Vanskelig?

[Gjest Trampet på igjen...]

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om at min samboer tok en avgjørelse på at hans datter skulle flytte permanent til sin mor på bakgrunn av kommentarer om at hun ikke taklet å bo sammen med oss. Mest på grunn av at hun her hadde plikter og måtte oppføre seg på lik linje som de andre barna.

Avgjørelsen ble tatt uten at jeg ble informert, noe som jeg reagerte sterkt på.

Nå har problemene tårnet seg opp hos moren, som har satt krav at jenta må begynne å ta hensyn til de der hjemme, etter å ha hatt slakke grenser siden hun flyttet dit. Mora mener nå at jenta skal flytte hit igjen, noe som min samboer mener er klart hun kan.

Jeg mener at det igjen blir tatt avgjørelser over hodet på meg. Har jeg ingen rettigheter i forhold til mitt eget hjem?Jeg har selv to tenåringsjenter boende her, som det kommer til å bli problemer med om min stedatter flytter inn igjen.

Tidligere har jeg sagt meg villig til å hjelpe til å få jenta på rett spor, men ikke ved å ta henne inn igjen når grensesettinga har ført til at hun er skakkjørt igjen. Men det er vanskelig, for faren har klart et ansvar for å hjelpe til å unngå at jenta flipper ut.

[Gjest Wita]

Stakkars jente som har foreldre som sender henne frem og tilbake som pakkepost fordi ingen kan takle henne.

Det er nok en årsak til at hun har blitt vanskelig. Hun har det nok ikke godt.

Du kan ikke nekte henne å flytte tilbake. Dette må bli foreldrenes avgjørelse.

Men hvis du er den eneste modne her, synes jeg du bør prøve å overtale faren til å søke hjelp.

[Babette]

Du mener altså at dine døtre skal bo hos dere, men ikke hans datter? Og han skal ta mere hensyn til dine unger enn sin egen?

Detter er ikke din avgjørelse. Det er foreldrene som skal være enige om hvor barna skal bo, ikke disses nye partnere.

Og stakkars jente. Kanskje hun føler at stedøtrene er nærmere ham enn hun er.

[Katt-ja]

Du mener altså at dine døtre skal bo hos dere, men ikke hans datter? Og han skal ta mere hensyn til dine unger enn sin egen?

Detter er ikke din avgjørelse. Det er foreldrene som skal være enige om hvor barna skal bo, ikke disses nye partnere.

Og stakkars jente. Kanskje hun føler at stedøtrene er nærmere ham enn hun er.

"Det er foreldrene som skal være enige om hvor barna skal bo, ikke disses nye partnere."

Men det som hun reagerer veldig negativt på her - og det forstår jeg godt - er at begge disse avgjørelsene ble tatt uten at hun engang ble informert. Og _det_ er sært! Klart foreldrene bestemmer dette i siste instans,- men at ikke resten av husholdningen er med på avgjørelsen,- det er feil.

[Babette]

"Det er foreldrene som skal være enige om hvor barna skal bo, ikke disses nye partnere."

Men det som hun reagerer veldig negativt på her - og det forstår jeg godt - er at begge disse avgjørelsene ble tatt uten at hun engang ble informert. Og _det_ er sært! Klart foreldrene bestemmer dette i siste instans,- men at ikke resten av husholdningen er med på avgjørelsen,- det er feil.

Jeg synes ikke det gjør noen forskjell. Nå dreier det seg om at datteren vil flytte hjem til faren, og da synes jeg det er hårreisende å komme trekkende med hensynet til seg og sine døtre.

Han må først og fremst ta hensyn til sin datter.

Det er ikke datterens skyld at innskriver ikke er informert. At det er kritikkverdig av faren å ikke informere sin samboer er jeg enig i, men det gir henne ingen rett til å sette seg på bakbeina nå.

[Katt-ja]

Jeg synes ikke det gjør noen forskjell. Nå dreier det seg om at datteren vil flytte hjem til faren, og da synes jeg det er hårreisende å komme trekkende med hensynet til seg og sine døtre.

Han må først og fremst ta hensyn til sin datter.

Det er ikke datterens skyld at innskriver ikke er informert. At det er kritikkverdig av faren å ikke informere sin samboer er jeg enig i, men det gir henne ingen rett til å sette seg på bakbeina nå.

"At det er kritikkverdig av faren å ikke informere sin samboer er jeg enig i, men det gir henne ingen rett til å sette seg på bakbeina nå."

Enig i at det "ikke gir henne rett",- men det at hun ikke ble informert,- det sier noe om det ikke bare er hun selv som tenker på seg selv...

Hvis min mann hadde tatt sånne avgjørelser uten å snakke med meg om det først,- da hadde han ikke vært min mann særlig lenge...

