Hvordan gikk det med Svanhild-saken?

[AnonymBruker]

Her står det mer om saken: http://www.dagbladet.no/2013/04/04/nyheter/innenriks/psykiatri/barnevern/26450560/

Sakkyndig i «Svanhild-saken»: - Jeg gjorde feil

- I «Svanhild-saken» skulle jeg ønske at jeg hadde hatt bedre dømmekraft. Jeg synes lite om meg selv der, jeg burde vært mye mer kritisk til utregning av IQ-score.

Tranøys utredning konkluderte med at hun hadde god omsorgsevne, men lagmannsretten mente IQ-testen hadde så alvorlige metodiske mangler at utredningen ikke kunne tillegges vekt. I ettertid førte saken også til en debatt om uavhengigheten til private sakkyndige.

Overfor Dagbladet presiserer Tranøy at han ikke nødvendigvis mener private sakkyndige er et problem, men bruken av psykologer som sakkyndige generelt i slike saker. De har alt for stor makt, mener han.

- Det er en illusjon at psykologer er objektive og upartiske, selv om man må tilstrebe å være så nøktern som mulig. Det er en viktig grunn til at jeg mener at psykologer ikke bør ha noen rolle som sakkyndige utredere i barnevern- og barnefordelingssaker, men heller være vitner, sier han til Dagbladet.

- Det er mye synsing i psykologien. Jeg har synset mye selv også.

 

Anonymkode: 93a0c...c69

[AnonymBruker]

Hvorvidt hun flyr på byen eller ikke interesser meg ikke, men er det faktisk riktig at et menneske som ble fratatt barna sine pga. manglende omsorgsevne får jobb på sykehjem hvor mennesker trenger omsorg?

Anonymkode: fe4d7...dbc

[laban]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorvidt hun flyr på byen eller ikke interesser meg ikke, men er det faktisk riktig at et menneske som ble fratatt barna sine pga. manglende omsorgsevne får jobb på sykehjem hvor mennesker trenger omsorg?

Anonymkode: fe4d7...dbc

Disse anonyme påstandene er fra 2007 og kan godt være bygdesladder. 

Den manglende omsorgsevnen er omdiskutert, og hun var svært ung den gangen.  Av artikkelen framgår det at hun har tatt hjelpepleierutdanning og dessuten vært under kontinuerlig kontroll av Barnevernet de ti siste årene, så da må vi nesten tro at omsorgsevnen har blitt godkjent.

I den gamle saken var vel poenget at hun scoret helt greit på omsorgsevne, men lavt på IQ - og at hun gjorde dårlige valg angående partner.  Noe av dette kan vel skyldes at hun var ung, naiv og lite vant med den type tester. 

 

[AnonymBruker]

15 timer siden, laban skrev:

Disse anonyme påstandene er fra 2007 og kan godt være bygdesladder. 

Den manglende omsorgsevnen er omdiskutert, og hun var svært ung den gangen.  Av artikkelen framgår det at hun har tatt hjelpepleierutdanning og dessuten vært under kontinuerlig kontroll av Barnevernet de ti siste årene, så da må vi nesten tro at omsorgsevnen har blitt godkjent.

I den gamle saken var vel poenget at hun scoret helt greit på omsorgsevne, men lavt på IQ - og at hun gjorde dårlige valg angående partner.  Noe av dette kan vel skyldes at hun var ung, naiv og lite vant med den type tester. 

 

Jeg bryr meg ikke om bygdesladder og er ikke interessert hva hun drev med i fritiden.  Jeg har ikke forstått det slik at hun har vært under kontinuerlig kontroll av barnevernet siden barna ble fratatt henne.  Ingen som tar IQ tester er vant med dem, og jeg husker at hun kom frem på tv og det var en katastrofe som aldri skulle ha skjedd.  For min del kan det godt hende at hun kan jobbe sammen med andre på sykehjem, men IQ og omsorgsevne er ikke to forskjellige ting som du får full score på det ene og null på den andre.  Ellers er jeg lite opptatt av å ha mening om barnevernsaker og husker ikke hvorfor det ble så mye mediastyr rundt akkurat denne saken.  Jeg husker kun hvor flaut det var at hun ble satt i tv studio og greide ikke å svare på noe.  Der gikk journalistikken langt over alle grenser.

