Sinne og frustrasjon hos 4 åring

[Gjest hva gjør vi?]

Nå trenger jeg virkelig noen gode råd...

Vår eldste på 4,5 år har nettop fått et lite søsken. Dette har gått over all forventning i forhold til sjausi, og h*n er veldig omsorgsfull og interessert i det nye søskenet.

All sjalusi og frustrasjon blir i stedet tatt ut på oss foreldre, og det er forsåvidt greit, men nå begynner det å toppe seg litt. Veldig mange av dagens normale rutiner er nå en kamp fra A til Å. Vi har prøvd med avledning, humor, snakke med h*n, være sinte og stort sett alt annet, men det nytter ikke...

Til tross for at h*n vet at når vi har sagt nei til noe, så blir det nei, så strekker h*n allikevel strikken helt ut. Det er ikke uvanlig at slike situasjoner ender i hyl og skrik som kan være i alt fra 5 til 50 minutter.,. Vi skjønner jo at detter er utløp for mye frustrasjon, men vi kan ikke fortsette slik, og vi vet ikke hva vi skal gjøre for å snu denne dårlige trenden.

Det må også sies at barnet alltid har vært veldig bestemt med et kraftig temperament både på godt og vondt, så det er ingen total forvandling vi nå ser, men en forsterkning av temperamentet.

Noen gode råd å gi oss?

[PieLill]

Jeg tror det aller viktigste er at dere fortsetter å være konsekvent.

Et barn med sterk vilje trenger sterk motkraft. Noen barn kjemper legre og hardere for å presse sitt igjennom. - Og prøver seg oftere. Etter hvert bærer foreldrenes standhaftighet frukter. Men det tar tid. Barn som lærer en gang for alle finnes stort sett bare i lærebøker. ;-)

At foreldrene gjør de riktige tingene betyr ikke at barnet umiddelbart begynner å gjøre det samme. Men det betyr at barnet styrker sine sjanser til å vokse opp til et velfungerende menneske.

;-)

Det er vel ikke umulig at h*n er den type barn som det ikke nytter å si 99,99% _nei_ eller _slik_blir_det_ til. Den siste 0,01% vil stimulere til fortsatt kamp. Står man ikke 100% fast får man 100% krig. Man må lære seg gode teknikker til å beholde sin voksne autoritet også når man holder på å gå fra konseptene.

Jeg tipper også at å forsøke en "kunstig" forhandling for å sukre pillen når viljen blir krosset også virker mot sin hensikt. (Med kunstig forhandling mener jeg at man forhandler med barnet når resultatet av forhandlingen er bestemt på forhånd.)

Da er surogatforhandlinger bedre. Eg. "Vil du ha den blå eller røde buksen." Barnet blir forhåpentlig vis så distrahert av fargevalget at h*n glemmer å krangle om hvor vidt en buksen skal på.

Min erfaring er at å forsøke å trøste, bligjøre eller megle med et barn som er sint/rasende uten grunn, forsterker barnets sinne. Da får barnet inntrykket av at vreden er berettiget samtidig som barnet ikke får medhold. I slike situasjoner kan man komme lengst med en kort beskjed om at dette ikke er saklig og hvorfor. For så å la barnet hyle fra seg i ro og mak uten å gi noen oppmerksomhet.

Selvsagt er det også viktig å prøve å komme til bunns i barnets reelle frustrasjoner, formidle trygghet og nærhet, tid alene osv. Men det gjør dere vel også allerede?

Det går seg til, men det tar tid og krefter. Trøsten er alt det positive en sterk vilje innebærer når den peker i rett retning.

mvh

[Gjest morentilfire]

Jeg tror det aller viktigste er at dere fortsetter å være konsekvent.

Et barn med sterk vilje trenger sterk motkraft. Noen barn kjemper legre og hardere for å presse sitt igjennom. - Og prøver seg oftere. Etter hvert bærer foreldrenes standhaftighet frukter. Men det tar tid. Barn som lærer en gang for alle finnes stort sett bare i lærebøker. ;-)

At foreldrene gjør de riktige tingene betyr ikke at barnet umiddelbart begynner å gjøre det samme. Men det betyr at barnet styrker sine sjanser til å vokse opp til et velfungerende menneske.

;-)

Det er vel ikke umulig at h*n er den type barn som det ikke nytter å si 99,99% _nei_ eller _slik_blir_det_ til. Den siste 0,01% vil stimulere til fortsatt kamp. Står man ikke 100% fast får man 100% krig. Man må lære seg gode teknikker til å beholde sin voksne autoritet også når man holder på å gå fra konseptene.

