Steforeldre

[Gjest gresstrå]

For mange år siden giftet min far seg på nytt, etter at min mor døde i en trafikkulykke. Jeg har aldri hatt et godt forhold til hans nye kone. I begynnelsen var det nok min feil, var nok ganske sjalu og gjorde livet surt for henne. Jeg forstår at hun ikke likte meg, er nok ikke lett å føle kjærlighet til en tenåringsjente som gjør sitt ytterste for å gjøre livet surt for hennes del. Etterhvert skjerpet jeg meg, ble eldre og mer moden, så at hun gjorde min far lykkelig og prøvde å bite i meg kommentarene mine, slutte å kritisere henne når jeg syntes hun var urimelig. Jeg prøvde virkelig å få henne til å like meg, til kanskje å bli glad i meg. Jeg rakte ut en hånd, mange ganger, for å bli avvist. Skjønte hun hva det gjorde mot meg, hvordan det såret? Jeg forstår nå at det er vanskelig for henne å bli glad i meg etter oppførselen min. Men jeg var fortsatt et barn, hun var voksen. Det er så lett for henne å såre meg, små stikk av ironi, et hånlig blikk når ingen ser, kroppsspråket. Hun mener det nok ikke selv, vet nok ikke hva jeg føler og tolker i oppførselen hennes. Selv om jeg har tatt det opp med min far, hjelper det ikke. Jeg orker ikke være mer hjemme enn nødvendig, selv om jeg gjerne skulle vært det,er jo så glad i faren min. Og nå er det jul. Men i år orker jeg ikke mer. I morgen reiser jeg tilbake til leiligheten min der jeg kan slappe av. Tenker dere aleneforeldre av og til over hva dere gjør mot barna deres når dere finner dere en ny partner? Hvilket press det er å bo under samme tak som en man virkelig ikke takler, ikke liker uansett hvor mye man prøver? Hvis det var dere som ble utsatt for noe slikt, hadde dere bare gått. Barna kan ikke gjøre det, de er avhengig av dere. Tenk over det før dere finner en partner. Vil dere virkelig utsette barna deres for dette?

[Dorthe]

Jeg har gjort det en gang, latt en mann flytte inn til meg. Etter tre år og et barn til så måtte han flytte. Han og de store ungene kom ikke overrens.

Så jeg har faktisk lovet meg sjøl at det der skal jeg aldri gjøre igjen. Jeg skal vente til minstemann er flyttet ut. De fleste synes jeg er gærn som sier dette så det var godt å få medhold av noen andre enn de store ungene mine. De husker denne perioden med skrekk og gru.

[Gjest Pontiac]

Jeg var elene i svært mange år, og har alltid hatt det slik at evnt. ny partner må komme over ens med ungene mine (og mer enn det også) hvis det skulle være noe håp om et forhold.

Dette har jeg hatt såpass sterkt i hjertet at noen potensielle beilere har blitt vraket.

(en vraket jeg til og med dels fordi han ikke ville tollerer at pappan til barna kom innom og tok en kaffe da han hentet ungene. Synes det var viktig å opprettholde et normalt forhold til far pga. barna og den lille "tolleransen" skremte meg)

Fant etterhvert en knagende god kar som er en svært god stefar for barna. Faktisk er han mer hensynsfull og behjelpelig ovenfor barna enn barnas far.

Men alikavel, selv om jeg elsker ham høyt, så er det han som ryker tvert hvis jeg skulle finne ut noe som helst som var "skadelig" for mine barn.

Kjærligheten til ungene er så voldsomt stor at det for meg ikke ville være minste vanskelig å velge.

Når det er sakt, så er dere nå forbi det stadiet hvor du bor hjemme. Er kanskje ikke like lett da, foreldre må jo liksom få leve sitt liv en gang de også og det er vel kanskje ikke alltid like lett å velge et barn som er innom en gang i blandt til fordel for en kanskje god og fin partner som er der hver dag.

Og det er nok ikke til å se bort fra at det er en del fler menn som nok kan føle seg mer alene og "hjelpeløse" uten partner enn kvinner.

Kan ikke se meg selv i den situasjonen selv at jeg har en partner som ikke kommer over ens med barna men synes vel jeg ser dilemmaet.

Det kan virke som om din far og hans kone har det bra sammen, de har jo etter som jeg kan skjønne vært sammen i mange år nå.

Antagelig kommer de til å fortsette sammen.

Slik det sårer deg og begrenser din tid hos dem så ville jeg nok skikkelig klint til hvis jeg var deg.

Altså ikke slått men prøvd å rette opp i den årelange misforståelsen.

