Han drar på ferier...

[Gjest grensen er nådd]

Og jeg er skikkelig sinna!

Vi er skilt, har 4 barn det er mye ekstra med, og nå har jeg i tillegg til å ha ansvaret for dem alene i over 4 år, studert ved siden av og vært på attføring.

Hver vår og hver seinhøst topper det seg bestandig, med konferansetimer, foreldremøter, avslutninger av alle mulige slag og 4 unger pluss meg selv som alle har prøver, tentamener og eksamener samtidig.

Det eneste jeg får faren med på, er konferansetimer der vi sitter ansikt til ansikt med læreren. To av barna har lesevansker og ligger etter - og der sitter far og legger ut om hvor flink han er til å hjelpe dem med lekser - de er altså hos ham annenhver helg, og da har de andre ting enn lekser på programmet. Så ikke vet jeg hva han snakker om - men kan jeg avbryte ham og "avsløre" ham foran læreren, synes dere?

Nå har vi hatt en sånn travel og uhyre slitsom førjulsperiode alle sammen, og sant å si skulle jeg aller helst ha reist til et eller annet sted langt fra folk og bare gjort ingen ting, kanskje gått en tur og spist litt godt. Og vært helt alene.

Da er det at på 2 ukers varsel, midt i verste tentamen/eksamenstida, forteller far at han reiser til syden på ferie på søndag som kommer, og er tilbake i januar.

Så nå sitter jeg her med et hus på ende fordi ingen ting er blitt gjort på måneder, med 4 unger og meg selv på 75 m2, og med jul, dårlig råd, og skal altså ha dem helt alene fram til neste år.

Jeg merker jeg snart tipper helt over. Hva kan jeg gjøre 1 uke før jul, med situasjonen vi er i og med 3000 kroner å feire jul for når husleien er betalt...(og før gaver er kjøpt).

Vel - jeg begynte med overskriften - han drar på ferier... Jeg blir så hakkende sinna på ham som bare reiser bort over lenger tid uten å spørre om det er ok for meg, som kommer og går og gjør som han vil - og som aldri stiller opp om det er noe ekstra, heller. Vel å merke stiller opp for oss - han stiller opp for alle andre.

Jeg er sinna og misunnelig og sliten og skulle ønske det var jeg som kunne dra på ferie sånn uten videre - ja, jeg er inne på tanken om å sette alle ungene på trammen hans, begynne å betale barnebidrag og ha frihet til å hente meg inn fysisk og psykisk og kanskje til og med få overskudd til å trene av meg de kiloene jeg sliter med.

Eller hva med å flytte på landet og få katt og kaniner og noen epletrær...drømmer jeg av og til...

Jeg er så sint fordi jeg ikke føler det jeg gjør blir sett og verdsatt - at han mener det jeg gjør for ungene, når jeg står på, ikke er noe å ta hensyn til. At jeg sutrer hvis jeg synes det er egoistisk av ham bare å reise på denne måten. Skulle ønske det var jeg som på innfall kunne stikke avgårde alene og hygge meg uten å tenke på hvordan ungene har det da.

[Craven]

Det hjelper vel ikke at jeg sier at du ikke kan gjøre stort. det er umulig å tvinge ham til å ta ansvar.

Rent juridisk ble det valget tatt da du fikk/tok omsorgen for ungene, mens han kun har foreldreansvar. Da påhviler det deg å ha omsorgen for dem, noe du påtok deg frivillig.

Hvor gamle er ungene? Jeg antar det er en viss størrelse når de er fire stykk. De eldste, hvor mye ansvar tar de i heimen? Kanskje de burde få mer ansvar for husarbeidet for å avlaste deg?

Ja, jeg synes absolutt du skal avsløre ham foran læreren. Du har INGEN forpliktelser overfor faren, og når han direkte lyver må du si fra. Den holdningen rammer jo dine barn til syvende og sist.

Ellers får du trøste deg med at tider vil komme til deg også, der ting blir lettere og du får større fridom.

[kaffepiken]

Har dere ikke laget en skikkelig samværsavtale? I såfall burde det være første skritt på veien! Lag avtaler for hvem som skal ha barna jul og nyttårsaften, påske og sommerferie. Forhåpentligvis blir det lettere for deg å kreve at han gjør sitt når dere har en fast avtale dere begge har gått med på.

[Gjest Elextra]

Hadde dere ikke avtalt hvem som skulle ha barna i julen? Det går så vidt jeg ser ikke frem av innlegget ditt. Om det var avtalt at du skulle ha barna, kan man jo ikke si noe på at han reiser bort.

Skjønner forøvrig veldig godt at du er sliten og nesten føler trang til å gi opp. Synes også du godt kan kommentere overfor læreren at faren ikke bidrar mye til lekselesingen, selv om dere selvfølgelig ikke bør sette i gang den store diskusjonen om dette der og da.

Skjønner også det er litt deprimerende å planlegge julefeiring med trang økonomi. Men husk at små barn ikke synes gaver trenger å være dyre for å være fine. Og større barn forstår vel en forklaring om at dere dessverre ikke har råd til dyre gaver i år (de kan vel likevel få noe rimeligere de ønsker seg).

Lykke til.

[amber sun]

Men har dere ikke en samværsavtale da?

Dere må vel ha avtalt før nå hvem som skal ha ungene i jula?

[illuminatum]

Kanskje det ikke er så lurt å avsløre han for læreren, jeg ville i den situasjone blitt enda mer umulig.

