Kattene kommer ikke overens!

[Puzen]

Da damepusen min Gråen var 5 år gammel kom søsteren min med en liten hannkatt som var 16 uker gammel. Først nektet Gråen å være i nærheten av den nye pusen, men etter 1 måned kunne de være i samme rom. Da vi hadde hatt den nye pusen i 2 år godtok forsatt ikke Gråen han og det gikk ikke en dag uten at de freste eller kranglet. (han var foresten kastrert). De kunne sove i samme seng, men da låg den ene på hodeputen og den andre på fotenden. Etter 3 år forsvant plutseleg Mofasa. Mest trolig jaget Grået Mofasa og han kom aldri igjen. Det må jo en del til at en kastert pus stikker av og blir villkatt? I så fall fann vi han igjen etter 6 måneder på en nedlagt gård, men da var det umulig å få tak i han. Han var blitt for vill.

Så ... det er ingen garanti for at kattene blir venner. Kanskje katten ville ha godtatt en yngre pus????? Jeg hvet at det var alderen sin feil at Gråen ikke tok imot Mofasa fordi en gang senere fann vi en foreldreløs løskatt som Gråen ble reservemor for. Da var kattungen 7 uker gammel, men døde da den var 11 uker pga sykdom.

[Puzen]

Da damepusen min Gråen var 5 år gammel kom søsteren min med en liten hannkatt som var 16 uker gammel. Først nektet Gråen å være i nærheten av den nye pusen, men etter 1 måned kunne de være i samme rom. Da vi hadde hatt den nye pusen i 2 år godtok forsatt ikke Gråen han og det gikk ikke en dag uten at de freste eller kranglet. (han var foresten kastrert). De kunne sove i samme seng, men da låg den ene på hodeputen og den andre på fotenden. Etter 3 år forsvant plutseleg Mofasa. Mest trolig jaget Grået Mofasa og han kom aldri igjen. Det må jo en del til at en kastert pus stikker av og blir villkatt? I så fall fann vi han igjen etter 6 måneder på en nedlagt gård, men da var det umulig å få tak i han. Han var blitt for vill.

Så ... det er ingen garanti for at kattene blir venner. Kanskje katten ville ha godtatt en yngre pus????? Jeg hvet at det var alderen sin feil at Gråen ikke tok imot Mofasa fordi en gang senere fann vi en foreldreløs løskatt som Gråen ble reservemor for. Da var kattungen 7 uker gammel, men døde da den var 11 uker pga sykdom.

[Puzen]

Da damepusen min Gråen var 5 år gammel kom søsteren min med en liten hannkatt som var 16 uker gammel. Først nektet Gråen å være i nærheten av den nye pusen, men etter 1 måned kunne de være i samme rom. Da vi hadde hatt den nye pusen i 2 år godtok forsatt ikke Gråen han og det gikk ikke en dag uten at de freste eller kranglet. (han var foresten kastrert). De kunne sove i samme seng, men da låg den ene på hodeputen og den andre på fotenden. Etter 3 år forsvant plutseleg Mofasa. Mest trolig jaget Grået Mofasa og han kom aldri igjen. Det må jo en del til at en kastert pus stikker av og blir villkatt? I så fall fann vi han igjen etter 6 måneder på en nedlagt gård, men da var det umulig å få tak i han. Han var blitt for vill.

Så ... det er ingen garanti for at kattene blir venner. Kanskje katten ville ha godtatt en yngre pus????? Jeg hvet at det var alderen sin feil at Gråen ikke tok imot Mofasa fordi en gang senere fann vi en foreldreløs løskatt som Gråen ble reservemor for. Da var kattungen 7 uker gammel, men døde da den var 11 uker pga sykdom.