Anonymkode: fe4d7...dbc

[laban]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke forstått det slik at hun har vært under kontinuerlig kontroll av barnevernet siden barna ble fratatt henne.

Anonymkode: fe4d7...dbc

Allerede før det første barnet med den nye mannen, var barnevernet på banen, det tror jeg er vanlig når moren er fratatt andre barn.  Familien har hatt en ordning med at tilsynsfører kunne komme uanmeldt på inspeksjon og fotfølge dem i daglige gjøremål, omtrent som dopingkontroll i idretten - de hadde over 300 slike tilsynsbesøk på et år.  Det er ingen konfliktsituasjon mellom dem og barnevernet eller andre instanser nå.

Jeg kjenner den gamle saken bare fra media og husker bare rabalderet, ikke alle detaljene.  Men det er sjelden at slike saker dekkes så i de grader av alle typer (ikke bare de sensasjonshungrige) media  og at det kommer en såpass nyansert oppfølger - som til og med viser at det endte ganske bra.  Derfor la jeg ut link til artikkelen.  Det framgår også av den at saken har ført til endringer i rutinene, bl.a. kan det se ut som om det er mer sannsynlig at en tilsvarende sak i dag ville endt med at besteforeldrene hadde fått omsorgen for barna, i stedet for et fremmed par som bor langt unna (de eldste barna har en samværsordning med moren, stefaren og halvsøsknene nå).

Endret 11. april 2016 av laban

[påskelilje]

2 timer siden, laban skrev:

Allerede før det første barnet med den nye mannen, var barnevernet på banen, det tror jeg er vanlig når moren er fratatt andre barn.  Familien har hatt en ordning med at tilsynsfører kunne komme uanmeldt på inspeksjon og fotfølge dem i daglige gjøremål, omtrent som dopingkontroll i idretten - de hadde over 300 slike tilsynsbesøk på et år.  Det er ingen konfliktsituasjon mellom dem og barnevernet eller andre instanser nå.

Jeg kjenner den gamle saken bare fra media og husker bare rabalderet, ikke alle detaljene.  Men det er sjelden at slike saker dekkes så i de grader av alle typer (ikke bare de sensasjonshungrige) media  og at det kommer en såpass nyansert oppfølger - som til og med viser at det endte ganske bra.  Derfor la jeg ut link til artikkelen.  Det framgår også av den at saken har ført til endringer i rutinene, bl.a. kan det se ut som om det er mer sannsynlig at en tilsvarende sak i dag ville endt med at besteforeldrene hadde fått omsorgen for barna, i stedet for et fremmed par som bor langt unna (de eldste barna har en samværsordning med moren, stefaren og halvsøsknene nå).

Husker godt Svanhild-saken. Jeg får dessverre ikke lest artikkelen nå (har ikke abonnement). Kunne du ha klippet inn teksten her?

[laban]

13 minutter siden, påskelilje skrev:

Husker godt Svanhild-saken. Jeg får dessverre ikke lest artikkelen nå (har ikke abonnement). Kunne du ha klippet inn teksten her?

Den er lang, og det er vel litt på kanten, men her er råteksten uten faktarute og bilder - beklager at skriften ikke ble spesielt leservennlig (har ikke tid til å dille mer med den):

Mørketida er over. Sola har nettopp kommet tilbake til den lille dalen mellom fjellene. I noen minutter midt på dagen velsignes familien i det lille blå huset i svingen med varme oransje stråler gjennom vinduene.

 

Det gjør godt, for innetemperaturen i det gamle huset i Nordreisa kommune i Troms kan kreve både ullgensere og filttøfler på kalde, klare dager som denne.

 

2. april 2003 ble barna til Svanhild Jensen plassert i fosterhjem. En IQ-test sto sentralt da Svanhild mistet omsorgen for sine to døtre.

Saken førte til stor debatt om barnevernets framgangsmåte og sakkyndiges metoder i slike saker. Det ble blant annet reist spørsmål om testforholdene. Jensen var syk og høygravid under IQ-testen.

 

Svanhild (36) og ektemannen Kurt (44) drømmer om å bygge nytt, men vet ikke helt når det blir. Kurt er utdannet kokk, men har hatt tre hjerteinfarkt og er uføretrygda. Svanhild har utdannet seg til hjelpepleier og har fast deltidsjobb i en bolig for utviklingshemmede. Økonomien er ikke den romsligste, men de klarer seg, er ikke avhengig av almisser eller andre bidrag.