Du viker så reflektert nå at du sikkert vil klare å formulere deg godt i en samtale med henne.

Tør du å forsøke å prate ut med henne?

Si til henne at du tross alt var veldig ung da hun kom inn i deres liv. At sorget etter mamma var der, din egen utvikling og at ting helt enkelt var for vanskelig å takle for deg.

Si til henne at du hadde problemer med henne i lang tid, med å godta og forstå.

Men at du etterhvert har vokst til og ser hvor gode henne og din far er for hverandre og at du skjønner "skaden" du har gjort.

Kan hun tilgi deg og begynne på nytt, slik at det blir koselig å være sammen igjen?

Det kan hende at hun har hatt så mye "problem" med deg at ting har satt seg fast, men det kan også være at hun fremdeles tror at du "hater henne" og at hun derfor alltid er i forsvarsposisjon.

Det kan også hende at en slik samtale kan røske opp i alle knutene som er slik at dere får en helt annen og ny relasjon til hverandre.

Skulle hun fortsette å være tverr så vet du jo at du virkelig har prøvd og da behøver du iallefall ikke ha dårlig samvittighet lenger.

Jeg tror nok helt sikkert at jeg hadde prøvd dette, men bare du vet om det vil være det riktige for deg.

[hidi]

Ville ikke ha en kjæreste som ikke likte barna mine. Neitakk!

Barna mine går foran alt...

Synd det skal være slik, hun gjør din far lykkelig, men ikke deg. Trist. Faren din er jo litt mellom barken og veden.

Kan du ikke be faren din hjem til deg alene, si at du trenger litt tid med han....

[hidi]

Jeg var elene i svært mange år, og har alltid hatt det slik at evnt. ny partner må komme over ens med ungene mine (og mer enn det også) hvis det skulle være noe håp om et forhold.

Dette har jeg hatt såpass sterkt i hjertet at noen potensielle beilere har blitt vraket.

(en vraket jeg til og med dels fordi han ikke ville tollerer at pappan til barna kom innom og tok en kaffe da han hentet ungene. Synes det var viktig å opprettholde et normalt forhold til far pga. barna og den lille "tolleransen" skremte meg)

Fant etterhvert en knagende god kar som er en svært god stefar for barna. Faktisk er han mer hensynsfull og behjelpelig ovenfor barna enn barnas far.

Men alikavel, selv om jeg elsker ham høyt, så er det han som ryker tvert hvis jeg skulle finne ut noe som helst som var "skadelig" for mine barn.

Kjærligheten til ungene er så voldsomt stor at det for meg ikke ville være minste vanskelig å velge.

Når det er sakt, så er dere nå forbi det stadiet hvor du bor hjemme. Er kanskje ikke like lett da, foreldre må jo liksom få leve sitt liv en gang de også og det er vel kanskje ikke alltid like lett å velge et barn som er innom en gang i blandt til fordel for en kanskje god og fin partner som er der hver dag.

Og det er nok ikke til å se bort fra at det er en del fler menn som nok kan føle seg mer alene og "hjelpeløse" uten partner enn kvinner.

Kan ikke se meg selv i den situasjonen selv at jeg har en partner som ikke kommer over ens med barna men synes vel jeg ser dilemmaet.

Det kan virke som om din far og hans kone har det bra sammen, de har jo etter som jeg kan skjønne vært sammen i mange år nå.

Antagelig kommer de til å fortsette sammen.

Slik det sårer deg og begrenser din tid hos dem så ville jeg nok skikkelig klint til hvis jeg var deg.

Altså ikke slått men prøvd å rette opp i den årelange misforståelsen.

Du viker så reflektert nå at du sikkert vil klare å formulere deg godt i en samtale med henne.

Tør du å forsøke å prate ut med henne?

Si til henne at du tross alt var veldig ung da hun kom inn i deres liv. At sorget etter mamma var der, din egen utvikling og at ting helt enkelt var for vanskelig å takle for deg.

Si til henne at du hadde problemer med henne i lang tid, med å godta og forstå.

Men at du etterhvert har vokst til og ser hvor gode henne og din far er for hverandre og at du skjønner "skaden" du har gjort.

Kan hun tilgi deg og begynne på nytt, slik at det blir koselig å være sammen igjen?

Det kan hende at hun har hatt så mye "problem" med deg at ting har satt seg fast, men det kan også være at hun fremdeles tror at du "hater henne" og at hun derfor alltid er i forsvarsposisjon.

Det kan også hende at en slik samtale kan røske opp i alle knutene som er slik at dere får en helt annen og ny relasjon til hverandre.

Skulle hun fortsette å være tverr så vet du jo at du virkelig har prøvd og da behøver du iallefall ikke ha dårlig samvittighet lenger.

