skille meg?

[Anki]

Jeg ville gitt ekteskapet et ærlig forsøk - og hatt null kontakt med den andre en periode. Funker ikke ekteskapet deres i det hele tatt, så ok, da må dere jo ta konsekvensene av det, men det er vel litt mer "ryddig" og rettferdig å avslutte forholdet man er i før man starter et nytt. Dessuten har han barn å ta hensyn til, og det bør være større enn deres forhold. Jeg ville slitt med å starte et forhold med en far som uten problemer hadde flytta mange mil fra barna sine - plutselig er det du som står der med deres felles barn og en far som ikke er tilstedeværende... verdt å tenke på kanskje.

[Gjest anonym med lignende bakgrunn]

Du kan like gjerne droppe rådgivning først som sist. Det birdrar ikke til noen ting så lenge du går inn i det halvhjertet, og så lenge du ikke virkelig satser på mannen din.

Rådgvining mens man samtidig har noen på si, har aldri funket.

Jeg synes du er tåpelig, naiv og svak (på dette området, ikke nødvendigvis på andre områder), men det er en helt annen historie. Beklager, men jeg har bare 0 toleranse for utroskap, og for mennesker som ikke er tøffe nok til å avslutte noe før de går inn i noe annet.

"Beklager, men jeg har bare 0 toleranse for utroskap, og for mennesker som ikke er tøffe nok til å avslutte noe før de går inn i noe annet. "

Hva om grunnen er at en er livredd for at den en er gift med skal gjøre noe fryktelig? Hva om årsaken til at en ikke tør å bryte er at en er redd for at barna mister faren fordi han tar selvmord, eller flytter langt bort og aldri ser noen av dem mer?

Da vi gikk i terapi, var dette frykten som gjorde at jeg ikke avsluttet ekteskapet før og sa jeg ville skilles. Jeg turde ikke, og var så nedbrutt som man kunne blitt pga frykt for at eks'en ville gjøre noe fryktelig dersom jeg dro.

Fordi han hadde sagt ting som kunne tyde på det, at han ville gå til grunne dersom jeg dro, osv med ulike ting som gjorde at jeg frytktet selvmord.

I terapien fikk jeg fram denne frykten, og da frykten viste seg å heldigvis være ubegrunnet, kunne jeg endelig si at jeg ville skilles. Uten å være redd for at barna ville miste faren sin, enten fordi han ville dø, bli veldig syk, eller flytte langt langt bort.

Ting er ikke alltid så svart-hvite som en tror.

[Gjest johahehe.]

Har lest det du har skrevet og har kommet fram til at du skal HA I BÅDE I POSE OG SEKK!!! tror du på alt du skriver? synes du har fått en del svar som du bør tenke på!! du tror vel ikke at du kan lure deg selv? for det er jo det du gjør hehe.. det du vil høre er bare at den du er gift med er en dritt sekk og at du bør forlate hen, DA BØR DU BARE FORLATE HAN DA!! du får jo det svaret du spørr om, og er sikker på før du spørr så vet du svaret.. men du behøver ikke å sette den mannen du er gift med i et dårlig lys, for at du skal få bedre samvittighet eller.. det er bare å BRYTE tror du at det blir bedre vis du venter?? nei f...f assa... bryt ut..

[flisa]

Jeg syns du skulle flytte for deg selv - men syns IKKE du skal satse alt på denne mannen som tror han kan bo så langt fra ungene sine. Bare det å si at han vil stifte ny familie med deg -sier sitt....så trist! Man glemmer ikke de barna man har - for så å lage nye med en en kvinne man syns er spennende og som man er utro med.

[ylvali1365381015]

Jeg syns du skulle flytte for deg selv - men syns IKKE du skal satse alt på denne mannen som tror han kan bo så langt fra ungene sine. Bare det å si at han vil stifte ny familie med deg -sier sitt....så trist! Man glemmer ikke de barna man har - for så å lage nye med en en kvinne man syns er spennende og som man er utro med.

Veldig viktig poeng!

[Solsikkefrø]

I den situasjonen du er i nå, så tror jeg at den der "tiltrekningen" har mye med håpløshet å gjøre. Altså, at du ikke har det noe bra i ekteskapet og derfor må gjøre _noe_. Dette nye er spennende og nytt, men jeg tror at hvis du velger å gjennomføre dette med den nye flammen, vil du kunne se etterhvert at det er vanskelig å legge ni års ekteskap bak seg bare sånn uten videre...

Mitt råd er at du først flytter for deg selv og tenker over ekteskapet du allerede har. Det virker lite troverdig (som mange sier) av en mann å bare flytte flere mil fra ungene sine for å starte opp med deg.

Ni år er kanskje bare blitt kjedelig og med mye rutiner. Og det bør du først og fremst prøve å gjøre noe med syns jeg

Lykke til! Og ikke gjør noe forhastet, tenk nøye gjennom hva du egentlig vil. Som sagt: flytt for deg selv og få ting på avstand.

[Gjest Elextra]

Hadde du selv hatt barn er jeg temmelig sikker på at du ikke ville tatt lett på at han så enkelt kan flytte fra barna sine.

Tør du virkelig vurdere å stifte familie med en slik mann?

Ta et par uker i tenkeboksen, helst uten å ha kontakt med noen av de to...

[Lillemus]

Minner meg om ei jeg kjenner litt, hun er singel med flere barn. Knakende kjekk dame. Hun traff en fyr som bor temmelig langt unna, han er også skilt med barn, men så ikke det som noe problem å flytte fra ungene for å være sammen med henne.

Som hun sa til meg:"Jeg vil da for søren ikke ha en mann som forlater ungene sine uten problemer for å være sammen med meg!?" Skjønner henne godt jeg.

[Speak]

Det er mange som sier at de skal skille seg, flytte osv. Men det viser seg at det er svært få som faktisk gjør det.

Så jeg synes ikke du skal tro på at han faktisk kommer til å gjennomføre dette. Så sitter du da igjen uten noen.....

[tzatziki1365380058]

"Beklager, men jeg har bare 0 toleranse for utroskap, og for mennesker som ikke er tøffe nok til å avslutte noe før de går inn i noe annet. "

Hva om grunnen er at en er livredd for at den en er gift med skal gjøre noe fryktelig? Hva om årsaken til at en ikke tør å bryte er at en er redd for at barna mister faren fordi han tar selvmord, eller flytter langt bort og aldri ser noen av dem mer?

Da vi gikk i terapi, var dette frykten som gjorde at jeg ikke avsluttet ekteskapet før og sa jeg ville skilles. Jeg turde ikke, og var så nedbrutt som man kunne blitt pga frykt for at eks'en ville gjøre noe fryktelig dersom jeg dro.

Fordi han hadde sagt ting som kunne tyde på det, at han ville gå til grunne dersom jeg dro, osv med ulike ting som gjorde at jeg frytktet selvmord.

I terapien fikk jeg fram denne frykten, og da frykten viste seg å heldigvis være ubegrunnet, kunne jeg endelig si at jeg ville skilles. Uten å være redd for at barna ville miste faren sin, enten fordi han ville dø, bli veldig syk, eller flytte langt langt bort.

Ting er ikke alltid så svart-hvite som en tror.

Det du beskriver er meg bekjent ikke standard ved de fleste skilsmisser. Det finnes alltid unntak som kan legitimere det ene eller det andre, men det går ikke an å diskutere noe som helst dersom man skal ta hensyn til alle eventualiteter.

I tilfeller der man frykter vold eller kidnappinger, er utroskap for så vidt det minste problemet (selv om jeg ikke helt ser hvordan man kan tore å være utro under slike omstendigheter).