Fysisk kontakt - hvor går grensen?

[Gjest mona charlotte]

Nå har det vært et par diskusjoner der fysisk kontakt og nærhet i behandling/terapi har blitt tatt opp. Flesteparten ser ut til å mene at fysisk kontakt i terapi er forferdelig galt.

Men kan man som en hovedregel si at fysisk kontakt ikke skal finne sted i det hele tatt?

Bør ikke det være noe som kan vurderes i enkelt tilfeller?

Hva er galt med en varm klem, bli strøket over kinnet, sitte i noens armkrok? Er det dagens samfunn som har "bestemt" at dette er feil?

Jeg kan ikke skjønne at litt fysisk kontakt skal kunne virke ødeleggende for et menneskeliv, heller tvert i mot! Om det er en psykolog, helsesøster, lærer o.l har vel ingen betydning.

Det er mange som aldri har opplevd fysisk nærhet og omsorg fra sine nærmeste i oppveksten. Er det da galt at noen av disse får oppleve den tryggheten og den gode og varme følelsen det gir noe senere i livet?

Hvorfor er det så mange som er så skeptiske? Så lenge det ikke er snakk om noe seksuelt, så blir en jo ikke misbrukt.

Jeg har selv fått erfare hvor mye fysisk nærhet kan bety når man sliter psykisk. Det har styrket meg veldig, så jeg synes det er trist å lese at så mange er negative til det..

Fysisk nærhet handler jo om følelser det og, så hvorfor så skeptisk?

[thinkerbell]

Veldig kort:

Berøring er ikke farlig, det å tråkke over noens grenser for å dekke egne behov -er farlig. Det å ikke være klar over hvilke konsekvenser dette kan få for f.eks en voldtektsutsatt er farlig.

Berøring i pleie er svært vanlig, berøring i samtaleterapi er ikke like vanlig (det er en grunn til at det heter samtaleterapi). Berøring er viktig og sunt, men å sitte i armkroken på sin behandler har intet i terapi å gjøre. Det samme gjelder om en pleier kysser ryggen din når du som pasient har lagt deg. Det er en videns forskjell mellom terapeutisk berøring, som inkl massasje/ kroppsbevissthet, innhenting ved psykoser/dissosiering ol. OG å klemme på behandleren sin.

En klem er ikke farlig, det er faktisk nødvendig og viktig i blant.

[Lillemus]

Det varierer vel fra tilfelle til tilfelle kanskje?

Alel har vi vel hørt om den lille tvillingbabyen som lå i kuvøse og som holdt på å dø, men som kviknet til igjen da de la tvillingsøsteren inn til henne slik at de skulle få ligge sammen en stund i alle fall.

Og jeg hørte en gang en pappa til et hjertesykt barn fortelle om sin datter som var døden nær på sykehuset. En pleier som hadde hatt mye med barnet å gjøre hadde lagt seg i sengen sammen med barnet for å gi det nærhet og trygghet og barnet hadde blitt bedre og fått livet tilbake for å si det med en klisje.

Så berøring og nærkontakt er helt klart viktig! Men i psykiatriske tilfeller er nok grensene hårfine for hva klienten føler er greit der og da og på lengre sikt.

[bibben]

Jeg er på linje med mye av det du skriver her, og jeg er glad for at du så tydelig nyanserer bildet.

Selvsagt er det galt, og ulovlig, med enhver kontakt av seksuell karakter. Det å kysse på ryggen etc. er etter min mening over i det som handler om seksuelle tilnærminger. Denne formen for "terapi" er straffbar, og må rapporteres til vedkommende behandlers overordnede, slik at denne blir løst fra sin stilling.

Men det du spør om er fysisk kontakt, uten seksuelle undertoner og tilnærmelser.

For de av oss som ikke har opplevd dette før, kan fysisk kontakt i terapeutisk sammenheng, være en god begynnelse for erfaringer om at det aspektet ved det å være mennekse er noe godt og trygt.

Jeg kan ikke se forskjellen på at det ikke skal være greit med berøring hos en psykolog, når det er greit hos en psykomotoriker. Begge deler er ifølge egen erfaring samtalebehandling. Hele idéen bak utviklingen av pskomotorisk fysioterapi, er basert på tanken om at berøring virker betryggende, grenseskapende, oppbyggelig og forløsende for folk med ulike psykiske problemer.