[Puzen]

Da damepusen min Gråen var 5 år gammel kom søsteren min med en liten hannkatt som var 16 uker gammel. Først nektet Gråen å være i nærheten av den nye pusen, men etter 1 måned kunne de være i samme rom. Da vi hadde hatt den nye pusen i 2 år godtok forsatt ikke Gråen han og det gikk ikke en dag uten at de freste eller kranglet. (han var foresten kastrert). De kunne sove i samme seng, men da låg den ene på hodeputen og den andre på fotenden. Etter 3 år forsvant plutseleg Mofasa. Mest trolig jaget Grået Mofasa og han kom aldri igjen. Det må jo en del til at en kastert pus stikker av og blir villkatt? I så fall fann vi han igjen etter 6 måneder på en nedlagt gård, men da var det umulig å få tak i han. Han var blitt for vill.

Så ... det er ingen garanti for at kattene blir venner. Kanskje katten ville ha godtatt en yngre pus????? Jeg hvet at det var alderen sin feil at Gråen ikke tok imot Mofasa fordi en gang senere fann vi en foreldreløs løskatt som Gråen ble reservemor for. Da var kattungen 7 uker gammel, men døde da den var 11 uker pga sykdom.

[Puzen]

Da damepusen min Gråen var 5 år gammel kom søsteren min med en liten hannkatt som var 16 uker gammel. Først nektet Gråen å være i nærheten av den nye pusen, men etter 1 måned kunne de være i samme rom. Da vi hadde hatt den nye pusen i 2 år godtok forsatt ikke Gråen han og det gikk ikke en dag uten at de freste eller kranglet. (han var foresten kastrert). De kunne sove i samme seng, men da låg den ene på hodeputen og den andre på fotenden. Etter 3 år forsvant plutseleg Mofasa. Mest trolig jaget Grået Mofasa og han kom aldri igjen. Det må jo en del til at en kastert pus stikker av og blir villkatt? I så fall fann vi han igjen etter 6 måneder på en nedlagt gård, men da var det umulig å få tak i han. Han var blitt for vill.

Så ... det er ingen garanti for at kattene blir venner. Kanskje katten ville ha godtatt en yngre pus????? Jeg hvet at det var alderen sin feil at Gråen ikke tok imot Mofasa fordi en gang senere fann vi en foreldreløs løskatt som Gråen ble reservemor for. Da var kattungen 7 uker gammel, men døde da den var 11 uker pga sykdom.

[Puzen]

Da damepusen min Gråen var 5 år gammel kom søsteren min med en liten hannkatt som var 16 uker gammel. Først nektet Gråen å være i nærheten av den nye pusen, men etter 1 måned kunne de være i samme rom. Da vi hadde hatt den nye pusen i 2 år godtok forsatt ikke Gråen han og det gikk ikke en dag uten at de freste eller kranglet. (han var foresten kastrert). De kunne sove i samme seng, men da låg den ene på hodeputen og den andre på fotenden. Etter 3 år forsvant plutseleg Mofasa. Mest trolig jaget Grået Mofasa og han kom aldri igjen. Det må jo en del til at en kastert pus stikker av og blir villkatt? I så fall fann vi han igjen etter 6 måneder på en nedlagt gård, men da var det umulig å få tak i han. Han var blitt for vill.

Så ... det er ingen garanti for at kattene blir venner. Kanskje katten ville ha godtatt en yngre pus????? Jeg hvet at det var alderen sin feil at Gråen ikke tok imot Mofasa fordi en gang senere fann vi en foreldreløs løskatt som Gråen ble reservemor for. Da var kattungen 7 uker gammel, men døde da den var 11 uker pga sykdom.