 

Nå sitter de side om side i hjørnesofaen. Veggen bak dem er dekorert med bokstavene LOVE og et galleri av familiebilder, fellesbarn og barn fra tidligere forhold.

 

Svanhild og Kurt er her, i det blå huset i svingen, overfor Reisaelva, som er Kurts barndomshjem. I noen måneder har det ferske kjæresteparet bodd her med hver sine barn fra tidligere forhold. De er nyforelska, og denne dagen har de barnefri. Foreldrene til Svanhild passer døtrene hennes på henholdsvis elleve måneder og tre år.

 

Kjæresteparet har vært på kafé og på handletur, da hun oppdager flere ubesvarte anrop fra faren sin på mobilen. Hun ringer tilbake. Da hun hører hva han sier, er hennes første tanke å levere tilbake alle klærne hun har kjøpt seg denne formiddagen.

 

De gir ingen glede lenger, har mistet all betydning. Barnevernet har tatt barna hennes.

 

- Faren min fortalte at barnevernet hadde vært hos dem og hentet barna. Moren min var i sjokk. Det var hun som var sammen med jentene da barnevernet kom. Hun sier at når hun tenker på det i dag, er det som om hun kan kjenne de små hendene til minstejenta mi som klamrer seg rundt halsen hennes.

 

Foreldrene forteller at barnevernet har lovet å kjøre innom det blå huset, slik at Svanhild kan få tatt farvel med barna sine.

 

- Men de gjorde ikke det, sier Svanhild.

 

- De gjorde ingenting. Vi måtte til og med ringe kriseteamet selv.

 

 «Svanhildsaken» var et begrep allerede da barnevernet hentet døtrene til Svanhild Jensen, som hun da het, denne vårdagen. Saken hadde pågått siden Svanhild og mannen hun da var sammen med skulle ha sitt første barn sommeren 2000.

 

Den handlet først om hvorvidt nittenåringen og barnefaren var skikket som foreldre. Da Svanhild og mannen ventet barn på nytt i 2001 varslet kommunen at de vurderte å reise sak for fylkesnemnda.

 

Hensikten var å overta omsorgen for det ufødte barnet og storesøsteren. Dokumentene i saken forteller at det ikke først og fremst var Svanhild som skapte bekymring hos barnevernet, men barnefarens rusmisbruk og personlighet. Siden Svanhild ikke delte denne bekymringen, dreide den seg snart også om Svanhilds dårlige valg av kjæreste og far til sine barn.

 

«For dum til å ha barn?» var overskriften på et leserinnlegg i Nordlys 8. april 2003. I januar 2002 engasjerte kommunen en psykolog som sakkyndig. Under utredningen av saken testet han Svanhilds intelligens. Resultatet tilsa at Svanhild var «lettere psykisk utviklingshemmet» og aldri ville bli mer moden enn en tolvåring.

 

Da dette kom fram i media ble testen og hvorvidt slike tester kan fortelle noe om omsorgsevne, sakens hovedfokus. Svanhilds far kontaktet media for å redde datteren og barnebarna sine fra omsorgsovertakelse.

 

Responsen kom som på refleks, og saken ble den mest omtalte barnevernssaken i 2003. Den verserte i alle kanaler, fra ukeblader til «Dagsrevyen». Svanhild forteller at hun brukte media bevisst og fikk støtte fra både kjente og ukjente.

 

Da Wenche Foss var på Norges-turné til Tromsø med Se og Hør under andre runde av rettssaken, holdt hun appell til støtte for Svanhild foran 3000 mennesker. Etterpå møtte Svanhild divaen i luksuslugaren hennes på Hurtigruta, og Foss lovet at om ikke Svanhild fikk barna sine tilbake, så skulle hun personlig ringe daværende barne- og familieminister Laila Dåvøy.

 

Svanhild smiler når hun tenker tilbake på møtet:

 

- Det første hun sa da jeg møtte henne, var at hun kunne se at jeg var normalt begavet. Wenche hadde jo hatt Tommeliten, så hun visste hva hun snakket om. Nei, hun var så god, så sympatisk og engasjert: «Det går ikke an med et sånt system og en sånn ordning hvor barn ikke skal få vokse opp hos biologiske foreldre!», sa hun.

