irritasjon og uenighet omkring deltagelse i heimen

[org]

Hei-hei!

Siden det er jeg som skjelles ut her føler jeg det kan være greit å få utdypet mitt syn på dette. Synes nok kanskje fremstilligen er noe ensidig og unyansert, men sånn blir det vel når man har sterke meninger.

oss3 skriver at tenåringen tar ut av oppvaskmaskinen, tar ned søpla og lager middag i snitt en gang i uka. I en bisetning sies det "når hun blir spurt", og det er. Vi satte i høst opp en liste over oppgaver hun skulle ha, og oss3 ga den gang ikke uttrykk for at hun syntes det var for mye. Da var det snakk om å lage middag to ganger i uka og støvsuge en gang i uka, samt bidra til at søppel blir tatt ned og tømme oppvaskmaskinen en gang i blant. Her er det ikke snakk om å lage avanserte middager, og støvsuging tar 10 minutter. Til sammen er dette kanskje snakk om to timer i uka HVIS det følges opp. Men det var det, da. Oppvaskmaskinen tømmes praktisk talt aldri, søppelposene hoppes det bukk over når man går forbi dem ved utgangsdøra, og i forhold til planen om to middager i uka så ligger innsatsen i snitt på det halve. Støvsuging skjer knapt en gang i måneden. Hun er ganske langt unna å være i nærheten av det mora og jeg ble enige om i høst.

For min del handler dette mest om holdninger. I tillegg til å ikke å følge opp pliktene vi voksne VAR enige om er det aldri snakk om å ta i et lite tak frivillig. Aldri kan hun gjøre småting som å hjelpe til å rydde av eller dekke på bordet (må stadig oppfordres til i det minste å ta med sin egen tallerken ut), og som tenåringer flest står ikke kravmentalitenen i stil med viljen til å bidra. I hele sommer ble det rett og slett ikke gjort noe som helst hjemme, og jeg ser ikke helt logikken i at en tenåring som har to måneder ferie skal ha helt fri fra alt mens vi som jobber skal ta i et ekstra tak. Når vi voksne da i tillegg stadig må rydde etter henne blir jeg ganske riktig irritert.

For min del er det også et problem at mora nå gir uttrykk for at grunnen til at hun ikke følger opp er at hun egentlig ikke var enig i pliktene dattera skulle ha. Er det da greit å si seg enig men stilltiende unnlate å følge opp fordi hun synes det er urimelige krav? Da synes jeg hun burde stått for det og sagt nettopp det for lengst.

Personlig føler jeg ikke noe kall til å serve en tenåring som nødig vil bidra med noe som helst. Man kan ikke sidestille en 16-åring med en voksen, men at det nærmest skal regnes som et lite barn uten evner til å bidra skjønner jeg ikke. Hun reiser land og strand på fotballkamper (av og til uten voksne ledsagere), og ønsker å ha rettigheter på lik linje med voksne. Å si at en time eller to med innsats (og her er det oftere snakk om en time enn to) er "på lik linje med oss voksne" synes jeg forøvrig er en drøy påstand, jeg tilbringer vanligvis mer tid bare på innkjøp i løpet av ei uke.

Jeg kan ikke helt se hvorfor en 16-åring skal kunne sitte og chatte på PCen sin 15 timer i uka mens det er for mye forlangt å bidra et par timer. Går dette virkelig for mye ut over en tenårings rett til fritid og egne aktiviteter?

Hun sier selv at hun og hennes venninner aldri trengte å bidra hjemme da hun var på den alderen (hvor innvolvert i husarbeidet var far i huset den gang?), hjemme hos oss var det ganske anderledes og jeg synes ikke vi tok skade av å bidra litt.

Det er mulig dere vil mene jeg er gammeldags og vanskelig, men folk er forskjellige og jeg mener en 16-åring er gammel nok til å delta hjemme. Jeg har alltid hatt en formening om at det er viktig at man som "foreldre" har et nogenlunde likt syn på ting som f.eks. oppdragelse, og føler nå på kroppen at sånt faktisk betyr mye.

Hilsen etterlevningen

- Og der fikk vi den andre sida av situasjonen - slik mannen ser det. Det er sjelden her på dol at den andre parten får sagt sin mening.

Da har vi hørt begge parter. Og hvor bringer det oss, tro? I et salig virrvarr.

For hvor ligger sannheten? Mest sannsynlig et sted midt i mellom.

Jeg synes ikke støvsuging en gang i uka, ta søppel med ut, tømming av oppvaskmaskina etc er for mye. Og jeg synes ikke at en 16-åring skal bidra på linje med de voksne.

