sikkert går over. Han er ikke en gang like kjekk å se på som mannen min synes jeg. Det var noe annet udefinerbart som jeg sikkert dyrket for mye fordi jeg hadde behov for det i depresjonen jeg hadde.

Nå prøver jeg på nytt med mannen min så får vi se hva fremtiden bringer. Følelsene ble ihvertfall sterkere igjen etter samtalen vi hadde. Han har ikke så veldig lett for å snakke, men jeg tror han hadde skjønt nå at har var i ferd med å miste meg og så viste det seg at han ikke ga blaffen alikevel, noe jeg faktiskt trodde.

[Gjest Livet er ikke alltid like enkelt]

Hvis du leser hele tråden får du svar på det.

Det var etter en lang og alvorlig samtale.

Følelsene for han har nok ikke vært borte, men jeg begynte etterhvert og føle at han ikke hadde følelser for meg. Jeg var i grunnen sikker på at at han jobbet hardt for at jeg skulle forlate han.Jeg trodde at han ønsket det slik ,men at han ikke ville ta det første skrittet.

Jeg har følt at jeg ungene var i veien for jobben hans og det han ellers hadde lyst å gjøre. Han jobber hele tiden og er ofte sint på oss.Han er også veldig slik at det -vil- jeg gjøre og det -skal- jeg gjøre. Det er skjelden spørsmål om hva jeg har lyst til å gjøre.

Det har vært mye kjefting og kritikk å få.Kritikken brøt meg mer og mer ned og jeg trakk meg unna, førsøkte å gjemme meg i andre rom. Jeg kunne ikke sette meg ved siden av han for da kom det ett eller annet frekt ut av munnen hans.

Etter en lang samtale viste det seg at han ikke ville miste meg og han hadde tanker som jeg slett ikke ante og som gjorde at jeg så på han med andre øyne.

Det var helt tilfeldig at jeg ble forelsket i en annen. Det var absolutt ikke for å straffe mannen min på noen måte.

Men jeg kom aldri så langt som til å være utro, utenom litt kyssing, meldinger og telefoner.

Vi planla å treffes, men samtalen jeg hadde med mannen min gjorde at jeg følte en enorm lettelse. For når det viser seg at han vil, så vil jeg også.

Men jeg orker ikke mer kjeft og kritikk på hjemmebane. All jobbingen hans, gjør at vi blir i veien og dermed kjefter han.

Så får tiden vise hva som ligger i disse vakre ord. Jeg gjør alt jeg kan for å være en hel familie og dermed kuttet jeg ut den andre før det ble til noe.

Jeg tenker litt han, men jeg har ikke dype følelser på den måten jeg har det for mannen min. Det er bare en forelskelse som sikkert går over. Han er ikke en gang like kjekk å se på som mannen min synes jeg. Det var noe annet udefinerbart som jeg sikkert dyrket for mye fordi jeg hadde behov for det i depresjonen jeg hadde.

Nå prøver jeg på nytt med mannen min så får vi se hva fremtiden bringer. Følelsene ble ihvertfall sterkere igjen etter samtalen vi hadde. Han har ikke så veldig lett for å snakke, men jeg tror han hadde skjønt nå at har var i ferd med å miste meg og så viste det seg at han ikke ga blaffen alikevel, noe jeg faktiskt trodde.

Han er også gift og har barn ja, men han har tenkt seg ut av forholdet uavhengig av meg.

[Gjest Livet er ikke alltid like enkelt]

Han er også gift og har barn ja, men han har tenkt seg ut av forholdet uavhengig av meg.

Jeg har alltid vært veldig moralistisk rundt slike spørsmål, ser jeg nå.

Men jeg har likevel lyst til å si noe til deg. Du skriver ingeting om hva problemende deres bunner i, men du sier at det har vært problemer i ett år.

Det synes jeg ikke er lang tid. Problemene jeg føler overfor mannen min har nok ligget der alltid og murret med jevne mellomrom, men det har nok blitt vanskeligere og vanskeligere og akseptere for meg jo eldre jeg har blitt.

