Fy SØREN så vondt det er

[Gjest et halvt år etter]

Vi hadde syv år sammen. Det ble slutt fordi han ønsket å leve fritt og spontant som en ungkar med festing og styring. Det gikk ikke mellom oss av den grunn.

Men. Vi er veldig glade i hvernadre. Men... jeg vil ikke tilbake til denne utryggheten. Og jeg tror ikke at han ville ha gitt opp et gram av denne friheten han trives i.

Så hvorfor gråter han i telefonen. Hvorfor gjør han seg mild i stemmen og sier jeg er hans beste venn. Hvorfor snakker han så mye om å støtte meg opp. Vet egentlig at han gjør dette for å faktisk være en venn fortsatt. Men det gjør så fryktelig vondt. Det føles i kveld som at hjertet mitt revner. Har nettopp snakket med han i telefonen. Er så inderlig glad i han, men ønsker ikke å være kjæresten hans.

Det er så motstridende innvendig. Og jeg forstår han egentlig ikke. Hva er det i han som trenger denne ungkarstilværelsen. Jeg kunne tilby han hele meg, hele hjertet og min kropp. Trygghet og barn i fremtiden. Alt kastet han vekk for å få feste fritt selv om han nå er voksen.

Det gjør så vondt. Jeg forstår ikke dette!

[Sofline]

Men ønsker du å være kjæresten hans igjen hvis han dropper ungkarslivet? Kanskje har han funnet ut at det ikke var det han ville allikevel, at han heller vil være sammen med deg.

Hvis du ønsker å være sammen med ham hvis han dropper ungkarslivet, så må du sette hardt mot hardt. Enten så velger han deg, eller så dropper dere all kontakt (i alle fall for en stund). Hvis ikke kommer dere aldri over hverandre.

[Gjest et halvt år etter]

Men ønsker du å være kjæresten hans igjen hvis han dropper ungkarslivet? Kanskje har han funnet ut at det ikke var det han ville allikevel, at han heller vil være sammen med deg.

Hvis du ønsker å være sammen med ham hvis han dropper ungkarslivet, så må du sette hardt mot hardt. Enten så velger han deg, eller så dropper dere all kontakt (i alle fall for en stund). Hvis ikke kommer dere aldri over hverandre.

Hadde jeg visst at han gikk inn for meg og ikke hadde "ungkarskramper" hadde jeg kanskje vurdert å ta han tilbake. Men dette er helt uvirkelig.

I løpet av våre syv år sammen såret han meg enormt fordi jeg følte gjentatte ganger at kamerater og alkohol var viktigest når det kom til stykket. Når han har vært slik mer eller mindre i syv år er det bare drømming hvis jeg tror han skal endre seg. Og dette er snakk om en voksen mann på snart 40 år. Ikke ville han ha barn heller fant han ut til slutt. Fullstendig motsatt av det han har matet meg med i disse syv årene. Jeg var klar til å begynne å få barn nå siden jeg har blitt 31. Følte jeg var klar liksom. Men men. Slutt ble det.

Takk for at du svarte meg. Hadde det virkelig vondt i går kveld. I dag er det litt bedre, men jeg kommer meg liksom ikke fremover.

klemmer fra meg

[Sofline]

Hadde jeg visst at han gikk inn for meg og ikke hadde "ungkarskramper" hadde jeg kanskje vurdert å ta han tilbake. Men dette er helt uvirkelig.

I løpet av våre syv år sammen såret han meg enormt fordi jeg følte gjentatte ganger at kamerater og alkohol var viktigest når det kom til stykket. Når han har vært slik mer eller mindre i syv år er det bare drømming hvis jeg tror han skal endre seg. Og dette er snakk om en voksen mann på snart 40 år. Ikke ville han ha barn heller fant han ut til slutt. Fullstendig motsatt av det han har matet meg med i disse syv årene. Jeg var klar til å begynne å få barn nå siden jeg har blitt 31. Følte jeg var klar liksom. Men men. Slutt ble det.

Takk for at du svarte meg. Hadde det virkelig vondt i går kveld. I dag er det litt bedre, men jeg kommer meg liksom ikke fremover.

klemmer fra meg

Lykke til videre! Jeg vet hvor vondt det er med kjærlighetssorg, selv om fornuften sier det er det beste. Jeg anbefaler dere begge å kutte all kontakt. Det blir bare vanskeligere å komme videre hvis du jevnlig snakker med/ser ham.

[Gjest et halvt år etter]

Lykke til videre! Jeg vet hvor vondt det er med kjærlighetssorg, selv om fornuften sier det er det beste. Jeg anbefaler dere begge å kutte all kontakt. Det blir bare vanskeligere å komme videre hvis du jevnlig snakker med/ser ham.

Vi bor 50 mil fra hverandre nå så vi ser hverandre ekstremt sjelden. Bare når det har vært snakk om deling av møbler osv osv. Vi snakker forresten på telefon max 2 ganger i mnd nå. Har trappet ned.

Jeg skal nok greie å gå videre. Jeg må bare finne en egen greie. Å kutte kontakten med en som har vært min beste venn i 7 år greier jeg ikke. Men jeg _må_ finne en ny måte å takle dette på. Det blir vel bedre når jeg begynner å date igjen og får i orden leie av ny leilighet osv. Det er liksom så vanskelig å skulle starte sitt liv på nytt.

Takk for at du svarte meg:o) Lykke til videre med livet ditt også

[musikeren]

Ja, enkelte blir aldri voksne. Skjønner meg ikke på sånt. Det vi si, jeg er ganske barnslig på mange måter, men denne trangen til å fly på byen i tide og utide.... Skjønner ikke storheten i det.

Det kan jo hende også at han rett og slett ikke hadde de rette følelsene for deg...?

Men klart han savner deg veldig. Og det er nok vanskelig å slippe den delen av deg som var en god venn.

Uansett høres det ut som noe du hadde hatt godt av å få lagt bak deg. Og det virker som du er på vei. Lykke til:-)