Er sliten av å være redd

[Gjest Molgan]

Kjære jordmor

Snart er terminen her for meg, og dette svangerskapet har vært en stor påkjenning, både psykisk og fysisk. har vært svært redd hele tiden. Har mistet et barn i uke 19 tidligere, og hatt en abort i uke 8. Har hver dag i dette svangerskapet vært redd for å miste dette barnet også. Etter uke 30 roet det seg noe, for da visste jeg at barnet var levedyktig hvis noe skulle skje. Men de siste ukene er jeg blitt livredd for dødfødsel. Jeg er nøye med å kjenne liv hele tiden, og er barnet rolig dytter jeg i ham til han våkner, bare for å kjenne at han lever. Fødselen gruer jeg meg bare mer og mer til, for jeg er redd noe skjer og at jeg mister ham. Ligger mye våken om nettene, gråter og kjenner etter liv. Merker at jeg prøver å distansere meg fra ham, tenker ikke på navn, har ikke gjort noe klart til han kommer etc. Jeg er så redd for å binde meg til ham. Er bedre å holde avstand. Siste uka har det vært to dødsannonser i avisen her der det tydelig har gått fram at det er dødfødsler. Det skremmer meg vanvittig. Jeg er virkelig blitt redd for å føde, og angrer nesten på at jeg ble gravid. Har snakket endel om frykten min med jordmor, men det var helst tidligere i svangerskapet. Nå som jeg bærer et levedyktig barn gjør alle regning med at frykten er borte. Tør liksom ikke å komme med en "ny" frykt til jordmor. Når jordmor snakker om fødsel og amming blir jeg helt kald innvendig. Jeg er bare så fortvilet og lei. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg kommer til å få en eller annen reaksjon etter fødselen, selv om alt går bra. Det har virkelig tatt på å være redd i snart 9 mnd.

[Gjest Kirsti]

Stakkars deg! Det er fullt forståelig at h-e-l-e svangerskapet vil være en påkjenning for deg utifra det du har opplevd tidligere! Ta det på alvor, benytt tiden fremover til å ha samtaler med jordmor eller kanskje en psykolog ved helsestasjonen. Ikke gå med det alene, det er klart du må unne deg støtte og hjelp fremover!

Håper du gjør det. Lykke til!

[Trine Endsjø, jordmor]

Det er ikke riktig at du skal bruke ytterligere minst to måneder på å være redd. Når det er som du beskriver, er det tydelig at du sliter med en angst som du bør få hjelp til å håndtere. Ikke bare for din egen skyld, men også for barnet som trenger en mor som er tilstede rent psykisk etter fødsel. Det er ikke uvanlig å være så engstelig som du opplever å være, spesielt når man har opplevd så vonde ting som å miste barn halvveis i svangerskapet. Det er ikke lett å bearbeide slike opplevelser av tap og sorg, og mange opplever dessverre at de ikke møter den støtte og omsorg som de trenger. Man trenger tid og ofte hjelp til å komme gjennom sorgen. Du driver sansynligvis nå og beskytter deg selv for å oppleve sjokket en gang til. Skulle det mot formodning gå galt en gang til, skal du i hvertfall være forberedt og du prøver innstinktivt å lette på den kommende smerten ved å ikke knytte deg til barnet. Dette er klare forsvarsmekanismer, som kun sier noe om hvor sårbar du er.

Du bør helt klart ta situasjonen din på alvor og få hjelp til å takle de vonde følelsene dine. Snakk med jordmor og spør om hun kan komme med et opplegg til deg som kan lette angsten. En del større sykehus har etterhvert fått jordmødre som er spes. utdannet til å ta seg av kvinner med fødselsangst eller spes. psykisk belastning under svangerskapet. Kanskje en henvisning til en slik jordmor kunne vært noe for deg, hvis ikke din jordmor selv har anledning til å følge deg opp.

Jeg regner med at du er klar over at alt skulle ligge til rette for at du føder en frisk og rask unge til termin, så jeg legger ikke så mye vekt på slike rasjonell tenkning.

Lykke til videre.