graviditet og depresjon

[missmona33]

Hei!

Jeg er ei jente på 26 år som i litt over ett år har gått på Cipramil pga. depresjon. Har siden nyttår gått 50% arb.ledig og 50% sykemeldt.

I begynnelsen av dette året gikk jeg på 30 mg Cipramil (en måned forsøkte jeg også Tolvon, men la så mye på meg at jeg ønsket å slutte), sist legetime avtalte jeg med min lege at jeg ca. 20. april skulle forsøke å gå ned til 20 mg for å se om våren og lyset hadde innvirkning på min depresjon, slik at jeg gjennom sommeren kan holde meg på et minimum av medisiner. (Har det verst i mørketia)

2 ganger, i høst og for en måned siden, har jeg snakket med min lege om at jeg sterkt ønsker å få barn. Tenker foreløpig ikke å gå ut i fast jobb (men har mulighet for en sommerjobb, der jeg har jobbet 4 somre før), føler at jeg ikke er klar for det ennå, takler ikke så bra "stresset" med å være rundt nye, ukjente mennesker.

Noen ganger har jeg det kanskje for travelt med å bli frisk, fokuserer for mye på "den skumle fremtiden" da jeg må ut i ny jobb og bli kjent med nye mennesker som kanskje ikke liker meg.

Jeg vet at det kan ta tid å bli frisk, men jeg har ikke lyst til å vente så veldig før jeg får barn. Jeg tror at det å få et barn kunne være en slags ny begynnelse for meg, at jeg ville få andre livsverdier som ville hjelpe meg videre i livet. ( Dette er selvsagt ikke hovedgrunnen til å få barn)

Men legen min har 2 ganger klart å "snakke meg vekk" fra dette ønsket. Hun tror at det ville være dumt for meg å bli gravid nå, fordi det kunne få meg ned igjen, og hun sier hun ikke ønsker å se meg helt deprimert igjen. Snakker mye om at barnet ikke ville ha det bra hvis jeg skulle bli skikkelig deprimert igjen. Det skjønner jo jeg også, men det er jo en 50% "sjanse" for at jeg ikke blir skikkelig deprimert igjen.

Hun mener jeg burde vente ihvertfall noen måneder, for da og se om tilstanden min stabiliserer seg (på 20 mg Cipramil). Men det vil ikke jeg. Det er jo en mulighet for at jeg hver vinter er nødt til å gå på Cipramil fordi jeg blir "mørketidsdeprimert". Jeg skjønner hennes synspunkt, men har begynt å tvile på om det hun sier er det eneste riktige. Min beste venninne har ei 8 mnd. gammel datter, og hun har fått meg til å se at et barn kan være helt fantastisk for et menneske.

Jeg og legen min har samtaler hver måned og det jeg tenker på. Vi har aldri egentlig snakket hva som kan ligge til grunn for denne depresjonen.

Men hun sier ofte at jeg må tenke på meg selv, at evt. når jeg får et barn, ville jeg legge mine problemer i bakgrunnen, og kanskje da bli syk igjen.

Jeg ønsker å få en annen persons syn på denne saken, og håper inderlig at du med din bakgrunn, kan si hva du tror er fornuftig.

På forhånd tusen takk!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg må nok si at jeg godt forstår din leges argumentasjon.

En graviditet utgjør en betydelig risiko for å få tilbakefall av depresjonen.

Å få et lite barn innebærer mye. Bl.a. er det et skikkelig tungt og belastende stykke arbeid som det nesten er umulig å bli sykmeldt fra.

Jeg mener at en skal være psykisk frisk og ha vært i stand til å ta vare på seg selv uten hjelp i lengre tid før en velger å bli gravid. Dersom en i ikke har denne funksjonen på forhånd, har en ikke noe energi- og funksjonsoverskudd å ta av som en kan bruke på barnet.

Jeg har aldri sett at det å få et barn verken løser individuelle psykiske problem eller parproblem - snarere tvert i mot.