 

Men verken Svanhilds egen årelange kamp eller andres engasjement for at hun skulle få beholde barna sine, hjalp i rettssystemet. Alle instanser, fra Fylkesnemnda, via tingrett og lagmannsrett, vedtok omsorgsovertakelse. Svanhild ble avvist av kjæremålsutvalget da hun ville ta saken inn for Høyesterett.

 

Da barnevernet hentet barna hennes 2. april 2003, trodde Svanhild at hun hadde en avtale med barnevernet om at hun et par uker seinere skulle være med og tilvenne barna til fosterhjem. I stedet skulle det gå tre uker før hun traff barna sine igjen.

 

- Det skjedde i et bomberom, uten vinduer, sier Svanhild.

 

- «Mamma, hvor har du vært?» spurte eldstejenta mi. Hun fotfulgte meg da jeg skulle på do, ville ha skoa sine der jeg hadde skoa mine og henge jakka si der min hang. Da vi skulle skilles etter fire timer, ville hun være med meg. Jeg fikk oppgaven med å si til henne at hun måtte bli der da jeg dro. Det var vanskelig. Jeg kunne jo ikke engang love henne at «mamma kommer snart og henter deg».

 

På salongbordet står en diger bukett med røde og oransje roser. Det har vært både Valentiner-dag, morsdag og fars 44. bursdag. Hver blomst har et bånd med en lilla eller grønn ujevnt klippet hjertelapp rundt stilken.

 

Hver lapp har en liten tegning fra husets sjuåring eller en beskjed fra mor til far: «Til min kjære, fordi vi elsket hverandre har vi overlevd det som livet har kommet til å kaste på oss», står det på én. Veggene i stua og resten av huset er dekket av fotografier og små og store skilt med ordspråk og oppmuntrende meldinger: «Hjem kjære hjem», «Størst av alt er kjærligheten» og «Du er mitt hjerte».

 

Rett over bokstavene LOVE henger bryllupsbildet, tatt for ti år siden på Kvænangsfjellet. Det er omkranset av fire barneportretter: Tre jenter, en gutt. To av barna kommer ikke hit etter skolen.

 

13 år etter at barnevernet hentet dem, bor Svanhilds to eldste døtre fortsatt i fosterhjem.

 

- Det er noe jeg må leve med sjøl, jeg vil jo ikke at barna mine skal synes synd på meg, heller, sier Svanhild.

 

Hun forteller at de to jentene har litt ulikt syn på det som skjedde, og at hun i dag har tettest kontakt med eldstejenta.

 

- Hun vil bli sykepleier, sier Svanhild stolt.

 

- Vi snakker daglig på telefonen, og jeg prøver å følge henne opp det jeg kan. Gi råd, ringe og vekke henne om morgenen når hun skal tidlig på skolen, for eksempel. Jeg er jo mammaen hennes, smiler hun.

 

Brudebildet over sofaen er fra 2006. Kurt og Svanhild hadde vært sammen i tre år, før de giftet seg. De traff hverandre vinteren 2002- 03, da det begynte å storme for alvor rundt Svanhild. Han leste om henne i avisa og kjente henne igjen fra et barnehageassistentkurs noen år tidligere.

 

- Det jeg leste gjorde meg irritert. Det stemte ikke med den oppfatningen jeg hadde fått av henne på kurset. Riktignok varte det kurset bare i seks uker, men jeg hadde et bestemt inntrykk av at hun var både omsorgsfull og reflektert.

 

Kurt ble enkemann med omsorg for tre unger da han var 28. To av dem bodde fortsatt hjemme da han bestemte seg for å ringe Svanhild og si at han støttet henne. Det ble flere telefonsamtaler, snart snakket de sammen hver dag. Et par uker etter den første samtalen tok Kurt turen over fjellet. Da var det gjort.

 

De ser på hverandre og smiler:

 

- Du hadde med deg levergryte, jeg sørget for brød og dessert. Det var kjærligheten og kampen for å beholde barna som holdt meg oppe i den tida, sier Svanhild.

 

Det tok ikke lang tid før Svanhild og jentene flyttet inn hos Kurt og barna hans. I noen måneder var de en familie på seks i det blå huset. Det gikk ikke upåaktet hen. I lagmannsrettens dom fra 2003 beskrives Kurt som neste mann i rekka av Svanhild dårlige kjærestevalg:

 

«Det er på det rene at E har alkoholproblemer. Barnevernet i Y har vært tungt inne i bildet. Det samme har barnevernet i Tromsø, hvor han bodde med barna tidligere. E har et meget begrenset nettverk i Y. Lagmannsretten legger på bakgrunn av bevisføringen til grunn at A ikke hadde gjort særlige undersøkelser om E før hun flyttet til ham.»

