Glemte en ting-til NHD

[Gjest injun strike]

Beklager at jeg maser . Men som du skjønner så sliter jeg veldig akkurat nå . Og om jeg søker hjelp vet jeg at det er veldig lang ventetid.

Jeg ville bare si at en av grunnene til at jeg inntil nylig hadde et håp om at det var situasjonen som var mye av årsaken til problemene er at jeg føler meg som et helt annet menneske ( som jeg var tidligere..) de gangene mannen min er bortreist . Jeg "puster" så mye lettere , jeg smiler så mye mer , jeg får lyst til å stå opp om morgenen , jeg får energi til gjøre masse , jeg begynner å ane den boblende livsgleden jeg hadde tidligere i livet. Jeg føler meg fri og avbalansert . Men selvfølgelig har jeg også mye dårlig samvittighet for at jeg er lykkelig hver gang han er borte . Jeg har faktisk vondt av han også . Og jeg mener slett ikke å si at det er hans skyld , men vi har et stort problem oss imellom.

Men så er det den snikende tanken som har vokset seg så sterk i det siste , at det er jeg som er blitt et psykisk ustabilt menneske , som ødelegger for hele familien .

Mine svigerforeldre vil nok bli veldig fornøyd hvis jeg blir "stemplet" som psykisk ustabil . Jeg har aldri glidd helt inn hos dem , uten at det har vært noen "episoder" .

Vi har bare svært lite til felles i vår tenkemåte .

Herregud , er det håp for sånne som meg hvis jeg søker hjelp ? Eller er løpet kjørt for min del ?

Vær så snill å ta deg tid til å svare på maset mitt..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg synes du setter opp samlivsproblemene og din nåværende psykiske helse som to "alternative" måter å forstå problemene på. Jeg velger å se dem i sammenheng: problemene med mannen som utløsende årsak til din psykiske ustabilitet.

Uansett blir det ditt og din manns ansvar å gjøre noe for at det hele skal ta en vending til det bedre. Det virker som om du er pådriveren her. Håper at du får med deg mannen din på dette.