[Puzen]

Da damepusen min Gråen var 5 år gammel kom søsteren min med en liten hannkatt som var 16 uker gammel. Først nektet Gråen å være i nærheten av den nye pusen, men etter 1 måned kunne de være i samme rom. Da vi hadde hatt den nye pusen i 2 år godtok forsatt ikke Gråen han og det gikk ikke en dag uten at de freste eller kranglet. (han var foresten kastrert). De kunne sove i samme seng, men da låg den ene på hodeputen og den andre på fotenden. Etter 3 år forsvant plutseleg Mofasa. Mest trolig jaget Grået Mofasa og han kom aldri igjen. Det må jo en del til at en kastert pus stikker av og blir villkatt? I så fall fann vi han igjen etter 6 måneder på en nedlagt gård, men da var det umulig å få tak i han. Han var blitt for vill.

Så ... det er ingen garanti for at kattene blir venner. Kanskje katten ville ha godtatt en yngre pus????? Jeg hvet at det var alderen sin feil at Gråen ikke tok imot Mofasa fordi en gang senere fann vi en foreldreløs løskatt som Gråen ble reservemor for. Da var kattungen 7 uker gammel, men døde da den var 11 uker pga sykdom.

[Puzen]

Da damepusen min Gråen var 5 år gammel kom søsteren min med en liten hannkatt som var 16 uker gammel. Først nektet Gråen å være i nærheten av den nye pusen, men etter 1 måned kunne de være i samme rom. Da vi hadde hatt den nye pusen i 2 år godtok forsatt ikke Gråen han og det gikk ikke en dag uten at de freste eller kranglet. (han var foresten kastrert). De kunne sove i samme seng, men da låg den ene på hodeputen og den andre på fotenden. Etter 3 år forsvant plutseleg Mofasa. Mest trolig jaget Grået Mofasa og han kom aldri igjen. Det må jo en del til at en kastert pus stikker av og blir villkatt? I så fall fann vi han igjen etter 6 måneder på en nedlagt gård, men da var det umulig å få tak i han. Han var blitt for vill.

Så ... det er ingen garanti for at kattene blir venner. Kanskje katten ville ha godtatt en yngre pus????? Jeg hvet at det var alderen sin feil at Gråen ikke tok imot Mofasa fordi en gang senere fann vi en foreldreløs løskatt som Gråen ble reservemor for. Da var kattungen 7 uker gammel, men døde da den var 11 uker pga sykdom.

[Puzen]

Da damepusen min Gråen var 5 år gammel kom søsteren min med en liten hannkatt som var 16 uker gammel. Først nektet Gråen å være i nærheten av den nye pusen, men etter 1 måned kunne de være i samme rom. Da vi hadde hatt den nye pusen i 2 år godtok forsatt ikke Gråen han og det gikk ikke en dag uten at de freste eller kranglet. (han var foresten kastrert). De kunne sove i samme seng, men da låg den ene på hodeputen og den andre på fotenden. Etter 3 år forsvant plutseleg Mofasa. Mest trolig jaget Grået Mofasa og han kom aldri igjen. Det må jo en del til at en kastert pus stikker av og blir villkatt? I så fall fann vi han igjen etter 6 måneder på en nedlagt gård, men da var det umulig å få tak i han. Han var blitt for vill.

Så ... det er ingen garanti for at kattene blir venner. Kanskje katten ville ha godtatt en yngre pus????? Jeg hvet at det var alderen sin feil at Gråen ikke tok imot Mofasa fordi en gang senere fann vi en foreldreløs løskatt som Gråen ble reservemor for. Da var kattungen 7 uker gammel, men døde da den var 11 uker pga sykdom.

[Puzen]

Da damepusen min Gråen var 5 år gammel kom søsteren min med en liten hannkatt som var 16 uker gammel. Først nektet Gråen å være i nærheten av den nye pusen, men etter 1 måned kunne de være i samme rom. Da vi hadde hatt den nye pusen i 2 år godtok forsatt ikke Gråen han og det gikk ikke en dag uten at de freste eller kranglet. (han var foresten kastrert). De kunne sove i samme seng, men da låg den ene på hodeputen og den andre på fotenden. Etter 3 år forsvant plutseleg Mofasa. Mest trolig jaget Grået Mofasa og han kom aldri igjen. Det må jo en del til at en kastert pus stikker av og blir villkatt? I så fall fann vi han igjen etter 6 måneder på en nedlagt gård, men da var det umulig å få tak i han. Han var blitt for vill.