[Babette]

"At det er kritikkverdig av faren å ikke informere sin samboer er jeg enig i, men det gir henne ingen rett til å sette seg på bakbeina nå."

Enig i at det "ikke gir henne rett",- men det at hun ikke ble informert,- det sier noe om det ikke bare er hun selv som tenker på seg selv...

Hvis min mann hadde tatt sånne avgjørelser uten å snakke med meg om det først,- da hadde han ikke vært min mann særlig lenge...

Det ligger ofte mere bak slike historier enn bare det som kommer fram i innlegget. Og husk at vi får bare en side av saken. Jeg sier ikke at hun lyver, men man vil alltid være farget av sitt eget ståsted.

[Katt-ja]

Det ligger ofte mere bak slike historier enn bare det som kommer fram i innlegget. Og husk at vi får bare en side av saken. Jeg sier ikke at hun lyver, men man vil alltid være farget av sitt eget ståsted.

Ja, vi er sikkert også begge to farget av hvert vårt ståsted... ;-)

Du er kanskje mor (til et barn som har en "stemor"), og jeg er "stemor"? ;-)

[Babette]

Ja, vi er sikkert også begge to farget av hvert vårt ståsted... ;-)

Du er kanskje mor (til et barn som har en "stemor"), og jeg er "stemor"? ;-)

Hehe, skal vi se.

Jeg har ingen barn og ingen stebarn. Men jeg har en eks som fikk en datter etter at vi giftet oss som jeg ble veldig glad i og savner forferdelig.

Og så har jeg en samboer sm har tre voksne barn. Ingen av dem bor eller har bodd hos oss.

[Craven]

Skjønner deg vanvittig godt. Er han helt tullete, din partner, som ikke informerer og involverer deg i en så stor avgjørelse?

Du bør ta en særdeles alvorlig prat med han om dette. Selv hadde jeg gått bananas om min partner hadde gjort noe slikt, og endog latt sin eks vite mer enn meg.

Det er aldeles ikke noe lett sak å la en tenåringsjente flytte hit og dit. Det rammer henne selv og alle i husstanden.

Men selvsagt skal du la henne flytte inn igjen og være så positiv du kan til det.

[Gjest Trampet på igjen...]

Du mener altså at dine døtre skal bo hos dere, men ikke hans datter? Og han skal ta mere hensyn til dine unger enn sin egen?

Detter er ikke din avgjørelse. Det er foreldrene som skal være enige om hvor barna skal bo, ikke disses nye partnere.

Og stakkars jente. Kanskje hun føler at stedøtrene er nærmere ham enn hun er.

Nå var det ikke det at jeg ikke vil at hun skal bo her, men det at jeg aldri blir tatt med på råd, som jeg reagerer på. Hun har tidligere bodd her 14.dager i strekk, og til tider på heltid.

Jeg mener heller ikke at det er jentas skyld at det blir som det blir. Det jeg reagerer på er måten min samboer og exen takler problemet på.

Det er heller ikke slik at jenta ikke er velkommen hos oss, men om hun skal bo her så mener jeg at hun må rette seg etter de regler som gjelder for de andre barna, når de er så jevngamle.

Det kan ikke være slik at hun la være å rette seg etter regler angående middagstider, innetider, plikter o.l. uten at det blir straffereaksjoner, og de andre må følge disse reglene. Det var dette hun "rømte" til mor for tidligere. Noe som jeg syntes var en helt feil avgjørelse, da jeg mente det skulle tas opp i plenum, for å få alt fram i lyset.

[Gjest Trampet på igjen...]

Stakkars jente som har foreldre som sender henne frem og tilbake som pakkepost fordi ingen kan takle henne.

Det er nok en årsak til at hun har blitt vanskelig. Hun har det nok ikke godt.

Du kan ikke nekte henne å flytte tilbake. Dette må bli foreldrenes avgjørelse.

Men hvis du er den eneste modne her, synes jeg du bør prøve å overtale faren til å søke hjelp.

De har tidligere hatt hjelpetiltak gjennom barnevernet, men det ble avsluttet.

Nei, vi kan nok ikke nekte henne flytte tilbake igjen, og det er det som er problemet.Hvordan kommer det til å blir videre i livet hennes om hun får "stikke" av når ikke alt går hennes vei?

Syns også det er et dårlig utgangspunkt at vi alltid skal bli den store stygge ulven som må ta tak i problemet når det har blitt for stort atter en gang. Hadde vært bedre å fått hatt henne her på fulltid for å fått det mer stabilt, men, men... jeg har som sagt ingenting å si.

[Gjest Stemor og mor]

De har tidligere hatt hjelpetiltak gjennom barnevernet, men det ble avsluttet.

