Skal ikke det knuste i meg snart bli bedre?

[Fortvilet -70]

Hei til dere alle sammen.. Jeg skrev ett innlegg i høst og orker ikke å skrive så mye om det her i denne tråden,men det er bare å gå tilbake og titte litt.. Stikkordet er iallefall en kjærlighetssorg som for meg iallefall er så vond at jeg heller ville vært utsatt for grisebank jevnlig. Det er akkurat som om noe inne i meg har gått i stykker. Jeg fungerer på lavest nivå overhodet. Det være seg arbeid,fritid osv.. Prøver å holde hodet over vannet, men det føles nesten som jeg er i ferd med eller allerede har gått meg inn i en depresjon..

Skulle egentlig på vakt til natta, men ringte meg nettopp inn syk da jeg skal gå sammen meg min eks i natt på vakt. Jeg har noen få vakter sammen med henne, men jeg orket bare ikke tanken på dette til natta da jeg har sovet dårlig de siste døgnene. Dette til tross for at jeg har fått noe imovane av legen min..

Nå har denne tilstanden vart helt siden hun plutselig fant ut at hun hadde så mye dårlig samvittighet, måtte plutselig bo seg til alene (etter at vi hadde bodd sammen i hennes leil i over ett halvt år). Vi hadde nettopp kommet hjem fra 14 fantastiske dager på kreta, og det siste vi snakket om på flyet hjem var hvor godt det skulle bli å finne ei større leilighet sammen når vi kom hjem. Og ja, det var hun som tok det opp og vi hadde snakket om dette ei god stund..

Jeg vet at hun og jeg hadde ett rårlig utgangspunkt da hun akkurat hadde flyttet fra mannen og var separert, men vi var begge to overforelsket så....

Uansett, så har jeg nok nå skubbet henne så langt unna meg som overhodet muldig ved å bli ynkelig og patetisk. Og har nok ikke klart å holde den avstanden til henne som jeg egentlig burde og prøvde...

Resultatet er uansett at jeg har det forferdelig vondt, og har hatt det lenge... Jeg er fremdeles som i en slags sjokktilstand over hva som har skjedd, og finner ikke veien ut av dette... Mine foreldre sier at jeg bare må ta meg sammen, og det gjør jeg jo.. Men faller oftere i staver enn det jeg skulle ønske.. Er jeg fremdeles i en sjokkfase så lenge etter bruddet? Jeg føler på en måte at jeg aldri har fått noe skikkelig svar på hva og hvorfor dette skjedde, da hun ikke vil snakke noe mer om dette sier hun. Det jeg vet, er at hun også har hatt det veldig vanskelig, og til tider ennå har det tøft med seg selv..

Uff, jeg vet ikke min arme råd jeg... Dette begynner virkelig å gå på bekostning over det meste..

Har vært i forhold før, men aldri opplevd noe lignende.. Er dette for jeg føler meg så overkjørt og hjelpesløs i denne sammenhengen?

Vet at det ikke finnes noe fasitsvar for min opplevelse og hvordan og hvorfor jeg føler meg slik jeg gjrø. Og ja, jeg prøver å komme meg ut hjemmefra og er i såkalt fysisk aktivitet.. Har en hund som ser til dette, selv om jeg har dårlig samvittighet konstant overfor ham da han burde få mer oppmerksomhet..

Generellt er jeg en veldig positiv person som har en tendens til å stille opp for de rundt meg når de har det vanskelig, men nå er batteriet virkelig utladet her..

Dette inlegget utviklet seg virkelig som en klage til klagemuren, men jeg håper likevel at du tar deg bryet med å lese det, og kanskje har noen positive innspill...

Har brukt endel energi på å flytte, og å få det fint i ny leilighet, men når dette var gjort, så falt jeg sammen igjen så det var nok bare en liten utsettelse...

Er vel kanskje bare tiden som leger slike sår? Vel, da håper jeg at det snart er min tur.....

[Clue1365380406]

Du har fått deg en skikkelig trøkk!

Og det er nok fordi overgangen var så stor at du fortsatt er så langt nede.

Du gikk jo rett fra rosenrødt, og planer om et liv sammen til ingenting.

Alle forventninger ble knust i løpet av et knips, og jeg tror at det er det som gjør det så vanskelig å komme videre.