Men jeg tror nok at et familieråd er en del av løsningen her. Bli enig om hva som er passe for 16-åringen.

Altså helt enige. Alle sammen. Gjerne skriftlig, sånn at alle vet hva man ble enige om.

Dette dreier seg nok heller ikke om hvem som er biologiske foreldre og ikke. Det dreier seg heller om å bidra til hjemmet.

Lykke til!

[Gjest oss3]

Hei-hei!

Siden det er jeg som skjelles ut her føler jeg det kan være greit å få utdypet mitt syn på dette. Synes nok kanskje fremstilligen er noe ensidig og unyansert, men sånn blir det vel når man har sterke meninger.

oss3 skriver at tenåringen tar ut av oppvaskmaskinen, tar ned søpla og lager middag i snitt en gang i uka. I en bisetning sies det "når hun blir spurt", og det er. Vi satte i høst opp en liste over oppgaver hun skulle ha, og oss3 ga den gang ikke uttrykk for at hun syntes det var for mye. Da var det snakk om å lage middag to ganger i uka og støvsuge en gang i uka, samt bidra til at søppel blir tatt ned og tømme oppvaskmaskinen en gang i blant. Her er det ikke snakk om å lage avanserte middager, og støvsuging tar 10 minutter. Til sammen er dette kanskje snakk om to timer i uka HVIS det følges opp. Men det var det, da. Oppvaskmaskinen tømmes praktisk talt aldri, søppelposene hoppes det bukk over når man går forbi dem ved utgangsdøra, og i forhold til planen om to middager i uka så ligger innsatsen i snitt på det halve. Støvsuging skjer knapt en gang i måneden. Hun er ganske langt unna å være i nærheten av det mora og jeg ble enige om i høst.

For min del handler dette mest om holdninger. I tillegg til å ikke å følge opp pliktene vi voksne VAR enige om er det aldri snakk om å ta i et lite tak frivillig. Aldri kan hun gjøre småting som å hjelpe til å rydde av eller dekke på bordet (må stadig oppfordres til i det minste å ta med sin egen tallerken ut), og som tenåringer flest står ikke kravmentalitenen i stil med viljen til å bidra. I hele sommer ble det rett og slett ikke gjort noe som helst hjemme, og jeg ser ikke helt logikken i at en tenåring som har to måneder ferie skal ha helt fri fra alt mens vi som jobber skal ta i et ekstra tak. Når vi voksne da i tillegg stadig må rydde etter henne blir jeg ganske riktig irritert.

For min del er det også et problem at mora nå gir uttrykk for at grunnen til at hun ikke følger opp er at hun egentlig ikke var enig i pliktene dattera skulle ha. Er det da greit å si seg enig men stilltiende unnlate å følge opp fordi hun synes det er urimelige krav? Da synes jeg hun burde stått for det og sagt nettopp det for lengst.

Personlig føler jeg ikke noe kall til å serve en tenåring som nødig vil bidra med noe som helst. Man kan ikke sidestille en 16-åring med en voksen, men at det nærmest skal regnes som et lite barn uten evner til å bidra skjønner jeg ikke. Hun reiser land og strand på fotballkamper (av og til uten voksne ledsagere), og ønsker å ha rettigheter på lik linje med voksne. Å si at en time eller to med innsats (og her er det oftere snakk om en time enn to) er "på lik linje med oss voksne" synes jeg forøvrig er en drøy påstand, jeg tilbringer vanligvis mer tid bare på innkjøp i løpet av ei uke.

Jeg kan ikke helt se hvorfor en 16-åring skal kunne sitte og chatte på PCen sin 15 timer i uka mens det er for mye forlangt å bidra et par timer. Går dette virkelig for mye ut over en tenårings rett til fritid og egne aktiviteter?

Hun sier selv at hun og hennes venninner aldri trengte å bidra hjemme da hun var på den alderen (hvor innvolvert i husarbeidet var far i huset den gang?), hjemme hos oss var det ganske anderledes og jeg synes ikke vi tok skade av å bidra litt.

Det er mulig dere vil mene jeg er gammeldags og vanskelig, men folk er forskjellige og jeg mener en 16-åring er gammel nok til å delta hjemme. Jeg har alltid hatt en formening om at det er viktig at man som "foreldre" har et nogenlunde likt syn på ting som f.eks. oppdragelse, og føler nå på kroppen at sånt faktisk betyr mye.

Hilsen etterlevningen

Kjære du!

Poenget er vel at du ikke er forelder, og har dermed ikke den følelsesmessig tilnærmingen til problemet som en far hadde hatt.

