Hvorfor skilte du deg?

[Gjest Pontiac]

Han flørtet med andre i mitt nærvær og ble forelsket i andre mens vi var sammen.

Når han da kom hjem hver eneste dag fra jobb, supersur og uggen, ikke gadd hjelpe til med unger eller hus, var så negativ at han ødela hele stemningen i huset, og jeg satt der med to små barn så orket jeg ikke mer.(fant ut siden at det nok var utroskap i bildet der, de ble sammen offentlig nesten med en gang vi gjorde slutt.)

Ba ham flytte og fant etterhvert selv et lite nytt hjem til meg selv, en treåring og en nyfødt.

Har aldri angret.

Har i løpet av disse årene sett mange sider som viser hans umodenhet og hans egoisme.

[Gjest anonym jeg og]

Etter å ha vært gift i over 12 år, ble vi skilt. Vi har også barn.

Jeg var veldig ung da jeg giftet meg, og forandret meg mye i løpet av en tiårs periode.

Vi vokste fra hverandre, og der han forsøkte å trekke meg tilbake til å forbli den jeg var da vi giftet oss, kjempet jeg mer og mer for å få lov til å være meg selv.

Tilslutt følte jeg at jeg kjempet og gispet etter luft hver eneste dag, fordi vi ikke passet sammen.

Dessuten elsket han meg hele tiden, mens jeg mistet følelsene og følte kun vennskap etterhvert. Det var uholdbart å fortsette i et forhold hvor jeg følte det som vi var søster og bror, eller bare venner.

Det var derimot veldig vondt å oppleve dette når han ikke forsto hva som hadde skjedd, eller hvordan det gikk an å miste følelsene. Det var vondt å bli elsket og bli det fortalt hele tiden nårj eg ikke kunne gjengjelde det og si det tilbake. Det ble til at jeg sa "jeg elsker deg" for å hindre en ny diskusjon.

Det var forferdelig å tvinge seg til å ha sex når alt strittet imot fordi jeg ikke følte verken lyst, tiltrekning eller lidenskap lenger. Spesielt siden jeg mange ganger tvang meg til det for å prøve å få det til å fungere. En får jo ofte rådet om å prøve, så får en lyst etterhvert. Men det ble bare mer og mer vanskelig etter hver gang jeg tvang meg til å bli med uten å ha lyst selv.

Jeg måtte gå. Det var umulig å bli.

Og jeg har ikke angret. Vi har det mye bedre nå.

Og det er godt å kunne si "jeg elsker deg" og mene det, til han jeg er sammen med nå.

Jeg har også et bra forhold til eks'en, og vi samarbeider godt om barn.

[Gjest også anonym nå]

Etter å ha vært gift i over 12 år, ble vi skilt. Vi har også barn.

Jeg var veldig ung da jeg giftet meg, og forandret meg mye i løpet av en tiårs periode.

Vi vokste fra hverandre, og der han forsøkte å trekke meg tilbake til å forbli den jeg var da vi giftet oss, kjempet jeg mer og mer for å få lov til å være meg selv.

Tilslutt følte jeg at jeg kjempet og gispet etter luft hver eneste dag, fordi vi ikke passet sammen.

Dessuten elsket han meg hele tiden, mens jeg mistet følelsene og følte kun vennskap etterhvert. Det var uholdbart å fortsette i et forhold hvor jeg følte det som vi var søster og bror, eller bare venner.

Det var derimot veldig vondt å oppleve dette når han ikke forsto hva som hadde skjedd, eller hvordan det gikk an å miste følelsene. Det var vondt å bli elsket og bli det fortalt hele tiden nårj eg ikke kunne gjengjelde det og si det tilbake. Det ble til at jeg sa "jeg elsker deg" for å hindre en ny diskusjon.

Det var forferdelig å tvinge seg til å ha sex når alt strittet imot fordi jeg ikke følte verken lyst, tiltrekning eller lidenskap lenger. Spesielt siden jeg mange ganger tvang meg til det for å prøve å få det til å fungere. En får jo ofte rådet om å prøve, så får en lyst etterhvert. Men det ble bare mer og mer vanskelig etter hver gang jeg tvang meg til å bli med uten å ha lyst selv.

Jeg måtte gå. Det var umulig å bli.

Og jeg har ikke angret. Vi har det mye bedre nå.

Og det er godt å kunne si "jeg elsker deg" og mene det, til han jeg er sammen med nå.

Jeg har også et bra forhold til eks'en, og vi samarbeider godt om barn.

anonym jeg og beskriver veldig bra grunnen til at jeg skilte meg.