 

Svanhild fnyser. Kurt har hatt et tøft liv. Da han var fem år døde faren. Da han var 15 mistet han mora. Det var han som fant henne død. Kurts første kontakt med barnevernet fant sted den samme dagen. Det ble starten på et anstrengt forhold.

 

- De sto på trammen før hun var kald og ville sende meg på institusjon. Heldigvis endte det med at jeg fikk bo hos storesøstera mi, forteller Kurt kort.

 

Svanhild mener myndighetene har brukt mot Kurt at han ble foreldreløs tidlig og har hatt et trøblete liv med mye motgang.

 

- Hvorfor skal det gjøre ham til et dårlig menneske i dag? spør hun.

 

- De kan ikke bruke fortida mot et menneske hele livet. Da vil man jo aldri klare å bygge seg opp igjen.

 

Kort tid etter bryllupet i 2006, ble Svanhild gravid.

 

- Jeg var ikke redd for å få barn med Svanhild. Jeg kjente henne som en omsorgsfull person. I forhold til historien med barnevernet, så tenkte jeg egentlig bare at det var best å spille med åpne kort. Men det viste seg nesten med en gang at det ikke skulle bli enkelt: Allerede på første svangerskapskontroll sa legen at han måtte sende rapport til barnevernet om hva som var i emning.

 

Sønnen blir født sommeren 2007. Høsten 2009 får de en datter. Kurt er mye syk, og i tillegg til de to små barna de har sammen, steller Svanhild hans pleietrengende datter fra første ekteskap.

 

Samtidig fortsetter hun kampen for tilbakeføring av de eldste jentene. Så finner helsesøster et blåmerke på brystet til sønnen på fireårskontrollen. Svanhild og Kurt blir mistenkt for familievold.

 

- Han hadde hengt over kanten til sandkassa med lekebilene sine. Han elsket å stable biler, kunne holde på i timevis, forklarer Svanhild.

 

To uker etter fireårskontrollen, klokka åtte om morgenen, står barnevern og politi på døra. Sønnen skal i avhør på barnehuset i Tromsø. Svanhild sier hun får beskjed om at dersom det blir «funnet mer» på gutten, så kommer han ikke hjem igjen.

 

- Jeg kunne ikke kave meg opp, jeg visste jo at det i så fall ville bli brukt mot meg. Rekken av ting jeg måtte bevise tok liksom ikke slutt. Jeg følte meg konstant presset, det var alltid noen som stakk kjepper i hjula for meg.

 

Det blir ikke funnet bevis for at sønnen deres har vært utsatt for vold. Han får komme hjem igjen til foreldrene, og Svanhild får skryt av politiet for hvordan hun har taklet hentingen. Men påkjenningen har vært stor. For Svanhild og Kurt. Og for sønnen. Han er redd hver gang foreldrene forlater huset. Han tør ikke lenger å dra på besøk til besteforeldrene alene. For er det virkelig helt sikkert at han skal få komme hjem igjen?

 

For å kontrollere at Svanhild og Kurt er skikket som foreldre, setter barnevernet inn tilsyn hos familien i det lille blå huset. Når som helst kan tilsynsføreren dukke opp for å observere familien og ta notater:

 

Når de spiser frokost eller middag, når de har gjester eller skal ut på tur, eller når de skal i kirken på søndag. I løpet av et år har de nærmere 300 besøk av en tilsynsfører.

 

- Etter hvert ble vi så vant til det at vi presenterte ham i familieselskaper og tullet om at det skulle bli artig å lese i neste rapport hva vi hadde spist til middag. Men det var slitsomt, medgir Svanhild.

 

Minstejenta ble også innkalt til barne- og ungdomspsykiatrien for utredning. Og kampen for å få eldstejentene hjem fortsatte. Svanhild sluttet å sove om natta. Det var så mye å tenke på:

 

- Heldigvis ble det ikke noe mer med minstejenta etter at hun var ferdig utredet. Men det plaget meg at de eldste døtrene mine ikke hadde noen som talte deres sak, at jeg måtte stå på sidelinja og se på at de ikke alltid hadde det bra. Det ble påstått at jeg satte griller i hodene deres, men jeg gjorde ikke det: Ungene var knyttet til oss da de ble flyttet i fosterhjem. Det er ikke bare å slå av en bryter når det gjelder følelser.