Jeg tipper også at å forsøke en "kunstig" forhandling for å sukre pillen når viljen blir krosset også virker mot sin hensikt. (Med kunstig forhandling mener jeg at man forhandler med barnet når resultatet av forhandlingen er bestemt på forhånd.)

Da er surogatforhandlinger bedre. Eg. "Vil du ha den blå eller røde buksen." Barnet blir forhåpentlig vis så distrahert av fargevalget at h*n glemmer å krangle om hvor vidt en buksen skal på.

Min erfaring er at å forsøke å trøste, bligjøre eller megle med et barn som er sint/rasende uten grunn, forsterker barnets sinne. Da får barnet inntrykket av at vreden er berettiget samtidig som barnet ikke får medhold. I slike situasjoner kan man komme lengst med en kort beskjed om at dette ikke er saklig og hvorfor. For så å la barnet hyle fra seg i ro og mak uten å gi noen oppmerksomhet.

Selvsagt er det også viktig å prøve å komme til bunns i barnets reelle frustrasjoner, formidle trygghet og nærhet, tid alene osv. Men det gjør dere vel også allerede?

Det går seg til, men det tar tid og krefter. Trøsten er alt det positive en sterk vilje innebærer når den peker i rett retning.

mvh

Det å miste sine foreldre til en nykomling, det er ikke så lett. Han ser at den nye får det som han vil ved å være total baby. Et uttrykk for sjalusi blir så en adferd som gir negativ oppmerksomhet.

Mitt råd ville være å la storebror få egen kvalitetstid sammen med foreldrene, en såkalt babyfri sone. Han trenger å får bekreftet at han fremdeles er deres sønn.

Når han føler seg trygg bør han i stadig sterkere grad få vite at foreldre, det er noe som kan deles på fler.

[ingoen]

Dette var et interessant tema. Vi har et barn som blir 5 om noen mnd, og vi venter nr 2 om få uker. Vi er veldig spente på hvordag situasjonen kommer til å utarte seg. Blir selvfølgelig en stor omveltning for oss alle.

Vilønske dere lykke til, håper ting går seg til etterhvert!

[PieLill]

Det å miste sine foreldre til en nykomling, det er ikke så lett. Han ser at den nye får det som han vil ved å være total baby. Et uttrykk for sjalusi blir så en adferd som gir negativ oppmerksomhet.

Mitt råd ville være å la storebror få egen kvalitetstid sammen med foreldrene, en såkalt babyfri sone. Han trenger å får bekreftet at han fremdeles er deres sønn.

Når han føler seg trygg bør han i stadig sterkere grad få vite at foreldre, det er noe som kan deles på fler.

Var denne til meg?

mvh

[Gjest morentilfire]

Var denne til meg?

mvh

Ikke til deg, men til debatten.

Jeg synes du skrev et ok innlegg om trass og sinne og hvordan foreldre skal takle det. Jeg er veldig for å styrke foreldres mot til å være lederne i familien.

Men jeg savnet aspektet som går på barnets sjokk og sorg over å ikke være foreldrenes alt og ett lenger. Det å få et søsken kan være veldig vondt. Å løse opp sorgen og frustrasjon kan spare personen for kostbare terapitimer i voksen alder.

Jeg tror på å ta barnet med det gode som aller første step.

[PieLill]

Ikke til deg, men til debatten.

Jeg synes du skrev et ok innlegg om trass og sinne og hvordan foreldre skal takle det. Jeg er veldig for å styrke foreldres mot til å være lederne i familien.

Men jeg savnet aspektet som går på barnets sjokk og sorg over å ikke være foreldrenes alt og ett lenger. Det å få et søsken kan være veldig vondt. Å løse opp sorgen og frustrasjon kan spare personen for kostbare terapitimer i voksen alder.

Jeg tror på å ta barnet med det gode som aller første step.

Jeg er helt enig i det du skriver. Men jeg fikk inntrykk av at dette var noe hovedinnleggeren ha ganske så innebygd fra før. Derfor nevnte jeg det bare kort på slutten.

Bet meg mest merke i at det ble nevnt at barnet alltid hadde vist sterk vilje. For meg var denne biten viktigst etter som vår del av verden er full av oppskrifter på hvordan man skal unngå konflikter med de håpefulle, mens det er liten støtte å finne for å takle de konfliktene som ikke kan unngås eller at konflikter i det hele tatt er legitime.

mvh