Derfor er det vanskelig å sammenligne dette med at "foreldre" skal være enige.

Steforeldre har vel en litt annen rolle og får en annen tilnærming til barna enn deres naturlige foreldre.

Om man mener at man skal høres og ha innflytelse som om man var far, så må man vel i det minste stille opp for og opparbeide et farsforhold til barnet. (ungdommen)

[hidi]

Regner med at han deltok på linje med deg i utgangspunket da? Det mangler litt der hos oss.

Og, han nektet vel ikke og gjøre sine oppgaver fordi om barna dine var litt sløve?

Fint du er fornøyd:) Klart min også har forbedringspotensiale, men hun deltar faktisk også i dag.

Han var fantastisk!

Har en 16-åring boende hjemme, og bare det å få ut søpla er avogtil en kamp...Men nå tar jeg heller den kampen enn å gjøre det selv.

Klart alle må gjøre sitt i dette fellesskapet av et hjem...

[Sofline]

- Og der fikk vi den andre sida av situasjonen - slik mannen ser det. Det er sjelden her på dol at den andre parten får sagt sin mening.

Da har vi hørt begge parter. Og hvor bringer det oss, tro? I et salig virrvarr.

For hvor ligger sannheten? Mest sannsynlig et sted midt i mellom.

Jeg synes ikke støvsuging en gang i uka, ta søppel med ut, tømming av oppvaskmaskina etc er for mye. Og jeg synes ikke at en 16-åring skal bidra på linje med de voksne.

Men jeg tror nok at et familieråd er en del av løsningen her. Bli enig om hva som er passe for 16-åringen.

Altså helt enige. Alle sammen. Gjerne skriftlig, sånn at alle vet hva man ble enige om.

Dette dreier seg nok heller ikke om hvem som er biologiske foreldre og ikke. Det dreier seg heller om å bidra til hjemmet.

Lykke til!

Så enig, så enig med deg, og især det siste avsnittet var godt sagt!

[Gjest oss3]

- Og der fikk vi den andre sida av situasjonen - slik mannen ser det. Det er sjelden her på dol at den andre parten får sagt sin mening.

Da har vi hørt begge parter. Og hvor bringer det oss, tro? I et salig virrvarr.

For hvor ligger sannheten? Mest sannsynlig et sted midt i mellom.

Jeg synes ikke støvsuging en gang i uka, ta søppel med ut, tømming av oppvaskmaskina etc er for mye. Og jeg synes ikke at en 16-åring skal bidra på linje med de voksne.

Men jeg tror nok at et familieråd er en del av løsningen her. Bli enig om hva som er passe for 16-åringen.

Altså helt enige. Alle sammen. Gjerne skriftlig, sånn at alle vet hva man ble enige om.

Dette dreier seg nok heller ikke om hvem som er biologiske foreldre og ikke. Det dreier seg heller om å bidra til hjemmet.

Lykke til!

Det er nok lurt med familieråd ja:) Jeg synes også at det er viktig at hun bidrar hjemme, og det synes hun selv også. Vi er nok heller uenige om mengde.

Jeg synes at å lage middag 1 gang i uka, støvsuge 1 gang i uka, vaske sine egne klær, holde rommet i orden selv og ta med søppelet ned, samt ta ut av- sette på oppvaskmaskinen ved behov er nok. Noe min samboer er uenig i.

Det at det av og til har sklidd ut ved ferier og ellers er vel sant, men skal man gå rundt sur for det i månedsvis?

[Clue1365380406]

Hei-hei!

Siden det er jeg som skjelles ut her føler jeg det kan være greit å få utdypet mitt syn på dette. Synes nok kanskje fremstilligen er noe ensidig og unyansert, men sånn blir det vel når man har sterke meninger.

oss3 skriver at tenåringen tar ut av oppvaskmaskinen, tar ned søpla og lager middag i snitt en gang i uka. I en bisetning sies det "når hun blir spurt", og det er. Vi satte i høst opp en liste over oppgaver hun skulle ha, og oss3 ga den gang ikke uttrykk for at hun syntes det var for mye. Da var det snakk om å lage middag to ganger i uka og støvsuge en gang i uka, samt bidra til at søppel blir tatt ned og tømme oppvaskmaskinen en gang i blant. Her er det ikke snakk om å lage avanserte middager, og støvsuging tar 10 minutter. Til sammen er dette kanskje snakk om to timer i uka HVIS det følges opp. Men det var det, da. Oppvaskmaskinen tømmes praktisk talt aldri, søppelposene hoppes det bukk over når man går forbi dem ved utgangsdøra, og i forhold til planen om to middager i uka så ligger innsatsen i snitt på det halve. Støvsuging skjer knapt en gang i måneden. Hun er ganske langt unna å være i nærheten av det mora og jeg ble enige om i høst.