Jeg tror ikke det er selve jobbinga hans i seg selv som er det største problemet, men selve aggresjonen hans og det at han slenger med leppa uten å tenke seg om. Det er ihertfall det han sier at han ikke tenker seg om og ikke skjønner at han har vært frekk, selv om alle andre hører det. Det vet jeg nemlig. Andre har også lagt merke til dette.

[Skjebnen]

Hvis du leser hele tråden får du svar på det.

Det var etter en lang og alvorlig samtale.

Følelsene for han har nok ikke vært borte, men jeg begynte etterhvert og føle at han ikke hadde følelser for meg. Jeg var i grunnen sikker på at at han jobbet hardt for at jeg skulle forlate han.Jeg trodde at han ønsket det slik ,men at han ikke ville ta det første skrittet.

Jeg har følt at jeg ungene var i veien for jobben hans og det han ellers hadde lyst å gjøre. Han jobber hele tiden og er ofte sint på oss.Han er også veldig slik at det -vil- jeg gjøre og det -skal- jeg gjøre. Det er skjelden spørsmål om hva jeg har lyst til å gjøre.

Det har vært mye kjefting og kritikk å få.Kritikken brøt meg mer og mer ned og jeg trakk meg unna, førsøkte å gjemme meg i andre rom. Jeg kunne ikke sette meg ved siden av han for da kom det ett eller annet frekt ut av munnen hans.

Etter en lang samtale viste det seg at han ikke ville miste meg og han hadde tanker som jeg slett ikke ante og som gjorde at jeg så på han med andre øyne.

Det var helt tilfeldig at jeg ble forelsket i en annen. Det var absolutt ikke for å straffe mannen min på noen måte.

Men jeg kom aldri så langt som til å være utro, utenom litt kyssing, meldinger og telefoner.

Vi planla å treffes, men samtalen jeg hadde med mannen min gjorde at jeg følte en enorm lettelse. For når det viser seg at han vil, så vil jeg også.

Men jeg orker ikke mer kjeft og kritikk på hjemmebane. All jobbingen hans, gjør at vi blir i veien og dermed kjefter han.

Så får tiden vise hva som ligger i disse vakre ord. Jeg gjør alt jeg kan for å være en hel familie og dermed kuttet jeg ut den andre før det ble til noe.

Jeg tenker litt han, men jeg har ikke dype følelser på den måten jeg har det for mannen min. Det er bare en forelskelse som sikkert går over. Han er ikke en gang like kjekk å se på som mannen min synes jeg. Det var noe annet udefinerbart som jeg sikkert dyrket for mye fordi jeg hadde behov for det i depresjonen jeg hadde.

Nå prøver jeg på nytt med mannen min så får vi se hva fremtiden bringer. Følelsene ble ihvertfall sterkere igjen etter samtalen vi hadde. Han har ikke så veldig lett for å snakke, men jeg tror han hadde skjønt nå at har var i ferd med å miste meg og så viste det seg at han ikke ga blaffen alikevel, noe jeg faktiskt trodde.

Hei igjen !

Så fint å høre....at det ser ut til å ordne seg for dere.

Jeg har også snakket med mannen min om alt som har foregått i vårt forhold.Vi er ikke så veldig gamle,men etter min mening er det ingen som har presset oss til å gifte oss og få barn,derfor har det vært en selvfølge for meg og gi avkast på festing,og turer hit og dit......uten vårt barn.

Noe han ikke har gjort ,og derfor endt opp i situasjoner jeg mener er unødvendig dersom man hadde satt familien først så hadde mann ikke vært på "fylle fester " med gutta på dager hvor han har prioritert bort oss.....

Det har vært andre jenter inni bildet ,men han sier at det aldri har skjedd noe med de ...at det har bare vært vennskap.

Jeg har da forklart at jenter er ikke ute etter og være venner med en kjekk fyr som er gift og er på byen......

Det siste som har tatt overhånd er en som han ikke sluttet og ha kontakt med.

Det startet for nøyaktig ett år siden.

Jeg ba han slutte og snakke med denne dama noe han ikke gjorde,han ble bare flinkere til å holde det skjult....

Etter 8 måneder fant jeg ut at de forstatt hadde kontakt og at de sendte mailer,sms,og snakket med hverandre i telefon og faktsik at hun jobbet på samme sted som han.....de spiste lunsj sammen osv osv osv det går bare "on and on"

Men han sier at det ikke har skjedd noe fysisk med henne.

