Hvor lyst bør man ha på å få barn

[Gjest før man prøver?]

Jeg og samboeren tenker litt på å prøve å få barn, men samtidig er jeg litt i tvil.

Vi er 25 og 27 år, begge har fast jobb og har utdannelse.

Vi har hus med plass til barn og vi har et bra forhold.

Alt ligger til rette for å prøve, men jeg kjenner jeg har litt angst likevel. Jeg er ikke "desperat" etter å få barn slik som en del jeg kjenner som bruker tid og energi på eggløsningstester, timer hos leger osv.

Jeg aner ikke hva det er vi går til om vi får barn. Nå har vi bare oss selv å tenke på og vi liker å ligge lenge og sove om morgenen på helga og å ta en fest i blant. Spesielt det første blir det en slutt på.

Vi har familien min 25 minutter unna med bil og de kan stille som barnevakter og slikt, så det er ikke det at det sosiale livet vil stoppe opp med å få barn. Jeg har en nær venninne som har et barn på ett år ellers er det ingen i vennekretsen som har fått barn enda. Det er jo synd å vente og bli veldig gamle foreldre også? Og helsemessig er det vel en fordel å ikke vente for lenge med å få barn.

Men hvor lyst skal man egentlig ha? Føler at det er litt hipp-som-happ om vi kan få barn eller ikke, er det en helt feil og unormal innstilling?

Har igjen noen få piller på p-pillebrettet og vi snakker om at jeg kanskje skal slutte nå, men samtidig tror jeg at jeg kommer til å få en aldri så liten panikkfølelse om jeg faktisk blir gravid. Ikke at jeg vil vurdere abort, altså.

Lurer på hva dere kloke dolere, og spesielt mødre og fedre tenker.. Er det et for tynt grunnlag å prøve å få barn på? Eller er det vanlig å ha denne ambivalensen og tvilen?

Jeg er sikker på at vi greier ansvaret og at han blir en god far. Jeg klarer ikke helt å sette fingern på hva som gjør meg skeptisk, kanskje at det blir et stort vendepunkt og at livet ikke blir det samme igjen...

[Gjest mij]

Det er vel biologien og samfunnet som forteller deg at du "burde" få barn, mens fornuften din ikke helt er innstilt enda. :-)

Kanskje dere skal vente et halvt års tid hvertfall, og se om dere endrer noe mening?

[Glimtipper]

Jeg tror du kjenner på behovet for mer tid bare dere to. Dere er unge og dette er ikke noe å stresse med i det hele tatt. Hva om dere avtaler å vente et år til, så se det an igjen?

Jeg fikk sønnen min da jeg var 22. Og jeg elsker han med hele mitt hjerte, kan ikke forestille meg livet mitt uten han og er så glad for at akkurat han er sønnen min. Men, når det er sagt, så hadde jeg ventet en god del år til om jeg ikke hadde vært (u)heldig og blitt gravid på p-piller. Ikke på grunn av økonomi, husvær eller utdanning, men fordi jeg egentlig hadde behov for mer tid til å være voksen uten barn.

Er du litt i tvil, så venter du og ser om tvilen går over Men klart, noen ganger må man bare hoppe i det. Jeg har jo et flott liv med et barn som ikke var planlagt og

[Gjest før man prøver?]

Det er vel biologien og samfunnet som forteller deg at du "burde" få barn, mens fornuften din ikke helt er innstilt enda. :-)

Kanskje dere skal vente et halvt års tid hvertfall, og se om dere endrer noe mening?

Ja, biologien, samfunnet og ikke minst familien i form av wannabe-tanter og wannabe-bestemor.

Hvordan pleier folk å tenke før de prøver å få barn, er de mye mer gira og ønsker dette over alt på jord? Mulig jeg er en litt lite engasjert person på det feltet.

[Gjest før man prøver?]

Jeg tror du kjenner på behovet for mer tid bare dere to. Dere er unge og dette er ikke noe å stresse med i det hele tatt. Hva om dere avtaler å vente et år til, så se det an igjen?

Jeg fikk sønnen min da jeg var 22. Og jeg elsker han med hele mitt hjerte, kan ikke forestille meg livet mitt uten han og er så glad for at akkurat han er sønnen min. Men, når det er sagt, så hadde jeg ventet en god del år til om jeg ikke hadde vært (u)heldig og blitt gravid på p-piller. Ikke på grunn av økonomi, husvær eller utdanning, men fordi jeg egentlig hadde behov for mer tid til å være voksen uten barn.