For min del handler dette mest om holdninger. I tillegg til å ikke å følge opp pliktene vi voksne VAR enige om er det aldri snakk om å ta i et lite tak frivillig. Aldri kan hun gjøre småting som å hjelpe til å rydde av eller dekke på bordet (må stadig oppfordres til i det minste å ta med sin egen tallerken ut), og som tenåringer flest står ikke kravmentalitenen i stil med viljen til å bidra. I hele sommer ble det rett og slett ikke gjort noe som helst hjemme, og jeg ser ikke helt logikken i at en tenåring som har to måneder ferie skal ha helt fri fra alt mens vi som jobber skal ta i et ekstra tak. Når vi voksne da i tillegg stadig må rydde etter henne blir jeg ganske riktig irritert.

For min del er det også et problem at mora nå gir uttrykk for at grunnen til at hun ikke følger opp er at hun egentlig ikke var enig i pliktene dattera skulle ha. Er det da greit å si seg enig men stilltiende unnlate å følge opp fordi hun synes det er urimelige krav? Da synes jeg hun burde stått for det og sagt nettopp det for lengst.

Personlig føler jeg ikke noe kall til å serve en tenåring som nødig vil bidra med noe som helst. Man kan ikke sidestille en 16-åring med en voksen, men at det nærmest skal regnes som et lite barn uten evner til å bidra skjønner jeg ikke. Hun reiser land og strand på fotballkamper (av og til uten voksne ledsagere), og ønsker å ha rettigheter på lik linje med voksne. Å si at en time eller to med innsats (og her er det oftere snakk om en time enn to) er "på lik linje med oss voksne" synes jeg forøvrig er en drøy påstand, jeg tilbringer vanligvis mer tid bare på innkjøp i løpet av ei uke.

Jeg kan ikke helt se hvorfor en 16-åring skal kunne sitte og chatte på PCen sin 15 timer i uka mens det er for mye forlangt å bidra et par timer. Går dette virkelig for mye ut over en tenårings rett til fritid og egne aktiviteter?

Hun sier selv at hun og hennes venninner aldri trengte å bidra hjemme da hun var på den alderen (hvor innvolvert i husarbeidet var far i huset den gang?), hjemme hos oss var det ganske anderledes og jeg synes ikke vi tok skade av å bidra litt.

Det er mulig dere vil mene jeg er gammeldags og vanskelig, men folk er forskjellige og jeg mener en 16-åring er gammel nok til å delta hjemme. Jeg har alltid hatt en formening om at det er viktig at man som "foreldre" har et nogenlunde likt syn på ting som f.eks. oppdragelse, og føler nå på kroppen at sånt faktisk betyr mye.

Hilsen etterlevningen

Så fint at du også bidrar med ditt;)

Det blir mer nyansert da, slik at det blir lettere å se helheten.

Jeg er vel en av dem som gikk kritisk ut mot deg. Men det var fordi jeg trodde at pliktene ble fulgt opp av 16-åringen, og at du mente hun skulle bidra enda mer, utover det som var avtalt.

14-åringen vår må også minnes på sine plikter, og av og til kan det ta tid før hun gjør dem, til irritasjon for oss andre. Likevel er hun jevnt over flink. Oppvaskmaskina tar hun nesten hver dag (ikke uoppfordret), hun rydder bort etter seg selv. Men, som sagt, hun må bes om å støvsuge og sånt.Vi vasker huset en gang pr uke, og da deltar hun på lik linje med oss andre.

Når det gjelder ferier, har hun større ansvar. Når vi er på jobb, og hun har fri, er det en selvfølge at hun gjør det som skal gjøres av husarbeid de dagene. Uten at hun blir overbelastet av det:)

Når det gjelder å gjøre ting uten å bli bedt, så gjør ikke 14-åringen her i huset det heller. Jeg tror mange er sånn. Men hun er ikke uvillig når jeg ber henne om å hjelpe til.

Når man bor sammen, bør alle delta etter evne. Ungene skal etterhvert flytte, og greie seg selv, og det er vår oppgave å forberede dem på dette. Det innbefatter også at de har kunnskap om husarbeid og matlaging.

Når de må bidra hjemme, lærer de også at de må ta ansvar og hjelpe til i et fellesskap. Dette har de nytte av på flere områder i livet.

[Clue1365380406]

Jeg synes ikke det er rimelig at hun skal delta på lik linje med dere. Hun er fremdeles et barn.