Det vil bli bedre etterhvert, du må bare ta en dag av gangen. Snart blir det lysere tider, og tro det eller ei, det virker positivit inn. Samtidig går tiden, og dette vil komme mer i skyggen.

[Fortvilet -70]

Du har fått deg en skikkelig trøkk!

Og det er nok fordi overgangen var så stor at du fortsatt er så langt nede.

Du gikk jo rett fra rosenrødt, og planer om et liv sammen til ingenting.

Alle forventninger ble knust i løpet av et knips, og jeg tror at det er det som gjør det så vanskelig å komme videre.

Det vil bli bedre etterhvert, du må bare ta en dag av gangen. Snart blir det lysere tider, og tro det eller ei, det virker positivit inn. Samtidig går tiden, og dette vil komme mer i skyggen.

Det har nok vært en skikkelig en også... Jeg føler det som jeg ikke kommer ut av sjokkfasen her.. Har tilogmed periodevis overnattet hos mine foreldre i kjelleren for å slippe å kjenne på at jeg er alene.. Jeg jobber selv med mennesker som har det vanskelig, men å lege seg selv viser seg vanskelig ja..

Hvordan kan noen være slik mot andre mennesker? Jeg pinte meg selv ekstra på bursdagen min den 4.januar her alene og overførte video som vi tok opp under ferien.. Med andre ord 2-3 uker før alt skjedde.. Og den er full av blikk som sier "jeg er glad i deg".. Hun vil visstbok ha denne dvd'n, men hva hun vil med den må da gudene vite.. Men hun skal selvfølgelig få den...

Det irriterer meg stort at jeg ringte meg inn syk på jobb til natten, men det er bare en vakt vi har sammen nå så det får vel bare være.. At sjefen vet at vi har hatt ett skikkelig brudd og tenker sitt om min influensa får jeg vel heller bare la være å gruble på akkurat nå.....

[Fortvilet -70]

Det har nok vært en skikkelig en også... Jeg føler det som jeg ikke kommer ut av sjokkfasen her.. Har tilogmed periodevis overnattet hos mine foreldre i kjelleren for å slippe å kjenne på at jeg er alene.. Jeg jobber selv med mennesker som har det vanskelig, men å lege seg selv viser seg vanskelig ja..

Hvordan kan noen være slik mot andre mennesker? Jeg pinte meg selv ekstra på bursdagen min den 4.januar her alene og overførte video som vi tok opp under ferien.. Med andre ord 2-3 uker før alt skjedde.. Og den er full av blikk som sier "jeg er glad i deg".. Hun vil visstbok ha denne dvd'n, men hva hun vil med den må da gudene vite.. Men hun skal selvfølgelig få den...

Det irriterer meg stort at jeg ringte meg inn syk på jobb til natten, men det er bare en vakt vi har sammen nå så det får vel bare være.. At sjefen vet at vi har hatt ett skikkelig brudd og tenker sitt om min influensa får jeg vel heller bare la være å gruble på akkurat nå.....

Og for å toppe det hele, så falt det henne ikke engang inn å sende en kort sms for å gratulere meg med dagen.. Kanskje hun ikke gjorde det for å holde en lav profil, men etter det vi har hatt så hadde hun jo kunne gjort det......

[Babette]

Det har nok vært en skikkelig en også... Jeg føler det som jeg ikke kommer ut av sjokkfasen her.. Har tilogmed periodevis overnattet hos mine foreldre i kjelleren for å slippe å kjenne på at jeg er alene.. Jeg jobber selv med mennesker som har det vanskelig, men å lege seg selv viser seg vanskelig ja..

Hvordan kan noen være slik mot andre mennesker? Jeg pinte meg selv ekstra på bursdagen min den 4.januar her alene og overførte video som vi tok opp under ferien.. Med andre ord 2-3 uker før alt skjedde.. Og den er full av blikk som sier "jeg er glad i deg".. Hun vil visstbok ha denne dvd'n, men hva hun vil med den må da gudene vite.. Men hun skal selvfølgelig få den...

Det irriterer meg stort at jeg ringte meg inn syk på jobb til natten, men det er bare en vakt vi har sammen nå så det får vel bare være.. At sjefen vet at vi har hatt ett skikkelig brudd og tenker sitt om min influensa får jeg vel heller bare la være å gruble på akkurat nå.....

Du spør: "Hvordan kan noen være slik mot andre mennesker?"