Så ... det er ingen garanti for at kattene blir venner. Kanskje katten ville ha godtatt en yngre pus????? Jeg hvet at det var alderen sin feil at Gråen ikke tok imot Mofasa fordi en gang senere fann vi en foreldreløs løskatt som Gråen ble reservemor for. Da var kattungen 7 uker gammel, men døde da den var 11 uker pga sykdom.

[Nussemor]

Dette innlegget kunne jeg faktisk ha skrevet selv! Var i akkurat samme situasjon som deg for 1 år siden. Hadde en sterilisert hunkatt, og hadde akkurat mistet en hankatt (han ble påkjørt.)

Så vi skaffet oss en liten lekekamerat til henne. Trodde vi...

Men hunkatten var så sjalu. Hun freste og var helt vill bare kattungen viste seg i nærheten.

Den lille lærte snart at han måtte "si" fra på denne måten han og, og hele barndommen hans gikk de to og skulte på hverandre.

Det går seg vel til tenkte vi!

Så feil kan man ta.

Hankatten vokste seg jo stor og sterk etterhvert. Og kranglingen fortsatte. Men nå var rollene snudd om. Hunkatten fikk rett og slett juling, hun ble ikke akkurat mindre nervøs av det heller.

Senest i dag kranglet disse to så pelsen flagret. Det er dagligdags nå. Hunkatten er nesten nervevrak, og tør såvidt kommme inn for å spise. Hun er aldri inne ellers. Vi har diskutert i det vide og det breie hva vi skal gjøre med saken, og det ser dessverre ut for at vi må ta henne. Hun freser etter oss også nå, tåler ikke andre katter og er snart mer vill enn tam. Hun har det ikke godt, og jeg unner henne ikke å luske gatelangs til vinteren fordi hun ikke tør være inne.

Jeg skal ikke påstå at dine katter aldri kommer til å bli venner. Den forrige hankatten vi hadde, han som ble påkjørt, kranglet også støtt med hunkatten. Men det gikk over i løpet av et par uker. Siden var de perlevenner og helt uadskillelige!

Min erfaring er iallefall at noen går bare ikke sammen uansett hvor lenge og hardt du prøver... Da er det kanskje bedre for alle at de får slippe?

Håper det ordner seg for deg!

[Nussemor]

Dette innlegget kunne jeg faktisk ha skrevet selv! Var i akkurat samme situasjon som deg for 1 år siden. Hadde en sterilisert hunkatt, og hadde akkurat mistet en hankatt (han ble påkjørt.)

Så vi skaffet oss en liten lekekamerat til henne. Trodde vi...

Men hunkatten var så sjalu. Hun freste og var helt vill bare kattungen viste seg i nærheten.

Den lille lærte snart at han måtte "si" fra på denne måten han og, og hele barndommen hans gikk de to og skulte på hverandre.

Det går seg vel til tenkte vi!

Så feil kan man ta.

Hankatten vokste seg jo stor og sterk etterhvert. Og kranglingen fortsatte. Men nå var rollene snudd om. Hunkatten fikk rett og slett juling, hun ble ikke akkurat mindre nervøs av det heller.

Senest i dag kranglet disse to så pelsen flagret. Det er dagligdags nå. Hunkatten er nesten nervevrak, og tør såvidt kommme inn for å spise. Hun er aldri inne ellers. Vi har diskutert i det vide og det breie hva vi skal gjøre med saken, og det ser dessverre ut for at vi må ta henne. Hun freser etter oss også nå, tåler ikke andre katter og er snart mer vill enn tam. Hun har det ikke godt, og jeg unner henne ikke å luske gatelangs til vinteren fordi hun ikke tør være inne.