I tillegg til det hun gjør kan hun være med på "helgavasken" ved å f.eks. vaske badet eller tørke støv og støvsuge stua el.l. Dette mot passelig med lommepenger.

Det går ann å sette opp en liste over ting hun kan gjøre for å tjene ekstra penger; vaske bilen utenpå, vaske bilen inni, vaske kjøleskapet, rydde garasjen, vaske kjøkkenet osv., osv.

Men dette skal være frivillig for henne og gjøres når hun vil tjene ekstra penger.

Hvorfor skal familiemedlemmer få lønn for å bidra med det som må gjøres for fellesskapet?

Jeg mener det er en selvfølge at ungene bidrar etter evne, det er ikke noe de får lønn for hos oss. De roter, og skitner til, og de bor i huset de også, og da er det rett og rimelig at de hjelper til med det som skal gjøres.

Tenåringen vår får fast ukelønn, men den settes ikke i sammenheng med at hun bidrar hjemme. Hun får heller ikke ekstra betalt for å gjøre ting som vanligvis ikke er henns plikter.

[Clue1365380406]

Du skriver mye av det jeg også føler. Han stiller krav til en person som om hun var likeverdig som i et bokolleketiv, og det er jo ikke en liten familie. Han skal jo først og fremst forholde seg til meg når det gjelder fordeling av oppgaver, så er det jo mitt ansvar å finne ut hvor mye jeg synes det er rimelig at hun deltar.

Samboreren min må gjerne mene noe annet, men han kan jo ikke kreve at jeg skal følge opp hans irritasjoner. Dette irriterer ikke meg på samme måte som det irriterer ham.

Dessuten går det mest utover meg dersom hun ikke bidrar for det er jeg som gjør mest her hjemme uansett.

Hadde han bodd for seg selv så måtte han uansett ha laget middag 7 dager i uka, så jeg synes han har det rimelig bra nå og at han burde være mer fornøyd.

Uansett er det vi voksne som har ansvaret for å lage en god atmosfære hjemme, og det også når det oppstår uenigheter. Hun er jo like verdifull om hun tar ut av oppvaskmaskinen eller ikke.

Ganske frustrerende når hun hele tiden blir kritisert og hakket på overfor meg. Og hvis eneste måten jeg kan unngå denne hakkingen på er å følge opp hans irritasjoner så mener jeg det blir veldig feil.

Hva med å jobbe litt med eget frustrasjonsnivå og prøve å ha litt mer positivt fokus i hverdagen? Det synes jeg er en god ide når man henger seg til de grader opp i hva andre gjør.

(eller ikke gjør)

Her er jeg litt uenig med deg.

Dere er 3 som bor sammen, på lik linje. Det høres ut som du deler dere i to parter, du og datteren er en part, og han er en part.

Jeg tolker deg slik når du sier at han burde være mer fornøyd nå som han slipper å lage middag 7 dager i uka, som han måtte da han bodde alene. Men han bor ikke alene lenger, han er en del av en familie. Og da er det naturlig at de voksne blir enige om fordelingen sammen, også når det gjelder stebarn.

Hvis du mener det er din sak å bestemme hvor mye din datter skal delta, og at han egentlig ikke bør legge seg bort i det, forsterker du denne delingen jeg nevnte tidligere.

Det er jo viktig at alle føler seg som fullverdige medlemmer av familien, og det tror jeg ikke han gjør så lenge du mener at det som har med datteren din å gjøre, er kun ditt ansvar.

[flisa]

HUn gjør omtrent 5 ganger så mye som min datter....

[flisa]

Kjære du!

Poenget er vel at du ikke er forelder, og har dermed ikke den følelsesmessig tilnærmingen til problemet som en far hadde hatt.

Derfor er det vanskelig å sammenligne dette med at "foreldre" skal være enige.

Steforeldre har vel en litt annen rolle og får en annen tilnærming til barna enn deres naturlige foreldre.

Om man mener at man skal høres og ha innflytelse som om man var far, så må man vel i det minste stille opp for og opparbeide et farsforhold til barnet. (ungdommen)

Der har du et poeng. Et stebarn skal ikke bare være en "man fikk på kjøpet" -skal man forvente noe velvilje fra et stebarn - må det begynne hos den voksne.

[etterlevningen]

Regner med at han deltok på linje med deg i utgangspunket da? Det mangler litt der hos oss.

Og, han nektet vel ikke og gjøre sine oppgaver fordi om barna dine var litt sløve?

Fint du er fornøyd:) Klart min også har forbedringspotensiale, men hun deltar faktisk også i dag.

