Litt vanskelig situasjon

[jubalong70]

Vår eldste datter, som går i 2. klasse, har ei bestevenninne. Denne jenta har en vanskelig bakgrunn. Hun mistet begge foreldrene når hun var 5 år gammel, var gjennom et traume, og bor nå hos en nær slektning.

I kveld er jenta hos oss og skal overnatte. Vi blir litt oppgitte over henne. Hun eier ikke respekt for noe eller noen. Tar fra leker, hører ikke etter når vi snakker, og maser noe voldsomt.

Hun ville ikke spise noe middag. Jeg sa det var greit, men at det ikke ble noe mat før kveldsmaten. Det var hun inneforstått med (i alle fall tilsynelatende). Så får minstemann kveldsmaten sin. Og da setter hun i gang og maser. Hun er sulten og vil ha mat. Jeg gjentar at jentene skal få mat når minstemann er lagt. Men det virker ikke som om hun hører på det.

Til slutt surver hun og ber oss om å legge minstemann fort!

Under barne-tv, som jentene våre liker å se på, satt hun bare og surmulet og sa at alt var kjedelig.

Jeg kjenner jeg blir litt småirritert på henne, og liker ikke det. Hun er på mange måter ei god jente. Men har veldig fokus på seg selv. Mer enn det jeg er vant til av jenter i den alderen.

Mitt inntrykk er at hun ikke er særlig vant til at det blir stilt krav til henne, at man fokuserer mer på traumet hun har vært gjennom enn å hjelpe jenta til å komme seg videre.

Et eksempel på det kom under middagen. (Hun måtte sitte til bords til jentene våre var ferdig med å spise - slemme meg.)

Da sa hun at barna våre var så heldige som hadde en familie.

Vi sa at hun hadde rett i det, men fokuserte veldig på at hun faktisk har 2 søstre og de nære slektningene hun bor hos - at de også er familie.

Jeg forstår selvsagt at det er sårt å miste mor og far - for all del. Men inntrykket blir at det har vært fokusert veldig på det fra ppt og også andre, slik at hun bruker det litt for å få oppmerksomhet.

Hmmm, føler jeg høres veldig gretten ut nå. Men jeg synes synd på jenta. Jeg vet at de hun bor hos sliter psykisk og antagelig ikke har særlig mye overskudd og dermed velger minste motstands vei - å gi jenta det hun vil, når hun vil.

Jeg tror så veldig at denne jenta hadde hatt godt av litt strengere rammer.

Men, men, det er ikke min business. Måtte bare få luftet tankene litt.

[Gjest Wita]

Å nei, dette var forferdelig vanskelig.

Jeg hadde sikkert fått lyst til å beskytte henne å gi henne det hun vil ha jeg også. Stakkars jente!

Du har sikkert rett i at det er lurt å sette krav. Gjør det du mener er riktig du, men ikke støt henne vekk i fra dere.

[jubalong70]

Å nei, dette var forferdelig vanskelig.

Jeg hadde sikkert fått lyst til å beskytte henne å gi henne det hun vil ha jeg også. Stakkars jente!

Du har sikkert rett i at det er lurt å sette krav. Gjør det du mener er riktig du, men ikke støt henne vekk i fra dere.

Det er litt det jeg føler på også, at jeg ikke må støte henne vekk. Det er ikke så mange i klassen som ønsker å leke med henne, nettopp fordi hun ikke har så veldig velutviklede sosiale antenner/ er egoistisk. Samtidig så føler jeg det er viktig at hun skjønner at det er grenser når hun er hos oss.

Av og til tenker jeg at jeg skulle hatt henne mer på besøk her. Både for jentene sin del, men også for slektningene som er så slitne. Men jeg har liksom ikke helt overskudd til det selv heller...

[fuji1365380447]

Jeg kjenner meg veldig igjen i den vonde følelsen av å bli irritert på et barn - det er liksom ikke lov å mislike barn - og i alle fall ikke dersom man vet at de har det vanskelig.

