Har lyst på et nytt liv i 2007

[Gjest humperdink]

jeg har så lyst på et nytt liv i 2007.

Jeg er samboer, har 3 barn og masse gjeld.

jeg er selvsagt glad i mannen min, men ikke mer i han enn i en venn. Jeg har ingen varme følelser for ham, og tenker stadig vekk på hvor deilig det hadde vært å oppleve en ny forelskelse. Når kveldene kommer sitter vi bare å stirrer på tv. ingen samtaler og lite å dele med hverandre. tror ikke jeg ønsker å dele noe mer med han.

Men kvalene er der; når har jeg lov å tenke på meg selv og slutte forholdet? unegen er under 10 år og har aldri hatt noe annet enn dette familielivet. Dette er DERES liv. Men jeg er ikke lykkelig. jeg er heller ulykkelig. Går med en klump i magen hele tiden, og drømmer om forandringer. jeg har tenkt nøye gjennom dette og tror ærlig og oppriktig at jeg ønsker meg en ny start for meg selv og ungene. De fortjener jo også et normaltt og lykkelig familieliv. Med en mor og far som er lykkelige sammen. Vil ikke at de skal vokse opp å få et vrangt bilde av hva et lykkelig samliv er. For dette er jo bare en illusjon, noe iallefall jeg "faker".

jeg er fryktelig sliten. Jeg ønsker å finne en som kan få meg til å forelske meg igjen, kjenne sitringa i kroppen og gleden av å dele stillheten og tanker med en jeg føler bryr seg om meg.

Min nåværende samboer spør aldri hvordan jeg har det, han SER meg ikke. Og jeg trenger å bli sett, jeg trenger at han viser at han er nysgjerrig og interessert i meg enda. Vi har snakket om dette, jeg har sagt dette til han. Men interessen er ikke der. føler jeg.

Så, det var et hjertesukk, et lite spørsmål til dere alle; når er det greit å gi opp?

[Gjest denne gangen uten nick...]

Det minner meg om meg selv for noen år siden, bortsett fra at vi hadde ingen barn.

Vi var glad i hverandre som venner men opplevde aldri noe sammen, vi var veldig flinke til å pleie tv'n og tausheten, men glemte helt å pleie hverandre. Å dele tanker og følelser med den andre var utenkelig.

Hos oss var det jo enkelt å gjøre noe med denne situasjonen; vi hadde ingen barn og flyttet fra hverandre.

MEN...om det hadde vært barn med i bildet, hadde jeg (og jeg tror han også) jobbet mye hardere for å få det til. Vi hadde oppsøkt familiekontoret eller andre for å få råd og veiledning og forsøkt å finne tilbake det som tross alt var til stede en gang for lenge siden.

Jeg ønsker at du får et nytt liv i 2007, enten det er et nytt liv og nye gnister i forholdet du allerede har, eller om du skulle velge en annen løsning.

[mariaflyfly]

Jeg tenkte akkurat som deg for ett år sida. Jeg levde i et svært destruktivt forhold. Jeg har det mye bedre nå.

[jubalong70]

Hva har du gjort for å få samlivet med mannen din til å bli mer som du ønsker?

Har du tatt initiativ til å gjøre noe annet enn å se på TV?

Gjør dere koselige ting sammen - bare dere to?

Så lenge dere ikke har prøvd alt mulig for å få forholdet til å fungere, så synes jeg ikke dere skal gi opp.

Tenk etter hva det var som gjorde at du ville være sammen med ham i begynnelsen. Hva var det som tente deg før?

Kanskje kan dere finne frem til noe av dette igjen. Men det krever jobbing.

Det å ha et godt forhold krever at man gjør en innsats - det kommer ikke av seg selv. Og det er ganske slitsomt å skulle bruke energi på det også. Men det fine er at man faktisk får masse energi igjen etterhvert!

Ønsker deg lykke til med å få forholdet bedre!!!

[Babette]

Det er mange forhold som kan ende slik etter mange år, hvis man ikke gjør noe aktivt for vedlikeholde gnisten.

Det samme kan også skje hvis du nå velger å skille deg: Etter en stund treffer du kanskje en ny forelskelse og har det deilig en stund. Men så kommer den grå hverdagen snikende, og ti år etter dette igjen sitter du kanskje med akkurat de samme tankene.

Derfor: Dere bør først prøve å blåse liv i det dere har, før dere eventuelt gir opp. Noen ganger finnes det ikke tegn til gnist, og alle opplivningsforsøk er forgjeves. Men dere bør i alle fall prøve. Antakelig er han ikke lykkelig han heller.