Når det gjelder hva jeg selv bidrar med hjemme så henger dette sammen med problemstillingen forøvrig. Når mor mener at datter skal bo på hotell (for det er jaggu ikke langt unna) så inspirerer ikke det meg til å ta i et ekstra tak. Jeg er overhodet ikke redd for å bidra, jeg har vært vant til å gjøre alt selv. Men jeg er dessverre skrudd slik sammen at jeg ikke gidder å serve 16-åringen ved å gjøre hennes oppgaver, og dermed faller i større grad disse på "hotellverten" (mor) når ikke tenåringen gjør dem. Det var en her som nevnte at denne todelingen mor synes er naturlig (mellom henne og meg) ikke er naturlig når man er tre, og den holdningen deler jeg. Mora mener at det viktige er at 16-åringen skal FØLE at hun bidrar - jeg synes hun skal yte et reelt bidrag fordi hun er en del av familien og absolutt er kapabel til det.

Jeg må også si at jeg synes det er illojalt av mora overfor meg å gi uttrykk for at hun er enig i hvor mye jenta skal gjøre, for så stilltiende å legge seg på en langt snillere linje (fordi hun egentlig ikke er enig likevel) og dermed bidra til min frustrasjon. Jeg hadde foretrukket å vite hvor jeg hadde henne.

Som "stefar" synes jeg mora har et større ansvar for å følge opp tenåringen enn jeg har. Hun har automatisk større autoritet og gjennomslagskraft, og problemstillingen med klagende og slem stefar er velkjent. Jeg har heller ingen "sanksjonsmuligheter" og blir lett underminert av en mor som tar datterens parti.

[Sofline]

Her er jeg litt uenig med deg.

Dere er 3 som bor sammen, på lik linje. Det høres ut som du deler dere i to parter, du og datteren er en part, og han er en part.

Jeg tolker deg slik når du sier at han burde være mer fornøyd nå som han slipper å lage middag 7 dager i uka, som han måtte da han bodde alene. Men han bor ikke alene lenger, han er en del av en familie. Og da er det naturlig at de voksne blir enige om fordelingen sammen, også når det gjelder stebarn.

Hvis du mener det er din sak å bestemme hvor mye din datter skal delta, og at han egentlig ikke bør legge seg bort i det, forsterker du denne delingen jeg nevnte tidligere.

Det er jo viktig at alle føler seg som fullverdige medlemmer av familien, og det tror jeg ikke han gjør så lenge du mener at det som har med datteren din å gjøre, er kun ditt ansvar.

Veldig bra skrevet! Enig med deg!

[Gjest oss3]

Når det gjelder hva jeg selv bidrar med hjemme så henger dette sammen med problemstillingen forøvrig. Når mor mener at datter skal bo på hotell (for det er jaggu ikke langt unna) så inspirerer ikke det meg til å ta i et ekstra tak. Jeg er overhodet ikke redd for å bidra, jeg har vært vant til å gjøre alt selv. Men jeg er dessverre skrudd slik sammen at jeg ikke gidder å serve 16-åringen ved å gjøre hennes oppgaver, og dermed faller i større grad disse på "hotellverten" (mor) når ikke tenåringen gjør dem. Det var en her som nevnte at denne todelingen mor synes er naturlig (mellom henne og meg) ikke er naturlig når man er tre, og den holdningen deler jeg. Mora mener at det viktige er at 16-åringen skal FØLE at hun bidrar - jeg synes hun skal yte et reelt bidrag fordi hun er en del av familien og absolutt er kapabel til det.

Jeg må også si at jeg synes det er illojalt av mora overfor meg å gi uttrykk for at hun er enig i hvor mye jenta skal gjøre, for så stilltiende å legge seg på en langt snillere linje (fordi hun egentlig ikke er enig likevel) og dermed bidra til min frustrasjon. Jeg hadde foretrukket å vite hvor jeg hadde henne.

Som "stefar" synes jeg mora har et større ansvar for å følge opp tenåringen enn jeg har. Hun har automatisk større autoritet og gjennomslagskraft, og problemstillingen med klagende og slem stefar er velkjent. Jeg har heller ingen "sanksjonsmuligheter" og blir lett underminert av en mor som tar datterens parti.

Sier en voksen mann som har laget middag 1 gang denne uka og max deltatt 2-3 ganger på husvask på 1,5 år. Snakk om å kaste stein i glasshus.

Jeg er sjokkert.

Når jeg har bedt om deltagelse får jeg høre at du ikke er interessert før jeg får min datter til å delta så mye du ønsker.