Nei, vi kan nok ikke nekte henne flytte tilbake igjen, og det er det som er problemet.Hvordan kommer det til å blir videre i livet hennes om hun får "stikke" av når ikke alt går hennes vei?

Syns også det er et dårlig utgangspunkt at vi alltid skal bli den store stygge ulven som må ta tak i problemet når det har blitt for stort atter en gang. Hadde vært bedre å fått hatt henne her på fulltid for å fått det mer stabilt, men, men... jeg har som sagt ingenting å si.

Skjønner at dette er en vanskelig situasjon for dere alle. Det er viktig å bli tatt med på råd når det gjelder store omveltninger i en familie. Men når det er snakk om å ta barnet sitt hjem eller ikke så ville heller ikke jeg spurt min mann om lov først. Tror du bare må svelge at du følte deg litt overkjørt i denne sikkert opphetete situasjonen.

Tror også som deg at det sikkert blir mere stabilt hvis hun bor et sted i hovdsak, slik at det blir en stabilitet i livet hennes.

Men jeg reagerer på at du presiserer et par ganger at hun må følge reglene som de andre også følger. For meg høres det ut som at det er snakk om en jente med vanskeligheter. Det blir da helt håpløst og steilt å stå på kravet om lik utførelse av husets regler. Hvis det er helt nødvenidg at alle barna har like plikter så må dere kanskje endre reglene?

Det kan tenkes at man må ta helt andre kamper med henne, da blir det jo helt håløst at du er opptatt av hva som er rettferdig i forhold til hva dine barn må gjøre.

Da min mann og jeg flyttet sammen for flere år siden, han med sine to sønner og jeg med min, var det et veldig sprik i guttenes vaner og oppførsel. Min mann og hans gutter var veldig ryddige, piktoppfyllende og arbeidssomme i huset. Ganske ulike min sønn. Min sønn var nok mere som unge gutter flest, muligens latere enn gjennomsnittet. Selvfølgelig fikk han også plikter, men disse ble noen ganger utført helt fint, noen ganger bare delvis og det hendte flere ganger at de ble "glemt". I tillegg så hadde heller ikke han, som din stedatter, samme stabilitet som min manns gutter for han pendlet mellom mitt og sin fars hjem.

Hadde min mann laget en huskestue ut av dette så hadde jeg blitt veldig lei meg. For jeg var selvsagt ikke blind for at hans unger var veldig flinke og greie hjemme i huset og jeg hadde jo også ønsket at sønnen min ikke sluntret unna så ofte.

Samitidig er det jo også slik at jeg ikke vektlegger praktiske oppgaver i hjemmet like sterkt som min mann. Etter som årene har gått har vi fått to felles barn, og de er nok litt mere lik min sønn.

Poenget er at det har gått bra for oss fordi hverken min mann eller hans sønner har laget så mye ut av at de er forskjellige, de skjønte nok selv at det er store forskjeller på barn. Hans gutter trivdes med ryddighet og virket som de trivdes med å hjelpe til i huset.De tilbringte mye tid hjemme. Min sønn hadde ikke så mange tanker for hus og hjem og var mye mere opptatt av å være ute med venner og delta i ulike aktiviteter. Han var også veldig varm mot guttene til min mann,de var litt sosialt usikre. Han tok de gjene med seg på idrettsbanen og svømmehallen og lærte de ulike ferdigheter.

[Gjest Trampet på igjen...]

Skjønner at dette er en vanskelig situasjon for dere alle. Det er viktig å bli tatt med på råd når det gjelder store omveltninger i en familie. Men når det er snakk om å ta barnet sitt hjem eller ikke så ville heller ikke jeg spurt min mann om lov først. Tror du bare må svelge at du følte deg litt overkjørt i denne sikkert opphetete situasjonen.

Tror også som deg at det sikkert blir mere stabilt hvis hun bor et sted i hovdsak, slik at det blir en stabilitet i livet hennes.

Men jeg reagerer på at du presiserer et par ganger at hun må følge reglene som de andre også følger. For meg høres det ut som at det er snakk om en jente med vanskeligheter. Det blir da helt håpløst og steilt å stå på kravet om lik utførelse av husets regler. Hvis det er helt nødvenidg at alle barna har like plikter så må dere kanskje endre reglene?

Det kan tenkes at man må ta helt andre kamper med henne, da blir det jo helt håløst at du er opptatt av hva som er rettferdig i forhold til hva dine barn må gjøre.

