Langdistanse forhold-brudd

[karenlk]

Jeg (22år) har vært sammen med min amerikanske kjæreste (24 år) i snart 3 år. I løpet av denne tiden har vi vært fysisk sammen i ca 10 måneder, under lange og korte opphold på hver side av Atlanteren. Vi har hatt endel motgang, mest grunnet avstanden og at vi aldri ser ut til å få til å flytte sammen. Men i høst lysnet det litt og han fridde og vi ble forlovet. Mest pga kjærligheten, men også for å fortsette å holde sammen grunnet strenge visum regler osv. Vi snakket om at jeg skulle komme til Amerika og få en jobb osv. Min drøm gikk i oppfyllelse og jeg var overlykkelig! Han har endel gjeld så han bor fortsatt sammen med sin far og jeg trodde vi kunne bo sammen der slik som før, men da tok jeg grundig feil. Hans far har samlemani og huset ser ikke ut, med rot og skrot fra gulv til tak, med svært lite plass til meg. Alikevel trodde jeg at dette skulle gå. For ca 1 måned siden avbrøt han forlovelsen og gjorde det slutt, dagen før han dro til Norge for å hjelpe meg å flytte inn i min nye leilighet. Under oppholdet her i Norge bestemte vi oss for å se på andre muligheter, om det er noen, for at vi fortsatt kan holde sammen. Alt det med forlovelsesvisum etc er ting som tar månedsvis å ordne og han sier at han ikke klarer et avstandsforhold lenger. Vi må være sammen NÅ ellers blir det slutt. Jeg er villig til å dra til ham på flekken, i og med at jeg er en student og kan lese til eksamen der borte, men det er altså ikke plass til meg, vi har ikke penger til eget sted og han kan ikke komme til Norge for å bo hos meg fordi han trenger jobben sin i NYC for å betale tilbake lånet. I løpet av den siste uken havnet min far på sykehuset med kreft og ligger i dette øyeblikket for døden. Min mor har hatt et nervesammenbrudd og jeg har ingen annen familie enn henne eller andre å snakke med. Nå har jeg mistet min forlovede, snart min kjære pappa og grunnmuren i mitt liv er revet bort. Neste helg kommer min "eks forlovede" til Norge for å tilbringe to dager sammen med meg, dette plana vi for 3-4 uker siden, FØR det virkelige bruddet. Han sier at han fremdeles elsker meg, vil ha meg og er fryktelig glad i meg, men siden vi ikke har noen mulighet til å bo på det samme stedet ønsker han ikke lenger noe forhold. Han nevner at han kunne tenke seg å møtes en helg i måneden i Norge for samvær, kos og hygge unten noe kontakt mellom besøkene, frem til økonomien/leiligheten eventuelt blir bedre slik at vi kan flytte sammen (4-6 måneder). Han sier også at han ikke vil ha en julegave i år, og jeg har skjønt at han heller ikke har kjøpt noe til meg. Akkurat nå er jeg også ca 4 uker på vei, selvom ejg var på pillen. Har ikke sagt noe ettersom jeg er redd han vil tro at jeg bruker det for å få han til å fortsette å ville være sammen med meg i dette langdistanse forholdet (Vi har tidligere hatt en abort og en spontanabort, og han har sagt at han vil stille opp uansett). Har du noen råd å gi til hvordan jeg skal gripe an situasjonen når han kommer denne helgen? Jeg føler at han er 100% sikker i sin sak, men jeg ønsker jo såklart alikevel at vi skal klare å holde ut frem til vi eventuelt kan flytte sammen. Er bare stygt redd for at et slikt brudd som han foreslår kan komme til å vanskligjøre det å ta opp forholdet igjen med tid og stunder.

[Gjest Vanskelige valg]

Hei du !

Dette hørtes ikke ut som en drømme situasjon.Det jeg hadde gjort før jeg fortalte han noe som helst var på de få dagene å finne ut hva jeg vil med livet mitt.Sett det ned på papir.For ofte sitter vi veldig tett opptil skogen og ser kun ett tre,istedenfor det fulle og hele bildet.

