Han har ikke barn fra før, og vil ha barn, mens jeg har tre fra før

[viki]

Jeg har møtt en mann på 35 år som ikke har barn, og ikke har hatt noen lange forhold bak seg heller. Vi har vært sammen i bare 7 mnd.

Nå ønsker han å ha barn med meg, men jeg har tre jenter på 4,10 og 14 år. Er selv 35 år, og syns at jeg er for gammel til å få barn nå. Han vil nok vente litt til før vi får, men jeg blir jo bare gamlere.

Har jo litt lyst på barn selv, men er så redd for at det ikke skal fungere mellom oss å så sitter jeg med 4 barn alene.

Har heldigvis en far til alle tre, og vi samarbeider godt sammen.

Er redd for at denne ungen kan bli favoristert av min nye kjæreste. Den nye kjæresten min går godt overens med jentene mine, men er litt beskymret. Er det noen som har noen råd om hva jeg burde gjøre?

[Sofline]

Du oppdager fort om han blir en god far eller ikke. Er han "faderlig" mot dine jenter, blir det neppe noe problem med favorisering.

Og jeg synes ikke du er for gammel til å få barn. Det er mange som ikke føder for første gang før de er over 35 år. Moren mind fødte da hun var 41.

[fast leser]

Den mannen høres bra ut. Go for it, jente! Nå!

[tula]

Da det uansett ikke skal skje umiddelbart, vil du ha god tid til å tenke på det.

Selv om du nå føler at du er for gammel,og at du er redd for å bli alene, kan dette endre seg over tid.

Og du er forresten ikke for gammel! Jeg fikk minstevesla når jeg var 35;)

Så jeg råder deg til å ikke stresse så mye med det, men la tankene jobbe naturlig. Da finner du nok svaret selv en dag!

[Gjest ernering]

Hvis du ikke vil ha fler barn så lar du ham finne seg ei dame som vil gi ham det.

Hvordan kan du egentlig si at du kan bli sittende igjen med 4 barn alene? De har da fedre? Og er da vel like mye hos dem?

[Gjest Maybebaby!]

Du oppdager fort om han blir en god far eller ikke. Er han "faderlig" mot dine jenter, blir det neppe noe problem med favorisering.

Og jeg synes ikke du er for gammel til å få barn. Det er mange som ikke føder for første gang før de er over 35 år. Moren mind fødte da hun var 41.

Som å lese min egen historie :-)

Jeg hadde tre barn fra før, vi var begge 35 og han ønsket seg dypt familie.

Jeg lot det stå til! Hadde jeg greid tre, ville jeg nok greie flere.Min mormor greide åtte :-)

Nå er jeg 38 år, har fem barn og en mann som behandler dem alle som sine egne.

Men et lite tips på veien: Å få barn i godt voksen alder kan være slitsomt, man har ikke de samme kreftene uansett hvor sterk man føler seg. Sett av tid til dere og til deg selv....hvil :-)

Lykke til!

[mermaid]

Jeg har også tre barn og har (veldig) nettopp møtt en på 35 :-) Jeg er ikke helt sikker på hva han vil, men han er VELDIG glad i barn. Ser ikke bort fra at han ønsker egne.

Hvis forholdet utvikler seg rett ser jeg ikke bort fra at det kan bli aktuelt med et til...

Gi det bittelitt tid, og lytt til hjertet. Om det sier ja: GO GIRL!

Mitt motto: "Jeg kan ikke være feig!"

[Ulrikke]

Jeg har vært i "omvendt" situasjon. Jeg ble, som barnløs, sammen med en mann med tre barn (de hadde planlagt to, sistesnuppa kom som en overraskelse da forholdet sang på siste verset - så han hadde allerede en mer enn han hadde villet, for å sette det på spissen).

Jeg lot ham aldri være i tvil om at jeg ville ha barn. Og han syntes det var helt naturlig. Jeg er enebarn selv, og ønsket meg i utgangspunktet to barn. Han satte grensa ved ett barn, fordi tanken på å evt. på sikt bli alenepappa til fire ikke fristet. Det forstår jeg godt, og siden ingen vet hvor haren hopper (eller hvordan forhold går), så respekterer jeg ham på det!

Vi har nå fått ei felles snuppe som har blitt 14 mnd. De tre andre er nå 11, 7 og 6. Hun har blitt familiens samlingspunkt. Alle de tre store forguder henne. Hun er pappan's øyesten også.

Jeg tror ikke du skal være redd for at samboeren din favoriserer "sin", ihvertfall ikke om dere prater om det på forhånd, og blir litt bevisst rundt det. Jeg er kjempeglad i stebarna mine. De forskjeller som gjøres her, er utfra alder og evt. kjønn - ikke ut fra hvem som er mamma eller pappa til hvem. Men INNI meg er følelsene for min egen datter helt annerledes. Det tror jeg er helt naturlig, og det synes heldigvis min samboer også. Men det er ingen som MERKER det - og det er jo det som er viktig. De tre store ungene har to foreldre som forguder dem, som man SKAL gjøre med egne barn. Også er de så heldige å ha både en stefar og en stemor som er kjempeglad i dem i tillegg.

Jeg elsker dem ikke som min egen datter, men jeg ville jammen gått gjennom ild og vann for dem også!

Jeg skjønner din samboer godt! Et par samtaler rundt dette må nok til, også bør du vel bestemme deg, sånn at han (misforstå meg rett nå da) får mulighet til å gjøre sitt valg ut fra hvor du står.

Lykke til!