Jeg skal ikke påstå at dine katter aldri kommer til å bli venner. Den forrige hankatten vi hadde, han som ble påkjørt, kranglet også støtt med hunkatten. Men det gikk over i løpet av et par uker. Siden var de perlevenner og helt uadskillelige!

Min erfaring er iallefall at noen går bare ikke sammen uansett hvor lenge og hardt du prøver... Da er det kanskje bedre for alle at de får slippe?

Håper det ordner seg for deg!

[Nussemor]

Dette innlegget kunne jeg faktisk ha skrevet selv! Var i akkurat samme situasjon som deg for 1 år siden. Hadde en sterilisert hunkatt, og hadde akkurat mistet en hankatt (han ble påkjørt.)

Så vi skaffet oss en liten lekekamerat til henne. Trodde vi...

Men hunkatten var så sjalu. Hun freste og var helt vill bare kattungen viste seg i nærheten.

Den lille lærte snart at han måtte "si" fra på denne måten han og, og hele barndommen hans gikk de to og skulte på hverandre.

Det går seg vel til tenkte vi!

Så feil kan man ta.

Hankatten vokste seg jo stor og sterk etterhvert. Og kranglingen fortsatte. Men nå var rollene snudd om. Hunkatten fikk rett og slett juling, hun ble ikke akkurat mindre nervøs av det heller.

Senest i dag kranglet disse to så pelsen flagret. Det er dagligdags nå. Hunkatten er nesten nervevrak, og tør såvidt kommme inn for å spise. Hun er aldri inne ellers. Vi har diskutert i det vide og det breie hva vi skal gjøre med saken, og det ser dessverre ut for at vi må ta henne. Hun freser etter oss også nå, tåler ikke andre katter og er snart mer vill enn tam. Hun har det ikke godt, og jeg unner henne ikke å luske gatelangs til vinteren fordi hun ikke tør være inne.

Jeg skal ikke påstå at dine katter aldri kommer til å bli venner. Den forrige hankatten vi hadde, han som ble påkjørt, kranglet også støtt med hunkatten. Men det gikk over i løpet av et par uker. Siden var de perlevenner og helt uadskillelige!

Min erfaring er iallefall at noen går bare ikke sammen uansett hvor lenge og hardt du prøver... Da er det kanskje bedre for alle at de får slippe?

Håper det ordner seg for deg!

[Nussemor]

Dette innlegget kunne jeg faktisk ha skrevet selv! Var i akkurat samme situasjon som deg for 1 år siden. Hadde en sterilisert hunkatt, og hadde akkurat mistet en hankatt (han ble påkjørt.)

Så vi skaffet oss en liten lekekamerat til henne. Trodde vi...

Men hunkatten var så sjalu. Hun freste og var helt vill bare kattungen viste seg i nærheten.

Den lille lærte snart at han måtte "si" fra på denne måten han og, og hele barndommen hans gikk de to og skulte på hverandre.

Det går seg vel til tenkte vi!

Så feil kan man ta.

Hankatten vokste seg jo stor og sterk etterhvert. Og kranglingen fortsatte. Men nå var rollene snudd om. Hunkatten fikk rett og slett juling, hun ble ikke akkurat mindre nervøs av det heller.

Senest i dag kranglet disse to så pelsen flagret. Det er dagligdags nå. Hunkatten er nesten nervevrak, og tør såvidt kommme inn for å spise. Hun er aldri inne ellers. Vi har diskutert i det vide og det breie hva vi skal gjøre med saken, og det ser dessverre ut for at vi må ta henne. Hun freser etter oss også nå, tåler ikke andre katter og er snart mer vill enn tam. Hun har det ikke godt, og jeg unner henne ikke å luske gatelangs til vinteren fordi hun ikke tør være inne.