Samt, at utfører tenåringen disse oppgavene som beskrevet tidligere så er du fremdeles ikke fornøyd, for hun må endre holdningen sin i tillegg gjøre ting i tillegg uoppfordret.

Jeg blir helt svett jeg.....

[Gjest oss3]

Her er jeg litt uenig med deg.

Dere er 3 som bor sammen, på lik linje. Det høres ut som du deler dere i to parter, du og datteren er en part, og han er en part.

Jeg tolker deg slik når du sier at han burde være mer fornøyd nå som han slipper å lage middag 7 dager i uka, som han måtte da han bodde alene. Men han bor ikke alene lenger, han er en del av en familie. Og da er det naturlig at de voksne blir enige om fordelingen sammen, også når det gjelder stebarn.

Hvis du mener det er din sak å bestemme hvor mye din datter skal delta, og at han egentlig ikke bør legge seg bort i det, forsterker du denne delingen jeg nevnte tidligere.

Det er jo viktig at alle føler seg som fullverdige medlemmer av familien, og det tror jeg ikke han gjør så lenge du mener at det som har med datteren din å gjøre, er kun ditt ansvar.

Min samboer er min partner, ikke mitt barn. Mitt barn er ungdom ikke voksen. Hvordan skal dette likestilles?

[Sofline]

Min samboer er min partner, ikke mitt barn. Mitt barn er ungdom ikke voksen. Hvordan skal dette likestilles?

Man kan ikke forvente, at man ikke skal forvente noe av en 16-åring, men så forvente at hun er klar for å flytte for seg selv når den dagen kommer. Hun trenger litt "opplæring". Hvis hun er vant til å bli vartet opp, kan det bli svært vanskelig for henne å skulle stå på egne ben. Å forlange at hun hjelper til hjemme i et par timer i uka, er ikke å være en dårlig forelder, men å forberede henne på voksenlivet.

[Gjest oss3]

Man kan ikke forvente, at man ikke skal forvente noe av en 16-åring, men så forvente at hun er klar for å flytte for seg selv når den dagen kommer. Hun trenger litt "opplæring". Hvis hun er vant til å bli vartet opp, kan det bli svært vanskelig for henne å skulle stå på egne ben. Å forlange at hun hjelper til hjemme i et par timer i uka, er ikke å være en dårlig forelder, men å forberede henne på voksenlivet.

Er ikke dette å delta:

"Jeg synes at å lage middag 1 gang i uka, støvsuge 1 gang i uka, vaske sine egne klær, holde rommet i orden selv og ta med søppelet ned, samt ta ut av- sette på oppvaskmaskinen ved behov er nok."

Jeg har forventninger til henne, og min datter er 100% oppegående på alle vis. Hun kommer til å klare seg svært bra.

Jeg er selv pedagog og mener at man bør ha en begrunnelse og mening med det man gjør, også overfor tenåringer. Det er begrunnelsen min som skurrer for min samboer, mest sannsynlig fordi han ikke er far.

Jeg mener at de først og fremst skal delta fordi de skal bidra til fellesskapet og fordi det på sikt gir bedre selvfølelse. Man har gitt et bidrag og blitt regnet med.

Min samboer mener hun skal bidra fordi han ikke vil serve henne, og nekter selv å utføre oppgaver dersom hun ikke følger opp.

Ting blir litt feil her.

[macika]

Du skriver mye av det jeg også føler. Han stiller krav til en person som om hun var likeverdig som i et bokolleketiv, og det er jo ikke en liten familie. Han skal jo først og fremst forholde seg til meg når det gjelder fordeling av oppgaver, så er det jo mitt ansvar å finne ut hvor mye jeg synes det er rimelig at hun deltar.

Samboreren min må gjerne mene noe annet, men han kan jo ikke kreve at jeg skal følge opp hans irritasjoner. Dette irriterer ikke meg på samme måte som det irriterer ham.

Dessuten går det mest utover meg dersom hun ikke bidrar for det er jeg som gjør mest her hjemme uansett.

Hadde han bodd for seg selv så måtte han uansett ha laget middag 7 dager i uka, så jeg synes han har det rimelig bra nå og at han burde være mer fornøyd.

Uansett er det vi voksne som har ansvaret for å lage en god atmosfære hjemme, og det også når det oppstår uenigheter. Hun er jo like verdifull om hun tar ut av oppvaskmaskinen eller ikke.

Ganske frustrerende når hun hele tiden blir kritisert og hakket på overfor meg. Og hvis eneste måten jeg kan unngå denne hakkingen på er å følge opp hans irritasjoner så mener jeg det blir veldig feil.