Jeg kan heller ikke forstå at litt fysisk kontakt for dem som ønsker det, ja som har ønsket det hele sitt liv, skal være skadelig. En viktig oppgave blir for psykologen og kartlegge klientens behov og bakgrunn. Dette må behandleren gjøre uansett, for ikke å ødelegge klienten ved psykiske overgrep. Til syvende og sist handler det vel om at det går en grense mellom gode og dårlige behandlere. Men, er det en god behandler, kan jeg ikke skjønne at ønsket fysisk kontakt er skadelig.

Jeg tenker at det må kunne vurderes fra tilfelle til tilfelle, slik behandlinger forøvrig er basert på.

Jeg har selv opplevd hvor viktig det er at noen kan gi meg en god klem, eller et stryk over kinnet når livet er vanskelig. Dette har betydd enormt mye fordi jeg da hører til den kategori pasienter som nettopp ønsker det.

Videre er det etter mitt skjønn en god læring at mennesker også kan være snille, og at man ikke hele tiden trenger å være redd for fysiske overgrep.

I hele min oppvekst drømte jeg om en armkrok jeg kunne sitte i, og være trygg. Jeg drømte om dette, ja nettopp som du sier av en lærer, helsesøster eller en hvilken som helst annen god voksen, som i kraft av sin stilling innga en slags tillit og "løfte" om professjonell holdning.

Jeg kan derfor ikke skjønne at en medmennekslig nærhet som er tuftet på respekt og genuin uegennyttighet skal være galt.

Det finnes mange terapeutiske innfallsvikler, heldigvis, og mange av disse inkluderer menneskelig varme, fysisk berøring og samtale. Det avgjørende synes jeg ligger i det å møte et reflektert, varmt menneske, som respekterer klientens grenser.

[Gjest Mechilah]

Enig med deg

[frosken]

Jeg er på linje med mye av det du skriver her, og jeg er glad for at du så tydelig nyanserer bildet.

Selvsagt er det galt, og ulovlig, med enhver kontakt av seksuell karakter. Det å kysse på ryggen etc. er etter min mening over i det som handler om seksuelle tilnærminger. Denne formen for "terapi" er straffbar, og må rapporteres til vedkommende behandlers overordnede, slik at denne blir løst fra sin stilling.

Men det du spør om er fysisk kontakt, uten seksuelle undertoner og tilnærmelser.

For de av oss som ikke har opplevd dette før, kan fysisk kontakt i terapeutisk sammenheng, være en god begynnelse for erfaringer om at det aspektet ved det å være mennekse er noe godt og trygt.

Jeg kan ikke se forskjellen på at det ikke skal være greit med berøring hos en psykolog, når det er greit hos en psykomotoriker. Begge deler er ifølge egen erfaring samtalebehandling. Hele idéen bak utviklingen av pskomotorisk fysioterapi, er basert på tanken om at berøring virker betryggende, grenseskapende, oppbyggelig og forløsende for folk med ulike psykiske problemer.

Jeg kan heller ikke forstå at litt fysisk kontakt for dem som ønsker det, ja som har ønsket det hele sitt liv, skal være skadelig. En viktig oppgave blir for psykologen og kartlegge klientens behov og bakgrunn. Dette må behandleren gjøre uansett, for ikke å ødelegge klienten ved psykiske overgrep. Til syvende og sist handler det vel om at det går en grense mellom gode og dårlige behandlere. Men, er det en god behandler, kan jeg ikke skjønne at ønsket fysisk kontakt er skadelig.

Jeg tenker at det må kunne vurderes fra tilfelle til tilfelle, slik behandlinger forøvrig er basert på.

Jeg har selv opplevd hvor viktig det er at noen kan gi meg en god klem, eller et stryk over kinnet når livet er vanskelig. Dette har betydd enormt mye fordi jeg da hører til den kategori pasienter som nettopp ønsker det.

Videre er det etter mitt skjønn en god læring at mennesker også kan være snille, og at man ikke hele tiden trenger å være redd for fysiske overgrep.