Det spiller ingen rolle for meg egentlig fordi han har uansett brutt tillitten jeg har til han,ved å gå bak ryggen min og snakke med henne og treffe henne osv når han visste at jeg ikke ville det.Og når jeg spurte så løy han meg rett i ansiktet og sa at de ikke hadde kontakt.

Jeg har ikke skjønnt hvor mye dette har gjort med min egen selvtillit før jeg møtte denne flammen min ,og alle følelsene blusset opp igjen !! Jeg har heller ikke gjort mer en kysset han,og vi har aldri hatt sex i vårt tidligere flørt heller.Så den grensen har jeg ikke steget over,men uansett så har jeg trådd over en grense jeg ikke har htt lyst til å gjøre og det er helt mot min moral.

Det er derfor jeg er så bestemt på at terapi vil hjelpe oss,og uten det vet jeg ikke om vi kommer oss ut av denne onde sirkelen.Man skal løfte hverandre opp i et forhold ikke dra hverandre ned....Derfor er jeg fryktleig redd for å fortsette uten hjelp fra profosjonelle.

Også kan jeg ikke annet enn å tenke på denne andre mannen som også er gift ...uff for et drama opplegg.....

Mannen min er til min store overraskelse også helt fra seg og vil ikke miste meg,men det eneste jeg kan si at jeg føler når jeg ser på han,er sympati for at det har blitt slik det har blitt !!

Jeg er så lei meg,jeg er glad i han for at han er far til vårt barn,og også glad nok i han til at jeg ikke vil måtte KREVE noe av han som han ikke selv syntes er naturlig.Jeg vil ikke tvinge han til å bli en familie mann,jeg vil at han skal være det av egen vilje .....skjønner du hva jeg mener....Dersom det hele tiden er jeg som forteller hvordan det skal være,da kommer det jo ikke innenfra og derfor vil han igjen gå bak min rygg.Slik tenker jeg og jeg kommer meg ikke ut av det......er fortvilet og vil ikke at det skal være sånn,men er stygt redd for at det ligger for mye grums bak,som jeg ikke klarer å legge fra meg.

Er redd for å miste meg selv i det hele.....jeg føler at han er oppriktig denne gangen,men det følte jeg de andre gangene også ,og desverre ble det motsatte bevist.....jeg er så utrolig frustrert......jeg begynner å bli gal i mitt hodet føles det som.....

[Skjebnen]

Jeg har alltid vært veldig moralistisk rundt slike spørsmål, ser jeg nå.

Men jeg har likevel lyst til å si noe til deg. Du skriver ingeting om hva problemende deres bunner i, men du sier at det har vært problemer i ett år.

Det synes jeg ikke er lang tid. Problemene jeg føler overfor mannen min har nok ligget der alltid og murret med jevne mellomrom, men det har nok blitt vanskeligere og vanskeligere og akseptere for meg jo eldre jeg har blitt.

Jeg tror ikke det er selve jobbinga hans i seg selv som er det største problemet, men selve aggresjonen hans og det at han slenger med leppa uten å tenke seg om. Det er ihertfall det han sier at han ikke tenker seg om og ikke skjønner at han har vært frekk, selv om alle andre hører det. Det vet jeg nemlig. Andre har også lagt merke til dette.

Jeg må fortelle også at han var utro før vi giftet oss,da vi bare ahdde vært sammen en kort stund...kanskje jeg allerede da skulle ha tatt signalene.....gudene veit,men samtidig er han et annet menneske idag enn han var da.....så ja det er ikke bare det siste året,men som du skrev i ditt innlegg noe som har pågått hele forholdet for det er ikke første gangen at vi har "jente" problemer fra hans side......:-( desverre.....jeg mener at det ikke basre gunner i at han er en kjekk og kul fye,men at han på et eller annen tidspunkt legger opp til det selv,og er alt for opptatt av å være likt av andre......og få aksept av andre også.....

[Gjest Livet er ike alltid like enkelt]

Hei igjen !

Så fint å høre....at det ser ut til å ordne seg for dere.