[Gjest Nonickk]

Prøv alt før du gir opp. Du må forandre deg selv før mannen din endrer atferd. Du kan jo begynne med å ikke se på tv med mannen din. Gå ut og vær sosial med venninner.

[Gjest Kjenner igjen følelsen...]

Et kjent dilemma det du her skriver om. Jeg har selv vært i samme situasjon for ti år siden, men mener nå som da at når en har barn så bør en prøve det som prøves kan før en bryter ut av forholdet.

I mitt tilfelle var det, i tillegg til kjedsomhet og mangel på samhørighet, til tider psykisk og fysisk terror. Så da jeg etter flere forsøk på å få en dialog om å forbedre forholdet ikke nådde fram, ble det at jeg til sist brøt ut.

Tror nok i vårt tilfelle at barna hadde det bedre etter skilsmissen, da forholdet vårt var så dårlig i utgangspunktet. Men ser i etterkant hvor rotløst det kan være å flytte mellom to hjem og forholde seg til nye familiemedlemmer når mor og far finner seg nye partnere.

Skjønner at du higer etter å være forelsket, men som en vet varer forelskelse i kort tid, og hverdagen vil komme i et nytt forhold også. Det vil heller ikke være enkelt å innlede nytt forhold når en har barn fra før. Kjemien skal også stemme mellom din nye kjæreste og barna, noe som i mange tilfeller skaper store konflikter.

Men, som ordtaket sier; at en vet selv best hvor skoen trykker, den som har den på. Så det er du som vet hvor mye du orker å investere i ditt nåværende forhold. Mange ganger er det jo slik at følelsene har gått over, og et brudd er uunngåelig. Men i alle tilfelle så bør du avslutte det forholdet du har, før du innleder et nytt.

Jeg øsnker deg lykke til i det nye året, samme hvilket valg du bestemmer deg for.

[Gjest Signert]

Jeg er veldig enig i det Babette skriver under her. Dere har vært sammen lenge og det er naturlig at gnisten forsvinner dersom den ikke blir holdt ved like. Det første dere bør gjøre er å skru av TVen. Det gjorde vi for et par måneder siden. Alt har blitt mye bedre siden det. Hva vi gjør i stedet? Går turer, hører på en CD mens vi sitter tett inntil hverandre og småkysser litt i lyset av stearinlys, spiller TP eller et annet spill (Jeg hater å tape og det gjør han også, så det blir hett noen ganger), Inviterer venner på middag, elsker, leier en god film (litt TV er jo lov, men ikke "supermodellen" og andre fantastiske realityprogrammer), lager oss litt god kveldsmat. Vi var på en liten weekendtur i Paris før jul også. Det var også god smøring for forholdet:) Håper du kan finne igjen gnisten i det forholdet du er i!

Klem

[tula]

For noen mnd. siden hadde jeg det som du! Følte at jeg bare stampet rundt og kakket hodet i veggen. Jeg var utrolig sliten på den tiden, og forholdet mellom meg og samboeren min føltes bare som et nøvendig onde.

Jeg har 3 barn, der den eldste er 14 år og har adhd og den yngste er nettopp fylt 2 år. Mellomste går i 1. klasse. Med den gjengen der har du ikke mye energi igjen egentlig.

Men det slo meg aldri at jeg skulle gi opp. Måtte bare komme meg over den verste krisa, og ta opp kampen for forholdet. Det gav meg gnist til å fortsette. Planla både weekendturer og fjellturer og romantiske middager.

Så jeg tror nok at vi skulle klart det, hadde det ikke vært for at min samboer var utro oppi det hele.

Poenget er, nå er jeg helt alene med disse 3, og det er ikke mye dans på roser. Har ikke noe særlig til sosialt liv lenger og det er ikke lenger bare å plukke mannfolk fra 1. hylle.

Så hadde det vært opp til meg hadde jeg kjempet for forholdet (dersom det ikke hadde vært utroskap inne i bildet)

[punky brewster]

Skummet kun igjennom innlegget ditt, men ville bare si at du får finne utav om du vil ha mannen din eller leve alene og kanskje på sikt møter du en ny mann. Du kan ikke leve med mannen din og samtidig prøve å finne deg en ny mann.

Kanskje finner du ikke en mann du blir forelsket i, så du bør være innstilt på at du kanskje lever alene resten av livet ditt.