 

Svanhild ble sykmeldt. Hun var utslitt.

 

- Men jeg måtte jo leve. For unger og familie, sier hun.

 

Trening og lange, gode samtaler med Kurt - og med seg selv - ble redningen:

 

- Jeg sa til meg selv at jeg var bra nok, og at jeg måtte være takknemlig for det lille jeg hadde. Mange har opplevd verre ting enn meg. Jeg hadde jo ikke en alvorlig sykdom, det var bare det med ungene ...

 

Svanhild legger til side kampen for å få de eldste jentene tilbake. I stedet bestemmer hun seg for å være så mye sammen med dem som mulig, og for å fortsette å jobbe for at jentenes egne ønsker skal bli hørt.

 

Den siste rettslige avgjørelsen i saken kommer i 2013. Ved forlik blir det avgjort at Svanhild og jentene skal få være sammen seks ganger i året. Hvis jentene ønsker, kan samværet skje oftere.

 

- Reisen fra fosterhjemmet tar fire og en halv time hver vei. Nå har vi heldigvis fått en ordning hvor de er her i forbindelse med skoleferiene. Det hender at de yngste spør hvorfor halvsøstrene ikke kan bo sammen med oss. Når jeg forteller hvorfor, sier de «Jammen, du er jo så flink til å hjelpe oss med leksene, mamma!». Sønnen vår på ni har vanskeligst for å forsone seg med situasjonen.

 

I snøfonnene rundt gårdsplassen står det ski og sparkstøtting. Et par lekebiler er parkert på en skavel. Ei halvt nedsnødd huske venter på våren. På andre siden av hagegjerdet svinger nypreparerte skispor opp mot fjellet.

 

Svanhild peker ut familiens faste turmål, en liten ås hvor de griller pølser og drikker kakao. De er glad i å være på tur. Riktignok har storebror gått noen skirenn, men Svanhild tror unger har best av ikke å stresse så mye med konkurranser.

 

- Vi liker friluftsliv, men vi går også i kirken, og vi bruker mye humor, forklarer Kurt.

 

Svanhild nikker:

 

- Vi har vært nødt til å bruke humøret for å overleve. Du kan ikke ta deg sjøl så alvorlig, da klarer du ikke mye, sier hun.

 

Klokka er litt over halv tre da den hvite og blå skolebussen fra Troms Fylkesbusser stopper ved porten. En gutt i blå boblejakke og gul skilue hopper fra øverste trinn i det bakdørene åpnes. Like bak kommer lillesøster i rosa lue og matchende boblejakke. Skolesekkene dunker mot de små ryggene.

 

- Halla! roper gutten til pappa, som venter sammen med mamma og familiehunden Emma på tunet.

 

Han har ikke tid til å stoppe, men fyker forbi og forsvinner inn i huset. Lillesøster bråstopper og slår armene rundt magen til mamma, før hun slipper sekken ned på bakken og overtar halsbåndet til Emma. Pappa får beskjed om å rope «klar-ferdig-gå», mens hun løper så fort hun kan med hunden på slep, fram og tilbake på gårdsplassen. Mamma Svanhild er smilende tilskuer.

 

Den som ser godt etter vil se at den røde boblejakka strammer litt ekstra over magen hennes. Omtrent når midnattssola er på sitt vakreste skal Svanhild og Kurts tredje fellesbarn se dagens lys.

 

- Barnevernet kommer sikkert til å si noe sånt som «herregud, skal hun ha enda en unge?» når de får vite det, mener Svanhild.

 

- Systemet vet det sikkert allerede, mener Kurt.

 

Men ingen av dem frykter barnevernet lengre.

 

- De kjenner oss så godt. Det er vel få familier her i landet som er så gjennomkontrollert av barnevernet som vår, sier Svanhild.

 

- Hva er den største forskjellen på deg nå og da du ble fratatt de eldste barna dine?