Livet med et barn skal bringe glede for både deg og han,og det skal helst ikke være en byrde for hverken deg eller kjæresten din.Jeg hadde tatt et standpunkt i forhold til hva JEG vil og ikke basere det på hva han vil og hvor han vil bo osv osv.Du må også ta et standpunkt til om du vil fortsette livet ditt med han ...det er en stor omvending å flytte til et annet land ,uten noe familie rundt seg...tenk deg om....

[karenlk]

Hei du !

Dette hørtes ikke ut som en drømme situasjon.Det jeg hadde gjort før jeg fortalte han noe som helst var på de få dagene å finne ut hva jeg vil med livet mitt.Sett det ned på papir.For ofte sitter vi veldig tett opptil skogen og ser kun ett tre,istedenfor det fulle og hele bildet.

Livet med et barn skal bringe glede for både deg og han,og det skal helst ikke være en byrde for hverken deg eller kjæresten din.Jeg hadde tatt et standpunkt i forhold til hva JEG vil og ikke basere det på hva han vil og hvor han vil bo osv osv.Du må også ta et standpunkt til om du vil fortsette livet ditt med han ...det er en stor omvending å flytte til et annet land ,uten noe familie rundt seg...tenk deg om....

Takk for noen kloke ord Jeg har kanskje vært litt for oppsatt på denne ideen, men dette ga meg litt å tenke på i alle fall.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

KJære deg!

Dette høres ikke lett ut. Kjærlighet på avstand er både og når det går over lengre tid. Valget ditt står vel om å våge og tro og håpe på at kjærligheten tåler alt, også å vente til han får en bedre økonomi, og ønsker å flytte sammen med deg. Og på den annen side står det vel om du sliter deg ut av å sitte på gjerdet og vente, mens livet og tiden går for hver av dere i hvert deres land.

Hvis du skal ta han på ordet, høres det bra ut når han sier at han elsker deg og vil ha deg til slutt. Men noen garanti har du ikke. KJærligheten er et sjansespill.

Så kommer det som gjør saken ytterligere vanskelig, at du er gravid. Når han kommer neste gang, synes jeg du skal fortelle ham dette umiddelbart. Det er juks og holde slikt hemmelig for dem som er involvert.

Kanskje graviditeten kan snu saken for dere. Men det er bare situasjonen når dere møtes som kan avgjøre, og hvordan dere reagerer på hverandre.

Med så mye sykdom hos dine nærmeste, foreldre, som du beskriver, tror jeg du må det svært vanskelig om dagen.

Hvis du er motiver for det, vil jeg oppfordre deg til å få en profesjonell samtalepartner som har bedre tid med deg enn vi her på nettet har.

[Gjest Vanskelige valg]

Takk for noen kloke ord Jeg har kanskje vært litt for oppsatt på denne ideen, men dette ga meg litt å tenke på i alle fall.

Ja det håper jeg.....Det er ikke bare,bare å få et barn og samtidig ha et forhold som ikke helt fungerer.Det er viktig med støtte under svangerskapet og også mens du lærer deg om barnets behov og ikke minst mens du lærer deg mors rollen:-) Jeg har selv barn og vet hva jeg prater om :-)

[flisa]

Å få et barn i Norge i forhold til i USA er jo et poeng også - du må vel punge ut for å føde der borte?

Hadde jeg vært deg -hadde jeg sagt at han fikk vente - enten på avstand eller i USA mens jeg fikk se hvordan det gikk med faren og moren min - og at jeg ville føde i Norge. Jeg kjenner folk som bor i USA som har kommet hit bare for å føde....

Er kjærligheten sterk så tåler den såpass. En kan si at dere har fått "de onde dagene" først - og så kan dere jo glede dere til "de gode" etterhvert...

Mitt råd er i alle fall å være i Norge med faren din nå - og så holde kontakten slik han foreslår med en helg i mnd i første omgang - kanskje han tenker helt anderledes også når han får vite at han skal bli pappa.

Ja - for det MÅ du fortelle han fort.