Uenig med psykologen om diagnose

[Gjest ikke naa]

I høst ble jeg grundig utredet av en psykolog. Jeg gjennomgikk 6 timer med tester (noe a`la iq- tester), og i tillegg et 2 timer langt intervju om symptomene mine.

"Iq- testene" viste at jeg var helt normal, på noen områder over normalområdet. Ut i fra disse testene skulle jeg ikke ha noen problemer med å fungere, hverken i jobb, studie- eller i sosiale sammenhenger.

Men ut i fra det 2 timer lange intervjuet fant psykologen nok til å gi meg diagnosen "emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse".

Jeg har tidligere fått diagnosene "unnvikende pf", "tilbakevendende depressiv lidelse" og "bulimi". Disse diagnosene kjenner jeg meg igjen i.

Jeg har helt sikkert enkelt emosjonelt ustabile trekk, men jeg synes det er overdrivende å gi meg denne diagnosen. Jeg kjenner meg ikke spesielt igjen når jeg leser om den.

Kan jeg klage for å bli vurdert på nytt? Jeg vil ikke ha en feil diagnose i papirene mine.

[Gjest vet ikke selv]

Vet ikke hvorfor, men bare ved å lese overskriften, tenkte jeg: Emosjonelt ustabil pf. Vil vi absolutt ikke vedkjenne oss denne lidelsen? Er det noe med selv lidelsens vesen som gjør at vi er uenig med behandler, eller blir mange feildiagnostisert med denne diagnosen?

Forresten tror jeg det er en del fordommer ute og går rundt denne diagnosen. Jeg tror det er en pasientgruppe som fort blir satt i bås. Når man skal stille diagnose, har man en liste med symptomer; for å få diagnosen, trenger man ikke ha alle, men _noen_ av disse. Slik blir det jo mange mulige symptomkombinasjoner, mange måter å ha denne lidelsen på. "Kriteriene for ustabil personlighetsforstyrrelse er såkalt polytetiske. Fem av ni kriterier er nødvendig for å få diagnosen, men ingen kriterier er obligatoriske. Dette innebærer at det teoretisk finnes 256 kriteriekombinasjoner" (http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=587364)

Du har nok rett til "second opinion". Spør din behandler eller fastlegen.Dessverre er splitting et begrep som blir brukt om mennesker med eupf., og om en annen fagperson er uenig med din behandler, kan din behandler tolke uenigheten til splitting. Trist.

Jeg har også fått høre at mine problemer har med min personlighet å gjøre. Jeg er heller ikke sikker på om jeg vil godta det når jeg tenker etter. Min strategi for å leve med det, er å tenke at det ikke betyr så veldig mye hva problemene mine heter. Det viktigste må bli å ha det så bra og fungere så bra som mulig i hverdagen.

Men, for det er et men: Når det kommer til behandling, så kan det jo være greit å vite hva man skal behandle da f.e. depresjoner og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjerne best blir behandlet litt ulikt.

[Gjest Saigon]

Du kan klage og få psykologen til å skrive i journalen at du er uenig i diagnosen, men du vil aldri få slettet noe som allerede har kommet inn i journalen. Det eneste du kan gjøre er å få skrevet inn at du er uenig i det som står der.

[Gjest ikke naa]

Vet ikke hvorfor, men bare ved å lese overskriften, tenkte jeg: Emosjonelt ustabil pf. Vil vi absolutt ikke vedkjenne oss denne lidelsen? Er det noe med selv lidelsens vesen som gjør at vi er uenig med behandler, eller blir mange feildiagnostisert med denne diagnosen?

Forresten tror jeg det er en del fordommer ute og går rundt denne diagnosen. Jeg tror det er en pasientgruppe som fort blir satt i bås. Når man skal stille diagnose, har man en liste med symptomer; for å få diagnosen, trenger man ikke ha alle, men _noen_ av disse. Slik blir det jo mange mulige symptomkombinasjoner, mange måter å ha denne lidelsen på. "Kriteriene for ustabil personlighetsforstyrrelse er såkalt polytetiske. Fem av ni kriterier er nødvendig for å få diagnosen, men ingen kriterier er obligatoriske. Dette innebærer at det teoretisk finnes 256 kriteriekombinasjoner" (http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_lt.visSeksjon?vp_SEKS_ID=587364)

Du har nok rett til "second opinion". Spør din behandler eller fastlegen.Dessverre er splitting et begrep som blir brukt om mennesker med eupf., og om en annen fagperson er uenig med din behandler, kan din behandler tolke uenigheten til splitting. Trist.