Jeg var gift med en kjempefin og snill mann, men jeg elsket han ikke. Sex føltes helt feil, og samme gjorde blomster og kjærlighetserklæringer.

Jeg har aldri angret, jeg har fått beholde min eks-mann som en veldig god venn, og det som egentlig var verst var den dårlige samvittigheten det gav meg, når jeg visste at han elsket meg.

[Gjest Pontiac]

Ikke la andre fortelle deg hva som er rett eller galt, gyldig eller ugyldig. De valgene du tar selv, må du stå for, enten andre måtte mene det ene eller andre om det.

Jeg flyttet fra min samboer. (vi var ikke gift) fordi forholdet ikke fungerte. Min familie var selvfølgelig sterkt mot det, og ikke for å snakke om min samboer. Selvfølgelig har jeg hatt mine dager hvor jeg har angret, men det var et valg jeg tok, og som jeg måtte stå for.

Vi har en datter sammen, og hun bor nå hos meg. Etter at jeg gikk fra far, har han ikke hatt den store interessen for henne. Han har nå fått seg ny familie, og to barn. Jeg er fortsatt enslig, og det ser ut som om jeg vil komme til å bli det livet ut........

"Jeg er fortsatt enslig, og det ser ut som om jeg vil komme til å bli det livet ut..."

Ikke si det Jeg var enslig med mine barn i vel åtte år, trodde aldri jeg ville kommme til å komme så nær en mann igjen at slikt som samboerskap ol. kom på tale.

Men så sitter jeg her da, med en mann av de sjeldne, ring på fingeren og et familieliv som fungerer helt topp.

Jeg lette aldri etter dette, for jeg trodde ikke det var for meg, men så plutselig så bare "datt det ned i hodet på meg".

Så lenge det er liv er det håp.

Men trives man som enslig og har det bra med seg selv er man meget mer rustet til et ordentlig forhold tror jeg

[Gjest Anonym for nå :)]

Jeg er ikke skilt, men brøt ut av et samboerforhold der han styrte stemningen slik at den stort sett var dårlig om barna laget støy. Vi har 2 barn sammen.

Jeg har aldri angret. Jeg og barna kunne le og leke så mye vi ville da vi ble alene uten at noen uffet i sofaen. Det å spille musikk var også en stor glede for oss.

Etter han ble helgepappa har jeg fått drøssevis av klager på barna, nå må han korrigere dem selv. De bråker visst ekstremt mye hos han. Her hos meg lager de mange godlyder, ja. De får lov å være barn

Vi koser oss

[Gjest Nei - ikke i dag]

"Jeg er fortsatt enslig, og det ser ut som om jeg vil komme til å bli det livet ut..."

Ikke si det Jeg var enslig med mine barn i vel åtte år, trodde aldri jeg ville kommme til å komme så nær en mann igjen at slikt som samboerskap ol. kom på tale.

Men så sitter jeg her da, med en mann av de sjeldne, ring på fingeren og et familieliv som fungerer helt topp.

Jeg lette aldri etter dette, for jeg trodde ikke det var for meg, men så plutselig så bare "datt det ned i hodet på meg".

Så lenge det er liv er det håp.

Men trives man som enslig og har det bra med seg selv er man meget mer rustet til et ordentlig forhold tror jeg

Trengte denne solskinnshistorien nå:-)

[Gjest Nei - ikke i dag]

Etter at vi hadde bodd sammen som bror og søster i 4 år, uten at jeg hadde lyst på sex med min ex, så innså jeg til slutt hvor vanvittig liv vi levde. Det var kun barnet som var vår felles interesse.

Det har vist seg i ettertid at både barnet, hun, og jeg har fått et mye mer kvalitativt liv etter at vi ble skilt.

Jeg var heldig og ble forelsket i en annen kvinne, det var det puffet jeg trengte for å få rive ned den råtne fasaden.

Her er det jeg som ikke vil ha sex. Det frister rett og slett ikke, og det driver selvsagt han til vannvidd. Så våre diskusjoner går på sex (eller mangel på det) + at han drikker.

Trodde liksom det ble bedre i fjor da han holdt seg tørr i 7 mnd., men det ser ut til at han straffer meg med å drikke ettersom han synes at jeg straffer han da jeg ikke vil ha sex.

Hadde ny laaaang diskusjon i går kveld igjen:-(

Godt å høre om alle som har fått det bedre etter en skillsmisse.

[Gjest Nei - ikke i dag]

Etter å ha vært gift i over 12 år, ble vi skilt. Vi har også barn.

Jeg var veldig ung da jeg giftet meg, og forandret meg mye i løpet av en tiårs periode.

