Håpløs kjærlighet?

[Gjest ms-syk mann]

Hei!

I ti år har jeg kjent en herlig fyr som er ti år eldre enn meg. Vi ble kjent gjennom noen slektninger. Dessverre bor han i Canada hvor han også er fra.

Vi har hele tiden vært betatt av hverandre og vært veldig gode venner. I tillegg har vi e-mailet masse i løpet av disse årene. Jeg har nærmest brukt ham som en dagbok og han vet alt som er å vite om meg.

Vi har besøkt hverandre to ganger og da har det vært full klaff fra begges side.

I mellomtiden har jeg fått barn, blitt simgle... og han er forblitt single. Han har ms og er preget av det. Sitter i rullestol og kan gå ved hjelp av krykker.

Jeg merker at jeg tenker på ham hele tiden. Vi snakkes ofte på telefonen og mailer.

Han syntes det var vanskelig å holde kontakten med meg de gangene jeg hadde kjærester og spesielt da jeg var gravid.

Han sier han ikke får meg ut av hodet og håper vi kan sees i sommer.

Jeg har aldri likt noens personlighet og vesen så godt som hans og føler innerst inne at han er the one.

Dessverre er det store og alvorlige sider ved dette som av praktiske årsaker virker umulig å få til..

PS: Jeg bor alene med mitt barn på nesten 3 år. Hennes far bor i England og ser henne ca annenhver måned.

Noen kommentarer??

[Gjest ms-syk mann]

Var kanskje litt upassende å undertegne med "ms-syk mann". Det er altså ikke jeg som er den ms-syke mannen. Litt tidlig på morran for meg ennå

Han er 45, jeg er en ung kvinne på 35:)

[Gjest lykke til med valg]

Var kanskje litt upassende å undertegne med "ms-syk mann". Det er altså ikke jeg som er den ms-syke mannen. Litt tidlig på morran for meg ennå

Han er 45, jeg er en ung kvinne på 35:)

Dette var en vanskelig situasjon. Du har avstanden, og du har det at han har MS. Du må prøve å velge om du vil ha det slik det er nå, eller om du for eksempel skal flytte til hans hjemsted slik at dere kan bli bedre kjent. Og det er ikke "bare bare" å flytte heller. Det kan videre bli tungt for dere om/når hans MS forverres. Jeg har selv jobbet med personer som har diagnosen, og jeg har sett hvordan det går og hvor hardt det er for pårørende når personen ikke kan snakke og ikke kan bevege seg.

[Dorthe]

Slå til, det er ikke hver dag man møter den store kjærligheten. Selv om han har ms kan han ha andre kvaliteter som teller mer. Lykke til.

[Ugga Bugga]

Det er to utfordringer her, for det første avstanden, og for det andre at han har ms.

Det er ikke bare å flytte på seg når man har et lite barn.

I tillegg er det ikke sikkert det å leve sammen med ham i hverdagen vil bli slik som du forestiller deg. Når man ser en person såpas sjelden, så stemmer ikke nødvendigvis det bildet du har av hans personlighet perfekt med virkeligheten, selv om du føler du kjenner ham veldig godt. Man skal også fungere sammen på lang sikt i det daglige. I tillegg kommer ekstrabelastningen i forbindelse med hans sykdom.

Å bryte opp og flytte til en annen kant av verden på grunn av ham ville jeg nok karakterisere som et risikoprosjekt, så du må jo vurdere om han er verdt det.

[Line]

Hvor gammel er du?

En slektning av meg var sammen med en MS-syk mann. Han var åpen og ærlig om det, og de hadde det bra sammen. Etter hvert begynte hun å tenke fremover, og hadde kunnskap nok om sykdommen til å vite at etter hvert ville den bryte ut og gradvis gjøre han mer og mer funksjonshemmet.

Ms begynner med å angripe beina som regel, det blir vanskelig å få dem med seg når man går. Etter hvert blir man sittende i rullestol og mister muligheten til å gå. Førligheten i armene vil også etter hvert bli dårligere, om ikke borte. Finmotorikken forsvinner. De fleste MS-syke jeg kjenner, har uristomi, fordi de ikke lenger har kontroll over urinblæra. Hjemmet må tilrettelegges, de blir avhengige av hjelp mange ganger om dagen, også til å spise og drikke...

Tenk godt over hva du gir deg ut på, dersom du etter hvert finner ut at du ønsker noe mer enn bare vennskap til denne mannen.

En ting er at han betyr veldig mye for deg. Det er fullt forståelig. En annen ting man må tenke over, er at ens egen livsførsel blir helt forandret, fordi man får en helt hjelpetrengende person i huset (dersom man velger å flytte sammen). Det blir vanskelig å dra bort på spontane turer (han må ha med hjelpere når han blir dårlig nok), han kommer seg kanskje ikke ut på vinteren når det er snø og glatt... Flere av de jeg kjenner bruker munnen til å styre alt i leiligheten sin, til å kjøre stolen sin, og de trenger mye tilrettelegging.

Slektningen min valgte å avslutte forholdet til denne mannen, fordi hun selv ville leve livet og være lykkelig, oppleve ting, og klarte ikke å se for seg at hun skulle bo sammen en syk og veldig hjelpetrengende mann i mange, mange år fremover. Jeg syntes valget hennes var brutalt akkurat da hun fortalte det, men i ettertid har jeg virkelig skjønt hva det var hun snakket om.

Jeg ville nok valgt å bevare vennskapet og ha ham som en veldig god venn videre fremover, det er nok det mest verdifulle for dere begge.