 

- Jeg er blitt eldre og har fått mer livserfaring. På godt og vondt. Jeg var jo bare nitten år og sikkert litt naiv da jeg fikk mitt første barn. Da ser man kanskje ikke alltid konsekvensene av valgene man tar. Det var ikke greit at ungene vokste opp med en far som var rusmisbruker. I tillegg hadde vi ansvar for hans kreftsyke mor, og det meste av ansvaret falt på meg. Men vi var kjærester, det var ikke bare å slå av en bryter for de følelsene. Sånn fungerer i hvert fall ikke jeg.

 

- Skjønner du i ettertid at barnevernet grep inn?

 

- Nei. De burde i hvert fall hatt en helt annen tilnærming. Forholdet mellom meg og dem var anstrengt helt fra begynnelsen. De kom med en masse tiltak, som jeg aldri hadde bedt om. Først var det mødrehjemmet som de ville at jeg skulle flytte til da jeg var gravid. Jeg takket nei fordi jeg hadde et godt nettverk i hjembygda. Å flytte til en fremmed by hvor jeg ikke kjente noen var ikke det jeg trengte. Men jeg takket ja til ett tiltak: Barnehageplass, for jeg ville gjerne at barna mine skulle treffe andre barn og bli sosialisert.

 

Svanhild får mange henvendelser fra foreldre som opplever det samme som hun gjorde, og som vil ha råd. Kurt drifter to nettsider, hvor forholdet mellom barnevern og foreldre diskuteres.

 

For øvrig vurderer ekteparet om Svanhild skal gå til søksmål mot staten for å få oppreisning for det som skjedde i 2003. Hovedutfordringen er advokatenes honorarsatser.

 

- Ja, bare det å få en advokat til å se på papirene og vurdere saken koster 15000 kroner. Vi må i tilfelle sette i gang en kronerulling, sier Svanhild.

 

- Ser dere ingenting positivt ved barnevernet?

 

- Noe er sikkert bra. Det fins jo de som trenger hjelp, man skal ikke være så blåøyd at man ikke tror det, begynner Svanhild.

 

- Alt kommer an på hvordan de går fram. Den dagen barnevernet blir en trussel, så blir de en pest og en plage. For oss ble det sånn. Hvis de hadde lyttet og vist respekt, gitt oss honnør da vi gjorde noe positivt, kunne alt blitt annerledes. Heldigvis traff vi til slutt en konsulent som skjønte at mennesker trenger de tingene. Han hender det jeg ringer til hvis jeg lurer på noe. Jeg stoler på ham, sier Svanhild.

 

- Ja, og så fikk vi jo til slutt et tiltak som jeg tror flere enn oss hadde hatt bruk for, skyter Kurt inn, og forteller om foreldrekurset Trygghetssirkelen, som har gjort dem begge mer bevisste på grensesetting og tryggere i foreldrerollene.

 

- Etter kurset fikk vi kurslederen til å komme hjem til oss for å se oss i praksis med ungene. Det var veldig lærerikt. Men vi lurer jo på hvorfor vi ikke fikk tilbud om det tiltaket tidligere, legger han til.

 

Det er blitt kveld. På kjøkkenbordet står restene etter dagens fiskekakemiddag. Minstejenta ser slutten på barne-tv. Pappa fyrer i peisen. Mammas plan er å hjelpe storebror med engelskleksa, men han er forduftet.

 

Har han gjemt seg for å slippe maset om å avslutte spillingen på mobilen? Svanhild finner ham på badet. Familien har ikke råd til like mange frisørbesøk som niåringen mener trengs for å se bra ut på håret, så der står han foran speilet med saksa i den ene handa, kammen i den andre og boksen med hårgelé innenfor rekkevidde.

 

- Oi, vær forsiktig så du ikke klipper for mye. Kanskje du trenger litt hjelp?

 

Det synes ikke eldstegutten at han gjør. Mamma Svanhild samler noen hårtuster fra vasken, og skyter inn noen råd om hårlengde. Men den moderlige trangen til å gripe inn gir til slutt tapt for sønnens tydelige glede av å mestre noe nytt. Svanhild forlater badet, men lar døra stå åpen og setter seg i sofaen med strikketøyet.

 

- Alle barna mine har fått hjemmestrikka teppe til fødselen. Dette er babyteppe nummer fem, sier hun stolt og holder opp det grønne håndarbeidet.

 

- Det femte og siste, føyer Kurt til.

 

- Ja, vi stopper mens leken er god, sier Svanhild og ler.

