Hei du!

[Gjest Sliten stemor]

Jeg trenger bare å få slippe ut litt frustrasjon.Jeg klarer ennå ikke å få ro i sjela med en del ting jeg sliter med som stemor i mitt forhold.

Takk for at du tar deg tid til å lese dette...

Jeg er gift med en mann som har en sønn på 11 år fra tidligere forhold. Gutten bor hos oss annen hver uke. Vi har ingen barn sammen.

Jeg selv har to sønner på 18 og 20 år fra før. 18-åringen har jobb og egen bolig. 20-åringen er i militæret. Begge mine sønner har ellers bodd hos faren i deres barndomshjem siden vi ble skilt. Mitt forrige ekteskap var preget av harmoni, respekt og verdsetting av hverandre. Både mine barn og jeg har et fabelaktig godt forhold...også ovenfor ex-mannen. Vi hadde en såkalt "lykkelig skilsmisse", med ingen krangling og vonde ord.

I mitt nye ekteskap har jeg en masse ting jeg ikke forstår. Det er dessverre ingen vits å prate med min nye mann om dette. Det er prøvd... Det er vanskelig å være stemor i et nytt ekteskap...

Gutten bor hos oss annen hver uke, så vi tilbringer mye tid sammen. Og det har blitt slik at jeg gruer meg til hver uke han skal være hos oss...

Her er litt av ting jeg er frustrert over:

* Jeg har ingen rett til å lære gutten noe.

* Jeg har ingen rett i å ha mening om hva som er rett og galt.

* Jeg blir i liten grad inkludert i fellesskapet mellom far og sønn.

* Jeg blir i liten grad inkludert i avgjørelser angående sønnen.

* Jeg blir i liten grad informert om ting som skal skje.

* Jeg er "bra nok" når mat skal på bordet og guttens klær skal repareres.

Jeg har fått så mye irettesettelser og kjeft for at jeg har brydd meg om gutten i løpet av de 6 årene vi har bodd sammen. Jeg har brydd meg på samme måte som jeg gjorde ovenfor mine egne barn...

Ønsket har hele tiden vært å få være "normalt" inkludert i mitt nye forhold.

Kjeftinga har foregått veldig ofte så gutten hører det. Det er greit for meg å bli rettferdig irettesatt... Men ikke med kjefting ovenfor gutten.

Det gjør også veldig vondt at rett etter jeg har fått ei "skyllebøtte",- så sier/gjør ofte mannen min akkurat det samme som jeg fikk kjeft for. Gutten mister mye respekt ovenfor meg når ting blir gjort slik.

Med alle disse urettferdige irettesettelsene...så har det blitt slik at "lukker meg"inn i meg selv. Det gjør så veldig vondt å ikke føle seg verdsatt og inkludert i dette nye familieforholdet. Det virker som mannen min syns det er bra nå når jeg "lukker meg inne"...

Jeg er veldig glad i mannen min og har det ellers bra sammen han. Men jeg har det veldig vondt i dette familieforholdet siden jeg ikke kan være meg selv,-og at jeg ikke blir inkludert i forbindelse med stesønnen.

Det er ikke noe vits å prate med mannen min om dette. Han har sagt klart fra at jeg ikke får bry meg om sønnen hans.

Har det veldig vondt med dette... Jeg skjønner så lite om hvorfor det skal være slik...

Takk for at du tok deg tid til å lese dette!

[Ulrikke]

Det skal ikke være slik!

Og om han har fått deg til å tro at det skal det, så er det HAN som tar feil!

Jeg er stemor til tre, den eldste er 11. Jeg har vært sammen med faren siden han var 6. Vi har også fått en felles datter som nå har passert året.

Jeg må si med en gang: jeg skjønner ikke at du har holdt ut! Og jeg tror ikke nødvendigvis at det er riktig at du har gjort det heller... Jeg er veldig klar på at mine stebarn har to foreldre. Det er mor og far som tar viktige avgjørelser, og som følger opp med skole osv når de har mulighet.

MEN: jeg har like stor autoritet som faren her hjemme. Jeg kan med like stor selvfølgelighet be dem ta beina ned fra bordet, be dem rydde opp, passe språket osv... Noe annet hadde overhodet ikke funket, verken for barna eller meg! Det hender faren synes jeg er strengere enn jeg hadde trengt feks, men da tar han det med meg alene etterpå - det samme gjør jeg hvis jeg synes han har reagert på "feil" måte...

Man etablerer en ny familie når man flytter sammen, med de barna som måtte være med "på lasset"... Og de voksne MÅ stå sammen, og være likeverdige... Nei, han er ikke din sønn - men du har ansvaret for ham 2.hver uke på lik linje med din mann.

Jeg synes din mann behandler deg utrolig dårlig, og kan ikke fatte og begripe hvordan han tenker.

Jeg skal ikke råde deg til å bryte forholdet, men jeg kan ikke forstå hvordan du skal kunne bli - ihvertfall når han nekter enhver kommunikasjon om temaet.

For min samboer har det vært en selvfølge - ikke fra dag 1, så klart, men sånn etter hvert - at jeg er helt på lik linje med ham overfor ungene. Og det er jeg utrolig glad for (selvom det selvføgelig innimellom hadde vært mye enklere å skygge banen og si at det ikke er mine barn).

Barnas mor har ny samboer, og de er også helt likestilte - heldigvis! Hva slags signal gir man til barna ellers?

Nei, jeg kan ikke si annet enn at dette hørtes fullstendig feil ut - og at du og gutten fortjener mye bedre...

[Liliaceae]

Nei, slik skal det absolutt ikke være.

Det virker nesten som om mannen din sliter med noe selv, mindreverdighetskomplekser kanskje? Eller er han redd for at du "tar over" og gjør det bedre enn han, eller blir bedre likt av sønnen hans?

Har aldri hørt om noen som har behandlet sin kone på denne måten - det er jo helt respektløst!

Kanskje du kan komme deg til en familieterapeut. Gjør det alene om mannen din ikke vil bli med deg. De har erfaring og kan hjelpe deg videre med hvordan du kan håndtere denne fastlåste situasjonen..

[MsSettlers]

Det er ikke holdbart å ha det sånn. Jeg ville satt ned foten, om jeg var deg.

[Gjest salmiakk]

Du ønsker å være en god omsorgsperson for din stesønn og dette sier din mann nei til??!

Han har tydeligvis et meget forskrudd forhold til dette med å ha barn fra før. De fleste i hans situasjon ville jublet over at deres nye partner viste engasjement og hadde en oppdragerrolle ovenfor barna.

Både jeg og min mann er steforeldre. Mitt barn bor her mens hans barn har samvær. Uansett så oppdrar vi alle ungene sammen her hos oss. Våre felles barn er ikke de eneste som har to omsorgspersoner her hjemme,-det har alle barna.Noe annet hadde ikke fungert, verken for oss eller ungene.

Her går din mann aktivt inn for å motarbeide et godt forhold mellom deg og din stesønn. Rett og slett horribelt!

Han har misforstått alt for mye til å ramse det opp her, men jeg tror en samlivsterapeut fort ville skjønt galskapen,-og det ville forhåpentligvis han også gjort etter hvert.