Hva mener du med det? Bebreider du henne at hun gikk fra deg? Du vil da vel ikke at hun skulle ha blitt hos deg, hvis hun ikke ønsket det selv? Man kan ikke alltid hjelpe for at det blir slik. Noen ganger vet man bare at man ikke vil mer, og den vissheten kan komme plutselig.

Og som du selv er inne på, er det svært ugunstig å gå rett over fra et forhold til et nytt. Da er det en viss fare for at man "våkner" når den mest intense forelskelsen begynner å kjølne.

Og jeg lurer på om kjærlighetssorgen kan ha utløst en depresjon hos deg.

[Fortvilet -70]

Du spør: "Hvordan kan noen være slik mot andre mennesker?"

Hva mener du med det? Bebreider du henne at hun gikk fra deg? Du vil da vel ikke at hun skulle ha blitt hos deg, hvis hun ikke ønsket det selv? Man kan ikke alltid hjelpe for at det blir slik. Noen ganger vet man bare at man ikke vil mer, og den vissheten kan komme plutselig.

Og som du selv er inne på, er det svært ugunstig å gå rett over fra et forhold til et nytt. Da er det en viss fare for at man "våkner" når den mest intense forelskelsen begynner å kjølne.

Og jeg lurer på om kjærlighetssorgen kan ha utløst en depresjon hos deg.

Det var ikke slik ment at hun har vært ekkel mot meg for å si det slik... men en blir jo lett litt subjektiv. Det var iallefall ikke slik ment.. Klart jeg ikke vil være sammen med noen som ikke vil ha meg. Bare ting som er vondt.. Nå skjedde dette i tillegg til en situasjon på vakt som var såpass skarp at jeg fikk utløst takiardy, dvs ett eget kretsløp i hjertet som medfører at puls ikke er så lett å holde under kontroll.. En stress-situasjon.. Disse to hendelsene er isolert sett to helt ulike, men det gjør min hverdag litt ekstra slitsom..

Misforstå meg rett, for hadde hun stått på døra mi nå, så hadde ingen vært mer lykkelig enn meg. Men har nok innsett at dette ikke skjer..

Summasumarum så sitter jeg nok også her og synes litt synd på meg selv også da...

Nå er det slik at i noen fagkretser så diskuteres det faktisk om at det er veldig mange likhetstrekk mellom kjærlighetssorg og depresjon.. Er klar over at for mitt tilfelle vil dette iallefall ta tid.. Jeg skrev bare inn her nå for å få skrevet litt ut av meg.. Og når en gjør det, så kan det i noen tilfeller bli brukt litt feil ordlyd...

[Gjest kvitsymra]

Heisann!

Eg skjønner at de små ting er tiltak akkurat nå.Du bør prøve å spise sundt nå. (minimalt med sukker), kanskje prøve å gjøre aktiviteter du liker? Det vil nok hjelpe litt, tror eg.

mvh

[Babette]

Det var ikke slik ment at hun har vært ekkel mot meg for å si det slik... men en blir jo lett litt subjektiv. Det var iallefall ikke slik ment.. Klart jeg ikke vil være sammen med noen som ikke vil ha meg. Bare ting som er vondt.. Nå skjedde dette i tillegg til en situasjon på vakt som var såpass skarp at jeg fikk utløst takiardy, dvs ett eget kretsløp i hjertet som medfører at puls ikke er så lett å holde under kontroll.. En stress-situasjon.. Disse to hendelsene er isolert sett to helt ulike, men det gjør min hverdag litt ekstra slitsom..

Misforstå meg rett, for hadde hun stått på døra mi nå, så hadde ingen vært mer lykkelig enn meg. Men har nok innsett at dette ikke skjer..

Summasumarum så sitter jeg nok også her og synes litt synd på meg selv også da...

Nå er det slik at i noen fagkretser så diskuteres det faktisk om at det er veldig mange likhetstrekk mellom kjærlighetssorg og depresjon.. Er klar over at for mitt tilfelle vil dette iallefall ta tid.. Jeg skrev bare inn her nå for å få skrevet litt ut av meg.. Og når en gjør det, så kan det i noen tilfeller bli brukt litt feil ordlyd...

Det er helt rett av deg å skrive her. Både fordi det kan gjøre godt å få skrevet det ned og få det ut, og fordi du kan få trøst, råd og tips fra andre, ikke minst de som har hatt kjærlighetssorg selv.