Jeg har også fått høre at mine problemer har med min personlighet å gjøre. Jeg er heller ikke sikker på om jeg vil godta det når jeg tenker etter. Min strategi for å leve med det, er å tenke at det ikke betyr så veldig mye hva problemene mine heter. Det viktigste må bli å ha det så bra og fungere så bra som mulig i hverdagen.

Men, for det er et men: Når det kommer til behandling, så kan det jo være greit å vite hva man skal behandle da f.e. depresjoner og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse gjerne best blir behandlet litt ulikt.

Takk for svar.

Jeg har vært inne på denne siden: http://www.borderline.nu/nuke/modules.php?name=News&file=article&sid=73

Jeg er ikke enig i at jeg oppfyller minst 5 av disse kriteriene. Grader av noen av dem har jeg, men å kalle det en markert tendens synes jeg er overdrivende.

Årsaken til at jeg i høst ble utredet på nytt, var at jeg ved poliklinikken har hatt to terapeuter jeg ikke har funnet kjemien med. Overlegen ba derfor en psykolog ved psykiatrisk avdeling om å utrede meg. Jeg føler at når jeg nå har fått diagnosen emosjonell ustabil pf, så må det være meg det er noe i veien med. Det er sykdommen min som er årsaken til at det ikke har fungert med terapeutene.

Jeg kjenner på meg at dette ikke stemmer. Nå har jeg fått ny terapeut, og allerede etter første timen merket jeg at kjemien var en annen med henne enn med de to forrige. Jeg tror man av og til kan forklare et vanskelig terapeut/ pasient forhold med dårlig kjemi. Jeg synes det blir feil å legge hele forklaringen på pasientens pf.

Jeg har lest at noe av det mest typiske for eupf, er at man innleder intense og kortvarige relasjoner. Jeg er et lett bytte for andre som gjerne vil "sluke meg". Jeg får dårlig samvittighet, og har vanskeligheter med å sette grenser for disse personene. Det er ikke jeg som er intens, og elsker og hater om hverandre slik man leser er typisk for denne diagnosen. Jeg føler at jeg får diagnosen som tilhører noen av de personene som opp gjennom årene har utnyttet meg og min dårlige samvittighet og selvtillit.

Du har nok rett i at det finnes mange fordommer, og da spesielt når det gjelder denne diagnosen. Når man leser om drapssaker, står det gjerne at gjerningspersonen er emosjonell ustabil. Ustabilitet er et vidt begrep, men mange ser automatisk for seg psykotiske tilstander med en gang de hører ordet. Kanskje jeg også må jobbe med egne mer eller mindre ubevisste fordommer?

Jeg har hele livet mitt hatt problemer med å kjenne på en egen personlighet. Etter et opphold på Dagpost følte jeg at det endelig var noe på gang. For første gang i mitt liv klarte jeg å ta enkelte egne avgjørelser, og for første gang klarte jeg å kjenne på hva som var riktig for meg. Derfor var det en stor nedtur å bli avvist av terapeuter som mente at jeg med mine problemer ikke visste mitt eget beste. Jeg føler diagnosen bekrefter at jeg aldri kan stole på mine egne følelser.

Jeg har innsett at også jeg må tenke minst mulig på hva problemene mine heter. Men jeg synes det er vanskelig. Jeg tenker: Hadde personene rundt meg våget å omgås meg hvis de visste hvilke diagnoser jeg har?

Jeg skammer meg over diagnosene, og møter kanskje egne fordommer i døra her.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for svar.

Jeg har vært inne på denne siden: http://www.borderline.nu/nuke/modules.php?name=News&file=article&sid=73

Jeg er ikke enig i at jeg oppfyller minst 5 av disse kriteriene. Grader av noen av dem har jeg, men å kalle det en markert tendens synes jeg er overdrivende.

