Ny jobb, han forandrer seg

[Gjest hemlis]

Min mann har i alle år hatt et "kroppslig arbeid" - for å kalle det det, en helt vanlig alminnelig jobb, med en ikke så altfor høy inntekt, men nok til at vi fikk det til å gå rundt.

Nå har han totalt skiftet beite, for å gjøre det kort: Han tar på seg dress hver eneste dag (i den gamle jobben gikk det mest i kjeledress), og han sitter for det meste inne på et kontor (i den gamle jobben var det mye arbeid ute). I tilegg tjener han VELDIG mye mer enn han gjorde i den gamle jobben.

Mitt problem er at jeg ikke liker denne nye stilen hans. Alt dreier seg nå om penger, og om å ha mest mulig på konto. Det er klart det er kjekt å sitte godt i det økonomisk, men den mannen jeg før var så glad i er i ferd med å forsvinne helt. Han er også veldig mye ute og fester med sine nye arbeidskolleger/venner. Jeg har vært med et par ganger, og jeg klarer bare ikke å like meg sammen med disse menneskene. De er totalt forskjellig fra min manns/våre tidligere venner (som for lengst har forsvunnet helt).

Jeg merker også at han ønsker at jeg skal skifte stil, men det har jeg overhodet ikke noen interesse av. Jeg trives med den jeg er, og vil ikke at min mann skal gjøre meg til noe jeg ikke er.

Han har for lengst skjønt at jeg ikke liker denne forandringen, og han er for det meste sur når han er hjemme. Har forsøkt å diskutere dette med han, men det nytter ikke. Han vrir og vender på alt jeg sier, og hele tiden maser han om alle disse pengene han nå tjener, og at han gjør dette for meg og ungene. Jeg har fler enn en gang fortalt han at penger ikke betyr alt her i verden, men det ser faktisk ut som om det gjør det for han nå.

Han bryr seg visst ikke noe om at ungene ofte spør etter han, og lurer på hvorfor han nesten aldri er hjemme lenger.

Jeg synes det hele er bare vanskelig, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe fatt i dette. Har mest lyst til å løsrive meg, men jeg ER jo glad i han, tross alt.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, det var i det minste godt å få skrive fra seg litt. Er det noen som skulle ha noen gode råd til meg, blir jeg glad for det.

[Zirine]

Det er umulig å gi noen råd, synes jeg. Vi leser bare om dine behov, ikke hans.

Det er lov til å forandre seg, det er klokt å skifte beite innimellom - ta en jobb som ikke er beslektet med noe man har gjort før. Det er også klokt å vide ut horisonten - snakke med andre mennesker i andre miljøer.

At han har blitt mer opptatt av økonomi betyr ikke at han er blitt mer overflatisk. Har du i det hele tatt snakket med han om dette?

Jeg ville heller hatt en mann med tiltak og evne til å forandre seg og tenke nytt, enn en som ligger på sofaen halve ettermiddagen og ikke kan tenke seg å skifte jobb selv om han har hatt den samme i 20 år. Nye venner ? Hvorfor det ? Det er jo så greie de jeg har...

Livet har mye å by på - kanskje han rett og slett bare har oppdaget det.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Ikke rart at du undrer deg over en så stor endring av din manns væremåte og holdninger. Jeg synes det er flott at du fortsatt er deg selv og sier at du ikke klarer å forandre deg bare fordi han ønsker det.

Jeg vet ikke bakgrunnen for din manns jobbforandring og stil. Men jeg vil anbefale deg å ligge lavt i terrenget nå til å begynne med. La han få tid til å finne sin plattform i den nye jobben.

Kanskje han faller tilbake i sitt gamle jeg etter en tid.

Hvis du forstår at dere sklir mer og mer fra hverandre etter hvert, blir det noe annet. Da må spørsmålet opp om parforholdet er over.

I steden for å være kritisk til alt det nye, kan du forsøke å være interesert i hans jobbforandring og be han fortelle deg om sine nye erfaringer. Forandringer i jobb behøver ikke bare være negativt?

Vær deg selv fortsatt.