Jeg tror nok helt sikkert at jeg hadde prøvd dette, men bare du vet om det vil være det riktige for deg.

kjempegodt skrevet, med mange gode løsninger!

[Gjest svf]

Jeg har gjort det en gang, latt en mann flytte inn til meg. Etter tre år og et barn til så måtte han flytte. Han og de store ungene kom ikke overrens.

Så jeg har faktisk lovet meg sjøl at det der skal jeg aldri gjøre igjen. Jeg skal vente til minstemann er flyttet ut. De fleste synes jeg er gærn som sier dette så det var godt å få medhold av noen andre enn de store ungene mine. De husker denne perioden med skrekk og gru.

Jeg flyttet til en mann som i utgangspunktet gikk godt overens med ungene mine og de synes han var ok. Erfaringen kom da vi bodde sammen. Mine og dine barn med ulike personligheter, behov og to voksne med litt ulike grenser.

Nå var det ikke ungene som var årsaken til at det tok slutt.

Jeg har sagt som deg. Aldri skal noen mann flytte inn til oss og aldri skal jeg flytte til en mann så lenge ungene mine bor hjemme. Vi fortjener ro og fred.

Jeg vil gjerne ha en kjæreste da som også kan være med ungene, men jeg vil ikke være samboer.

[Dorthe]

Jeg flyttet til en mann som i utgangspunktet gikk godt overens med ungene mine og de synes han var ok. Erfaringen kom da vi bodde sammen. Mine og dine barn med ulike personligheter, behov og to voksne med litt ulike grenser.

Nå var det ikke ungene som var årsaken til at det tok slutt.

Jeg har sagt som deg. Aldri skal noen mann flytte inn til oss og aldri skal jeg flytte til en mann så lenge ungene mine bor hjemme. Vi fortjener ro og fred.

Jeg vil gjerne ha en kjæreste da som også kan være med ungene, men jeg vil ikke være samboer.

Jeg tror ikke jeg vil ha en kjæreste heller som skal møte minstemann. Jeg bare ser så trolig lei seg han blir når noen blir borte slik som kjærestene til dattera mi blir når hun gjør det slutt.

[MiLLa36]

Jeg tror ikke jeg vil ha en kjæreste heller som skal møte minstemann. Jeg bare ser så trolig lei seg han blir når noen blir borte slik som kjærestene til dattera mi blir når hun gjør det slutt.

Hei!

Jeg skjønner godt at du vil gjøre det du kan for dine barn, men er det ikke litt av livet at noen kommer og noen går?

Skal barna dine senere føle på at du ikke kunne ha ditt voksenliv pga. dem? Det er tungt for dem å bære.

Skal deres opplevelser av en selvoppofrende mor være deres referanse senere i livet når de selv får barn og eventuellt opplever brudd?

Det å leve gjennom barna og ikke ta hensyn til eget voksenliv og eget behov for et kjærlighetsliv er vel egentlig ikke det samme som å vise omsorg til egne barn?

Jeg tror barna blir mye mer stolt av og lykkelige som voksne av å se tilbake på en mor som også levde sitt liv, tok noen tjanser, kanskje bommet noen ganger, men klarte å gå videre. Mye god læring i slikt, det er jo slik livet er og kommer til å bli for dine barn også.

Håper det kommer en drømmeprins og tar deg med storm en vakker dag, en mann beriker både deg og barna dine:)

[Gjest gresstrå]

Ville ikke ha en kjæreste som ikke likte barna mine. Neitakk!

Barna mine går foran alt...

Synd det skal være slik, hun gjør din far lykkelig, men ikke deg. Trist. Faren din er jo litt mellom barken og veden.

Kan du ikke be faren din hjem til deg alene, si at du trenger litt tid med han....

Jeg har egentlig ikke noe håp om at forholdet mellom meg og stemoren min skal bli noe bedre. Etter en vond krangel med henne i sommer der jeg følte meg tråkket på og dårlig behandlet og reiste derfra i sinne og ikke ville ha kontakt med det mennesket der igjen, tok min far det opp med henne. (Jeg klarer ikke snakke normalt med henne, følelsene tar overhånd og alt det vonde kommer opp igjen) Hun lovte (til han) at alt skulle bli bedre. Kom derfor hjem igjen, da ville hun late som om ingenting har skjedd. Og nå julen skjedde det samme - jeg reiste etter å ha følt meg dårlig behandlet. Men jeg er jo voksen og klarer meg selv, trenger jo strengt tatt ingen foreldre nå lenger. Så jeg får bare være glad for at han har funnet seg en sånn at han ikke er så ensom.