Årsaken til at jeg i høst ble utredet på nytt, var at jeg ved poliklinikken har hatt to terapeuter jeg ikke har funnet kjemien med. Overlegen ba derfor en psykolog ved psykiatrisk avdeling om å utrede meg. Jeg føler at når jeg nå har fått diagnosen emosjonell ustabil pf, så må det være meg det er noe i veien med. Det er sykdommen min som er årsaken til at det ikke har fungert med terapeutene.

Jeg kjenner på meg at dette ikke stemmer. Nå har jeg fått ny terapeut, og allerede etter første timen merket jeg at kjemien var en annen med henne enn med de to forrige. Jeg tror man av og til kan forklare et vanskelig terapeut/ pasient forhold med dårlig kjemi. Jeg synes det blir feil å legge hele forklaringen på pasientens pf.

Jeg har lest at noe av det mest typiske for eupf, er at man innleder intense og kortvarige relasjoner. Jeg er et lett bytte for andre som gjerne vil "sluke meg". Jeg får dårlig samvittighet, og har vanskeligheter med å sette grenser for disse personene. Det er ikke jeg som er intens, og elsker og hater om hverandre slik man leser er typisk for denne diagnosen. Jeg føler at jeg får diagnosen som tilhører noen av de personene som opp gjennom årene har utnyttet meg og min dårlige samvittighet og selvtillit.

Du har nok rett i at det finnes mange fordommer, og da spesielt når det gjelder denne diagnosen. Når man leser om drapssaker, står det gjerne at gjerningspersonen er emosjonell ustabil. Ustabilitet er et vidt begrep, men mange ser automatisk for seg psykotiske tilstander med en gang de hører ordet. Kanskje jeg også må jobbe med egne mer eller mindre ubevisste fordommer?

Jeg har hele livet mitt hatt problemer med å kjenne på en egen personlighet. Etter et opphold på Dagpost følte jeg at det endelig var noe på gang. For første gang i mitt liv klarte jeg å ta enkelte egne avgjørelser, og for første gang klarte jeg å kjenne på hva som var riktig for meg. Derfor var det en stor nedtur å bli avvist av terapeuter som mente at jeg med mine problemer ikke visste mitt eget beste. Jeg føler diagnosen bekrefter at jeg aldri kan stole på mine egne følelser.

Jeg har innsett at også jeg må tenke minst mulig på hva problemene mine heter. Men jeg synes det er vanskelig. Jeg tenker: Hadde personene rundt meg våget å omgås meg hvis de visste hvilke diagnoser jeg har?

Jeg skammer meg over diagnosene, og møter kanskje egne fordommer i døra her.

De fleste med eupf er meget fornøyd med behandleren etter en time. Vent og se hvordan det er etter 5 eller 10.

[Gjest vet ikke selv]

Takk for svar.

Jeg har vært inne på denne siden: http://www.borderline.nu/nuke/modules.php?name=News&file=article&sid=73

Jeg er ikke enig i at jeg oppfyller minst 5 av disse kriteriene. Grader av noen av dem har jeg, men å kalle det en markert tendens synes jeg er overdrivende.

Årsaken til at jeg i høst ble utredet på nytt, var at jeg ved poliklinikken har hatt to terapeuter jeg ikke har funnet kjemien med. Overlegen ba derfor en psykolog ved psykiatrisk avdeling om å utrede meg. Jeg føler at når jeg nå har fått diagnosen emosjonell ustabil pf, så må det være meg det er noe i veien med. Det er sykdommen min som er årsaken til at det ikke har fungert med terapeutene.

Jeg kjenner på meg at dette ikke stemmer. Nå har jeg fått ny terapeut, og allerede etter første timen merket jeg at kjemien var en annen med henne enn med de to forrige. Jeg tror man av og til kan forklare et vanskelig terapeut/ pasient forhold med dårlig kjemi. Jeg synes det blir feil å legge hele forklaringen på pasientens pf.

Jeg har lest at noe av det mest typiske for eupf, er at man innleder intense og kortvarige relasjoner. Jeg er et lett bytte for andre som gjerne vil "sluke meg". Jeg får dårlig samvittighet, og har vanskeligheter med å sette grenser for disse personene. Det er ikke jeg som er intens, og elsker og hater om hverandre slik man leser er typisk for denne diagnosen. Jeg føler at jeg får diagnosen som tilhører noen av de personene som opp gjennom årene har utnyttet meg og min dårlige samvittighet og selvtillit.