Vi vokste fra hverandre, og der han forsøkte å trekke meg tilbake til å forbli den jeg var da vi giftet oss, kjempet jeg mer og mer for å få lov til å være meg selv.

Tilslutt følte jeg at jeg kjempet og gispet etter luft hver eneste dag, fordi vi ikke passet sammen.

Dessuten elsket han meg hele tiden, mens jeg mistet følelsene og følte kun vennskap etterhvert. Det var uholdbart å fortsette i et forhold hvor jeg følte det som vi var søster og bror, eller bare venner.

Det var derimot veldig vondt å oppleve dette når han ikke forsto hva som hadde skjedd, eller hvordan det gikk an å miste følelsene. Det var vondt å bli elsket og bli det fortalt hele tiden nårj eg ikke kunne gjengjelde det og si det tilbake. Det ble til at jeg sa "jeg elsker deg" for å hindre en ny diskusjon.

Det var forferdelig å tvinge seg til å ha sex når alt strittet imot fordi jeg ikke følte verken lyst, tiltrekning eller lidenskap lenger. Spesielt siden jeg mange ganger tvang meg til det for å prøve å få det til å fungere. En får jo ofte rådet om å prøve, så får en lyst etterhvert. Men det ble bare mer og mer vanskelig etter hver gang jeg tvang meg til å bli med uten å ha lyst selv.

Jeg måtte gå. Det var umulig å bli.

Og jeg har ikke angret. Vi har det mye bedre nå.

Og det er godt å kunne si "jeg elsker deg" og mene det, til han jeg er sammen med nå.

Jeg har også et bra forhold til eks'en, og vi samarbeider godt om barn.

Dette er jo som jeg kunne skrevet det selv. I hvertfall siste delen.

Vi får se hva som skjer. Hadde ny alvorlig diskusjon i går kveld:-(

[Gjest Nei - ikke i dag]

anonym jeg og beskriver veldig bra grunnen til at jeg skilte meg.

Jeg var gift med en kjempefin og snill mann, men jeg elsket han ikke. Sex føltes helt feil, og samme gjorde blomster og kjærlighetserklæringer.

Jeg har aldri angret, jeg har fått beholde min eks-mann som en veldig god venn, og det som egentlig var verst var den dårlige samvittigheten det gav meg, når jeg visste at han elsket meg.

Ja, jeg får også dårlig samvittighet for det. Men jeg klarer jo ikke å gjøre noe med det. Jeg elsker ikke han lengre - dessverre.

Har også lenge vært i tvil om jeg noen gang kan få et sexliv til å fungere...

[Gjest ragna rekkkverk]

Litt på siden, men jeg så med et halvt øye på Petter Skjærvens "Adam og Eva"-program, og der nevnte han en undersøkelse der de hadde intervjuet skilte folk. Alle kvinnene svarte detaljert og nøyaktig på spørsmålet"Hvorfor ble du skilt den gangen?" mens 35 % av mennene svarte "vet ikke"!

[Gjest Nei - ikke i dag]

Litt på siden, men jeg så med et halvt øye på Petter Skjærvens "Adam og Eva"-program, og der nevnte han en undersøkelse der de hadde intervjuet skilte folk. Alle kvinnene svarte detaljert og nøyaktig på spørsmålet"Hvorfor ble du skilt den gangen?" mens 35 % av mennene svarte "vet ikke"!

Oj, det var en tankevekker.

I dette tilfellet vet jo jeg godt hva som ikke fungerer for meg. (Han er alkoholiker - ikke en superdranker, men det sliter på meg. Han er også veldig tiltaksløs når det gjelder ting vi skal gjøre sammen. Som ferier osv. Etter maaaaaange år og mye frustrasjon har foholdet snudd seg til bare vennskap for min del.)

For han er det vel egentlig bare sex som ikke fungerer.

Kanskje en tankevekker det også....

[Gjest Zimmermann]

Her er det jeg som ikke vil ha sex. Det frister rett og slett ikke, og det driver selvsagt han til vannvidd. Så våre diskusjoner går på sex (eller mangel på det) + at han drikker.

Trodde liksom det ble bedre i fjor da han holdt seg tørr i 7 mnd., men det ser ut til at han straffer meg med å drikke ettersom han synes at jeg straffer han da jeg ikke vil ha sex.

Hadde ny laaaang diskusjon i går kveld igjen:-(

Godt å høre om alle som har fått det bedre etter en skillsmisse.

Hva mener du med "drikker"? Hver dag?

[Gjest Nei - ikke i dag]

Hva mener du med "drikker"? Hver dag?

Han har til slutt innsett at han er alkoholiker.