Jeg skal ikke påstå at dine katter aldri kommer til å bli venner. Den forrige hankatten vi hadde, han som ble påkjørt, kranglet også støtt med hunkatten. Men det gikk over i løpet av et par uker. Siden var de perlevenner og helt uadskillelige!

Min erfaring er iallefall at noen går bare ikke sammen uansett hvor lenge og hardt du prøver... Da er det kanskje bedre for alle at de får slippe?

Håper det ordner seg for deg!

[Nussemor]

Dette innlegget kunne jeg faktisk ha skrevet selv! Var i akkurat samme situasjon som deg for 1 år siden. Hadde en sterilisert hunkatt, og hadde akkurat mistet en hankatt (han ble påkjørt.)

Så vi skaffet oss en liten lekekamerat til henne. Trodde vi...

Men hunkatten var så sjalu. Hun freste og var helt vill bare kattungen viste seg i nærheten.

Den lille lærte snart at han måtte "si" fra på denne måten han og, og hele barndommen hans gikk de to og skulte på hverandre.

Det går seg vel til tenkte vi!

Så feil kan man ta.

Hankatten vokste seg jo stor og sterk etterhvert. Og kranglingen fortsatte. Men nå var rollene snudd om. Hunkatten fikk rett og slett juling, hun ble ikke akkurat mindre nervøs av det heller.

Senest i dag kranglet disse to så pelsen flagret. Det er dagligdags nå. Hunkatten er nesten nervevrak, og tør såvidt kommme inn for å spise. Hun er aldri inne ellers. Vi har diskutert i det vide og det breie hva vi skal gjøre med saken, og det ser dessverre ut for at vi må ta henne. Hun freser etter oss også nå, tåler ikke andre katter og er snart mer vill enn tam. Hun har det ikke godt, og jeg unner henne ikke å luske gatelangs til vinteren fordi hun ikke tør være inne.

Jeg skal ikke påstå at dine katter aldri kommer til å bli venner. Den forrige hankatten vi hadde, han som ble påkjørt, kranglet også støtt med hunkatten. Men det gikk over i løpet av et par uker. Siden var de perlevenner og helt uadskillelige!

Min erfaring er iallefall at noen går bare ikke sammen uansett hvor lenge og hardt du prøver... Da er det kanskje bedre for alle at de får slippe?

Håper det ordner seg for deg!

[Nussemor]

Dette innlegget kunne jeg faktisk ha skrevet selv! Var i akkurat samme situasjon som deg for 1 år siden. Hadde en sterilisert hunkatt, og hadde akkurat mistet en hankatt (han ble påkjørt.)

Så vi skaffet oss en liten lekekamerat til henne. Trodde vi...

Men hunkatten var så sjalu. Hun freste og var helt vill bare kattungen viste seg i nærheten.

Den lille lærte snart at han måtte "si" fra på denne måten han og, og hele barndommen hans gikk de to og skulte på hverandre.

Det går seg vel til tenkte vi!

Så feil kan man ta.

Hankatten vokste seg jo stor og sterk etterhvert. Og kranglingen fortsatte. Men nå var rollene snudd om. Hunkatten fikk rett og slett juling, hun ble ikke akkurat mindre nervøs av det heller.

Senest i dag kranglet disse to så pelsen flagret. Det er dagligdags nå. Hunkatten er nesten nervevrak, og tør såvidt kommme inn for å spise. Hun er aldri inne ellers. Vi har diskutert i det vide og det breie hva vi skal gjøre med saken, og det ser dessverre ut for at vi må ta henne. Hun freser etter oss også nå, tåler ikke andre katter og er snart mer vill enn tam. Hun har det ikke godt, og jeg unner henne ikke å luske gatelangs til vinteren fordi hun ikke tør være inne.

Jeg skal ikke påstå at dine katter aldri kommer til å bli venner. Den forrige hankatten vi hadde, han som ble påkjørt, kranglet også støtt med hunkatten. Men det gikk over i løpet av et par uker. Siden var de perlevenner og helt uadskillelige!