Men jenta har klare problemer i sin adferd, og det er HUN som kommer til å lide dersom ingen voksne begynner å stille tydeligere krav til henne. Ingen liker selvopptatte og manipulerende unger (eller voksne for den saks skyld...().

Er det en mulighet å ta dette opp med dem som er ansvarlig for henne? Eller sende en bekymringsmelding til pp-tjenesten eller noe slikt?

Jeg er klar over at det ikke er ditt ansvar, men hvis du faktisk har lyst til å hjelpe jenta på sikt - så kan en slik henvendelse være en skikkelig vekker for de rundt henne.

En vanskelig livssituasjon er ingen unnskylding til å være frekk, uforskammet og vanskelig.

[Gjest Enkefrua]

"Hun mistet begge foreldrene når hun var 5 år gammel, var gjennom et traume, og bor nå hos en nær slektning."

*Kommentar: hun har ikke "vært gjennom et traume", men lever fortsatt i det - det er faktisk ikke lenge siden hun mistet sine foreldre!

"at man fokuserer mer på traumet hun har vært gjennom enn å hjelpe jenta til å komme seg videre."

*Kommentar: Man er nødt til å fokusere på tapet så lenge det er nødvendig, nettopp for å kunne "komme videre".

"Jeg forstår selvsagt at det er sårt å miste mor og far - for all del. Men inntrykket blir at det har vært fokusert veldig på det fra ppt og også andre, slik at hun bruker det litt for å få oppmerksomhet."

*Kommentar: nei, jeg tror ikke noen som ikke har faglig bakgrunn eller selv har vært i en tilsvarende situasjon helt kan fatte dimensjonene av et så stort tap.

Jeg som skriver dette har selv aleneansvaret for en søskenflokk på fire etter at barnas far og min mann døde for 5 år siden - det føles faktisk ikke lenge siden! Og jeg kan love deg: selv om ting har gått seg til, så lever vi fortsatt med traumet, barna går inn og ut av sorgen - og bærer sikkert preg av å ha mistet sin far så alt for tidlig.

Nå sier jeg ikke at de ikke har grenser, for det har de. Og de vet å oppføre seg. Men jeg tror at det for utenforstående er nesten umulig å sette seg inn i alle reaksjoner som settes i gang av jordskjelvet barn (og voksne) opplever ved dødsfall i nær familie.

[Lisabeth]

Det er det dol er til for, er det ikke? Å lufte tankene mener jeg.

Intuitivt tenker jeg at det beste må være om man greier å oppføre seg sånn noenlunde normalt mot barnet, selv om hun sliter med traumer. Med normalt mener jeg slik man ville oppført seg mot andre besøkende barn. Unger merker fort dersom noen oppfører seg annerledes mot dem, og da føler man seg enda mer annerledes.

For at de sosiale antennene skal vokse og utvikle seg må barna ha trening i å omgås andre barn og andre voksne. Det blir vanskelig om omgivelsene trekker seg unna. det krever sikkert en del tålmodighet.

Jeg tror, men jeg vet ikke. PPT kan helt sikkert hjelpe deg om du har spørsmål til dem. De har naturligvis taushetsplikt ift barnet, men generelle betraktninger kan de ihvertfall komme med.

[Linnea78]

"Hun mistet begge foreldrene når hun var 5 år gammel, var gjennom et traume, og bor nå hos en nær slektning."

*Kommentar: hun har ikke "vært gjennom et traume", men lever fortsatt i det - det er faktisk ikke lenge siden hun mistet sine foreldre!

"at man fokuserer mer på traumet hun har vært gjennom enn å hjelpe jenta til å komme seg videre."

*Kommentar: Man er nødt til å fokusere på tapet så lenge det er nødvendig, nettopp for å kunne "komme videre".

"Jeg forstår selvsagt at det er sårt å miste mor og far - for all del. Men inntrykket blir at det har vært fokusert veldig på det fra ppt og også andre, slik at hun bruker det litt for å få oppmerksomhet."

*Kommentar: nei, jeg tror ikke noen som ikke har faglig bakgrunn eller selv har vært i en tilsvarende situasjon helt kan fatte dimensjonene av et så stort tap.

