Hvorfor skilte du deg?

[Gjest anonym jeg og]

Jo, har sagt der. Derfor hadde vi en diger diskusjon i går kveld. Det kom fram mye.

Men det er ikke helt enkelt å bare pakke ryggsekken å dra etter over 10 år og med barn.

Så jeg tror det er fornuftig å bruke litt tid for å løse dette. Vi må jo tross alt samarbeide om barnet i tiden framover, og jeg har ingenting å vinne på å bli uvenn med han.

I dag er jeg også helt utslitt etter diskusjonen i går kveld + mangel på søvn i natt. Så dagen i dag egner seg dårlig for store avgjørelser.

Jeg har også lovt å være med han til terapitime neste fredag. Men kommer da til å si at det er siste gangen.

Men det er vanskelig å si at NÅ flytter jeg når han står og forteller meg hvor høyt han elsker meg.

"I dag er jeg også helt utslitt etter diskusjonen i går kveld + mangel på søvn i natt. "

Det husker jeg også fra den siste tiden før jeg flyttet. De evige diskusjonene, vi måtte prate og prøve å løse ting, men vi kom ikke videre. Vi sto fast, selv om vi prøvde å forstå hverandre gikk det ikke.

Og det slet enormt. Tok enormt med energi. Jeg gikk ned mange kilo i denne perioden.

Og følte det sånn at jeg hadde lite å gå på.

Jeg sa tilslutt at nå måtte vi slutte før vi slet hverandre helt ut, vi måtte skilles før vi begynte å slite sånn på hveranre at vi begynte å krangle skikkelig.

Det som en over her skriver om at kvinnen ofte vet detaljert hva som gikk galt, og at mannen ikke vet, stemmer i vårt tilfelle også.

Han ante ikke at noe var galt med forholdet før jeg endelig tok det opp. Og da hadde jeg gått og tenkt på dette i et år og to.

Da vi skilte lag forsto han fortsatt ikke hva som gikk galt, og hvordan det gikk an å miste følelsene.

Han sier han har gitt opp å forstå kvinner, og lurer på om han noensinne kommer til å forstå.

Heldigvis har han også funnet en ny kjæreste, og jeg håper og tror de passer bedre sammen enn jeg og han gjorde.

[Gjest singelsmåbarnsmor]

"Jeg er fortsatt enslig, og det ser ut som om jeg vil komme til å bli det livet ut..."

Ikke si det Jeg var enslig med mine barn i vel åtte år, trodde aldri jeg ville kommme til å komme så nær en mann igjen at slikt som samboerskap ol. kom på tale.

Men så sitter jeg her da, med en mann av de sjeldne, ring på fingeren og et familieliv som fungerer helt topp.

Jeg lette aldri etter dette, for jeg trodde ikke det var for meg, men så plutselig så bare "datt det ned i hodet på meg".

Så lenge det er liv er det håp.

Men trives man som enslig og har det bra med seg selv er man meget mer rustet til et ordentlig forhold tror jeg

Takk for fint svar, det gjør godt å høre det fra andre. Jeg holder nesten på å gi opp nå, og vet ikke hvor jeg skal lete. Men, når sant skal sies er jeg ikke veldig fornøyd med meg selv for tiden heller.

Lykke til med ditt iallfall.;-)

[Gjest Nei - ikke i dag]

Men han elsker tydeligvis alkoholen mer...

Ja, han gjør nok det. Ny diskusjon i går, og da sa jeg dette rett ut.

Du fikk et ultimatum for snart et år siden. Da kunne du velge. Nå har tydligvis valget falt på alkoholen....

[Babette]

Hehe, det har jeg merket når jeg snakker med menn. Jeg spør ofte: "Hva gikk galt med moren til barna dine?", hvorpå de alltid svarer: "Vi vokste vel fra hverandre". Merkelig svar, som ikke sier noen ting. Jeg er veldig klar på hva som skjedde mellom meg og eksen. Men han sier det samme som alle andre menn: "Vi vokste fra hverandre"

Da er jeg som mannfolka. Jeg oppfatter årsaken som svært sammensatt. En utroskapsepisode kan f. eks. være den utløsende årsak, men den kommer som regel ikke som lyn fra klar himmel.

Så hvis jeg skulle svare på hvorfor vi skilte oss, ville det ha blitt en lang historie med mange antakelser.