Da min mann og jeg flyttet sammen for flere år siden, han med sine to sønner og jeg med min, var det et veldig sprik i guttenes vaner og oppførsel. Min mann og hans gutter var veldig ryddige, piktoppfyllende og arbeidssomme i huset. Ganske ulike min sønn. Min sønn var nok mere som unge gutter flest, muligens latere enn gjennomsnittet. Selvfølgelig fikk han også plikter, men disse ble noen ganger utført helt fint, noen ganger bare delvis og det hendte flere ganger at de ble "glemt". I tillegg så hadde heller ikke han, som din stedatter, samme stabilitet som min manns gutter for han pendlet mellom mitt og sin fars hjem.

Hadde min mann laget en huskestue ut av dette så hadde jeg blitt veldig lei meg. For jeg var selvsagt ikke blind for at hans unger var veldig flinke og greie hjemme i huset og jeg hadde jo også ønsket at sønnen min ikke sluntret unna så ofte.

Samitidig er det jo også slik at jeg ikke vektlegger praktiske oppgaver i hjemmet like sterkt som min mann. Etter som årene har gått har vi fått to felles barn, og de er nok litt mere lik min sønn.

Poenget er at det har gått bra for oss fordi hverken min mann eller hans sønner har laget så mye ut av at de er forskjellige, de skjønte nok selv at det er store forskjeller på barn. Hans gutter trivdes med ryddighet og virket som de trivdes med å hjelpe til i huset.De tilbringte mye tid hjemme. Min sønn hadde ikke så mange tanker for hus og hjem og var mye mere opptatt av å være ute med venner og delta i ulike aktiviteter. Han var også veldig varm mot guttene til min mann,de var litt sosialt usikre. Han tok de gjene med seg på idrettsbanen og svømmehallen og lærte de ulike ferdigheter.

Er enig med deg om at jeg bare må svelge det at jeg ikke ble tatt med på råd om jenta skal flytte hit eller ikke. Det er det som gjør det så frustrerende når en har ansvar, men ingen medbestemmelsesrett når det gjelder ting som angår hele familien. Men det er som kjent ikke enkelt å mikse to familier.

Angående pliktene så syns jeg ikke det er så mye forlangt at hun skal ta ut av oppvaskmaskinen, støvsuge to ganger i uken, annenhver uke.

Den andre uken er det hennes 3 år yngre stesøster som gjør disse pliktene. I tillegg må hun holde rommet sitt i orden og kaste skitne klær til vask.

Det er heller ikke slik at min datter alltid gjør dette perfekt og uten reaksjoner. Hun er også en tenåring med hormoner i full blomst:)

Vanskelighetene med min stedatter er heller ikke slik at det er en løsning å overse at hun ikke gjør det hun blir satt til. Det er heller det at hun har lært seg at hun slipper unna ved ufin oppførsel som er problemet. Det er også dette som har blitt tatt opp hos familieveileder tildligere, men det hjelper lite når foreldrene går i fella gang etter gang.

Men vi får nå se. Vi har nå diskutert saken og blitt enige, om hvilken grensesetting som skal fungere.

[Gjest Stemor og mor]

Er enig med deg om at jeg bare må svelge det at jeg ikke ble tatt med på råd om jenta skal flytte hit eller ikke. Det er det som gjør det så frustrerende når en har ansvar, men ingen medbestemmelsesrett når det gjelder ting som angår hele familien. Men det er som kjent ikke enkelt å mikse to familier.

Angående pliktene så syns jeg ikke det er så mye forlangt at hun skal ta ut av oppvaskmaskinen, støvsuge to ganger i uken, annenhver uke.

Den andre uken er det hennes 3 år yngre stesøster som gjør disse pliktene. I tillegg må hun holde rommet sitt i orden og kaste skitne klær til vask.

Det er heller ikke slik at min datter alltid gjør dette perfekt og uten reaksjoner. Hun er også en tenåring med hormoner i full blomst:)

Vanskelighetene med min stedatter er heller ikke slik at det er en løsning å overse at hun ikke gjør det hun blir satt til. Det er heller det at hun har lært seg at hun slipper unna ved ufin oppførsel som er problemet. Det er også dette som har blitt tatt opp hos familieveileder tildligere, men det hjelper lite når foreldrene går i fella gang etter gang.

Men vi får nå se. Vi har nå diskutert saken og blitt enige, om hvilken grensesetting som skal fungere.

Fint at dere har diskutert. Det er alltid lettere å bli motivert for å takle vanskeligheter når en spiller på lag.

Synes du virker som en moden og åpen person som takler både motforestillinger og brå omveltninger.

Vær likevel forsiktig med å gi jenta oppgaver som hun kanskje ikke klarer å utføre. Det er også litt uheldig at det kanskje er de samme oppgavene som din datter gjør. Det blir så sammenlignbart og det kan virke uheldig på flere måter.

Hva med å spørre jenta selv om hva hun kan tenke seg å ta ansvar for?

Lykke til!