Jeg har også snakket med mannen min om alt som har foregått i vårt forhold.Vi er ikke så veldig gamle,men etter min mening er det ingen som har presset oss til å gifte oss og få barn,derfor har det vært en selvfølge for meg og gi avkast på festing,og turer hit og dit......uten vårt barn.

Noe han ikke har gjort ,og derfor endt opp i situasjoner jeg mener er unødvendig dersom man hadde satt familien først så hadde mann ikke vært på "fylle fester " med gutta på dager hvor han har prioritert bort oss.....

Det har vært andre jenter inni bildet ,men han sier at det aldri har skjedd noe med de ...at det har bare vært vennskap.

Jeg har da forklart at jenter er ikke ute etter og være venner med en kjekk fyr som er gift og er på byen......

Det siste som har tatt overhånd er en som han ikke sluttet og ha kontakt med.

Det startet for nøyaktig ett år siden.

Jeg ba han slutte og snakke med denne dama noe han ikke gjorde,han ble bare flinkere til å holde det skjult....

Etter 8 måneder fant jeg ut at de forstatt hadde kontakt og at de sendte mailer,sms,og snakket med hverandre i telefon og faktsik at hun jobbet på samme sted som han.....de spiste lunsj sammen osv osv osv det går bare "on and on"

Men han sier at det ikke har skjedd noe fysisk med henne.

Det spiller ingen rolle for meg egentlig fordi han har uansett brutt tillitten jeg har til han,ved å gå bak ryggen min og snakke med henne og treffe henne osv når han visste at jeg ikke ville det.Og når jeg spurte så løy han meg rett i ansiktet og sa at de ikke hadde kontakt.

Jeg har ikke skjønnt hvor mye dette har gjort med min egen selvtillit før jeg møtte denne flammen min ,og alle følelsene blusset opp igjen !! Jeg har heller ikke gjort mer en kysset han,og vi har aldri hatt sex i vårt tidligere flørt heller.Så den grensen har jeg ikke steget over,men uansett så har jeg trådd over en grense jeg ikke har htt lyst til å gjøre og det er helt mot min moral.

Det er derfor jeg er så bestemt på at terapi vil hjelpe oss,og uten det vet jeg ikke om vi kommer oss ut av denne onde sirkelen.Man skal løfte hverandre opp i et forhold ikke dra hverandre ned....Derfor er jeg fryktleig redd for å fortsette uten hjelp fra profosjonelle.

Også kan jeg ikke annet enn å tenke på denne andre mannen som også er gift ...uff for et drama opplegg.....

Mannen min er til min store overraskelse også helt fra seg og vil ikke miste meg,men det eneste jeg kan si at jeg føler når jeg ser på han,er sympati for at det har blitt slik det har blitt !!

Jeg er så lei meg,jeg er glad i han for at han er far til vårt barn,og også glad nok i han til at jeg ikke vil måtte KREVE noe av han som han ikke selv syntes er naturlig.Jeg vil ikke tvinge han til å bli en familie mann,jeg vil at han skal være det av egen vilje .....skjønner du hva jeg mener....Dersom det hele tiden er jeg som forteller hvordan det skal være,da kommer det jo ikke innenfra og derfor vil han igjen gå bak min rygg.Slik tenker jeg og jeg kommer meg ikke ut av det......er fortvilet og vil ikke at det skal være sånn,men er stygt redd for at det ligger for mye grums bak,som jeg ikke klarer å legge fra meg.

Er redd for å miste meg selv i det hele.....jeg føler at han er oppriktig denne gangen,men det følte jeg de andre gangene også ,og desverre ble det motsatte bevist.....jeg er så utrolig frustrert......jeg begynner å bli gal i mitt hodet føles det som.....

Det ser ut som det er litt andre ting som plager deg enn hva som er tilfelle hos oss.

Jeg føler ingen usikkerhet i forhold til andre jenter. Jge tror han er ganske ordentlig på det området.

Håper det ordner seg for dere.

Klem

[Gjest Gudene vet.....]

Det ser ut som det er litt andre ting som plager deg enn hva som er tilfelle hos oss.

Jeg føler ingen usikkerhet i forhold til andre jenter. Jge tror han er ganske ordentlig på det området.

Håper det ordner seg for dere.

Klem

Tusen takk :-) det håper jeg også....vi får se hva som skjer....