Jeg som skriver dette har selv aleneansvaret for en søskenflokk på fire etter at barnas far og min mann døde for 5 år siden - det føles faktisk ikke lenge siden! Og jeg kan love deg: selv om ting har gått seg til, så lever vi fortsatt med traumet, barna går inn og ut av sorgen - og bærer sikkert preg av å ha mistet sin far så alt for tidlig.

Nå sier jeg ikke at de ikke har grenser, for det har de. Og de vet å oppføre seg. Men jeg tror at det for utenforstående er nesten umulig å sette seg inn i alle reaksjoner som settes i gang av jordskjelvet barn (og voksne) opplever ved dødsfall i nær familie.

Selv om folk har fagutdannelse vet de bare hvordan de skal "behandle" barn som er utsatt for slike traumer, ikke hvordan det føles. Det gjør kun dem som har vært gjennom det.

Det å miste en forelder er et fryktlig stort tap. Men å miste to.....

[jubalong70]

Jeg kjenner meg veldig igjen i den vonde følelsen av å bli irritert på et barn - det er liksom ikke lov å mislike barn - og i alle fall ikke dersom man vet at de har det vanskelig.

Men jenta har klare problemer i sin adferd, og det er HUN som kommer til å lide dersom ingen voksne begynner å stille tydeligere krav til henne. Ingen liker selvopptatte og manipulerende unger (eller voksne for den saks skyld...().

Er det en mulighet å ta dette opp med dem som er ansvarlig for henne? Eller sende en bekymringsmelding til pp-tjenesten eller noe slikt?

Jeg er klar over at det ikke er ditt ansvar, men hvis du faktisk har lyst til å hjelpe jenta på sikt - så kan en slik henvendelse være en skikkelig vekker for de rundt henne.

En vanskelig livssituasjon er ingen unnskylding til å være frekk, uforskammet og vanskelig.

Takk for forståelsen.

Jeg snakker innimellom med de jenta bor hos. Da kommer samtalen veldig ofte inn på deres psykiske og fysiske situasjon. Jeg har gitt uttrykk for at jeg forstår at de sliter, både med seg selv og med jenta.

PPT er aktivt med i bildet. Jenta går til ukentlige konsultasjoner, og omsorgspersonene får også noe hjelp. Men jeg vet jo ikke helt hvor fokus er på denne hjelpen.

I begynnelsen var nok fokus veldig på tapet jenta har lidd, og det traumet hun var gjennom. Dette for å hjelpe henne gjennom det. Men uten at jeg vet noe overhodet kan det kanskje virke som om det har satt seg litt fast? At de ikke har beveget seg videre?

Kanskje jeg skulle ringe ppt? Hva sier jeg da da?

[Linnea78]

Stakkars jente. Som enkefrua skriver lever fortsatt jenta i traumet, det går aldri over.

Det vil jo være flott om din jente ville forsette å ha denne jenta på besøk. Sikkert godt for henne å koble av litt. Og få komme inn i en familie som ikke lever i et slik traume.

Håper det gikk fint i natt og at jenta sov godt og rolig hos dere.

[jubalong70]

"Hun mistet begge foreldrene når hun var 5 år gammel, var gjennom et traume, og bor nå hos en nær slektning."

*Kommentar: hun har ikke "vært gjennom et traume", men lever fortsatt i det - det er faktisk ikke lenge siden hun mistet sine foreldre!

"at man fokuserer mer på traumet hun har vært gjennom enn å hjelpe jenta til å komme seg videre."

*Kommentar: Man er nødt til å fokusere på tapet så lenge det er nødvendig, nettopp for å kunne "komme videre".

"Jeg forstår selvsagt at det er sårt å miste mor og far - for all del. Men inntrykket blir at det har vært fokusert veldig på det fra ppt og også andre, slik at hun bruker det litt for å få oppmerksomhet."

*Kommentar: nei, jeg tror ikke noen som ikke har faglig bakgrunn eller selv har vært i en tilsvarende situasjon helt kan fatte dimensjonene av et så stort tap.

