Forholdet går til helvete... eller?

[Gjest Frustrert, og tidvis taus.]

Etter å ha vært sammen i underkant av et halvt år, har nå kjæresten min og jeg hatt en kjempekrangel, der hun overrasket meg med å fortelle meg at vi ikke passer sammen, og at hun ikke vil ha meg.

Hun har lenge følt at jeg ikke gir henne den tryggheten hun trenger. Hun savner en trygg mann, og føler at jeg er en umoden tenåring. Jeg er i slutten av tyveårene, hun i begynnelsen av de.

Hun savner en å kunne slappe av med i armkroken foran TV'en, og føler at jeg hele tiden søker nye ting, konserter og uteliv. Sannheten for meg er at jeg har etterstrebet at vi skal ha det fint, spennende og morsomt sammen, og dermed tenkt mer i dater enn i film og middag hjemme. Jeg visste ikke at det var dette hun ville mer enn noe annet.

Vi har stort sett hatt det herlig sammen, men når det har oppstått problemer, som har gått ut på at hun har gjort ting der jeg har følt meg såret og nedprioritert (med rette, også i følge henne), har jeg blitt sur og taus. Jeg kan bli stolt, sta og usikker, og har problemer med å snakke om ting som er negativt i forholdet, og dette har frustrert henne grenseløst. Jeg har fokusert på å endre meg, å greie å snakke om ting, men etter hver økt den siste måneden, etter ting har blitt i orden igjen, har nye ting dukket opp.

Etter en økt der jeg var sur i går, var tydeligvis begeret fullt, og hun fortalte meg at kjernen av problemet var at hun har det ikke slik hun vil ha det sammen med meg, hun vil ha det slik hun er vant til å ha det, å føle en god sinnstilstand med en trygg mann. Hun sier at når jeg er sur, slik jeg har vært i det siste, har jeg ikke lengre gløden som tidligere har kompensert for dette savnet.

Jeg vil at vi skal fortsette å være kjærester, lære hverandre å kjenne, bli tryggere på hverandre, og jeg vil også å kose meg foran TV'en med henne.

Jeg mener at jeg har det som trengs til å fylle hennes behov, og når tilliten mellom oss blir sterkere, vil også min usikkerhet forsvinne, og jeg vil kunne prate om alt. Men om hennes bilde av meg stemmer, at jeg er en umoden og søkende ungdom i hodet, stemmer det at jeg ikke er den hun vil ha. Men jeg føler ikke at dette bildet stemmer. Men det hjelper ingenting når hun ikke føler det samme.

Hun sier at hun tror det er håpløst, at disse problemene vil uansett dukke opp, vi kan fortsette å være sammen, men det vil bare være å utsette problemene.

Kan dette løses, og i så fall, hvordan? Er takknemlig for alle synspunkter.

[Gjest EvyM]

Syns du skrev et godt innlegg jeg - hadde typen min gjort det samme hadde jeg smeltet ihvertfall...

Vis det til henne vel?