Er du litt i tvil, så venter du og ser om tvilen går over Men klart, noen ganger må man bare hoppe i det. Jeg har jo et flott liv med et barn som ikke var planlagt og

Jeg tror at vi ville blit glade over om jeg ble gravid og at vi fint kunne ta ansvaret med barn nå, men kanskje er det noe i det å kunne ha litt mer tid oss to. Vi har bare vært på to ferier sammen for eksempel.. Men vi har heller ikke noe veldig behov for å feste, reise jorda rundt og realisere oss selv så veldig. Vi er to treiginger som er fornøyd med det vi har, egentlig.

[Glimtipper]

Ja, biologien, samfunnet og ikke minst familien i form av wannabe-tanter og wannabe-bestemor.

Hvordan pleier folk å tenke før de prøver å få barn, er de mye mer gira og ønsker dette over alt på jord? Mulig jeg er en litt lite engasjert person på det feltet.

Jeg svarer deg igjen, jeg

Det er ikke alle som mener lykken i livet avhenger av om man får barn eller ikke, men det betyr ikke at man ikke vil bli gode foreldre av den grunn

"Problemet" er alt man må holde ut med. Graviditeten er jo en historie for seg selv, er du riktig uheldig, så kaster du opp i ni måneder Etter det kommer våkenetter, bæsjebleier, såre brystvorter, tidlige morgener og det faktum at man tilnærmet aldri vil ha kun ansvar for seg selv.

Alt dette blir selvfølgelig oppveiet av den gleden et barn bringer, men det er verdt å vurdere om motivasjonen for alt dette er på plass

Og du? Ikke føl deg presset av noen andre til å få/ikke få barn. Dette er deres valg og ingen andres

[Gjest passer aldri]

Jeg tor det er helt normalt å ha litt blandet følelser. Det å få barn er jo ikke bare bare.

Det og få barn passer heller omtrent aldri så man kan likegodt hoppe i det med en gang.

[Sofline]

Jeg synes i hvert fall ikke dere bør prøve allerede nå. Du bør være litt mer sikker, syns jeg. Smak på idéen et i noen måneder/ett år til før dere bestemmer dere helt. Men jeg tror alle kjenner litt panikk i starten, uansett hvor ønsket graviditeten har vært.

[Gjest mij]

Ja, biologien, samfunnet og ikke minst familien i form av wannabe-tanter og wannabe-bestemor.

Hvordan pleier folk å tenke før de prøver å få barn, er de mye mer gira og ønsker dette over alt på jord? Mulig jeg er en litt lite engasjert person på det feltet.

Det er nok både og, det. Jeg fikk plutselig lyst på barn etter å ha jobbet litt i barnehage (merkelig nok.. :-) mens samboeren min ikke var overbevist. For å være helt ærlig ville han nok aldri blitt like innstilt som meg, men nå skal vi straks ha nr 2, og er like begeistret begge to.

Dessuten er et svangerskap hele 9 mnd, og mye kan skje på den tida. Særlig hvis man er litt usikker på økonomi, bolig og jobbsituasjon, som svært mange unge jo er.

Det er også mye fokus på barnehageplasser - hva gjør man om man ikke får plass? Har dere råd til at en er hjemme? Osv.

Det er så mange faktorer å ta hensyn til at man kan bli sprø av mindre! :-) Så på mange måter passer det "aldri" helt å få barn, men har man lyst på barn så tilpasser man seg.

[Gemini]

Jeg var ikke klar for å få barn da jeg var i 20-årene, hadde aldri noe ønske om en gang å få barn heller. Men var åpen for at jeg en dag kanskje ville komme til å skifte mening.

Nå er jeg 36, vært sammen med mannen min i drøyt 6 år, gift i drøyt 4, og "alle" lurte på om vi ikke snart skulle få barn. Men vi følte ikke at tiden var inne før for ganske kort tid siden, og jeg er nå 20 uker på vei.

Ikke alle ønsker barn tidlig, og det er jo også noen som aldri får et barneønske sterkt nok til å gå i gang, men dere har tiden foran dere.

[Lillemus]

Da jeg var 25 hadde jeg overhode ingen bråhast med å få barn - ikke i det hele tatt.

Da jeg var rundt 28 begynte den biologiske klokka å tikke og da jeg var 30 kom førstemann og 2 år senere nr. 2. ) Passet ypperlig for meg.

Synes dere skal være "bare" kjærester et år eller to til og se om lysten blir større da. Det er ingen grunn til panikk foreløbig.

[jubalong70]

Jeg kan jo ikke si hva dere skal gjøre. Men det er en grunn til at et menneskelig svangerskap tar 9 mnd. I løpet av den tiden det tar fra du oppdager at du er gravid og til barnet faktisk kommer, så skjer det utrolig mye med deg.

Du vil sannsynligvis kjenne at du elsker det lille nurket i magen lenge før du ser det på ultralyd.