[Gjest Nena]

Det er umulig å gi noen råd, synes jeg. Vi leser bare om dine behov, ikke hans.

Det er lov til å forandre seg, det er klokt å skifte beite innimellom - ta en jobb som ikke er beslektet med noe man har gjort før. Det er også klokt å vide ut horisonten - snakke med andre mennesker i andre miljøer.

At han har blitt mer opptatt av økonomi betyr ikke at han er blitt mer overflatisk. Har du i det hele tatt snakket med han om dette?

Jeg ville heller hatt en mann med tiltak og evne til å forandre seg og tenke nytt, enn en som ligger på sofaen halve ettermiddagen og ikke kan tenke seg å skifte jobb selv om han har hatt den samme i 20 år. Nye venner ? Hvorfor det ? Det er jo så greie de jeg har...

Livet har mye å by på - kanskje han rett og slett bare har oppdaget det.

..og folk som oppdager livets mange muligheter, oppdager også ofte at det finnes andre damer - og kone og barn er ikke så viktig lenger bare man får "realisert seg selv".

[Zirine]

..og folk som oppdager livets mange muligheter, oppdager også ofte at det finnes andre damer - og kone og barn er ikke så viktig lenger bare man får "realisert seg selv".

Nei, vi bør ikke la ektefellene våre komme i kontakt med andre mennesker eller oppleve nye gode ting, for det er skummelt.

Tenk hvis dem faktisk LIKER noen av dem de treffer.

Nei, for å være på den sikre siden så stenger vi dem like godt inne, hva ? Da klarer dem iallefall ikke å være utro.

[Gjest Nena]

Nei, vi bør ikke la ektefellene våre komme i kontakt med andre mennesker eller oppleve nye gode ting, for det er skummelt.

Tenk hvis dem faktisk LIKER noen av dem de treffer.

Nei, for å være på den sikre siden så stenger vi dem like godt inne, hva ? Da klarer dem iallefall ikke å være utro.

Nå er du litt småpatetisk, men det vet du sikkert.

Det går an å omgås andre mennesker selv om man er gift og det er ikke snakk om å låse noen inne.

Mannen hun beskriver i dette innlegget høres litt ekstrem ut. Slik hun fremstiller ham.

[Gjest hemlis]

Det er umulig å gi noen råd, synes jeg. Vi leser bare om dine behov, ikke hans.

Det er lov til å forandre seg, det er klokt å skifte beite innimellom - ta en jobb som ikke er beslektet med noe man har gjort før. Det er også klokt å vide ut horisonten - snakke med andre mennesker i andre miljøer.

At han har blitt mer opptatt av økonomi betyr ikke at han er blitt mer overflatisk. Har du i det hele tatt snakket med han om dette?

Jeg ville heller hatt en mann med tiltak og evne til å forandre seg og tenke nytt, enn en som ligger på sofaen halve ettermiddagen og ikke kan tenke seg å skifte jobb selv om han har hatt den samme i 20 år. Nye venner ? Hvorfor det ? Det er jo så greie de jeg har...

Livet har mye å by på - kanskje han rett og slett bare har oppdaget det.

Du skriver: "At han har blitt mer opptatt av økonomi betyr ikke at han er blitt mer overflatisk. Har du i det hele tatt snakket med han om dette?"

Selvfølgelig har jeg snakket med han om det, det trodde jeg at jeg gjorde klart i mitt første innlegg. Vi snakket om det før han tok den nye jobben også. Jeg syntes det hørtes både spennende og klokt ut. Men jeg var altså ikke forberedt på at han skulle være så mye borte fra oss, og denne forandringen av hans personlighet som jeg merker. Våre gamle venner har tydeligvis merket forandringer også, siden alle sammen forsvinner. Synes du ikke det er litt merkelig? Og synes du også at det er på sin plass at jeg skal forandre meg totalt også, slik han ønsker? Forandre stilen, når jeg er fornøyd slik som jeg er? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg forandrer meg ikke på kommando.

