Lykkelig ulykkelig

[midtimellom]

Jeg er egentlig veldig glad og gravid med mannen i mitt liv -men så blir jeg alikevel så drit lei meg om dagen. Jeg føler meg rett og slett ensom, spesiellt de kveldene da min kjære turer ut for øl og koser seg. Tror det handler om at disse kosekveldene stortsett har vert noe vi har gjort sammen og virkelig satt pris på å dele. Nå deler vi ikke dette lenger, og jeg synes det er kjempe trist!

Jeg føler at jeg ikke får være med og at min "ederulighet" har gjort meg til en klamp om foten og en som det egentlig bare er kjedelig å være sammen med. Kjæresten min sier at han synes jeg virker så ulykkelig i det siste (23 uker på vei) og vet vel ikke helt hva han skal gjøre med det.

Til det svarer jeg at jeg ikke er ulykkelig. For jeg er virkelig ikke det i forhold til han. Jeg elsker han så indelig høyt. Men han har nok rett alikevel. For jeg savner han. Savner å være den han ser på som spennende og sexy når vi skal ut å kose oss med venner. Jeg savner helge kvelder med bare han og meg, rødvin og lange samtaler i stedenfor at han går på fylla med gutta og jeg sitter her på internett på fredagskvelden.

Jeg savner at han bruker overskudd på meg, på fine kvelder tiltross for at ikke jeg ikke får blitt med på å ta den helt ut. Jeg savner å være noe annet enn bare gravid, savner å ikke være den som hele tiden ber om mer. Jeg skulle ønske han forsto at jeg virkelig har behov for å føle at vi gjør dette sammen. Han er veldig opptatt av barnet i magen og er virkelig på plass. Han er helt fantastisk, men jeg føler liksom at jeg, ikke magen eller sparkingen, men meg, blir glemt.

Jeg er lei av å ligge på den helvetes sofaen å se på tv, jeg vil spille kort, gå på kafe, snakke sammen og gå på kino. Jeg vil spille bowling og drikke alkoholfri rødvin, sammen, på en lørdagskveld på byn... og gå hjem sammen, i samme modus.

I steden så bare blir vi lei av trynene på hverandre fordi vi bare koper når vi er sammen. Jeg er liksom ikke endel av det festlige lag lenger og dermed blir allt rundt også kjedelig. Tilbake til kjiipe tv show og stratos.

Jeg vil ikke at det skal være slik, men føler at han bruker overskuddet sitt på fylla i helgene og med den jobben han har blir det lite igjen til å gjøre annet enn å følge med på hotell cecar og spise middag i hverdagen... Det gjør jo ikke saken bedre at jeg er sykemeldt å er hjemme på dagen heller. Selvom jeg trener og holder meg aktiv. Jeg savner han alikevel. Også han er på sofaen ved siden av.

Jeg er ensom rett og slett. Skulle ønske han var like opptatt av å omstille livet på å være gravid som det jeg må være. I hvertfall noe på vei. Jeg har ikke lyst til å be han om det heller, jeg vil at han skal ville. Vil at han på egenhånd skal se hvor mye jeg ofrer for vår del, hvor mye som skjer inni meg mens det utenpå bare er magen som vokser.

Han synes også vi koper når vi er sammen og at det er blitt vel mye av det de siste månedene, og dermed etterlyst mer sosial omgang med venner hver for oss. Og det er jeg enig i, men så lenge jeg bare ser toppen av hode hans i den andre sofaen når vi er sammen så kommer jeg bare til å fortsette å savne han, og tid med venner blir ikke det jeg ønsker mest av da...

Uff... det er ikke så lett å være på tjukka å sippe ustanselig.

[nyca]

Det er ikke bare bare dette her ;o)

Men hva med å være med han ut? Eller har du ikke ork til det? Jeg er stadigvekk med min kjære på fest, selv om jeg har barn i magen, og jeg har ikke problemer med å kose meg edru, tror heller ikke de andre har "problemer" med at jeg er der uten å drikke ;o)

Jeg har tatt meg selv, flere ganger, i å være den som drar senest hjem!

Lykke til, håper det ordner seg greit for dere!

[Sofline]

Jeg synes du skal vise dette innlegget til ham. Viktig med forståelse.