Jeg som skriver dette har selv aleneansvaret for en søskenflokk på fire etter at barnas far og min mann døde for 5 år siden - det føles faktisk ikke lenge siden! Og jeg kan love deg: selv om ting har gått seg til, så lever vi fortsatt med traumet, barna går inn og ut av sorgen - og bærer sikkert preg av å ha mistet sin far så alt for tidlig.

Nå sier jeg ikke at de ikke har grenser, for det har de. Og de vet å oppføre seg. Men jeg tror at det for utenforstående er nesten umulig å sette seg inn i alle reaksjoner som settes i gang av jordskjelvet barn (og voksne) opplever ved dødsfall i nær familie.

Du har helt rett. Selvfølgelig lever hun fremdeles i traumet. Jeg mener ikke å bagatellisere tapet hennes og det hun har vært gjennom.

Det jeg har problemer med er at det virker som om "alle" i hennes omgangskrets synes så synd på henne at de ikke stiller krav til henne. Dette gjelder de hun bor hos og på skolen. I hele første klasse (i alle fall, jeg vet ikke hvordan det er nå i andre) slapp hun å gjøre lekser, fordi hun ikke ville.

Blir ikke dette feil da?

Jeg forstår at jenta har det tøft. Jeg forstår også at jeg ikke kan vite hvor tøft. Men er det feil å mene at det likevel ville være godt for henne å ha litt grenser, bli stilt litt krav til på lik linje med andre barn?

[jubalong70]

Det er det dol er til for, er det ikke? Å lufte tankene mener jeg.

Intuitivt tenker jeg at det beste må være om man greier å oppføre seg sånn noenlunde normalt mot barnet, selv om hun sliter med traumer. Med normalt mener jeg slik man ville oppført seg mot andre besøkende barn. Unger merker fort dersom noen oppfører seg annerledes mot dem, og da føler man seg enda mer annerledes.

For at de sosiale antennene skal vokse og utvikle seg må barna ha trening i å omgås andre barn og andre voksne. Det blir vanskelig om omgivelsene trekker seg unna. det krever sikkert en del tålmodighet.

Jeg tror, men jeg vet ikke. PPT kan helt sikkert hjelpe deg om du har spørsmål til dem. De har naturligvis taushetsplikt ift barnet, men generelle betraktninger kan de ihvertfall komme med.

Takk for svar. Det er akkurat det jeg føler også. At det faktisk er til det beste for jenta å bli behandlet som ei vanlig jente av oss "vanlige" folk.

Hun er godt tatt inn under ppts vinger. Og jeg håper de er flinke til å hjelpe henne med å bearbeide det grusomme hun har vært igjennom.

Men vi hjelper henne ikke ved å bare bygge opp under at det er synd på henne og dermed frita henne for alt ansvar i det daglige - tror jeg.

[jubalong70]

Stakkars jente. Som enkefrua skriver lever fortsatt jenta i traumet, det går aldri over.

Det vil jo være flott om din jente ville forsette å ha denne jenta på besøk. Sikkert godt for henne å koble av litt. Og få komme inn i en familie som ikke lever i et slik traume.

Håper det gikk fint i natt og at jenta sov godt og rolig hos dere.

Jenta og min jente er veldig gode venner og besøker hverandre jevnlig.

Jentene sovnet litt etter kl. 22 etter at jeg hadde skrudd av lyset. Hun krevde da å få juice eller melk å drikke. Men jeg sa at i vårt hus får ingen noe annet enn vann å drikke etter at de har pusset tenner.

Så var hun sulten. Så jeg sa hun fikk frokost i morgen tidlig. (Slemme meg )

Så sovnet de. Og hun sover fremdeles. Mine jenter har stått opp.

Jeg vet jenta liker å sove lenge om morgenen, så vi lar henne sove.

[Gjest Enkefrua]

Selv om folk har fagutdannelse vet de bare hvordan de skal "behandle" barn som er utsatt for slike traumer, ikke hvordan det føles. Det gjør kun dem som har vært gjennom det.