I hele min oppvekst drømte jeg om en armkrok jeg kunne sitte i, og være trygg. Jeg drømte om dette, ja nettopp som du sier av en lærer, helsesøster eller en hvilken som helst annen god voksen, som i kraft av sin stilling innga en slags tillit og "løfte" om professjonell holdning.

Jeg kan derfor ikke skjønne at en medmennekslig nærhet som er tuftet på respekt og genuin uegennyttighet skal være galt.

Det finnes mange terapeutiske innfallsvikler, heldigvis, og mange av disse inkluderer menneskelig varme, fysisk berøring og samtale. Det avgjørende synes jeg ligger i det å møte et reflektert, varmt menneske, som respekterer klientens grenser.

Etter min oppfatning handler ikke terapi om å dekke en persons behov for nærhet og kontakt. Det handler mer om å hjelpe mennesker til å erkjenne sine behov, tåle savn og finne veier til konstruktiv behovstilfredsstillelse utenfor terapirommet.

Få virkemidler er så sterke som fysisk kontakt, og ureflektert bruk kan fort sette i gang prosesser i pasienten som ikke fremmer vekst men snarere det motsatte.

I det innlegget som startet denne diskusjonen i denne omgangen, så stiller vedkommende først spørsmålstegn ved hvorvidt "dette har gått for langt" og beskriver så at hun har vært i en avhengighetsrelasjon nylig, men når hun blir oppfordret til å sørge for at kontakten med pleieren blir avsluttet sier hun at det vil hun ikke da hun må ha denne kontakten. Dette er etter min mening et godt eksempel på hvordan avhengighet av "den gode følelsen" kan være ødeleggende i behandling.

For meg ser det ut til at en del forveksler "den gode følelsen" med fremgang i terapi og personlig vekst.

[Gjest Jente31]

Etter min oppfatning handler ikke terapi om å dekke en persons behov for nærhet og kontakt. Det handler mer om å hjelpe mennesker til å erkjenne sine behov, tåle savn og finne veier til konstruktiv behovstilfredsstillelse utenfor terapirommet.

Få virkemidler er så sterke som fysisk kontakt, og ureflektert bruk kan fort sette i gang prosesser i pasienten som ikke fremmer vekst men snarere det motsatte.

I det innlegget som startet denne diskusjonen i denne omgangen, så stiller vedkommende først spørsmålstegn ved hvorvidt "dette har gått for langt" og beskriver så at hun har vært i en avhengighetsrelasjon nylig, men når hun blir oppfordret til å sørge for at kontakten med pleieren blir avsluttet sier hun at det vil hun ikke da hun må ha denne kontakten. Dette er etter min mening et godt eksempel på hvordan avhengighet av "den gode følelsen" kan være ødeleggende i behandling.

For meg ser det ut til at en del forveksler "den gode følelsen" med fremgang i terapi og personlig vekst.

Enig m deg..

[thinkerbell]

Jeg er på linje med mye av det du skriver her, og jeg er glad for at du så tydelig nyanserer bildet.

Selvsagt er det galt, og ulovlig, med enhver kontakt av seksuell karakter. Det å kysse på ryggen etc. er etter min mening over i det som handler om seksuelle tilnærminger. Denne formen for "terapi" er straffbar, og må rapporteres til vedkommende behandlers overordnede, slik at denne blir løst fra sin stilling.

Men det du spør om er fysisk kontakt, uten seksuelle undertoner og tilnærmelser.

For de av oss som ikke har opplevd dette før, kan fysisk kontakt i terapeutisk sammenheng, være en god begynnelse for erfaringer om at det aspektet ved det å være mennekse er noe godt og trygt.

Jeg kan ikke se forskjellen på at det ikke skal være greit med berøring hos en psykolog, når det er greit hos en psykomotoriker. Begge deler er ifølge egen erfaring samtalebehandling. Hele idéen bak utviklingen av pskomotorisk fysioterapi, er basert på tanken om at berøring virker betryggende, grenseskapende, oppbyggelig og forløsende for folk med ulike psykiske problemer.

Jeg kan heller ikke forstå at litt fysisk kontakt for dem som ønsker det, ja som har ønsket det hele sitt liv, skal være skadelig. En viktig oppgave blir for psykologen og kartlegge klientens behov og bakgrunn. Dette må behandleren gjøre uansett, for ikke å ødelegge klienten ved psykiske overgrep. Til syvende og sist handler det vel om at det går en grense mellom gode og dårlige behandlere. Men, er det en god behandler, kan jeg ikke skjønne at ønsket fysisk kontakt er skadelig.

