Jeg tror jeg snart tar livet mitt!

[Gjest Gal gutt]

Jeg er en gutt på 23år som tror jeg har blitt gal.

Det hele startet for ca. 3mnd siden da jeg ble sykemeldt og ting begynte å skjere seg mellom meg å kjæresten min.

Jeg ble for det meste sittende hjemme å tenke over saker å ting. jeg tenkte, tenkte å atter tenkte. Jeg hadde og har fortsatt et behov for å ha noen jeg kunne snakke med om mine problemer. I begynnelsen var min søster til stor hjelp. Hun lyttet på hva jeg hadde å si, slik at jeg ikke trengte å sitte inne med all frustrasjonen for meg selv. Etterhvert så har også hun blitt lei av å høre på mine problemer, så no blir jeg sittende med alle tankene mine for meg selv. Dette tar enormt på og for ca 2mnd siden begynnte jeg å nyte alkohol. Ikke bare en gang i uken, men oppe i en 4-5 ganger. Å når jeg drikker så, drikker jeg til jeg svimer av.

Nå i påsken holdt min frustrasjon på å ta knekken på meg. Da tok jeg 6 stk. paragin forte + at jeg drakk meg drita full. Det neste jeg husker fra den episoden er at min søster fant meg sovende midt på stuegulvet neste ettermiddag.

Jeg fortalte henne ikke hva jeg hadde gjort. Hun trodde bare jeg igjen hadde drukket meg full.

Jeg vet godt at det jeg holder på med ikke hjelper i lengden, men der å da så er det så deilig å bare drikke så man får alle de vonde tankene ut av hodet om ikke annet så bare for en liten stund.

Jeg har selv innsett at jeg mest sansynlig trenger profesjonell hjelp, men jeg skammer meg så over det jeg har holdt på med i det siste at jeg ønsker ingen skal få vite det.

Alt jeg ønsker er å få rensket hodet for alle di vonde og frustrerende tankene slik at jeg kan begynne å leve på nytt. Jeg vil ha tilbake den livlige og glade gutten i meg, for sånn som det ser ut nå så kommer jeg før eller senere til å havne i rennesteinen.

Er det noen som har råd som kan hjelpe meg, så blir jeg svært takknemlig.

[Suna]

For ca. 6 år siden var jeg forelska uten å greie å gjøre noe for å bli kjent med gutten/mannen. Jeg skreiv mine egne notater fordi jeg følte jeg hadde så mange tanker i hodet mitt at jeg ble helt tullerusk. Altså ikke helt ulikt hvordan du har det i ditt hode. Du trenger å snakke sier du. Men det vil hjelpe deg mye, mye om du setter deg ned og skriver.

Når du skriver kan du bare ha en tanke om gangen. Altså det du skriver om. Du får større system over alt som svirrer. Fordelen med å skrive er at da trenger du ikke andre. Det er mye å forvente at noen skal sitte og lytte time etter time etter time. Om du ikke søker litt råd eller trenger tilbakemeldinger.

Jeg skrev en kveld jeg var ekstra nedfor: Jeg tror jeg blir gal, DET er løsningen. Ligge på et sykehus proppa full med medikamenter og flyter rundt på rosa skyer. Såkalte venner og familie plikter å besøke meg og påstå at de er glade i meg. Og det beste av alt: DET KREVER INGENTING AV MEG...

Og det er kanskje den veien du har valgt i første omgang. Den som synes å virke lettest? Og det er det vel sånn i starten, men nå føler du at du ikke vil være der nede i depresjonen og velte deg i å ha det vondt. Du er et sunnt menneske, for du vil opp nå. Du er lei!

Men da blir den letteste løsningen sånn i 1. omgang å gi slipp på livet. MEN der får du jo ingen flere muligheter. Og du som er så ung, og sannsynligvis har evner og krefter til å jobbe deg opp igjen. Det er kanskje krefter du føler at du ikke har, men ikke stol på de dårlige tankene.

Du har en utrolig evne til å jobbe deg videre og opp. Bare du innser at "livet er ikke lett". Det er ikke lett for noen. Det bare ser sånn ut.

At alle andre har det så mye bedre, men tro meg "alle andre" detter ned i kjelleren av og til de og. Derfor vil du finne veien din ut. Du skal skrive og tro på deg selv. Du skal forstå at selv om det ikke føles sånn nå, vil du elske livet og være DEG SELV evig takknemlig om du gir deg selv muligheten til å gå gjennom denne fasen i livet og komme ut på den andre siden med utrolig verdifull bagasje. Etter dette vil du ikke kunne falle fullt så dypt en gang til om omstendigheten skulle bli de samme. Du vil ha ERFARING.

Å få hjelp av fagperson er trolig det rette. En slik person stiller deg ikke til ansvar eller forteller at dine handlinger er "gale". De har hørt og de kan mye nok til å vite at å søke flukt i medikamenter er grusomt normalt. Kjempenormalt er det faktisk.

Lykke til!

Mvh.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her kan du ikke få i både pose og sekk. Du kan ikke få hjelp uten at du forteller noen hvordan du har det/har hatt det.

Jeg synes du skal oppsøke lege snarest. Du har allerede kastet bort et år. Du bør ikke lide deg gjennom flere uten å få hjelp.