Mann med barn

[Gjest Ikke lett å være "stemor.. "]

Etter 2 år sammen med min kjære, flyttet jeg ut for 1 måned siden. Årsak: Jeg føler jeg har et anstrengt forhold til barnet hans på 8 år. Det er noe som stritter imot innvendig når jeg en dag skal være barnevakt. Føler jeg trenger å komme meg ut etter en hel dag med oss tre, finne på noe uten barn.. På slutten av forholdet begynte jeg å kvi meg til annenhver uke.. Og sånn skal det jo ikke være. For å være helt ærlig så har jeg ikke interesse av hans barn, noe jeg synes at jeg bør. Han selv sier jeg er snill mot barnet hans, det er alt han forlanger.

Han sier at for å få bedre kontakt med barnet, så kan jeg jo gå inn til barnet om kvelden og si god natt mens jeg stryker barnet på kinnet. Men jeg får meg ikke til å gjøre det.. Vet ikke hvorfor..

Jeg er jo vennlig mot barnet hans, kjefter ikke. Lager pizza når barnet har besøk av venner og lager pepperkakehus som de kan få pynte. Inni meg er det noe som stritter imot.. Jeg føler ikke jeg gjør det fordi jeg har lyst, men for å være snill.. Ganske slitsomt i lengden.

Det gnager på samvittigheten min at jeg ikke liker å være i hus samtidig med barnet hans. Jeg viser det jo ikke mot de to.

Jeg har sterke følelser for eksen min, og han har lyst vi skal prøve igjen. Er redd jeg kommer til å angre hvis jeg "velger han vekk".

Hva synes dere om saken da? Dere er vel enig at jeg må ha interesse for barnet hans dersom jeg skal være kjæreste med han? Er interesse for barn noe jeg kan lære meg å få???

Tenker av og til at det vil bli lettere når vi får barn sammen.. Litt kjekkere å bake pepperkakehus når jeg har barn selv..

Noen som har synspunkter?

[Gjest dropper nicket nå...]

Det er ikke alltid gøy å være stemor nei. Altså,- kjæreste til en mann med barn.

Jeg har aldri følt noe spesielt for mine stebarn,- siden jeg ikke hadde barn selv da jeg ble sammen med mannen min, og ikke var den typen som likte barn spesielt,- sånn generelt, så hadde jeg heller ikke følelser for hans barn heller. Eller, rettere sagt, ingen gode følelser. Noen negative + litt sjalusi var det nok.

Vi er gift - nå 20 år etter. Jeg har et greit forhold til "ungene" hans nå, og vi har overlevd ;-) Man kan være glad i en mann - selv om man ikke er glad i ungene hans. Men man kan jo behandle dem ordentlig, og det synes jeg det virker som om du gjør.

Det er lov å ikke falle i staver over andres barn. Og hvis dere selv får barn, kommer du antageligvis til å forstå hans følelser for sine barn...

Et sånt forhold er ikke dødfødt,- men man skal være obs på at det ikke er direkte enkelt heller.

[Gjest Ikke lett å være "stemor.. "]

Det er ikke alltid gøy å være stemor nei. Altså,- kjæreste til en mann med barn.

Jeg har aldri følt noe spesielt for mine stebarn,- siden jeg ikke hadde barn selv da jeg ble sammen med mannen min, og ikke var den typen som likte barn spesielt,- sånn generelt, så hadde jeg heller ikke følelser for hans barn heller. Eller, rettere sagt, ingen gode følelser. Noen negative + litt sjalusi var det nok.

Vi er gift - nå 20 år etter. Jeg har et greit forhold til "ungene" hans nå, og vi har overlevd ;-) Man kan være glad i en mann - selv om man ikke er glad i ungene hans. Men man kan jo behandle dem ordentlig, og det synes jeg det virker som om du gjør.

Det er lov å ikke falle i staver over andres barn. Og hvis dere selv får barn, kommer du antageligvis til å forstå hans følelser for sine barn...

Et sånt forhold er ikke dødfødt,- men man skal være obs på at det ikke er direkte enkelt heller.

Takk for svar! Godt å høre andres meninger.