Min erfaring er iallefall at noen går bare ikke sammen uansett hvor lenge og hardt du prøver... Da er det kanskje bedre for alle at de får slippe?

Håper det ordner seg for deg!

[Nussemor]

Dette innlegget kunne jeg faktisk ha skrevet selv! Var i akkurat samme situasjon som deg for 1 år siden. Hadde en sterilisert hunkatt, og hadde akkurat mistet en hankatt (han ble påkjørt.)

Så vi skaffet oss en liten lekekamerat til henne. Trodde vi...

Men hunkatten var så sjalu. Hun freste og var helt vill bare kattungen viste seg i nærheten.

Den lille lærte snart at han måtte "si" fra på denne måten han og, og hele barndommen hans gikk de to og skulte på hverandre.

Det går seg vel til tenkte vi!

Så feil kan man ta.

Hankatten vokste seg jo stor og sterk etterhvert. Og kranglingen fortsatte. Men nå var rollene snudd om. Hunkatten fikk rett og slett juling, hun ble ikke akkurat mindre nervøs av det heller.

Senest i dag kranglet disse to så pelsen flagret. Det er dagligdags nå. Hunkatten er nesten nervevrak, og tør såvidt kommme inn for å spise. Hun er aldri inne ellers. Vi har diskutert i det vide og det breie hva vi skal gjøre med saken, og det ser dessverre ut for at vi må ta henne. Hun freser etter oss også nå, tåler ikke andre katter og er snart mer vill enn tam. Hun har det ikke godt, og jeg unner henne ikke å luske gatelangs til vinteren fordi hun ikke tør være inne.

Jeg skal ikke påstå at dine katter aldri kommer til å bli venner. Den forrige hankatten vi hadde, han som ble påkjørt, kranglet også støtt med hunkatten. Men det gikk over i løpet av et par uker. Siden var de perlevenner og helt uadskillelige!

Min erfaring er iallefall at noen går bare ikke sammen uansett hvor lenge og hardt du prøver... Da er det kanskje bedre for alle at de får slippe?

Håper det ordner seg for deg!

[Nussemor]

Dette innlegget kunne jeg faktisk ha skrevet selv! Var i akkurat samme situasjon som deg for 1 år siden. Hadde en sterilisert hunkatt, og hadde akkurat mistet en hankatt (han ble påkjørt.)

Så vi skaffet oss en liten lekekamerat til henne. Trodde vi...

Men hunkatten var så sjalu. Hun freste og var helt vill bare kattungen viste seg i nærheten.

Den lille lærte snart at han måtte "si" fra på denne måten han og, og hele barndommen hans gikk de to og skulte på hverandre.

Det går seg vel til tenkte vi!

Så feil kan man ta.

Hankatten vokste seg jo stor og sterk etterhvert. Og kranglingen fortsatte. Men nå var rollene snudd om. Hunkatten fikk rett og slett juling, hun ble ikke akkurat mindre nervøs av det heller.

Senest i dag kranglet disse to så pelsen flagret. Det er dagligdags nå. Hunkatten er nesten nervevrak, og tør såvidt kommme inn for å spise. Hun er aldri inne ellers. Vi har diskutert i det vide og det breie hva vi skal gjøre med saken, og det ser dessverre ut for at vi må ta henne. Hun freser etter oss også nå, tåler ikke andre katter og er snart mer vill enn tam. Hun har det ikke godt, og jeg unner henne ikke å luske gatelangs til vinteren fordi hun ikke tør være inne.

Jeg skal ikke påstå at dine katter aldri kommer til å bli venner. Den forrige hankatten vi hadde, han som ble påkjørt, kranglet også støtt med hunkatten. Men det gikk over i løpet av et par uker. Siden var de perlevenner og helt uadskillelige!