Jeg tenker at det må kunne vurderes fra tilfelle til tilfelle, slik behandlinger forøvrig er basert på.

Jeg har selv opplevd hvor viktig det er at noen kan gi meg en god klem, eller et stryk over kinnet når livet er vanskelig. Dette har betydd enormt mye fordi jeg da hører til den kategori pasienter som nettopp ønsker det.

Videre er det etter mitt skjønn en god læring at mennesker også kan være snille, og at man ikke hele tiden trenger å være redd for fysiske overgrep.

I hele min oppvekst drømte jeg om en armkrok jeg kunne sitte i, og være trygg. Jeg drømte om dette, ja nettopp som du sier av en lærer, helsesøster eller en hvilken som helst annen god voksen, som i kraft av sin stilling innga en slags tillit og "løfte" om professjonell holdning.

Jeg kan derfor ikke skjønne at en medmennekslig nærhet som er tuftet på respekt og genuin uegennyttighet skal være galt.

Det finnes mange terapeutiske innfallsvikler, heldigvis, og mange av disse inkluderer menneskelig varme, fysisk berøring og samtale. Det avgjørende synes jeg ligger i det å møte et reflektert, varmt menneske, som respekterer klientens grenser.

Som du sier og som jeg er enig i; berøring er viktig.

Men, og det er et stort men her, dette gjelder svært ofte (slik vi har lest de siste dagene)

mennesker som ikke klarer å sette grenser og som kanskje ikke eier grenser enda.

Da, i stedet for å hjelpe vedkommende til å hjelpe seg selv,

vil terapien ofte gå i stå/stoppe opp og behandleren gjør pasienten en bjørnetjeneste.

Det blir nærkontakten med behandler som blir viktig, man glemmer alt annet. En terapeut er noe man har for en periode –ikke noe som varer livet ut. Berøring bygger bånd, -for livredde mennesker som fra før har en skjør jeg-følelse med uklare grenser og har vaklende tillitsforhold til andre mennesker, vil denne formen for berøring trolig være begynnelsen på en ny nedtur.

Berøring er sterkt, skriver frosken,- det har en enorm kraft.

En pleier, som har berørings-kunsten som et ledd i utdanningen, skal være bevisst hvor han/hun berører kroppen til pasienten. En klem er så absolutt godkjent behandling men å sitte i armkroken til sin behandler hører ingen steds hjemme.

Har man behov for den slags kosing bør man finne det andre steder; venner/kjæreste.

Jeg er absolutt ikke imot berøring, men berøringen skal ha en mening. Klemmer og kos i utide nærer mer opp under skaden enn å hele den.

[Magra]

Hva med massasje av psykolog under terapi med pusteteknikk? Hva med berøring av hele hånd fra armer helt nede og over bryster? Jeg har blitt forvirret og har ikke sagt noe. Men det er en slåsskamp inn i meg. Vet ikke hva skal jeg tenke om det. Det kan ikke være vanlig. 

[frosken]

Magra skrev (41 minutter siden):

Hva med massasje av psykolog under terapi med pusteteknikk? Hva med berøring av hele hånd fra armer helt nede og over bryster? Jeg har blitt forvirret og har ikke sagt noe. Men det er en slåsskamp inn i meg. Vet ikke hva skal jeg tenke om det. Det kan ikke være vanlig. 

Hvis du lurer på om du blir utsatt for grenseoverskridende atferd fra din psykolog, så vil jeg råde deg til å snakke om det med andre. 

Hva slags terapi går du i?

[Magra]

frosken skrev (1 minutt siden):

Hvis du lurer på om du blir utsatt for grenseoverskridende atferd fra din psykolog, så vil jeg råde deg til å snakke om det med andre. 

Hva slags terapi går du i?

Jeg ble henvist til psykolog pga det vurderes M.E. Men denne pusteterapi startet kun nå pga at jeg ble stresset mer i det siste. Med hvem skal man snakke? Jeg vil ikke lage bråk pga det, bare vil gjerne vurdere for selv om det er normalt eller ikke. Og vurdere hva skal jeg gjøre videre.