Nei, han drikker ikke hver dag. Men han har ikke kontroll på drikkingen sin. I går var en typisk slik dag. Jeg går ut og går en tur mens snuppa ser på barneTV. Var nok ute ca. 40-45 minutter. Da jeg kom hjem var han godt beruset.

Vi har oppsøkt hjelp for dette, og han holdt seg faktisk edru i mange mnd., men han faller tilbake i samme mønster nå igjen.

Mitt ønske er enten at han holder seg helt avholds. (Ettersom han faktisk ikke klarer å takle dette), eller at han prøver å få et normalt forhold til alkohol. Dvs. tar litt til f.eks. middag/kos på en fredag eller lørdags kveld. Men at det ikke er lov til å bli rusa med barn til stede.

Som værst har jeg måtte følge han i seng på en julaften - og da var det også barn der:-(

[Glimtipper]

Litt på siden, men jeg så med et halvt øye på Petter Skjærvens "Adam og Eva"-program, og der nevnte han en undersøkelse der de hadde intervjuet skilte folk. Alle kvinnene svarte detaljert og nøyaktig på spørsmålet"Hvorfor ble du skilt den gangen?" mens 35 % av mennene svarte "vet ikke"!

Hehe, det har jeg merket når jeg snakker med menn. Jeg spør ofte: "Hva gikk galt med moren til barna dine?", hvorpå de alltid svarer: "Vi vokste vel fra hverandre". Merkelig svar, som ikke sier noen ting. Jeg er veldig klar på hva som skjedde mellom meg og eksen. Men han sier det samme som alle andre menn: "Vi vokste fra hverandre"

[Gjest anonym nå i dag]

Oj, det var en tankevekker.

I dette tilfellet vet jo jeg godt hva som ikke fungerer for meg. (Han er alkoholiker - ikke en superdranker, men det sliter på meg. Han er også veldig tiltaksløs når det gjelder ting vi skal gjøre sammen. Som ferier osv. Etter maaaaaange år og mye frustrasjon har foholdet snudd seg til bare vennskap for min del.)

For han er det vel egentlig bare sex som ikke fungerer.

Kanskje en tankevekker det også....

Da jeg var barn drakk min far litt, men ofte. Stort sett nesten hver dag selv om det ikke var snakk om mer enn noen få flasker pils. I helgene ofte mer, og på fest var han som regel den som ble fullest.

Som barn var dette selvsagt svært negativt å oppleve selv om det ikke var snakk om en far som ravet full rundt hver dag eller hver helg.

Selv om han var flink med oss barna når han var edru eller bare hadde en pils innabords så var det så mange opplevelser andre ganger som et barn ikke burde bli utsatt for. Jeg fikk nok også med meg mye mer enn foreldrene mine trodde, blant annet kranglet de en del etter vår leggetid. Men jeg våknet og hørte alt, men sa ofte ikke noe.

Så tenk deg nøye om, for barna dine sin skyld. Selv om han er aldri så flink med dem når alt er greit.

[Gjest Nei - ikke i dag]

Da jeg var barn drakk min far litt, men ofte. Stort sett nesten hver dag selv om det ikke var snakk om mer enn noen få flasker pils. I helgene ofte mer, og på fest var han som regel den som ble fullest.

Som barn var dette selvsagt svært negativt å oppleve selv om det ikke var snakk om en far som ravet full rundt hver dag eller hver helg.

Selv om han var flink med oss barna når han var edru eller bare hadde en pils innabords så var det så mange opplevelser andre ganger som et barn ikke burde bli utsatt for. Jeg fikk nok også med meg mye mer enn foreldrene mine trodde, blant annet kranglet de en del etter vår leggetid. Men jeg våknet og hørte alt, men sa ofte ikke noe.

Så tenk deg nøye om, for barna dine sin skyld. Selv om han er aldri så flink med dem når alt er greit.

Takk for informativt innlegg. Jeg har tenkt MYE på dette.

Han drikker definitivt for mye. I tillegg har han innrømmet at han ikke har kontroll. (Noe jeg selvsagt vet at stemmer)

Jeg har også sagt til han at dette ikke er noe jeg tolererer. Men at jeg var villig til å være med en tid til for at han skulle oppsøke hjelp. Det har blitt bedre....men så kommer tilbakefallet.

Dette har tæret på forholdet, og er nok en av de store faktorene som har gjort at følelsene og ikke minst respekten for han har blitt gradvis borte.

Men så står det et lite men igjen. Om jeg flytter så skal jo selvsagt jentungen ha samvær med sin far. Og da har jeg plutselig ingen kontroll:-(

Ikke missforstå. Jeg er ingen kontrollfreak. Jeg ønsker bare å holde jentungen unna faren da han drikker.