Du har nok rett i at det finnes mange fordommer, og da spesielt når det gjelder denne diagnosen. Når man leser om drapssaker, står det gjerne at gjerningspersonen er emosjonell ustabil. Ustabilitet er et vidt begrep, men mange ser automatisk for seg psykotiske tilstander med en gang de hører ordet. Kanskje jeg også må jobbe med egne mer eller mindre ubevisste fordommer?

Jeg har hele livet mitt hatt problemer med å kjenne på en egen personlighet. Etter et opphold på Dagpost følte jeg at det endelig var noe på gang. For første gang i mitt liv klarte jeg å ta enkelte egne avgjørelser, og for første gang klarte jeg å kjenne på hva som var riktig for meg. Derfor var det en stor nedtur å bli avvist av terapeuter som mente at jeg med mine problemer ikke visste mitt eget beste. Jeg føler diagnosen bekrefter at jeg aldri kan stole på mine egne følelser.

Jeg har innsett at også jeg må tenke minst mulig på hva problemene mine heter. Men jeg synes det er vanskelig. Jeg tenker: Hadde personene rundt meg våget å omgås meg hvis de visste hvilke diagnoser jeg har?

Jeg skammer meg over diagnosene, og møter kanskje egne fordommer i døra her.

Kjenner meg veldig igjen av mye av det du skriver.. Dårlig kjemi mellom lege og pasient blir til patologi hos pasienten. Det er vanskelig å stole på egne vurderinger.

[Gjest vet ikke selv]

De fleste med eupf er meget fornøyd med behandleren etter en time. Vent og se hvordan det er etter 5 eller 10.

.....og hvis man fortsatt er fornøyd etter 5 eller 10 timer, så er man ikke personlighetsforstyrra? Eller er man det uansett fordi da idealiserer man den behandleren man er fornøyd med og devaluerer de andre?

Det føles som man kan få dette stemplet uansett. Er alle behandlere enig om det, da er det opplagt. Er behandlere uenige, da er det like opplagt, fordi da har man splittet personalgruppa, som jo også skal være vanlig ved denne lidelsen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

.....og hvis man fortsatt er fornøyd etter 5 eller 10 timer, så er man ikke personlighetsforstyrra? Eller er man det uansett fordi da idealiserer man den behandleren man er fornøyd med og devaluerer de andre?

Det føles som man kan få dette stemplet uansett. Er alle behandlere enig om det, da er det opplagt. Er behandlere uenige, da er det like opplagt, fordi da har man splittet personalgruppa, som jo også skal være vanlig ved denne lidelsen.

Å være misfornøyd med en behandler er ok.

Om en stadig vil skifte behandler fordi en "ikke har rett kjemi", kan det være et tegn på pf.

[Gjest ikke naa]

Å være misfornøyd med en behandler er ok.

Om en stadig vil skifte behandler fordi en "ikke har rett kjemi", kan det være et tegn på pf.

Jeg skrev det kanskje litt uklart. Jeg har i 2 1/2 år gått i behandling ved den lokale poliklinikken. De to terapeutene jeg hadde der, fant jeg ikke tonen med. I denne perioden har jeg også vært 4 mnd på Dagpost. Der merket jeg bedring, og jeg var svært fornøyd med opplegget der. Dessverre kom nedturen da jeg kom tilbake til min individuelle terapeut ved poliklinikken. Det ble en konflikt, og jeg følte sykdommen min ble brukt mot meg ved at det ble sagt at jeg pga mine problemer ikke visste mitt eget beste. Av samme grunn fikk jeg ikke bytte terapeut før det gikk flere måneder.

Fordi jeg var misfornøyd med to terapeuter, mente overlegen at jeg måtte utredes på nytt (selv om det bare er 1 år siden jeg ble utredet på Dagpost). På Dagpost fikk jeg ikke diagnosen eupf, det fikk jeg derimot nå.

Nå har jeg nettopp fått min tredje individuelle terapeut ved poliklinikken. Allerede etter første timen merket jeg at det _stemte_. Jeg merket at jeg fant tonen med denne psykologen.