Hva med å jobbe litt med eget frustrasjonsnivå og prøve å ha litt mer positivt fokus i hverdagen? Det synes jeg er en god ide når man henger seg til de grader opp i hva andre gjør.

(eller ikke gjør)

Hei først jeg føler med deg dette er en klasisk mine barn andres unger. Jeg er helt enig med også en stemor.Virker som han har litt sjalusi å stri med. Det er ikke bra for dattern din i lengden. Har selv hvert inne i ett lignene forhold som ikke endte bra.Menn som han blir bare mer å mer irritert. tanken bak det er hvorfor skal jeg fø på å oppdra henne det er jo ikke min datter.De sier det ikke rett ut men den følesen er der hele tiden tro meg. Og den det sliter mest på er deg i lengden. Du må jo konstant slossfor jenta di. Om ikke han slapper litt av med kritikken av datteren din ville jeg nok vurdert å ta en pause. Joda en sak har flere sider så hun kan sikkert hjelpe til mer. Men for meg så høres det ut som hun har nok å gjøre. Lekser fotball etz. Man kan faktisk ikke forvente at en 16åring skal delta på lik linje som oss voksene! Og at han også går inn her å forsvarer sin umodene oppførsel blir jeg lett oppgitt av. Tror dere bør snakke om dette i ett annet fora enn dol. Da kommer dere kansje litt nærmere hverandre enn via pc. lykketil og stoor klem til oss3

[Sofline]

Er ikke dette å delta:

"Jeg synes at å lage middag 1 gang i uka, støvsuge 1 gang i uka, vaske sine egne klær, holde rommet i orden selv og ta med søppelet ned, samt ta ut av- sette på oppvaskmaskinen ved behov er nok."

Jeg har forventninger til henne, og min datter er 100% oppegående på alle vis. Hun kommer til å klare seg svært bra.

Jeg er selv pedagog og mener at man bør ha en begrunnelse og mening med det man gjør, også overfor tenåringer. Det er begrunnelsen min som skurrer for min samboer, mest sannsynlig fordi han ikke er far.

Jeg mener at de først og fremst skal delta fordi de skal bidra til fellesskapet og fordi det på sikt gir bedre selvfølelse. Man har gitt et bidrag og blitt regnet med.

Min samboer mener hun skal bidra fordi han ikke vil serve henne, og nekter selv å utføre oppgaver dersom hun ikke følger opp.

Ting blir litt feil her.

Det blir jo ord mot ord. Ifølge din samboer er det meningen hun skal gjøre disse tingene, men hun gjør det ikke.

[jubalong70]

Hvorfor skal familiemedlemmer få lønn for å bidra med det som må gjøres for fellesskapet?

Jeg mener det er en selvfølge at ungene bidrar etter evne, det er ikke noe de får lønn for hos oss. De roter, og skitner til, og de bor i huset de også, og da er det rett og rimelig at de hjelper til med det som skal gjøres.

Tenåringen vår får fast ukelønn, men den settes ikke i sammenheng med at hun bidrar hjemme. Hun får heller ikke ekstra betalt for å gjøre ting som vanligvis ikke er henns plikter.

Jeg ser poenget ditt. Samtidig kan det jo til tider være vanskelig å få barn med på huslige sysler. Og da kan kanskje penger være en motivasjonsfaktor?

[org]

Hei først jeg føler med deg dette er en klasisk mine barn andres unger. Jeg er helt enig med også en stemor.Virker som han har litt sjalusi å stri med. Det er ikke bra for dattern din i lengden. Har selv hvert inne i ett lignene forhold som ikke endte bra.Menn som han blir bare mer å mer irritert. tanken bak det er hvorfor skal jeg fø på å oppdra henne det er jo ikke min datter.De sier det ikke rett ut men den følesen er der hele tiden tro meg. Og den det sliter mest på er deg i lengden. Du må jo konstant slossfor jenta di. Om ikke han slapper litt av med kritikken av datteren din ville jeg nok vurdert å ta en pause. Joda en sak har flere sider så hun kan sikkert hjelpe til mer. Men for meg så høres det ut som hun har nok å gjøre. Lekser fotball etz. Man kan faktisk ikke forvente at en 16åring skal delta på lik linje som oss voksene! Og at han også går inn her å forsvarer sin umodene oppførsel blir jeg lett oppgitt av. Tror dere bør snakke om dette i ett annet fora enn dol. Da kommer dere kansje litt nærmere hverandre enn via pc. lykketil og stoor klem til oss3

Jamen - problemet var jo - i følge ham - at hun ikke _gjorde_ det hun skulle gjøre?