Og det har vel de aller fleste, i større eller mindre grad. Det er vel kanskje en klisje å si at dette også er en del av livet, og at vi modnes i motbakkene. Men det er sant.

[Fortvilet -70]

Det er helt rett av deg å skrive her. Både fordi det kan gjøre godt å få skrevet det ned og få det ut, og fordi du kan få trøst, råd og tips fra andre, ikke minst de som har hatt kjærlighetssorg selv.

Og det har vel de aller fleste, i større eller mindre grad. Det er vel kanskje en klisje å si at dette også er en del av livet, og at vi modnes i motbakkene. Men det er sant.

Takk for svar... Til det må jeg si at jeg har modnet før, og modnes jeg ennå mer nå i denne sammenhengen så må jeg nok snart være skikkelig moden :-)

Jeg er en person som stort sett ser at glasset minst er halvfyllt, og ikke halvtomt, så jeg går på videre etter at jeg har gitt meg tid til å sørge.. for dette er ren sorg kjenner jeg, sorg og savn..

Samtidig vet jeg at hun jeg har mistet lukker seg totalt når ting blir vanskelig, og det hadde rett og slett vært for jævlig om hun kommer til meg på ett senere tidspunkt når jeg har jobbet meg gjennom dette og lagt ting bak meg for denne jenta er jeg veldig glad i..... menmen....

[Babette]

Takk for svar... Til det må jeg si at jeg har modnet før, og modnes jeg ennå mer nå i denne sammenhengen så må jeg nok snart være skikkelig moden :-)

Jeg er en person som stort sett ser at glasset minst er halvfyllt, og ikke halvtomt, så jeg går på videre etter at jeg har gitt meg tid til å sørge.. for dette er ren sorg kjenner jeg, sorg og savn..

Samtidig vet jeg at hun jeg har mistet lukker seg totalt når ting blir vanskelig, og det hadde rett og slett vært for jævlig om hun kommer til meg på ett senere tidspunkt når jeg har jobbet meg gjennom dette og lagt ting bak meg for denne jenta er jeg veldig glad i..... menmen....

Ja, en stund kan du gi deg tid til å sørge. Men bare en stund til. Deretter må du sette strek og bla over til et nytt kapittel.

[Fortvilet -70]

Ja, en stund kan du gi deg tid til å sørge. Men bare en stund til. Deretter må du sette strek og bla over til et nytt kapittel.

Det har blitt noen kapittel og sår opp gjennom tiden, så det må jeg nok gjøre ja... Er bare så grusomt tungt.. Har veldig få å betro meg til føler jeg, for jeg har liksom vært den som alltid har vært den en kan betro seg til når ting er vanskelig.. Når rollene er snudd, så har jeg hittil sett langt etter noen som har spurt meg hvordan jeg kommer gjennom dagene.. Men det er vel kanskje min egen feil da jeg stort sett fremstår som samlet og at ting er i vater i forhold til de rundt meg.. Er ikke alltid en styrke det tydeligvis...

Nei, jeg tar på meg bergansjakken min og lufter doggisen en tur i pissregnet.. Bra jeg har hatt ork til å impregnere den i forrige uke :-)

[Gjest lupen]

ca 2 år tok det for meg, men nå går det veldig bra, enkelte tilbakefall innimellom der det jo.

[Fortvilet -70]

ca 2 år tok det for meg, men nå går det veldig bra, enkelte tilbakefall innimellom der det jo.

2 år??? Det kan du da ikke mene? Jeg kan iallefall ikke tillate meg å ha det som dette her i så lang tid.. Har satt meg en frist for ut januar for å kunne deppe... Og ser at all deppingen går utover det meste, så noe utover det så får hun min kjære eks ryke og reise faktisk... Ment på den måten at da kan jeg ikke tillate meg å gå rundt som en zoombie..

Håper,tror og mener at dette skal gå noe fremover nå som jeg har valgt å ha null kontakt med henne utover det som er pålagt i forhold til jobb.. Men selv der skal det ikke bli noen store dialoger, og kun det faglige skal få stå i fokus.. Det har jeg iallefall prøvd å love meg selv... Tilbakefall? Tja, de vil vel slå til til tider, men de får en ta etterhvert og ikke gå og vente på iallefall..

Får kjøre på med deppings nå og så gå inn for en skikkelig bli "uglad"-prosess etterhvert......

Men dagene er tunge ja...