Jeg føler at den store konflikten jeg hadde med en av mine forrige terapeuter ble forklart med mine problemer. På Dagposten fungerte det fint. Med den nye psykologen fungerer det fint. Men med de to første var det kjemien som ikke stemte, og det er det jeg ikke blir trodd på. Jeg kommer ingen vei når jeg vil snakke om den konflikten som oppstod i fjor. Jeg har kastet bort altfor mye tid på å fortsette hos terapeuter jeg ikke fant tonen med. Jeg kommer ALDRI mer til å godta at andre forteller meg at jeg ikke vet mitt eget beste. Noen ganger vet jeg ikke mitt eget beste. Jeg er en forvirret person. Men: Jeg mener jeg er frisk nok til å vite når jeg en sjelden gang er 100% sikker på noe.

Men etter at jeg fikk diagnosen eupf, så blir jeg litt i tvil. Diagnosen min sier faktisk at det er typisk meg å havne i konflikter, elske og hate om hverandre og å være lunefull.

I morgen skal jeg snakke med psykologen som utredet meg. Jeg håper han kan forklare meg hva han la til grunn da han stilte diagnosen på meg.

Gjennom hele oppveksten har jeg vært en forvirret person som sjelden har klart å si i fra eller ha egne meninger. Slik er jeg fremdeles i stor grad. Så lenge jeg er en nikkedukke, er også omgivelsene fornøyde, og jeg slipper å ha dårlig samvittighet.

Men: De siste årene har jeg begynt å kjenne på hva jeg virkelig mener. Nå er ikke omgivelsene lenger like fornøyde. Svake meg har begynt å sette ned foten. Det er noe jeg aldri før har gjort. Noen ganger faller jeg tilbake dit jeg var før, og noen ganger står jeg på mitt. Ofte tenker jeg at det enkleste hadde vært å bli en nikkedukke, slik jeg var før. Men da utsletter jeg meg selv, og det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker heller ikke å bli som min søster. Hun er en typisk politikertype som alltid vet best, og som alltid får andre til å forandre mening. Hun er intelligent og har rett i mye, men for meg er det ikke riktig å være så bastant. Paradoksalt nok er det alltid hun jeg har henvendt meg til når jeg ikke har klart å ta egne valg.

Jeg skulle mange ganger ønske at jeg var så selvsikker som min søster. Uansett hvor feil jeg av og til mener hun tar, så vet hun selv at hun har rett. Det må være deilig å ha det slik. Da slipper man å ligge våken på natten og gruble over om man har såret noen, om hva som er rett og galt, hva andre mener om en osv.. osv.. For et deilig, ukomplisert liv det må være.

Jeg ser at jeg er forstyrret. Men hvis jeg ikke løsriver meg fra forstyrrelsen, så forblir jeg forstyrret.

Jeg vet jeg falt litt fra den røde tråden her. Poenget mitt er at jeg vet jeg _har_ store problemer. Men jeg føler at diagnosen, sammen med konfliktene på poliklinikken, setter meg i bås og også bekrefter at jeg ikke i noen sammenhenger kan stole på meg selv.

[duffen]

Jeg skrev det kanskje litt uklart. Jeg har i 2 1/2 år gått i behandling ved den lokale poliklinikken. De to terapeutene jeg hadde der, fant jeg ikke tonen med. I denne perioden har jeg også vært 4 mnd på Dagpost. Der merket jeg bedring, og jeg var svært fornøyd med opplegget der. Dessverre kom nedturen da jeg kom tilbake til min individuelle terapeut ved poliklinikken. Det ble en konflikt, og jeg følte sykdommen min ble brukt mot meg ved at det ble sagt at jeg pga mine problemer ikke visste mitt eget beste. Av samme grunn fikk jeg ikke bytte terapeut før det gikk flere måneder.

Fordi jeg var misfornøyd med to terapeuter, mente overlegen at jeg måtte utredes på nytt (selv om det bare er 1 år siden jeg ble utredet på Dagpost). På Dagpost fikk jeg ikke diagnosen eupf, det fikk jeg derimot nå.

Nå har jeg nettopp fått min tredje individuelle terapeut ved poliklinikken. Allerede etter første timen merket jeg at det _stemte_. Jeg merket at jeg fant tonen med denne psykologen.