 

- Svanhild-saken har helt klart påvirket barnevernet i ettertid, først og fremst kommunikasjonsfaglig, men også barnevernsfaglig, sier direktør Pål Christian Bergstrøm i Bufetat region nord, som dekker Troms, Finmark og Nordland fylke.

 

I 2003 var Bergstrøm leder for sosialavdelingen i Troms fylke og hadde ansvar for blant annet barnevernstjenesten i fylket. Han understreker at han ikke var involvert i Svanhild-saken, men fulgte den tett. Han mener en tilsvarende sak ville blitt håndtert annerledes av barnevernet i dag.
- Begrunnelsen for det er tredelt: Barnevernets økte åpenhet, både i forhold til media og foreldre, en generell kompetanseheving om barns behov og foreldrenes potensiale for å yte god omsorg, og mer fokus på ressurser i barnets slekt og nettverk, sier Bergstrøm.

 

Svanhild-saken var den mest omtalte barnevernssaken i norsk presse i 2003. I etterkant ble barnevernet særlig kritisert for manglende åpenhet, mens pressen fikk kritikk for ensidig dekning og eksponering av de involverte. Ifølge Bergstrøm ble det i åra etter arrangert fagseminarer hvor barnevern, media og forskere deltok.

 

- Internt hadde vi mange tunge diskusjoner om åpenhet og det ble satt i gang flere tiltak for å hindre at noe tilsvarende skulle skje igjen. Kommunikasjonsferdigheter ble viktigere i ansettelse av nye ledere, og medietrening ble vanlig for barnevernsledere. Det har blitt jobbet systematisk for å unngå at pressen i barnevernssaker skal bli møtt med svaret «ingen kommentar». Lovverket legger klare begrensninger på hva barnevernet kan si i enkeltsaker. Samtidig er det mye man kan si, som gjør det lettere for publikum å forstå hva som ligger til grunn for vedtakene som fattes, sier Bergstrøm.

 

Bergstrøm mener at det kommunale barnevernet generelt har fått langt større kompetanse på vurdering av barns behov, skadevirkninger og hva som er virkningsfulle hjelpetiltak.

 

- Vi er kommet mye lengre i å kunne tilby foreldreveiledning, og ser en klar øking i antall foreldre som mottar veiledning og støtte i oppdragelse og barnets utvikling. Vi har dessuten et økt fokus på utvidet familienettverk og har innført familieråd som metode i enkeltsaker. Da ser vi på hvordan storfamilien kan bidra og støtte foreldre i omsorgen for barna sine.

 

Til tross for endringer og tiltak har antall barn i barnevernets omsorg økt med 44 prosent siden 2003. Direktoratet uttalte tidligere i vår til Dagbladet at de ikke har klare svar på årsaker til økningen. Bergstrøm mener det ligger komplekse samfunnsforhold bak økningen, som ikke nødvendigvis er negative:
- Noe skyldes nok større oppmerksomhet og kunnskap om vold i nære relasjoner og skadevirkninger på barn, hos fagfolk og hos folk flest.

 

Det såkalte barnevernsløftet som ble initiert av forrige regjering, ga 15-20 prosent flere øremerkede stillinger i barnevernet over en femårsperiode og kan ha bidratt til å avdekke flere mørketallssaker.

 

Økt åpenhet har dessuten gjort at barnevernet i større grad betraktes som en hjelpeinstans, og terskelen for å be om hjelp er blitt lavere. Flere foreldre henvender seg selv og ber om hjelp med barna sine.

 

Samtidig vet vi at tilbudet varierer veldig fra kommune til kommune. I små kommuner skal fortsatt en-to personer, ofte nyutdannede barnevernspedagoger, håndtere alt fra bekymringsmeldinger og hjelpetiltak til rettslige prosesser og plasseringer i fosterfamilier, i tillegg til administrasjon, økonomi og media. Det kan være ganske utfordrende.

 

 

 

Endret 11. april 2016 av laban

[påskelilje]

Takk, laban. Enig med deg at det egentlig er litt over streken å kopiere så mye, men tusen takk!

Veldig godt å høre at det har gått bra med henne og familien. Ut fra artikkelen så virket det jo også som om hun har klart å beholde kontaktene med de to eldste og at de også føler tilknytning til de nye søsknene (og vice versa). Jeg har som utgangspunkt stort tillit til barnevernet, men innser at det sikkert har skjedd ting som kunne vært gjort annerledes. Særlig det med involvering av besteforeldrene.