Min erfaring er iallefall at noen går bare ikke sammen uansett hvor lenge og hardt du prøver... Da er det kanskje bedre for alle at de får slippe?

Håper det ordner seg for deg!

[Nussemor]

Dette innlegget kunne jeg faktisk ha skrevet selv! Var i akkurat samme situasjon som deg for 1 år siden. Hadde en sterilisert hunkatt, og hadde akkurat mistet en hankatt (han ble påkjørt.)

Så vi skaffet oss en liten lekekamerat til henne. Trodde vi...

Men hunkatten var så sjalu. Hun freste og var helt vill bare kattungen viste seg i nærheten.

Den lille lærte snart at han måtte "si" fra på denne måten han og, og hele barndommen hans gikk de to og skulte på hverandre.

Det går seg vel til tenkte vi!

Så feil kan man ta.

Hankatten vokste seg jo stor og sterk etterhvert. Og kranglingen fortsatte. Men nå var rollene snudd om. Hunkatten fikk rett og slett juling, hun ble ikke akkurat mindre nervøs av det heller.

Senest i dag kranglet disse to så pelsen flagret. Det er dagligdags nå. Hunkatten er nesten nervevrak, og tør såvidt kommme inn for å spise. Hun er aldri inne ellers. Vi har diskutert i det vide og det breie hva vi skal gjøre med saken, og det ser dessverre ut for at vi må ta henne. Hun freser etter oss også nå, tåler ikke andre katter og er snart mer vill enn tam. Hun har det ikke godt, og jeg unner henne ikke å luske gatelangs til vinteren fordi hun ikke tør være inne.

Jeg skal ikke påstå at dine katter aldri kommer til å bli venner. Den forrige hankatten vi hadde, han som ble påkjørt, kranglet også støtt med hunkatten. Men det gikk over i løpet av et par uker. Siden var de perlevenner og helt uadskillelige!

Min erfaring er iallefall at noen går bare ikke sammen uansett hvor lenge og hardt du prøver... Da er det kanskje bedre for alle at de får slippe?

Håper det ordner seg for deg!

[Nussemor]

Dette innlegget kunne jeg faktisk ha skrevet selv! Var i akkurat samme situasjon som deg for 1 år siden. Hadde en sterilisert hunkatt, og hadde akkurat mistet en hankatt (han ble påkjørt.)

Så vi skaffet oss en liten lekekamerat til henne. Trodde vi...

Men hunkatten var så sjalu. Hun freste og var helt vill bare kattungen viste seg i nærheten.

Den lille lærte snart at han måtte "si" fra på denne måten han og, og hele barndommen hans gikk de to og skulte på hverandre.

Det går seg vel til tenkte vi!

Så feil kan man ta.

Hankatten vokste seg jo stor og sterk etterhvert. Og kranglingen fortsatte. Men nå var rollene snudd om. Hunkatten fikk rett og slett juling, hun ble ikke akkurat mindre nervøs av det heller.

Senest i dag kranglet disse to så pelsen flagret. Det er dagligdags nå. Hunkatten er nesten nervevrak, og tør såvidt kommme inn for å spise. Hun er aldri inne ellers. Vi har diskutert i det vide og det breie hva vi skal gjøre med saken, og det ser dessverre ut for at vi må ta henne. Hun freser etter oss også nå, tåler ikke andre katter og er snart mer vill enn tam. Hun har det ikke godt, og jeg unner henne ikke å luske gatelangs til vinteren fordi hun ikke tør være inne.

Jeg skal ikke påstå at dine katter aldri kommer til å bli venner. Den forrige hankatten vi hadde, han som ble påkjørt, kranglet også støtt med hunkatten. Men det gikk over i løpet av et par uker. Siden var de perlevenner og helt uadskillelige!

Min erfaring er iallefall at noen går bare ikke sammen uansett hvor lenge og hardt du prøver... Da er det kanskje bedre for alle at de får slippe?

Håper det ordner seg for deg!