Men hva med i slike situasjoner å be ham konkretisere hva de har lest og hvordan dette stemmer med læreplanen?

[Gjest singelkvaler]

Jeg skjønner deg godt og føler med deg.

[karol]

Min erfaring er at en samværsavtale ikke er verdt papiret det er skrevet på dersom ikke begge parter følger opp.

Som deg så opplevde jeg at far gjorde akkurat det som passet ham. Som regel fikk jeg bare beskjed om at han ikke kunne ha ungene. Noen ganger så var det faktisk ungene som fortalte det.

Hva kan man gjøre i en sånn situasjon? Ingenting. Du må bare godta.

Det viktigste er at du ikke går inn å dekker over far hele tiden. Ikke bruk energi på at han skal stille opp. Bruk heller energien på deg selv og ungene. Du kan IKKE oppdra et annet voksent menneske.

Dessverre så forsto ikke jeg det da ungene mine var mindre. Jeg ville så gjerne at faren skulle være tilstede i ungenes liv. Jeg svelget alt for mange kameler og strakk meg lenger enn langt. For langt i noen situasjoner. Ikke alltid at ungene mine hadde godt av det heller. Jeg svelget på deres vegne. De erfarte og opplevde.

Du og ungene dine kan få en fin jul for de pengene du har til rådighet. De er nok ikke vant til de helt store utskeielsene. Kjøp rimelige, men personlige gaver. Juletre og julemiddag er viktig. Ting kan gjøres billig og dyrt. Jeg har størst erfaring med å gjøre det billig.

I jula så er det samværet som er viktigst. Ta fram ludo, lei en film etc. Vær i sammen med ungene dine. Det er det de husker og forbinder med jul. Ikke at julepresangene var store og flotte.

Han kommer aldri til å se deg og verdsette det du gjør. Han bryr seg ikke og har heller ingen aning om hva det faktisk krever å ha ansvar for 4 unger. Det viktigste er at du verdsetter deg selv og den jobben du gjør. Ungene dine vil heller ikke vise takknemlighet. Ikke i dag. Når de er store/voksne så vil de forhåpentligvis se og skjønne.

Ha en fin juletid *klem*

[Gjest grensen er nådd]

Min erfaring er at en samværsavtale ikke er verdt papiret det er skrevet på dersom ikke begge parter følger opp.

Som deg så opplevde jeg at far gjorde akkurat det som passet ham. Som regel fikk jeg bare beskjed om at han ikke kunne ha ungene. Noen ganger så var det faktisk ungene som fortalte det.

Hva kan man gjøre i en sånn situasjon? Ingenting. Du må bare godta.

Det viktigste er at du ikke går inn å dekker over far hele tiden. Ikke bruk energi på at han skal stille opp. Bruk heller energien på deg selv og ungene. Du kan IKKE oppdra et annet voksent menneske.

Dessverre så forsto ikke jeg det da ungene mine var mindre. Jeg ville så gjerne at faren skulle være tilstede i ungenes liv. Jeg svelget alt for mange kameler og strakk meg lenger enn langt. For langt i noen situasjoner. Ikke alltid at ungene mine hadde godt av det heller. Jeg svelget på deres vegne. De erfarte og opplevde.

Du og ungene dine kan få en fin jul for de pengene du har til rådighet. De er nok ikke vant til de helt store utskeielsene. Kjøp rimelige, men personlige gaver. Juletre og julemiddag er viktig. Ting kan gjøres billig og dyrt. Jeg har størst erfaring med å gjøre det billig.

I jula så er det samværet som er viktigst. Ta fram ludo, lei en film etc. Vær i sammen med ungene dine. Det er det de husker og forbinder med jul. Ikke at julepresangene var store og flotte.

Han kommer aldri til å se deg og verdsette det du gjør. Han bryr seg ikke og har heller ingen aning om hva det faktisk krever å ha ansvar for 4 unger. Det viktigste er at du verdsetter deg selv og den jobben du gjør. Ungene dine vil heller ikke vise takknemlighet. Ikke i dag. Når de er store/voksne så vil de forhåpentligvis se og skjønne.

Ha en fin juletid *klem*

Takk skal du har for innlegget ditt! Det gjør godt bare at noen skjønner hva det er snakk om. "Alle" sier jo: "Du må snakke med ham!" eller "...skrive samværsavtale." Men du skjønte hva dette er, og hvor lite verd avtaler med en slik mann er, ja. Og straks føler jeg meg mer ovenpå!

Jeg tror faktisk at jeg på dårlige dager går rundt og lurer på hva for noe galt jeg har gjort, siden kommunikasjonen er så dårlig. Når jeg er litt mer ovenpå, klarer jeg å snakke til meg selv, minne meg på å ikke forvente noe, alltid ha en plan klar i stedet for å bli så skuffet at jeg nesten tar til tårene.

Du har også rett - ikke han og heller ikke barna verdsetter det jeg gjør i dag. Kanskje aldri. Så jeg må finne meg andre steder der jeg kan få anerkjennelse for de (andre) tingene jeg gjør. Det er grenser for i hvor mange år man skal få bare kritikk eller måtte sette grenser for andre, uten å bli verdsatt.

Folk sier at jeg må ta meg sammen, tro på meg selv. Du og jeg får støtte hverandre. Jeg tror vi begge to vet hvor vanskelig det er å tro på seg selv når man går hjem og stadig står alene som voksen uten noen som slår en på skulderen iblant og sier: "Det der greide du virkelig bra!"

God jul - vi skal nok finne på noe. Sammen. Takk for tips!