Du skriver om menn som ligger på sofaen etter endt arbeidsdag. Jeg kan fortelle deg at min mann ikke var slik da han hadde den andre jobben. Vi var mye sammen, fant på ting både for oss selv, og sammen med ungene. Jeg syntes livet var innholdsrikt. Nå er han forferdelig mye borte fra oss, og vi er omtrent aldri alene sammen lenger. Det er fullt kjør. Er han hjemme ringer mobilen i et sett. Han har ikke lenger tid sammen med ungene, og det er vel det som uroer meg mest. Jeg ser at barna savner sin far. Han selv avfeier det hele. "De blir nok vant med det" sier han.

Til slutt skriver du: "Livet har mye å by på - kanskje han rett og slett bare har oppdaget det." Ja det skal være sikkert og visst.

Som Vennesland foreslår har jeg tenkt til å ligge lavt en stund til, se hvordan dette utvikler seg. Man kan jo egentlig aldri vite, kanskje jeg forandrer meg med tiden også - helt ubevisst, slik min mann har gjort.

[Zirine]

Nå er du litt småpatetisk, men det vet du sikkert.

Det går an å omgås andre mennesker selv om man er gift og det er ikke snakk om å låse noen inne.

Mannen hun beskriver i dette innlegget høres litt ekstrem ut. Slik hun fremstiller ham.

Det var ditt innlegg jeg svarte på her over, ikke hemilis.

Patatisk ? Se på hva du selv sier, så ser du at svaret mitt er sarkastisk.

[Zirine]

Du skriver: "At han har blitt mer opptatt av økonomi betyr ikke at han er blitt mer overflatisk. Har du i det hele tatt snakket med han om dette?"

Selvfølgelig har jeg snakket med han om det, det trodde jeg at jeg gjorde klart i mitt første innlegg. Vi snakket om det før han tok den nye jobben også. Jeg syntes det hørtes både spennende og klokt ut. Men jeg var altså ikke forberedt på at han skulle være så mye borte fra oss, og denne forandringen av hans personlighet som jeg merker. Våre gamle venner har tydeligvis merket forandringer også, siden alle sammen forsvinner. Synes du ikke det er litt merkelig? Og synes du også at det er på sin plass at jeg skal forandre meg totalt også, slik han ønsker? Forandre stilen, når jeg er fornøyd slik som jeg er? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg forandrer meg ikke på kommando.

Du skriver om menn som ligger på sofaen etter endt arbeidsdag. Jeg kan fortelle deg at min mann ikke var slik da han hadde den andre jobben. Vi var mye sammen, fant på ting både for oss selv, og sammen med ungene. Jeg syntes livet var innholdsrikt. Nå er han forferdelig mye borte fra oss, og vi er omtrent aldri alene sammen lenger. Det er fullt kjør. Er han hjemme ringer mobilen i et sett. Han har ikke lenger tid sammen med ungene, og det er vel det som uroer meg mest. Jeg ser at barna savner sin far. Han selv avfeier det hele. "De blir nok vant med det" sier han.

Til slutt skriver du: "Livet har mye å by på - kanskje han rett og slett bare har oppdaget det." Ja det skal være sikkert og visst.

Som Vennesland foreslår har jeg tenkt til å ligge lavt en stund til, se hvordan dette utvikler seg. Man kan jo egentlig aldri vite, kanskje jeg forandrer meg med tiden også - helt ubevisst, slik min mann har gjort.

Hei hemlis

"Du skriver om menn som ligger på sofaen etter endt arbeidsdag. Jeg kan fortelle deg at min mann ikke var slik da han hadde den andre jobben"

Nei, jeg snakket egentlig ikke om din mann - det var bare en "uten sammenlikning forøvrig"

"Forandre stilen, når jeg er fornøyd slik som jeg er? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg forandrer meg ikke på kommando. "

Jo, jeg kan gjerne forandre stil på kommando - det kunne vært ganske så spennende - men bare hvis jeg selv ville. Det behøver selvfølgelig ikke bety at du skal det.

"Jeg ser at barna savner sin far. Han selv avfeier det hele. "De blir nok vant med det" sier han."

Nei, det skal aldri barn behøve å bli vant til, på generelt grunnlag, det er jeg enig med deg i.

