Jeg klarer ikke dette...

[Gjest helstikkenå]

Alt er så utrolig vansklig nå.Har vært gift i 5 år og har to barn.Samlivet oss i mellom er heller dårlig og jeg ønsker nå ikke å fortsette lenger.Saken er vell at jeg mistrives mye mere enn han, og at han frem til nå ikke har skjønt alvoret.Ikke at jeg har sagt så mye men...handlingene mine har han heller ikke skjønt tror jeg.Han er en innerslutta og en vansklig mann og snakke med,derfor jeg heller ikke har snakket så mye med han om hva jeg føler.Sliter nå med utrolig dårlig samvittihet for dette.Saken er at jeg er jo glad i han..men innser at vi er totalt forslkjellige og at vi aldri kommer til å få noe tilfredstillende liv sammen..Men klarer bare ikke å si det til han..Vet at han kommer til å bli så enormt lei seg og såret..og jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det mot han..Kunne så ønske at jeg ikke hadde følt som jeg gjør og jeg har virklig prøvd å finne måter og få det til å funke på ...men jeg klarer bare ikke mere......

Hilsen

[kirrie]

hei,

første skritt på veien må jo være å snakke med han,uansett hvor vanskelig det er. om du ikke har lyst å fortsette samlivet bør han jo få vite hvorfor? ved å snakke med han om det.. hvertfall FORTELLE han hvordan du har det, åpner du også for at han kan få en sjanse til å forbedre seg og jobbe sammen med deg for å redde samlivet. om det er en mulighet. om det er vanskelig å snakke med han ansikt til ansikt kan du jo skrive et brev? på den måten får du også tenkt mer over hva du vil si, og han kan lese det i fred og ro og tenke over sine reaksjoner.

lykke til

=)

[Gjest khh]

Mitt klare råd er å snakk med han, det er selvfølgelig vanskelig når man ikke ønsker å såre noen men det som sårer mest er hvis man velger å gjøre det slutt uten at man får skikkelig snakket igjennom ting. Jeg synes du skylder vedkommende å fortelle han akkurat hva du føler så dere kan gi hverandre en sjanse til å finne ut om det er en sjanse for dere i fremtiden. Det er viktig at du gjør det klart for han at du ikke ønsker å fortsette å leve på denne måten.

[kameliadamen]

Hei...jeg vet akkurat hvordan du har det, det er som jeg skulle ha skrevet det selv. Har vært sammen med mannen min i 12 år og de siste fire fem årene har jeg følt det sånn. Det er så lett for andre å si: snakk sammen!. Men det er ikke så lett å snakke med en mann som ikke har "noen" problemer..han skjønner rett og slett ikke hva jeg snakker om når jeg antyder at kjemien vi en gang hadde da vi ble forelsket i hverandre er helt borte. Jeg klarer ikke tanker på å leve uten følelsen av å "elske" resten av livet. Har prøvd å forklare hvordan jeg har det, uten at han skjønner det. Han tar aldri opp ting som gjelder forholdet. Så det er lett for dere som svarer her å si : snakk sammen. Selv begynner jeg å bli lei av at det alltid er jeg som må ta opp ting. Men jeg har også innsett at hvis forholdet skal overleve må noe gjøres. Dette tror jeg er et vanlig problem når en ikke har vært flink nok å kommunisere fra starten av, vet ikke om det hjalp deg noe særlig helstikkenå...men du skal vite: du er ikke alene...og jeg skal ikke gi opp ennå :-)

Klem fra meg

[Gjest Guinevere]

Hei...jeg vet akkurat hvordan du har det, det er som jeg skulle ha skrevet det selv. Har vært sammen med mannen min i 12 år og de siste fire fem årene har jeg følt det sånn. Det er så lett for andre å si: snakk sammen!. Men det er ikke så lett å snakke med en mann som ikke har "noen" problemer..han skjønner rett og slett ikke hva jeg snakker om når jeg antyder at kjemien vi en gang hadde da vi ble forelsket i hverandre er helt borte. Jeg klarer ikke tanker på å leve uten følelsen av å "elske" resten av livet. Har prøvd å forklare hvordan jeg har det, uten at han skjønner det. Han tar aldri opp ting som gjelder forholdet. Så det er lett for dere som svarer her å si : snakk sammen. Selv begynner jeg å bli lei av at det alltid er jeg som må ta opp ting. Men jeg har også innsett at hvis forholdet skal overleve må noe gjøres. Dette tror jeg er et vanlig problem når en ikke har vært flink nok å kommunisere fra starten av, vet ikke om det hjalp deg noe særlig helstikkenå...men du skal vite: du er ikke alene...og jeg skal ikke gi opp ennå :-)

Klem fra meg

Har det akkurat slik som du, å snakke sammen er ikke enkelt hvis han mener at alt er i skjønneste orden. Hos meg har det begynt å sette seg i magen ved at jeg får skikkelige kink. Derfor har jeg tenkt å gjøre følgende i et forsøk på å redde forholdet:

Undersøkelse av magen for å utelukke fysiske årsaker.

Time hos psykolog som hjelper meg å formidle til ham at han må være med, så får vi evt snakke der. Jeg tør ikke engang si fra om hvordan jeg har det. Jeg tenkte vi hos psykologe burde kunne fokusere på mulighetene framover istedet for å rippe opp i alt som har vært der i fortiden, kanskje retter det seg da...

[Gjest angeline]

Vet at det er vanskelig å snakke med menn... særlig fordi når vi jenter snakker, høres det enten ut som kritkk eller sutring.... og ingen av dele gidder menn å være med på.

Derfor er det å skrive et brev en god ide, ikke bare fordi han kan lese det følere ganger, men fordi det er lettere å ikke være så kritisk.

Jeg hadde en konlikt gående med min samboer og jeg skrev et brev om hvordan jeg opplevde ting, om hvor gla jeg er i han og hvor mye jeg håper at vi kan komme oss gjennom dette. Avslutt med at du elsker han, men at du ønsker å gi han litt tid, så reiser du til en venninne og blir der til han tar initiativet. Ingen trulser, bare rent pratisk.... tok ikke mange minuttene fra jeg nådde igjennom til min kjære...

Lykke til!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er farlig å trekke raske slutninger på dårlig grunnlag. Men det slår meg at du nok må innse at parforholdet deres er dødt og antakelig ikke har noen fremtid. Men det har du jo alt konstatert.

Værre er det med din dårlige samvittighet,sier du. Den er nok knyttet til at din mann ikke forstår ditt alvor, før han ser det. Mange kvinner får omsorg for slike menn og synes synd på dem for deres single fremtid videre. Men husk at han har ansvar for sitt liv. Du for ditt.

Så er dere foreldre sammen. Ved evt.- brudd, er det foreldresamarbeidet dere må jobbe felles med.

Så til følelsene dine.

Her tror jeg din største utfordring ligger. Du må finne deg i at samlivsbrudd er svært følsomme greier, og sliter i lange tider. Det er ikke fornuften som jobber mest i dette, men hele ditt emosjonelle register. Det må du godta. Greier du det, klarer du det bedre.