Humøret

[Gjest deppa]

Hei!

Jeg er nå i min 4 mnd av svangerskapet og har voldsomme humørsvingninger. Tror det kan komme av at jeg er veldig mye aleine hjemme da mannen min er på jobb hele tiden, da han er hjemme begynner vi bare å krangle om allt og ingenting, dette tar på og jeg misster matlysten og blir deprimert. Jeg kan bli sinna for småting og bagateller, og jeg føler mannen min ikke skjønner helt dette med humørsvinginger og hormoner og hva det kan gjøre med en gravid kvinne. Vi har hele tiden hatt det veldig fint i forholdet, men nå begynner det å gå for langt. Håper du kan skrive tilbake til meg om humør og hormoner under graviditet og hvordan dette kan utarte seg, vil så gjerne at han skal lese litt om det og da kan jeg vise han ditt svar. Føler meg maktesløs, og føler nesten at det beste er at jeg flytter ut til jeg har født barnet vårt, da må det ha blitt bedre?Kan legge til at jeg gråter hver dag pga. krangler og diskusjoner(jegv et det er pga graviditeten)

Håper du kan hjelpe.

Hilsen

[Trine Endsjø, jordmor]

Jeg skjønner at du har det vanskelig og at dette kan virke som en kritisk fase i forholdet til mannen din. Du/dere er helt klart ikke alene om å føle at svangerskapet ikke er så lett som man kunne ønske, rent følelsesmessig. Det kan ofte fortone seg som et skikkelig antiklimaks i.o.m. at man gjerne har endel romantiske ideer om hvordan det burde være å bli familie. Per definisjon kan man si at svangerskapet er en krise, i utviklingspsykologisk terminologi, på lik linje med pubertet, flytte hjemme ifra, ekteskap eller for den sags skyld, dødsfall. Man blir nødt til å finne ut av sider i seg selv og sin partner, som man ikke kjenner til fra før. Vi har ingen ting i vår erfaringsverden som forteller oss hvordan vi skal forholde oss til de nye utfordringene. Vi har gjerne ideer, som f.eks. hvordan våre egne foreldre var. Kanskje er ikke disse forbildene så ideelle som vi skulle ønske, og kanskje må vi ta et oppgjør med følelser fra egen barndom. Det er ikke alle følelser som er like lett å håndtere, og det er slettes ikke alltid lett å takle de i et fellesskap. Det beste er selvfølgelig å være så åpen med seg selv og sin partner at man setter seg ned og snakker om alt man kjenner og føler til enhver tid, men det er ikke alltid så lett. Vi er gjerne redde for å tape ansikt, såre den man er glad i osv.

For den gravide vil hormonene spille inn ganske kraftig på humøret. Det er vanlig med humørsvingninger i form av sinne, tårer, sårbarhet, melankoli, men gjerne også voldsom glede og sterke positive følelsesutbrudd. Alt svinger, og det er ikke lett å holde følge. Kanskje føler partneren at han blir bebreidet unødig. Trøsten må være at de fleste føler som om alt stabiliserer seg litt lenger ut i svangerskapet. Man blir mer vant til tanken på å bli tre, og kroppen er litt mer i balanse.

Uansett er det lurt å snakke med hverandre, helst på et tidspunkt hvor spenningsnivået ikke er for sterkt. Når man er på det sinteste, kommer det sjelden noe godt ut av konfrontasjonene. Man bør helst sette ord på hva man føler når det hele har roet seg, og gjerne på et tidspunkt hvor man egentlig er gode venner. Innstillingen til å lytte blir bedre da.

Du bør prøve å få klarhet i om din mann må være så mye borte som han er eller om han egentlig synes det er deilig å være hjemme ifra. Er det siste tilfelle, bør han se sitt ansvar i å fortelle deg hva han selv bærer på av følelser. Husk at svangerskapskrisen er tuftet på et enormt utviklingspotensiale. Noen klarer dessverre ikke å finne ut av følelsene og problemene sine, og ser ingen annen utvei enn å skille lag, men dette er gjerne par som ikke hadde det beste potensiale i utgangspunktet. Når man opplever at man i utgangspunktet hadde et veldig bra forhold, er jeg ikke tvil om at man kan få det enda bedre, hvis man bare tar seg tid til å takle de nye utfordringene.