Det er en veldig omveltning i livet å få barn. Men den kjærligheten man føler er ubeskrivelig. Det kan høres ut som en klisje at man vil dø for barnet sitt. Men det er faktisk sant.

Jeg er vanvittig glad i mannen min, men må jeg velge mellom ham og barna velger jeg barna uten å blunke.

Det sies at man aldri angrer på barna man har fått, bare de barna man ikke har fått...

[Ugga Bugga]

Det er ikke riktig å få barn bare fordi menneskene rundt deg forventer det.

Dere har god tid. Det er ingenting å stresse med.

[Ugga Bugga]

Ja, biologien, samfunnet og ikke minst familien i form av wannabe-tanter og wannabe-bestemor.

Hvordan pleier folk å tenke før de prøver å få barn, er de mye mer gira og ønsker dette over alt på jord? Mulig jeg er en litt lite engasjert person på det feltet.

Jeg kjenner folk som har vært adskillig mer "gira", ja.

[Gjest hoppsidaisy]

For meg har det vært litt annerledes enn hos de fleste andre har jeg inntrykk av.

Jeg har aldri følt at jeg har kjempelyst på barn, likevel har jeg bestemt at jeg ikke vil være barnløs resten av livet. Har også vært bestemt på at jeg ikke vil at barna mine skal ha gamle foreldre. Derfor bestemte jeg meg for at dersom jeg ikke hadde mer lyst når jeg ble 30 skulle vi prøve likevel, mannen min har lenge ønsket å bli far. Har på en måte kommet fram til at det aldri vil passe 100% å bli mor, og at det er bare å hoppe i det.

Her sitter jeg da, gravid i 7. mnd. Og jeg skal si deg det har skjedd mye med kropp og sinn på denne tiden! Jeg slet mye i begynnelsen av svangerskapet med tanker om at jeg ikke var klar likevel, at jeg hadde gjort noe dumt o.l. Men som månedene går skjer det noe som gjør at man blir klar på et vis. Å kjenne det lille vesenet sparke, hikke og være en del av deg er jo helt enestående! Det eneste jeg har tenkt på er at jeg antagelig hadde taklet alle "vondtene" som har fulgt med bedre om jeg hadde hatt babydilla på forhånd. Det er ikke bare bare å håndtere kvalme, bekkenløsning, halsbrann, 20 kg ekstra, svangerskapskløe osv....

Så noen råd tør jeg ikke driste meg til, bare fortelle at alle gjør det på sin egen måte.

Lykke til, uansett valg :-)

[Gjest før man prøver?]

For meg har det vært litt annerledes enn hos de fleste andre har jeg inntrykk av.

Jeg har aldri følt at jeg har kjempelyst på barn, likevel har jeg bestemt at jeg ikke vil være barnløs resten av livet. Har også vært bestemt på at jeg ikke vil at barna mine skal ha gamle foreldre. Derfor bestemte jeg meg for at dersom jeg ikke hadde mer lyst når jeg ble 30 skulle vi prøve likevel, mannen min har lenge ønsket å bli far. Har på en måte kommet fram til at det aldri vil passe 100% å bli mor, og at det er bare å hoppe i det.

Her sitter jeg da, gravid i 7. mnd. Og jeg skal si deg det har skjedd mye med kropp og sinn på denne tiden! Jeg slet mye i begynnelsen av svangerskapet med tanker om at jeg ikke var klar likevel, at jeg hadde gjort noe dumt o.l. Men som månedene går skjer det noe som gjør at man blir klar på et vis. Å kjenne det lille vesenet sparke, hikke og være en del av deg er jo helt enestående! Det eneste jeg har tenkt på er at jeg antagelig hadde taklet alle "vondtene" som har fulgt med bedre om jeg hadde hatt babydilla på forhånd. Det er ikke bare bare å håndtere kvalme, bekkenløsning, halsbrann, 20 kg ekstra, svangerskapskløe osv....

Så noen råd tør jeg ikke driste meg til, bare fortelle at alle gjør det på sin egen måte.

Lykke til, uansett valg :-)

Tipper at det vil bli litt på samme måten som du har hatt det om jeg blir gravid.

Har ikke tatt noen avgjørelse, er usikker.. blir nok i hvertfall et p-pille brett til.. hehe

[Gjest vent litt til]

Hadde dere vært fem år eldre ville det vært greit å ikke vente så lenge til, men når du er 25, ville jeg ventet litt til hvis du ikke føler deg helt klar.

Helt klar blir de fleste aldri, vi er enten nesten klare, og så hvis vi ikke får det til, blir vi "overklare" og desperate..

Det hjelper jo litt hvis han er mer klar enn deg, da slpper du ihvertfall å overtale ham..