Igjen - tusen takk for at du svarte. Dette er definitivt med på å hjelpe meg i å ta en riktig avgjørelse.

[Atene]

Takk for informativt innlegg. Jeg har tenkt MYE på dette.

Han drikker definitivt for mye. I tillegg har han innrømmet at han ikke har kontroll. (Noe jeg selvsagt vet at stemmer)

Jeg har også sagt til han at dette ikke er noe jeg tolererer. Men at jeg var villig til å være med en tid til for at han skulle oppsøke hjelp. Det har blitt bedre....men så kommer tilbakefallet.

Dette har tæret på forholdet, og er nok en av de store faktorene som har gjort at følelsene og ikke minst respekten for han har blitt gradvis borte.

Men så står det et lite men igjen. Om jeg flytter så skal jo selvsagt jentungen ha samvær med sin far. Og da har jeg plutselig ingen kontroll:-(

Ikke missforstå. Jeg er ingen kontrollfreak. Jeg ønsker bare å holde jentungen unna faren da han drikker.

Igjen - tusen takk for at du svarte. Dette er definitivt med på å hjelpe meg i å ta en riktig avgjørelse.

Sa du ikke at det var siste sjanse sist?

Hvis det nå har gått galt igjen, og du har sagt til ham at dette var den siste sjansen, hvilket signal sender du ved å la det fortsette å skure og gå?

[Gjest anonym nå i dag]

Takk for informativt innlegg. Jeg har tenkt MYE på dette.

Han drikker definitivt for mye. I tillegg har han innrømmet at han ikke har kontroll. (Noe jeg selvsagt vet at stemmer)

Jeg har også sagt til han at dette ikke er noe jeg tolererer. Men at jeg var villig til å være med en tid til for at han skulle oppsøke hjelp. Det har blitt bedre....men så kommer tilbakefallet.

Dette har tæret på forholdet, og er nok en av de store faktorene som har gjort at følelsene og ikke minst respekten for han har blitt gradvis borte.

Men så står det et lite men igjen. Om jeg flytter så skal jo selvsagt jentungen ha samvær med sin far. Og da har jeg plutselig ingen kontroll:-(

Ikke missforstå. Jeg er ingen kontrollfreak. Jeg ønsker bare å holde jentungen unna faren da han drikker.

Igjen - tusen takk for at du svarte. Dette er definitivt med på å hjelpe meg i å ta en riktig avgjørelse.

Hvis det viser seg han drikker under samvær med barnet så må han vel ha samvær under tilsyn da? Ta det problemet hvis det kommer og ikke la det veie for tungt nå.

[Gjest Nei - ikke i dag]

Sa du ikke at det var siste sjanse sist?

Hvis det nå har gått galt igjen, og du har sagt til ham at dette var den siste sjansen, hvilket signal sender du ved å la det fortsette å skure og gå?

Jo, har sagt der. Derfor hadde vi en diger diskusjon i går kveld. Det kom fram mye.

Men det er ikke helt enkelt å bare pakke ryggsekken å dra etter over 10 år og med barn.

Så jeg tror det er fornuftig å bruke litt tid for å løse dette. Vi må jo tross alt samarbeide om barnet i tiden framover, og jeg har ingenting å vinne på å bli uvenn med han.

I dag er jeg også helt utslitt etter diskusjonen i går kveld + mangel på søvn i natt. Så dagen i dag egner seg dårlig for store avgjørelser.

Jeg har også lovt å være med han til terapitime neste fredag. Men kommer da til å si at det er siste gangen.

Men det er vanskelig å si at NÅ flytter jeg når han står og forteller meg hvor høyt han elsker meg.

[Atene]

Jo, har sagt der. Derfor hadde vi en diger diskusjon i går kveld. Det kom fram mye.

Men det er ikke helt enkelt å bare pakke ryggsekken å dra etter over 10 år og med barn.

Så jeg tror det er fornuftig å bruke litt tid for å løse dette. Vi må jo tross alt samarbeide om barnet i tiden framover, og jeg har ingenting å vinne på å bli uvenn med han.

I dag er jeg også helt utslitt etter diskusjonen i går kveld + mangel på søvn i natt. Så dagen i dag egner seg dårlig for store avgjørelser.

Jeg har også lovt å være med han til terapitime neste fredag. Men kommer da til å si at det er siste gangen.

Men det er vanskelig å si at NÅ flytter jeg når han står og forteller meg hvor høyt han elsker meg.

Men han elsker tydeligvis alkoholen mer...