Jeg føler at den store konflikten jeg hadde med en av mine forrige terapeuter ble forklart med mine problemer. På Dagposten fungerte det fint. Med den nye psykologen fungerer det fint. Men med de to første var det kjemien som ikke stemte, og det er det jeg ikke blir trodd på. Jeg kommer ingen vei når jeg vil snakke om den konflikten som oppstod i fjor. Jeg har kastet bort altfor mye tid på å fortsette hos terapeuter jeg ikke fant tonen med. Jeg kommer ALDRI mer til å godta at andre forteller meg at jeg ikke vet mitt eget beste. Noen ganger vet jeg ikke mitt eget beste. Jeg er en forvirret person. Men: Jeg mener jeg er frisk nok til å vite når jeg en sjelden gang er 100% sikker på noe.

Men etter at jeg fikk diagnosen eupf, så blir jeg litt i tvil. Diagnosen min sier faktisk at det er typisk meg å havne i konflikter, elske og hate om hverandre og å være lunefull.

I morgen skal jeg snakke med psykologen som utredet meg. Jeg håper han kan forklare meg hva han la til grunn da han stilte diagnosen på meg.

Gjennom hele oppveksten har jeg vært en forvirret person som sjelden har klart å si i fra eller ha egne meninger. Slik er jeg fremdeles i stor grad. Så lenge jeg er en nikkedukke, er også omgivelsene fornøyde, og jeg slipper å ha dårlig samvittighet.

Men: De siste årene har jeg begynt å kjenne på hva jeg virkelig mener. Nå er ikke omgivelsene lenger like fornøyde. Svake meg har begynt å sette ned foten. Det er noe jeg aldri før har gjort. Noen ganger faller jeg tilbake dit jeg var før, og noen ganger står jeg på mitt. Ofte tenker jeg at det enkleste hadde vært å bli en nikkedukke, slik jeg var før. Men da utsletter jeg meg selv, og det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker heller ikke å bli som min søster. Hun er en typisk politikertype som alltid vet best, og som alltid får andre til å forandre mening. Hun er intelligent og har rett i mye, men for meg er det ikke riktig å være så bastant. Paradoksalt nok er det alltid hun jeg har henvendt meg til når jeg ikke har klart å ta egne valg.

Jeg skulle mange ganger ønske at jeg var så selvsikker som min søster. Uansett hvor feil jeg av og til mener hun tar, så vet hun selv at hun har rett. Det må være deilig å ha det slik. Da slipper man å ligge våken på natten og gruble over om man har såret noen, om hva som er rett og galt, hva andre mener om en osv.. osv.. For et deilig, ukomplisert liv det må være.

Jeg ser at jeg er forstyrret. Men hvis jeg ikke løsriver meg fra forstyrrelsen, så forblir jeg forstyrret.

Jeg vet jeg falt litt fra den røde tråden her. Poenget mitt er at jeg vet jeg _har_ store problemer. Men jeg føler at diagnosen, sammen med konfliktene på poliklinikken, setter meg i bås og også bekrefter at jeg ikke i noen sammenhenger kan stole på meg selv.

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver.Det er en vond diagnose å tenke på;ikke minst HVA ville andre tenke om deg hvis de visste??

MIn psykolog rådet meg tidlig til ikke å snakke med andre om diagnosen..DET gjaldt også mine nærmeste;mann og barn.Ingen venner vet noe om diagnosen,fordi det ikke ville føre til noe likevel.Tror han har rett...Nettopp fått rede på at jeg ikke har diagnosen mer;ble jo glad,men kjenner mye tomhet og ensomhet likevel.

Skal fortsette hos trapeuten min Er så heldig å gå hos privatpraktiserende med driftsavtale.OG veldig viktig;han har vært den eneste i alle disse årene!! det er jeg kjempeglad for;ellers hadde jeg aldri fortsatt.Er veldig stri og egen sånn.....

Lykke til til alle dere der ute som nettopp har fått diagnosen! P.s.glemte å si at jeg av fastlegen ble satt på Orfiril Long Bruktdette i snart 5 år.Torsdag 25.01 tar jeg(forhåpentligvis..)min siste pille DEt blir spennende...d.s.

psykologen min liker ikke piller;han vil SE MEG....

Vennlig hilsen en som vet MYE om psyk.lidelser og behanling/terapi!!