Medarbeider med brukererfaring

[Gjest utenom prosjekt?]

Har en helsefaglig utdanning. Har også erfaring fra å selv være pasient/bruker i psykiatrien.

Hvis jeg søker jobb innen psykiatri, bør jeg opplyse om mitt motiv; å bruke mine erfaringer til noe positivt? Det kan slik jeg ser det, være en fordel (selvfølgelig negative sider ved det også, men alt i alt) å ha erfaring fra hvordan det er i pasientrollen, men ser lederene i psykiatriske avdelinger det slik?

[thinkerbell]

Du kan få ekstravakter som evt assistent, men dine egne erfaringer er ikke noe du bør dra frem i tide og utide på intervjuer. de erfaringene bør du heller bruke på eventuelle pasienter.

[Gjest men hvor langt du er kommet, vet jeg ikke]

Jeg har vært innlagt noen uker nå og fått høre av flere, både pasienter og ansatte, at jeg hadde passet til å jobbe i psykiatrien. Det hadde selvfølgelig blitt helt feil å jobbe på samme avdelingen som jeg var innlagt, iallefall de første årene. Fordelen med å ha slitt mye selv er at du lettere kan sette deg inn i andres situasjoner, vise større forståelse og se løsninger på en annen måte.

Men du kan ikke sette deg ned hos en pasient å si "Jeg vet hvordan du har det, for jeg har opplevd det samme selv". For da kan pasienten automatisk tenke tanker som "Da er du ikke sterk nok til å støtte meg", "Nå bør jeg si noen medlidendes ord" visst du forstår.

Jeg hører stadig vekk at jeg er veldig reflektert, omsorgsfull, varm og forståelssfull o.s.v Men jeg snakker aldri om mine egne opplevelser ovenfor de som jeg ønsker å være til støtte for. Det er det jeg skal jobbe med nå etter nyttår. Når mine traumer er bearbeidet, vurderer jeg å satse på arbeid innen psykiatrien.

[Gjest Rosalind]

Du kan få ekstravakter som evt assistent, men dine egne erfaringer er ikke noe du bør dra frem i tide og utide på intervjuer. de erfaringene bør du heller bruke på eventuelle pasienter.

Jeg tror det er sunnere for oss som sliter å jobbe innenfor helt andre områder enn det vi selv sliter med.

Jeg er utdannet både sosionom og hjelpepleier. Det har ikke vært noe lurt. Jeg angrer bittert for at jeg har utdannet meg til sosionom.

Det jeg synes har vært en stor hjelp er selve utdanningen. Det var kjempemoro.Den har virkelig gitt meg innsikt. Men da jeg møtte mennesker på sosialkontor og barnevern og mennesker som er psyke ble det for tøfft for meg.

I dag jobber jeg med psykisk utviklingshemmede. Det går veldig greit fordi de ikke går på meg som menneske. De er ikke utspekulerte.

Jeg har alltid vært interessert i sosiologi og statsvitenskap. Det er det mye av i sosionomutdanningen. Som sosionom er det bare grusomme menneskeskjebner. barn som lider og voksne som egentlig er barn.

[Gjest Rosalind]

Jeg tror det er sunnere for oss som sliter å jobbe innenfor helt andre områder enn det vi selv sliter med.

Jeg er utdannet både sosionom og hjelpepleier. Det har ikke vært noe lurt. Jeg angrer bittert for at jeg har utdannet meg til sosionom.

Det jeg synes har vært en stor hjelp er selve utdanningen. Det var kjempemoro.Den har virkelig gitt meg innsikt. Men da jeg møtte mennesker på sosialkontor og barnevern og mennesker som er psyke ble det for tøfft for meg.

I dag jobber jeg med psykisk utviklingshemmede. Det går veldig greit fordi de ikke går på meg som menneske. De er ikke utspekulerte.

Jeg har alltid vært interessert i sosiologi og statsvitenskap. Det er det mye av i sosionomutdanningen. Som sosionom er det bare grusomme menneskeskjebner. barn som lider og voksne som egentlig er barn.

Ble visst litt på siden dette her. Sorry.

[Gjest utenom prosjekt?]

Jeg har vært innlagt noen uker nå og fått høre av flere, både pasienter og ansatte, at jeg hadde passet til å jobbe i psykiatrien. Det hadde selvfølgelig blitt helt feil å jobbe på samme avdelingen som jeg var innlagt, iallefall de første årene. Fordelen med å ha slitt mye selv er at du lettere kan sette deg inn i andres situasjoner, vise større forståelse og se løsninger på en annen måte.

Men du kan ikke sette deg ned hos en pasient å si "Jeg vet hvordan du har det, for jeg har opplevd det samme selv". For da kan pasienten automatisk tenke tanker som "Da er du ikke sterk nok til å støtte meg", "Nå bør jeg si noen medlidendes ord" visst du forstår.

Jeg hører stadig vekk at jeg er veldig reflektert, omsorgsfull, varm og forståelssfull o.s.v Men jeg snakker aldri om mine egne opplevelser ovenfor de som jeg ønsker å være til støtte for. Det er det jeg skal jobbe med nå etter nyttår. Når mine traumer er bearbeidet, vurderer jeg å satse på arbeid innen psykiatrien.

Jeg har kommet langt, men vet ikke hvor lang eller kort veien ned igjen kan være. Den uvissheten må jeg nok leve med.

Tja.., nei, man må jo ikke snakke for mye om seg selv. Hvis personalet sier de selv er deprimert, kan jeg nok også tenke at vedkommende ikke er sterk nok til å tåle og støtte meg, jeg tenker jeg må være forsiktig med vedkommende. Men hvis den andre sier den har vært langt nede, men kommet ut av det nå, må jeg tenke at det er dens problem om den er sterk nok når den har en sånn jobb, og kanskje kan det gi håp å se at en person har slitt, men nå har reist seg og fungerer.

Jeg vil nok være tilbakeholden overfor pasientene. Lurer mer på hva man sier i et eventuelt jobbintervju. De spør gjerne om man har erfaringer. Kan hende blir det unaturlig å ikke si noe, og kan hende blir de skeptiske og lurer på om jeg er tilregnelig (forhåpentligvis har de ikke så mye fordommer som jobber der, men man vet aldri) eller ikke sterk nok.

[Gjest utenom prosjekt?]

Jeg tror det er sunnere for oss som sliter å jobbe innenfor helt andre områder enn det vi selv sliter med.

Jeg er utdannet både sosionom og hjelpepleier. Det har ikke vært noe lurt. Jeg angrer bittert for at jeg har utdannet meg til sosionom.

Det jeg synes har vært en stor hjelp er selve utdanningen. Det var kjempemoro.Den har virkelig gitt meg innsikt. Men da jeg møtte mennesker på sosialkontor og barnevern og mennesker som er psyke ble det for tøfft for meg.

I dag jobber jeg med psykisk utviklingshemmede. Det går veldig greit fordi de ikke går på meg som menneske. De er ikke utspekulerte.

Jeg har alltid vært interessert i sosiologi og statsvitenskap. Det er det mye av i sosionomutdanningen. Som sosionom er det bare grusomme menneskeskjebner. barn som lider og voksne som egentlig er barn.

Tja, sikkert forskjellig. Jeg har trivdes med arbeid med psykiatri tidligere, i gode perioder. Når jeg har blitt syk igjen, har jeg ikke jobbet med psykiatri.