Fortelle om graviditet når abort er bestemt?

[Glimtipper]

Men om dette var deg, nå, med en du hadde truffet noen ganger - men visste det ikke skulle bli noe mer med, hadde du vurdert et annet alternativ?

Iom at det er fiktivt, så er det vanskelig å bestemme parameterne for situasjonen, men det ble nå likevel til det jeg skisserte i hovedinnlegget da.

Jeg tror jeg hadde fortalt det, litt usikker på om det skulle vært i forkant eller etterkant.

Om det var meg, nå, så måtte jeg sagt det i forkant, for jeg hadde trengt litt hjelp underveis pga Billa.

Heh, du tenker kanskje på en spesiell?

Det er jo en ganske aktuell situasjon. Og nei, da hadde jeg ikke snakket med han om det i det hele tatt. Som sagt, om mannen var en noenlunde fornuftig person, så hadde jeg drøftet situasjonen med han av respekt. Men i tilfeller hvor jeg uansett har bestemt meg, så er jeg absolutt ikke interessert i å plage den "vordende far" med det, også av respekt.

Men hadde du trengt hjelp av den potensielle eller kunne du bedt om hjelp fra noen andre?

[Åsemor]

Ikke fortelle i det hele tatt?

Mhm...

"Ekke noe poeng i det, vel?"

[NeaNoor]

Spurte samboeren.

"Enten forteller hun det med en gang slik at jeg kunne ha støtta henne om hun hadde hatt bruk for det eller så kunne hun bare latt være. Å komme med det etterpå ser jeg ingen vits i, med mindre hun hadde fått voldsomme psykiske reaksjoner og trengte å snakke om det".

[Gjest Persille]

Mhm...

"Ekke noe poeng i det, vel?"

Forsåvidt enig i det...

[Sør]

Men hva vil DU?

Altså, avgjørelsen er tatt, du kan ikke gjøre noe fra eller til - vil du vite eller ikke?

Og om du vil vite; vil du vite det før eller etter?

Hei,

Siden jeg skriver at jeg ville vært med henne på sykehuset (hvis hun ønsket det) så håper jeg selvsagt på at hun hadde fortalt det til meg så snart som mulig. Både for min egen del, men mest av alt fordi jeg ville ønske å støtte/hjelpe henne.

Med vennlig hilsen

[Gjest Persille]

Heh, du tenker kanskje på en spesiell?

Det er jo en ganske aktuell situasjon. Og nei, da hadde jeg ikke snakket med han om det i det hele tatt. Som sagt, om mannen var en noenlunde fornuftig person, så hadde jeg drøftet situasjonen med han av respekt. Men i tilfeller hvor jeg uansett har bestemt meg, så er jeg absolutt ikke interessert i å plage den "vordende far" med det, også av respekt.

Men hadde du trengt hjelp av den potensielle eller kunne du bedt om hjelp fra noen andre?

Tja, spesiell og spesiell

Du skjønner poenget!

Jeg kunne bedt en venninde om hjelp selvfølgelig, og hun hadde stilt opp - så det hadde gått greit.

Og så hadde jeg fått det gjort før en barnefri helg - så da hadde jo mye vært ordnet.

Men jeg lurer litt på om jeg skulle sagt det bare fordi jeg synes han godt kunne visst det? Men det er kanskje egoistisk...

Alt man undres over

[Gjest Persille]

Hei,

Siden jeg skriver at jeg ville vært med henne på sykehuset (hvis hun ønsket det) så håper jeg selvsagt på at hun hadde fortalt det til meg så snart som mulig. Både for min egen del, men mest av alt fordi jeg ville ønske å støtte/hjelpe henne.

Med vennlig hilsen

Ok, takk for innspill

[Glimtipper]

Tja, spesiell og spesiell

Du skjønner poenget!

Jeg kunne bedt en venninde om hjelp selvfølgelig, og hun hadde stilt opp - så det hadde gått greit.

Og så hadde jeg fått det gjort før en barnefri helg - så da hadde jo mye vært ordnet.

Men jeg lurer litt på om jeg skulle sagt det bare fordi jeg synes han godt kunne visst det? Men det er kanskje egoistisk...

Alt man undres over

Det er jo et aktuelt tema for oss som er single og har oss med folk i hytt og vær (slik det ble antydet i en tråd for litt siden ).

Jeg skjønner følelsen din. Min logikk kan også brukes på ditt ønske om å fortelle: Man er to om en graviditet.

Men jeg tenker at siden samfunnet er lagt opp slik (og det må det være) at det er kvinnen som velger å beholde eller ta abort, så er vi nødt til å velge. Enten får mannen være del av hele prosessen eller vi må stå for vårt eget valg og takle våre egne følelser rundt det.

Men... Det er ikke noe enkelt tema. Som du sier hadde det vært fint å høre fra flere menn

[Gjest Persille]

Det er jo et aktuelt tema for oss som er single og har oss med folk i hytt og vær (slik det ble antydet i en tråd for litt siden ).

Jeg skjønner følelsen din. Min logikk kan også brukes på ditt ønske om å fortelle: Man er to om en graviditet.

Men jeg tenker at siden samfunnet er lagt opp slik (og det må det være) at det er kvinnen som velger å beholde eller ta abort, så er vi nødt til å velge. Enten får mannen være del av hele prosessen eller vi må stå for vårt eget valg og takle våre egne følelser rundt det.

Men... Det er ikke noe enkelt tema. Som du sier hadde det vært fint å høre fra flere menn

Jeg tror ikke jeg ville fortalt det fordi jeg hadde forventet at han skulle støtte eller hjelpe eller noe sånt...

Jeg tror jeg bare hadde villet at han skulle vite?

Jeg vet ikke - håper jo såklart at det ikke skjer, men man vet aldri i disse løsslupne tider

[Gjest Flystripa]

Men hvorfor fortelle det i etterkant da?

Jeg tror nok også jeg hadde gjort det - men er litt usikker på hvorfor

Hvorfor, _det_ er egentlig et godt spørsmål. Det ville vært avhening av person(lighet) om jeg hadde informert i etterkant også, da. *vanskelig å sette seg inn i situasjonen

Kanskje for å få det litt ut av systemet. Viktig at den personen får vite det - ei venninne eller to vet det, da burde han vite det også...?

[Gjest Persille]

Hvorfor, _det_ er egentlig et godt spørsmål. Det ville vært avhening av person(lighet) om jeg hadde informert i etterkant også, da. *vanskelig å sette seg inn i situasjonen

Kanskje for å få det litt ut av systemet. Viktig at den personen får vite det - ei venninne eller to vet det, da burde han vite det også...?

Men hvorfor egentlig? Teoretisk kan du jo da påføre ham unødig mye hodebry for noe han ikke får kontrollere?

Jeg vet ikke - jeg tror jeg hadde sagt det for min egen del, for _jeg_ hadde villet at han skulle vite det. Ikke fordi jeg vil ha støtte, sympati, hjelp eller noe annet.