Det å miste en forelder er et fryktlig stort tap. Men å miste to.....

Det er riktig, ingen kan vite hvordan en annen har det. Men, etter vårt tap har jeg vært i kontakt med mange kunnskapsrike fagfolk og vet at at det er derfra vi har fått den aller beste hjelpen.

[Gjest Enkefrua]

Du har helt rett. Selvfølgelig lever hun fremdeles i traumet. Jeg mener ikke å bagatellisere tapet hennes og det hun har vært gjennom.

Det jeg har problemer med er at det virker som om "alle" i hennes omgangskrets synes så synd på henne at de ikke stiller krav til henne. Dette gjelder de hun bor hos og på skolen. I hele første klasse (i alle fall, jeg vet ikke hvordan det er nå i andre) slapp hun å gjøre lekser, fordi hun ikke ville.

Blir ikke dette feil da?

Jeg forstår at jenta har det tøft. Jeg forstår også at jeg ikke kan vite hvor tøft. Men er det feil å mene at det likevel ville være godt for henne å ha litt grenser, bli stilt litt krav til på lik linje med andre barn?

Ja, jeg er enig med deg: selv om barn har opplevd et traume, skal de ha en normal oppdragelse med grenser og irettesettinger. Det vasnkelige i situasjonen du beskriver, er jo at begge foreldrene er borte, så det er ingen som fører deres prinsipper videre.

Ut i fra min erfaring vil jeg jo si at alfa og omega med tanke på barnas ve og vel har nettopp vært kontinuitet og at mange ting fortsatt er som da pappa levde: bl.a. at alle gamle regler fortsatt gjelder i hjemmet.

[jubalong70]

Ja, jeg er enig med deg: selv om barn har opplevd et traume, skal de ha en normal oppdragelse med grenser og irettesettinger. Det vasnkelige i situasjonen du beskriver, er jo at begge foreldrene er borte, så det er ingen som fører deres prinsipper videre.

Ut i fra min erfaring vil jeg jo si at alfa og omega med tanke på barnas ve og vel har nettopp vært kontinuitet og at mange ting fortsatt er som da pappa levde: bl.a. at alle gamle regler fortsatt gjelder i hjemmet.

Jeg tror også det er lurt å la ting fortsette. Her er vel en del av problemet at det ikke var spesielt mye grensesetting før mor og far ble borte heller...

Jenta har blitt kjørt hjem nå. Hun ga tydelig uttrykk for at hun syntes jeg var streng. Jeg velger å ta det som en kompliment

[morsan]

Vi har vel alle vært i den situasjonen at vi har irritert oss over barn som er på besøk, selv om de ikke har opplevd noe så fryktelig som denne jenta.

Man kan ha alskens meninger om andres barneoppdragelse, men man bør innse at det lille en selv eventuelt kan gjøre de få gangene vi har andres barn hos oss betyr så lite, og man bør ikke kaste bort tiden med å forsøke å oppdra andres barn.

Men det betyr ikke at man skal unnlate å f eks si fra at "slik gjør vi det her i huset" osv, og selvsagt si fra om uønsket oppførsel.

Men skjønner jeg ikke hva som var poenget med å stå så fast på at hun måtte vente så lenge på mat, når hun tydeligvis var sulten og derfor ble ekstra masete og irriterende for dere alle. Ha gjerne en slik regel for dine egne barn, slik at de skjønner at det ikke er lurt å hoppe over middagen for deretter å få en brødskive. Men en enkelt gang med samme "regel" overfor en gjest hjelper ikke det spøtt på "oppdragelsen!" av henne. Jeg hadde glatt gitt henne en skive og hatt en hyggeligere kveld for alle.

Kanskje er du redd for at det å "gi etter" overfor henne ville gjøre at dine egne barn vil prøve å strekke grensene en annen gang?

Men har vi ikke alle erfart at foreldrene våre har vært litt greiere overfor gjester?