"Våre gamle venner har tydeligvis merket forandringer også, siden alle sammen forsvinner. Synes du ikke det er litt merkelig?"

Jo, jeg synes det er litt merkelig. Hva er det de reagerer på? Er det hans gamle jobbvenner kan jeg til en viss grad forstå det.

"Jeg syntes livet var innholdsrikt. Nå er han forferdelig mye borte fra oss, og vi er omtrent aldri alene sammen lenger"

Det er trist. Du må minne han på om at han fortsatt er far og ektemann og han har ansvar uansett hvilke jobbforandringer han måtte gjøre.

Mvh

[Gjest Nena]

Det var ditt innlegg jeg svarte på her over, ikke hemilis.

Patatisk ? Se på hva du selv sier, så ser du at svaret mitt er sarkastisk.

Såpass skjønte jeg, men jeg syntes likevel det var litt patetisk.

Synes du er blitt så krass og bestemt i dine meninger. Mener å huske at du var litt mer ydmyk før?

[Zirine]

Såpass skjønte jeg, men jeg syntes likevel det var litt patetisk.

Synes du er blitt så krass og bestemt i dine meninger. Mener å huske at du var litt mer ydmyk før?

Syntes du at jeg burde være mer ydmyk i forhold til ditt innlegg, som gikk som følger:

"og folk som oppdager livets mange muligheter, oppdager også ofte at det finnes andre damer - og kone og barn er ikke så viktig lenger bare man får "realisert seg selv"."

Jeg beklager at mine svar ikke stemmer overens med hva du tenker og føler, og den mistenksomheten du tydeligvis har overfor ektefeller som får for mye frihet, at du synes det er greit å plante "utromistanker" samtidig som du antyder at "mannen din er en drittsekk, og synes verken du eller barna er noe viktig lengre" Jeg skulle selvfølgelig ha formulert mitt svar slik at du ikke ble støtt. Jeg har ikke kalt ditt innlegg for verken det ene eller det andre, men min sarkasme burde understreke hva jeg mener om det.

Patetisk ? Joda, men jeg overlever sikkert dine vurderinger og meninger om meg - før og nå. Jeg tar ikke hensyn til deg når jeg skriver.

Hva jeg ellers mener om hemlis problem, kan du lese i innleggene nettopp til henne.

[Gjest Yngve]

Hei, hemlis!

Ikke bry deg om Zirine, hun glir garantert rett inn blant disse menneskene du ikke klarer å trives sammen med.

Det kan være positivt å utvide sine horisonter, og det kan også være positivt å forandre seg. Men, det er et stort MEN. Det er langt i fra alle forandringer som er positive. For partneren vil det som oftest være et sett med grunnleggende verdier og syn som en ønsker er konstante, ettersom disse jo vil være en vesentlig del av det grunnlaget som en gang ga startskuddet til forholdet.

Slik du beskriver situasjonen skjønner jeg godt at du finner denne utviklingen usympatisk. Det ville jeg også gjort.

Ærbødigst

[Gjest pirrka]

Det er vanskeleg å forandre folks eigenskapar, eller hindre dei i å endre seg. Samtidig er det trist når partnaren har, eller får, sider ein ikkje kan like.

Men ein kan jo ikkje diktere andres verdisyn og meiningar. Det meste ein kan gjere er å prøve å ha diskusjonar der han på ein måte blir litt tvinga til å tenke gjennom sine nye verdiar.

Eg har vore litt igjennom det same, og prøvde å takle det ved å legge til rette for samtaler om kva er eigentleg det gode liv, kva i livet vårt no er perfekt, kva er det ikkje. Eg konfronterte han ikkje med at eg synst han hadde blitt sleip og utåleleg, det hadde neppe førd fram. Når eg først hadde fått han til å seie høgt det eg nettopp mistenkte han for å tenke, innsåg han at det ikkje var slik han hadde lyst til å vere.

Det det må vere lov å stille krav til, er oppfølging og samvær med barn og andre konkrete og praktiske ting i samlivet.

Lykke til, kanskje er det berre ein overgang.