[jubalong70]

Vi har vel alle vært i den situasjonen at vi har irritert oss over barn som er på besøk, selv om de ikke har opplevd noe så fryktelig som denne jenta.

Man kan ha alskens meninger om andres barneoppdragelse, men man bør innse at det lille en selv eventuelt kan gjøre de få gangene vi har andres barn hos oss betyr så lite, og man bør ikke kaste bort tiden med å forsøke å oppdra andres barn.

Men det betyr ikke at man skal unnlate å f eks si fra at "slik gjør vi det her i huset" osv, og selvsagt si fra om uønsket oppførsel.

Men skjønner jeg ikke hva som var poenget med å stå så fast på at hun måtte vente så lenge på mat, når hun tydeligvis var sulten og derfor ble ekstra masete og irriterende for dere alle. Ha gjerne en slik regel for dine egne barn, slik at de skjønner at det ikke er lurt å hoppe over middagen for deretter å få en brødskive. Men en enkelt gang med samme "regel" overfor en gjest hjelper ikke det spøtt på "oppdragelsen!" av henne. Jeg hadde glatt gitt henne en skive og hatt en hyggeligere kveld for alle.

Kanskje er du redd for at det å "gi etter" overfor henne ville gjøre at dine egne barn vil prøve å strekke grensene en annen gang?

Men har vi ikke alle erfart at foreldrene våre har vært litt greiere overfor gjester?

Joda, jeg kunne sikkert ha firt litt. Men det hele føyde seg bare inn i en lang rekke med masing og obsternasighet. Så jeg gikk litt i vranglås...

Kanskje ikke så lurt, men hun spiste ikke spesielt mye til kveldsmat likevel da...

[morsan]

Joda, jeg kunne sikkert ha firt litt. Men det hele føyde seg bare inn i en lang rekke med masing og obsternasighet. Så jeg gikk litt i vranglås...

Kanskje ikke så lurt, men hun spiste ikke spesielt mye til kveldsmat likevel da...

Jeg har stor forståelse for at man kan reagere slik. altså! ;-) (sagt på generelt grunnlag og ikke spesifikt relatert til en som har opplevd et slikt traume)

[Gjest AveM]

Jeg har liten erfaring med barn i sjokk og sorg, men var på et foredrag for et par år siden der dette var tema. I korte trekk gikk det ut på at slike barn kan være utrolig grensetestende, men de trenger faste grenser og voksne som de kan stole på. At du holder det du lover gir tillit, og det synes jeg du gjorde da du var bestemt på den maten, selv om hun ikke var helt fornøyd.

Hun trenger ingen spesialbehandling, men at du vet hva hun har opplevd gjør at du kan forstå henne bedre.

[Line]

Jeg synes du gjør rett i å sette klare grenser for denne jenta, ikke la henne få viljen sin ut over det du synes er greit når hun er hjemme hos dere. Da vet hun at hos dere gjelder slike og sånne regler, og dette er med på å skape en trygghetsfølelse for jenta. Det er nok det hun søker etter, selv om det virker masete og hun er utilfreds.

Hun må lære seg at hos dere spiser alle middag samtidig, og den som ikke vil ha, får ikke noe før til neste måltid. Der i huset ser man barne-tv, samme hva som er på skjermen. Sånn er det bare.

Straks hun finner ut at det ikke går an å rikke på disse tingene slik at hun får det på en annen måte, så innfinner hun seg nok med at sånn er det.

Jeg har selv ei jente som går i andre klasse, og merker at det er en veldig sårbar alder. Jenta mi er verdens snilleste, trenger nesten aldri å heve stemmen til henne i det hele tatt, men samtidig ser jeg hvor viktig det er med klare regler for hvordan vi skal ha det. Hun tenker mye, og trenger mye nærhet og kos - og tid alene sammen en voksen for å prate om ting som er viktige for henne.

Uten sammenligning forøvrig, men sjuårsalderen er ei sårbar tid, spesielt for jenter. Om man tar barnet på fanget og prater om forskjellige ting, er det utrolig hvordan de kan åpne seg med litt lirking.